Dyssosial personlighetsforstyrrelse

Dyssosial personlighetsforstyrrelse

Dyssosial eller antisosial personlighetsforstyrrelse kan ofte forstås som et slags aggressivt motangrep mot underliggende følelser av frykt, verdiløshet og mangel på kjærlighet. Det er farlig og kan stamme fra omsorgssvikt.

Dyssosial personlighetsforstyrrelse er en diagnose som kjennetegnes av et varig mønster med manglende eller betydelig nedsatt samvittighet, skyldfølelse, anger, manglende ansvarlighet, impulsivitet og aggresjonsproblematikk. I tillegg utviser denne typen personligheter lite eller ingen tenksomhet i forhold til samfunnets regler, normer og lover. Mennesker som klassifiserer som dyssosiale, er med sine væremåter ofte til stor belastning for sine nære omgivelser. I den amerikanske diagnosestandarden kalles denne typen for antisosial eller narsissistik personlighetsforstyrrelse. Selv om det er en betydelig overlapping i symptomer, skiller både diagnosene dyssosial personlighetsforstyrrelse og antisosial personlighetsforstyrrelse seg fra det gamle psykopati-begrepet.  

Kriterier for diagnosen

  For å tilfredsstille kriteriene for en dyssosial personlighetsforstyrrelse skal man, i tillegg til de generelle kriterier for personlighetsforstyrrelse, ha minst tre av følgende personlighetstrekk stabilt vedvarende over tid:

  • Utvise kald likegyldighet overfor andres følelser, manglende empati.
  • Uansvarlighet og manglende ansvarsfølelse og respekt for sosiale normer, regler og/eller forpliktelser.
  • Mangle evner til å opprettholde/forbli i relasjoner med andre mennesker, men uten vansker med å etablere nye relasjoner.
  • Har lav frustrasjonstoleranse eller en lav aggresjonsterskel eller begge, inkludert voldelig adferd.
  • Manglende evne til å føle skyld eller til å lære av erfaringer eller straff.
  • Har tendens til å komme med bortforklaringer og til å være projiserende, dvs. til å gi andre skylden for sine egne negative sider.

  (Ovenstående byger på ICD-10: International Statistical Classification of Diseases and Related Health Problems, på norsk Den internasjonale statistiske klassifikasjonen av sykdommer og beslektede helseproblemer, vanligvis referert til som ICD. ICD-10 er et klassifikasjons- og diagnosesystem som er utgitt av Verdens helseorganisasjon og det er denne diagnosemanualen man forhlder seg til i Norge.)    

Årsaker

  Man vet egentlig ikke helt hva som fører til at noen mennesker utvikler dyssosiale personlighetstrekk. Som ved andre personlighetsforstyrrelser handler dette om et komplisert samspill mellom arvelighet og miljøpåvirkninger. Man antar at dyssosial personlighetsforstyrrelse er en av de personlighetsforstyrrelsene som har en forholdsvis sterk arvelig komponent, og man ser ofte betydelige atferdsvansker hos disse personene i ung alder. Samtidig vil forskjellige miljøpåvirkninger kunne styrke eller svekke en utvikling mot dyssosiale personlighetstrekk. I denne artikkelen skal jeg forsøke å drøfte de miljømessige faktorene, og forsøke å tegne et bilde av hvordan blant annet omsorgssvikt kan representere en vei mot antisosiale karaktertrekk. Dermed forholder vi oss til psykologiske forståelser av dyssosial personlighet, hvorpå de genetiske og biologiske eller arvelige komponentene blir utelatt i diskusjonen.    

Omsorg i oppvekten

  Barnet trenger omsorg, empati og føringer, heter det hos de psykologiske teoretikerne og klinikerne Young og Klosko (1995). I denne sammenheng sorterer de førstnevnte til det moderlige prinsipp, mens føringer hører til en mer maskulin rangering av ”passende atferd og upassende atferd”. Mor sier til barnet at hun er glad i det uansett, mens far formidler at han er glad i barnet, men at regelbrudd og uskikkelighet vil få konsekvenser. En god blanding av grenser, regler, modellæring, omsorg, empati og kjærlighet er i grove trekk det mye psykologisk teori betrakter som optimale vilkår for oppvekst og utvikling. Dessverre er det ikke alle barn som opplever en passe blanding av grenser og omsorg, hvorpå de risikerer å utvikle upassende og problematiske mønstre senere i livet. Symptombilde kan variere mye fra person til person, men i psykisk helsevern fortsøker man å lage noen overordende kategorier som hjelper oss å forstå ulike utviklingslinjer og karaktertrekk. I denne artikkelen skal vi fokusere på det som kalles Dyssosial personlighetsforstyrrelse. Noen kaller det også for narsissisme, mens på folkemunnet blir det ofte kalt psykopati.    

Mishandling i oppveksten

  De personene som i voksen alder tilfredsstiller de diagnostiske kriteriene for en dyssosial personlighetsforstyrrelse har som regel hatt betydelige atferdsvansker i barndom og oppvekst. Young og Klosko (1995) gir en god beskrivelse av en slik utviklingslinje. Deres eksempel omkranser en gutt som ble fysisk og psykisk mishandlet av sin far, mens mor hadde en perifer og passiv rolle i familiekonstellasjonen. Denne gutten vokser opp i et miljø som på ingen måte speiler hans egen indre verden og emosjonelle bevegelser på en god måte, men snarere overkjører ham med en slags infam fiendtlighet. Som voksen kan man kjempe imot, stikke av eller hente hjelp hvis man blir utsatt for overtramp og mishandling. Som barn har man ikke denne muligheten, og spesielt ikke når overgriperen er den personen barnet både er glad i og avhengig av. Barnet er rett og slett nødsaget til å godta misbruket da det trenger forbindelsen og kontakten til denne personen.    

Sadistiske foreldre

  Barn med sadistiske foreldre har et stort og svært alvorlig problem. Young og Klosko (1995, 2006, 2010) påpeker at slike foreldre ofte slår til allerede når barnet er ganske lite, ofte under femårs alder. Da er det mindre sjanse for at barnet gjør motstand eller at andre i familiens omkrets oppdager mishandlingen. Hvordan barnet kommer ut av slike situasjoner avhenger av graden av misbruk og sannsynligvis en slags genetisk komponent som på en eller annen måte koder for temperament og lignende.    

Misbruk avler misbruk

  Det er ikke sjelden at barn som har vært utsatt for misbruk forlenger kjeden av misbruk ved selv å bli den antagonistiske personen som kuer andre med aggressive strategier. Eksempelet er guttungen som kommer fra et miljø hvor hans trygge personer oppfører seg fiendtlige, noe som plasserer gutten i en verden hvor den mest fremherskende stemningen er grenseløs utrygghet. Man kan når som helst forvente en aggressiv reaksjon, hvorpå tilværelsen tuftes på en slags kronisk trussel. For å kompensere for denne trusselen hender det at barn går til motangrep og inntar rollen som den dominante overgriperen for å gjenvinne kontrollen og skaper en forutsigbar sammenheng i tilværelsen ved å kue andre, slik han selv blir kuet på hjemmebane. Disse barna går da ofte til motangrep mot yngre eller jevnaldrende barn i skolesammenheng. Det er heller ikke sjelden at man ser mishandling av dyr som en konsekvens av barns febrilske forsøk på å bemektige seg en grad av kontroll i en verden av uforutsigbare trusler. Det er en klassisk antakelse at den såkalte psykopaten har en historie som dyremishandler.    

Fiendtlighet som mestring og overlevelse

  Den delen av det psykologiske spekteret vi nå har snakket om, representerer altså et slags aggressivt motangrep i forhold til en underliggende følelse av verdiløshet og mangel på kjærlighet, men også de mellommenneskelige temaer som handler om dominans, selvhevdelse og status i flokken. Selvfølgelig er dette en grov generalisering, men det viser seg at menneskene som har et stort antall erfaringer som handler om omsorgssvikt, selvfølgelig også har et mentalt apparatur hvor disse erfaringene skriver seg inn i deres mentale biologi og tvinger frem mestringsstrategier for å overleve i verden. Denne typen oppvekstvilkår kan ofte fremskaffe personligheter som på gruppenivå har en del likhetstrekk, og dermed i visse tilfeller klassifiseres som dyssosial personlighet. Det skal påpekes at mange mennesker som opplever slike oppvekstforhold kan komme til å reagere helt annerledes. Noen vil forsøke å vinne kjærlighet ved å tilpasse seg så godt de kan. De vil forsøke dempe usikkerheten ved å oppføre seg så ”riktig” og ”snilt” som mulig ovenfor andre i håp om å unngå angrep. Dermed har vi en person som ikke oppleves utfordrende og aggressiv (eventuelt ond), men snarere en person som utviser varme, forståelse og strekker seg så langt de kan for å bli likt og akseptert.    

Dyssosial personlighet og helsemessige konsekvenser

  De personene som utvikler et mønster hvor det er fiendtlighet og aggresjon som besørger deres trygghet i verden (angrep er beste forsvart) risikerer også store helsemessige problemer. Mange av dem havner i kriminelle miljøer eller miljøer som misbruker rusmidler. Det borger videre for en belastende livsstil som tærer på personen både psykisk og fysisk.   Ettersom omsorgssviktede personer av denne typen også er ”lært opp til” at livet er farlig, og dermed innehar en slags kronisk mistanke om at andre vil ham eller henne vondt, lever også et liv på en slags anspent alarmberedskap. Rent kroppslig sett vil mye av personens oppmerksomhet og energi være bundet opp i kroppens forsvars- og angreps-systemer. Det vil si at de store muskelgruppene ofte er mer enn normalt belastet og dermed større. I et fengsel finner man flere representanter, og jeg tror ikke man trenger forskningsresultater for å påvise at gjennomsnitts muskelvolum i skjelettmusklene er større enn i «normalbefolkningen» bak murene. Enkelte ekstremer innenfor dette spekteret er også særdeles opptatt av å demonstrere styrke, noe man blant annet oppdager når man tar dem i hånden. Her skjønner man raskt at det ikke handler om etablering av vennskap, men om anskueliggjøring av maktforholdet. Det kan nesten virke som om det hardeste håndtrykket blir et slags symbol på hvem som påberoper seg makten i den aktuelle relasjonen.    

Terapi med dyssosial personlighetsforstyrrelse

OmsorgssviktI terapi er det vanskelig å hjelpe slike personlighetstyper. Det krever enormt med tid og empati for å overvinne vedkommendes gjentagende erfaringer med et liv som handler om å ”spise eller bli spist”. Deres vonde erfaringer har skrevet seg inn i deres tankegang og følelsesregister på en måte som danner selve grunnlaget i deres vonde og vanskelige livsprosjekter. De er ofte sørgelige eksempler på hvordan omsorgssvikt avler omsorgssvikt og fiendtlighet. Likevel finnes det gode rehabiliteringstiltak som i stadig større grad klarer å etablere disse menneskene tilbake i et samfunn, hvor de langsomt kan modifisere sine aggressive forsvarsstrategier fordi behandlingen sikter på å møte dem med varme og respekt. I vellykkede tilfeller evner de å se at verden kan være et mildere sted dersom de selv møter verden uten en den høye og til dels fiendtlige alarmberedskapen. MEN, dette er ikke lett(!)   

Kilder

Freud, Sigmund (denne ut. 1999). Forelesninger til innføring i psykoanalyse. Oversatt av Kristian Schjelderup. Gyldendal. Fakkelenserien.

Karterud, Sigmund & Monsen Jon t., (2005). Selvpsykologi utviklingen etter Kohut. Ad Notam Gyldendal

Karterud, Sigmund, Wilberg, Theresa & Urnes, Øyvind (2010). Personlighetspsykiatri. Gyldendal Akademisk.

Kohut, Heinz (1971 – denne utg. 2009). The analysis of the self : a systematic approach to the psychoanalytic treatment of narcissistic personality disorders  USA: International Universities Press.

Young Jeffrey E. & Klosko Janet S. (1995). Reinventing your Life – How to break free from negative life patterns and feel good again. USA: Penguin Putnam, Inc.

Young Jeffrey E., Klosko Janet S. & Weishaar, Marjorie E. (2006). Schema therapy – a practitioner’s guide. New York: The Guilford Press. Young, Jeffrey E., Rafaeli, Eshkol & Bernstein, Davis P. (2010) Schema Therapy. Taylor & Francis Ltd.  

Av Sondre Risholm Liverød WebPsykologen.no

print
Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet Sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens Psykologi» og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet».

17 KOMMENTARER

  1. Interessant stoff dette og viktig å sette seg inn i, da dette er et stort samfunnsproblem og kan ødelegge selv den sterkeste om du havner i grepet! Jeg tror det er meget vaskelig å fatte hva en dyssosial personlighet kan gjøre av skade, i n…ære relajoner og i samfunnet forøvrig! Også for garva fagfolk kan det by på problemer å fatte dette om de ikke har følt det på kroppen selv! Mange tenker nok at disse personligheter er kriminelle og alltid vil utpeke seg i slike miljø, der tar man fryktelig feil! Dette kan også være personer som er oppvokst i hjem med høy status og som er godt » dressert, » slik at naboen ikke skal få innsikt i hvilken omsorgssvikt de egentlig utsettes for, som ikke har fått kjærlighet og nærhet som barnet behøver for å utvikle seg til et sunt og empatisk idivid, kaskje er grunnen mange å ta seg av, sykdom i fam. og at omsorgspersonene har nok med det primære i hjemmet og dermed blir det lille barnet overlatt mye til seg selv og må da også finne gleder gjennom seg selv! Man kan jo tenke seg til hvilke personer disse, når de blir voksne, tiltrekkes, selvfølgelig motsetninger- mennsker med mye varme å gi-, omsorg og empati , utover det som er gjengs for de fleste. Disse såkalte» vellykkede » kan være alt fra leger, advokater, lærere, barehjemsledere, psykiatere o.s.v. o.s.v. når vi så vet det, kan vi jo bare tenke oss til hva «offeret» er utsatt for og hvor lett det er å bli trodd i samfunnet forøvrig! Psykiske sår og smerter ser ingen om de ikke er spesielt gode til å se og lytte til det nonverbale og har evne til refleksjoner i forhold til det! Disse sår er da på en måte verre enn der blåflekkene lyser imot deg forsånn er vi laget, vi må se med egne øyne for å godta at den andre er syk og eller utsatt for et overgrep! Det at en dyssosial kan være en høyt aktet person i arbeidslivet/samfunnet, gjør traumet ti ganger verre for » offeret» da det er veldig sannsynlig at denne ikke vil bli trodd, iallefall ikke før langt ut i forholdet og da er allerede mye skade gjort! Et av hovedtrekkene med disse personligheter er deres ekspertise på å forvirre den andre, som begynner å lure på om det er han selv det er noe galt med. Sort hvit tenkning og et vanvittig sinne, over noe som for den andre fortoner seg som en bagatell, som kan skje helt uten forvarsel! Hvis da to som begge kommer fra et hjem med omsorgssvikt , hvor den ene er overempatisk og den andre har utviklet ei dyssosial personlighet, ja da kan man jo bare tenke seg hvor ødeleggende det må bli for den første kategori! Jeg tror miljøet, et barn må forholde seg til, i de første viktige leveår, er utrolig viktig for personlighetsutviklingen vår, men at skader på sinnet, til offeret, kan skje i alle aldre, uansett hvor sterk du er og hvilken god ballast du måtte ha i med deg i ryggsekken hjemmefra!

  2. Damn.. interresant stoff! Jeg er 14 år og har dyssosial personlighetsforstyrrelse.. ALT som står her er helt sant, alt stemmer med sånn som jeg har det.

  3. Hei Lasse. Evnen til empati og medfølelse er noe man utvikler gjennom hele livet, men spesielt i løpet av de første 20 årene. Din alder tilsier at du ikke kan ha noen personlighetsforstyrrelse, nettopp fordi en del av symptomene er helt naturlig og normalt hos unge mennesker. Evnen til å leve seg inn i andre, innta flere perspektiver og engasjere seg i livsprosjekter som overgår hensyn til egen vinning og egne behov, er noe man utvikler gjennom ungdomsårene. At du kjenner deg igjen i denne artikkelen, betyr ikke at du lider av en slik forstyrrelse som beskrives her. Mange 14 åringer vil kjenne seg igjen i noe av dette, men det trenger ikke å definere dem som personer. Helt frem til man er 23 eller 24 år forandrer man seg nesten daglig. Utviklingen går raskt. Du er en annen i dag enn den du var i går. Du beveger deg gjennom ulike utviklingsfaser, og noen av disse fasene er preget av egoisme og mangel på hensyn til andre. Det er viktig for at du skal bli kjent med deg selv og rustes til å bevege deg videre mot nye utviklingsnivåer.

  4. Jeg har vert gift med en Mann I 10 år,og masse av dette har jeg opplevd.jeg er en person med stor toleranse,har jobbet mrd barn mrd adferdsproblemer.de første årene skjønte jeg ikke så mye,han er italiensk,så det blir ofte litt vanskelig bare med å bli forstått.
    Han er alltid mistenksom til alt og alle,stoler ikke på noen.
    Har hatt masse forhold som ikke har vart lenge.
    Alltid jeg eller de andre har skylden,og skal alltid ha siste ordet.
    Negativ til det meste,det er blitt verre med årene…..60år.
    Han har aldri vert voldelig med meg,men har et veldig sinne,og kan bli sint for det minste.Da lukker han seg inne.
    Prøver å snakke med han,men det vil han ikke,tror han er redd for å vise hvem han er.
    Han har behandlet meg ille psykisk,tror han eier meg.når jeg sier at det er ikke penger jeg vil ha,men kærlighet,mener han jeg er utakknemlig.
    Er veldig glad i han,og skjønner han har problemer.det skjønner ikke han,det er meg det er noe gale med!
    Er veldig lei meg,hva kan jeg gjøre?

  5. Jeg er ei jente på 31 år som fikk diagnosen dyssosial nå nylig, men har vel hatt en mistanke om det i ca 15 år. Mine kjærester har også vært sterkt dyssosiale i et svært kriminelt rusmiljø. Jeg har ønsket å endre meg siden 2004, men endringene ar nesten vært umerkbare fra år til år. Jeg er nå i et terapeutisk samfunn, et rusbehandlingssenter på østlandet og har god nytte av bahandlingen.

  6. Hei h! Eksistensielt orienterte filosofer som Kierkegaard, Nietzsche og Sartre hevder at mennesket egentlig ikke har noen bestemt kjerne, ikke noe som definerer oss som mennesket på en fastlåst måte, noe som igjen betyr at mennesket kan forandre seg plutselig. Det du beskriver viser kanskje noe av det samme. Under rette omstendigheter, her et terapeutisk samfunn, kan man skape endringer i seg selv, nesten uansett hvilken diagnose man av en eller annen grunn er identifisert med.

  7. Hei Siren! Det høres ut som om du lever i en veldig vanskelig situasjon. I terapi gjør man ofte et poeng ut av at man ikke kan endre andre mennesker. Vi må altså se på oss selv og vår egen rolle i et vanskelig forhold. Ofte er det slik at folk blir værende i forhold med vanskelige personer som følge av en frykt for å være alene. Det kan handle om en indre følelse av usikkerhet, kanskje en følelse av avhengighet til noen som er sterkere enn oss selv, og frykten for å ikke klare seg på egen hånd gjør at man finner seg i mye fra sin partner. Å holde ut i et forhold hvor man underkues, forsterker gjerne en lav selvfølelse, noe som igjen forsterker avhengighetene. Dette kan representere et veldig negativt mønster, hvor man i første rekke må gjenerobre sin plass, hevde sine behov og sørge for en større balanse i forholdet. Hvis det ikke lar seg gjøre, må man kanskje gjøre et vanskelig valg. Kan man leve slik eller ikke?

  8. Hei. Jeg har en jente på 15 år. Hun er ikke min biologiske datter. Moren hennes døde rett før hun fylte tre år av en overdose. Hun var også bruker da hun gikk gravid. Mitt spørsmål er i og med at jeg kjenner igjen de fleste av symptomene på 15-åringen om tilstaneden allerede kan ha oppstått allerede før hun var født?

  9. Hei!
    Barn kan ikke kvalifisere for noen former for personlighetsforstyrrelser fordi de ikke er ferdig utviklet ennå. Barn er født egosentriske, og en viktig del av utviklingen er å bli kjent med seg selv, trygg på seg selv og deretter opparbeide seg evnen til å innta andre perspektiver. Barn og ungdom er i mange tilfeller selvsentrerte og tilsynelatende ”egoistiske”. Det betyr ikke at de er ”onde” eller ”antisosial”, men det er rett og slett en del av normalutvikling. Ungdomsårene handler om å finne seg selv og skape sin egen identitet, og da dreier det seg også om å frigjøre seg fra foreldrene. Ungdommen kommer i en vanskelig posisjon mellom avhengighet av foreldre og behov for selvstendighet. Denne fasen kan være svært utfordrende for begge parter, og man kan oppleve at ungdommen oppfører seg ”dyssosialt”, men som sagt er det i de aller fleste tilfeller en del av normalutviklingen. Man skal ikke sette en personlighetsdiagnose før man er ”godt” voksen ettersom barn og ungdom er under en kontinuerlig utvikling og i denne prosessen kan de utvise ”symptomer” på mange forskjellige psykiatriske lidelser, uten at det har noe med psykiatri å gjøre i det hele tatt.

  10. Stadig moro å lese hvordan teoretikerne tolker innsiden av en hjerne men artiklen ble også bare det, ren underholdning.

    Er du i et forhold er du neppe dyssosial, liker du behandlingen er du neppe dyssosial, liker du å diskutere din såkalte lidelse på sider som denne er du neppe dyssosial.

    Til dere andre: Føles det ikke rart å kommentere når de fleste av utalelsene på siden vitner om et snevert innblikk i psykologien. Ikke verdens mest omfattende bok og som kjent finnes det psykologer, som kjent heller ikke de mest gjennomtenkte

    Selv har jeg verdens beste lidelse og kan ærlig talt ikke noe for at verden består av mennesker med intensjoner fremfor løsninger, ergo har jeg heller ikke noe ønske om å bli behandlet mot en såkalt normal da et kjapt bilde over nyhetene vil gi deg at en vanskelig kan kalles syk om en velger å ikke delta i dag

  11. Hei lesere / Espen.
    Jeg blir noe undrende på dette innspillet.
    Hva er det som beskrives her?
    Og hvorfor får utspillet til Espen ingen kommentarer?

Legg igjen et svar