Dyssosial personlighetsforstyrrelse
Skrevet av: Sondre Risholm Liverød
Dyssosial personlighetsforstyrrelse er en diagnose som kjennetegnes av et varig mønster med manglende eller betydelig nedsatt samvittighet, skyldfølelse, anger, manglende ansvarlighet, impulsivitet og aggresjonsproblematikk. I tillegg utviser denne typen personligheter lite eller ingen tenksomhet i forhold til samfunnets regler, normer og lover. Mennesker som klassifiserer som dyssosiale, er med sine væremåter ofte til stor belastning for sine nære omgivelser. I den amerikanske diagnosestandarden kalles denne typen for antisosial eller narsissistik personlighetsforstyrrelse. Selv om det er en betydelig overlapping i symptomer, skiller både diagnosene dyssosial personlighetsforstyrrelse og antisosial personlighetsforstyrrelse seg fra det gamle psykopati-begrepet.
Kriterier for diagnosen
For å tilfredsstille kriteriene for en dyssosial personlighetsforstyrrelse skal man, i tillegg til de generelle kriterier for personlighetsforstyrrelse, ha minst tre av følgende personlighetstrekk stabilt vedvarende over tid:
- Utvise kald likegyldighet overfor andres følelser, manglende empati.
- Uansvarlighet og manglende ansvarsfølelse og respekt for sosiale normer, regler og/eller forpliktelser.
- Mangle evner til å opprettholde/forbli i relasjoner med andre mennesker, men uten vansker med å etablere nye relasjoner.
- Har lav frustrasjonstoleranse eller en lav aggresjonsterskel eller begge, inkludert voldelig adferd.
- Manglende evne til å føle skyld eller til å lære av erfaringer eller straff.
- Har tendens til å komme med bortforklaringer og til å være projiserende, dvs. til å gi andre skylden for sine egne negative sider.
(Ovenstående byger på ICD-10: International Statistical Classification of Diseases and Related Health Problems, på norsk Den internasjonale statistiske klassifikasjonen av sykdommer og beslektede helseproblemer, vanligvis referert til som ICD. ICD-10 er et klassifikasjons- og diagnosesystem som er utgitt av Verdens helseorganisasjon og det er denne diagnosemanualen man forhlder seg til i Norge.)
Årsaker
Man vet egentlig ikke helt hva som fører til at noen mennesker utvikler dyssosiale personlighetstrekk. Som ved andre personlighetsforstyrrelser handler dette om et komplisert samspill mellom arvelighet og miljøpåvirkninger. Man antar at dyssosial personlighetsforstyrrelse er en av de personlighetsforstyrrelsene som har en forholdsvis sterk arvelig komponent, og man ser ofte betydelige atferdsvansker hos disse personene i ung alder. Samtidig vil forskjellige miljøpåvirkninger kunne styrke eller svekke en utvikling mot dyssosiale personlighetstrekk. I denne artikkelen skal jeg forsøke å drøfte de miljømessige faktorene, og forsøke å tegne et bilde av hvordan blant annet omsorgssvikt kan representere en vei mot antisosiale karaktertrekk. Dermed forholder vi oss til psykologiske forståelser av dyssosial personlighet, hvorpå de genetiske og biologiske eller arvelige komponentene blir utelatt i diskusjonen.
Omsorg i oppvekten
Barnet trenger omsorg, empati og føringer, heter det hos de psykologiske teoretikerne og klinikerne Young og Klosko (1995). I denne sammenheng sorterer de førstnevnte til det moderlige prinsipp, mens føringer hører til en mer maskulin rangering av ”passende atferd og upassende atferd”. Mor sier til barnet at hun er glad i det uansett, mens far formidler at han er glad i barnet, men at regelbrudd og uskikkelighet vil få konsekvenser. En god blanding av grenser, regler, modellæring, omsorg, empati og kjærlighet er i grove trekk det mye psykologisk teori betrakter som optimale vilkår for oppvekst og utvikling. Dessverre er det ikke alle barn som opplever en passe blanding av grenser og omsorg, hvorpå de risikerer å utvikle upassende og problematiske mønstre senere i livet. Symptombilde kan variere mye fra person til person, men i psykisk helsevern fortsøker man å lage noen overordende kategorier som hjelper oss å forstå ulike utviklingslinjer og karaktertrekk. I denne artikkelen skal vi fokusere på det som kalles Dyssosial personlighetsforstyrrelse. Noen kaller det også for narsissisme, mens på folkemunnet blir det ofte kalt psykopati.
Mishandling i oppveksten
De personene som i voksen alder tilfredsstiller de diagnostiske kriteriene for en dyssosial personlighetsforstyrrelse har som regel hatt betydelige atferdsvansker i barndom og oppvekst. Young og Klosko (1995) gir en god beskrivelse av en slik utviklingslinje. Deres eksempel omkranser en gutt som ble fysisk og psykisk mishandlet av sin far, mens mor hadde en perifer og passiv rolle i familiekonstellasjonen. Denne gutten vokser opp i et miljø som på ingen måte speiler hans egen indre verden og emosjonelle bevegelser på en god måte, men snarere overkjører ham med en slags infam fiendtlighet. Som voksen kan man kjempe imot, stikke av eller hente hjelp hvis man blir utsatt for overtramp og mishandling. Som barn har man ikke denne muligheten, og spesielt ikke når overgriperen er den personen barnet både er glad i og avhengig av. Barnet er rett og slett nødsaget til å godta misbruket da det trenger forbindelsen og kontakten til denne personen.
Sadistiske foreldre
Barn med sadistiske foreldre har et stort og svært alvorlig problem. Young og Klosko (1995, 2006, 2010) påpeker at slike foreldre ofte slår til allerede når barnet er ganske lite, ofte under femårs alder. Da er det mindre sjanse for at barnet gjør motstand eller at andre i familiens omkrets oppdager mishandlingen. Hvordan barnet kommer ut av slike situasjoner avhenger av graden av misbruk og sannsynligvis en slags genetisk komponent som på en eller annen måte koder for temperament og lignende.
Misbruk avler misbruk
Det er ikke sjelden at barn som har vært utsatt for misbruk forlenger kjeden av misbruk ved selv å bli den antagonistiske personen som kuer andre med aggressive strategier. Eksempelet er guttungen som kommer fra et miljø hvor hans trygge personer oppfører seg fiendtlige, noe som plasserer gutten i en verden hvor den mest fremherskende stemningen er grenseløs utrygghet. Man kan når som helst forvente en aggressiv reaksjon, hvorpå tilværelsen tuftes på en slags kronisk trussel. For å kompensere for denne trusselen hender det at barn går til motangrep og inntar rollen som den dominante overgriperen for å gjenvinne kontrollen og skaper en forutsigbar sammenheng i tilværelsen ved å kue andre, slik han selv blir kuet på hjemmebane. Disse barna går da ofte til motangrep mot yngre eller jevnaldrende barn i skolesammenheng. Det er heller ikke sjelden at man ser mishandling av dyr som en konsekvens av barns febrilske forsøk på å bemektige seg en grad av kontroll i en verden av uforutsigbare trusler. Det er en klassisk antakelse at den såkalte psykopaten har en historie som dyremishandler.
Fiendtlighet som mestring og overlevelse
Den delen av det psykologiske spekteret vi nå har snakket om, representerer altså et slags aggressivt motangrep i forhold til en underliggende følelse av verdiløshet og mangel på kjærlighet, men også de mellommenneskelige temaer som handler om dominans, selvhevdelse og status i flokken. Selvfølgelig er dette en grov generalisering, men det viser seg at menneskene som har et stort antall erfaringer som handler om omsorgssvikt, selvfølgelig også har et mentalt apparatur hvor disse erfaringene skriver seg inn i deres mentale biologi og tvinger frem mestringsstrategier for å overleve i verden. Denne typen oppvekstvilkår kan ofte fremskaffe personligheter som på gruppenivå har en del likhetstrekk, og dermed i visse tilfeller klassifiseres som dyssosial personlighet. Det skal påpekes at mange mennesker som opplever slike oppvekstforhold kan komme til å reagere helt annerledes. Noen vil forsøke å vinne kjærlighet ved å tilpasse seg så godt de kan. De vil forsøke dempe usikkerheten ved å oppføre seg så ”riktig” og ”snilt” som mulig ovenfor andre i håp om å unngå angrep. Dermed har vi en person som ikke oppleves utfordrende og aggressiv (eventuelt ond), men snarere en person som utviser varme, forståelse og strekker seg så langt de kan for å bli likt og akseptert.
Dyssosial personlighet og helsemessige konsekvenser
De personene som utvikler et mønster hvor det er fiendtlighet og aggresjon som besørger deres trygghet i verden (angrep er beste forsvart) risikerer også store helsemessige problemer. Mange av dem havner i kriminelle miljøer eller miljøer som misbruker rusmidler. Det borger videre for en belastende livsstil som tærer på personen både psykisk og fysisk.
Ettersom omsorgssviktede personer av denne typen også er ”lært opp til” at livet er farlig, og dermed innehar en slags kronisk mistanke om at andre vil ham eller henne vondt, lever også et liv på en slags anspent alarmberedskap. Rent kroppslig sett vil mye av personens oppmerksomhet og energi være bundet opp i kroppens forsvars- og angreps-systemer. Det vil si at de store muskelgruppene ofte er mer enn normalt belastet og dermed større. I et fengsel finner man flere representanter, og jeg tror ikke man trenger forskningsresultater for å påvise at gjennomsnitts muskelvolum i skjelettmusklene er større enn i «normalbefolkningen» bak murene. Enkelte ekstremer innenfor dette spekteret er også særdeles opptatt av å demonstrere styrke, noe man blant annet oppdager når man tar dem i hånden. Her skjønner man raskt at det ikke handler om etablering av vennskap, men om anskueliggjøring av maktforholdet. Det kan nesten virke som om det hardeste håndtrykket blir et slags symbol på hvem som påberoper seg makten i den aktuelle relasjonen.
Terapi med dyssosial personlighetsforstyrrelse
I terapi er det vanskelig å hjelpe slike personlighetstyper. Det krever enormt med tid og empati for å overvinne vedkommendes gjentagende erfaringer med et liv som handler om å ”spise eller bli spist”. Deres vonde erfaringer har skrevet seg inn i deres tankegang og følelsesregister på en måte som danner selve grunnlaget i deres vonde og vanskelige livsprosjekter. De er ofte sørgelige eksempler på hvordan omsorgssvikt avler omsorgssvikt og fiendtlighet. Likevel finnes det gode rehabiliteringstiltak som i stadig større grad klarer å etablere disse menneskene tilbake i et samfunn, hvor de langsomt kan modifisere sine aggressive forsvarsstrategier fordi behandlingen sikter på å møte dem med varme og respekt. I vellykkede tilfeller evner de å se at verden kan være et mildere sted dersom de selv møter verden uten en den høye og til dels fiendtlige alarmberedskapen. MEN, dette er ikke lett(!)
Anbefalt litteratur
For de som er interesserte i personlighetsforstyrrelser finnes det nå en helt ny og oppdatert bok på markledet. Personlighetspsykiatri av psykiater Sigmund Karterud med flere sammenfatter nyere kunnskap og teorier om personlighetsutvikling og personlighetsproblemer. Her finnes både biologiske og psykologiske innfallsvinkler til menneskets personlighet. Boken inneholder både prinsipper og anbefalinger for klinisk personlighetsutredning og beskriver behandling av pasienter med personlighetsforstyrrelser. Ulempe: Boken er ganske dyr.
Heinz Kohut har også vært en sentral skikkelse innenfor personlighetspsykologi. Kohut regnes som regel som opphavsmannen til en egen retning innenfor psykologien som kalles selvpsykologi. Veldig mange innflytelsesrike teorier finner sitt opphav i selvpsykologien. På norsk finnes boken Selvpsykologi utviklingen etter Kohut (2005) som en god redegjørelse for sentrale temaer innenfor området selvutvikling og psykoterapi, med spennvidde fra fenomenologi til moderne psykoanalyse. Dersom man ønsker å lese originallitteratur, er det ofte The analysis of the self (1971, denne utg. 2009) man tar for seg.
Dersom man ønsker å lese hva Freud har å si om personlighet, vil jeg mene at det er hans Forelesninger til innføring i psykoanalyse som er lettest tilgjengelig og gir den beste oversikten. I denne boken sammenfatter psykoanalysens grunnlegger sine forskningsresultater på sjelelivets område.
Kilder
Freud, Sigmund (denne ut. 1999). Forelesninger til innføring i psykoanalyse. Oversatt av Kristian Schjelderup. Gyldendal. Fakkelenserien.
Karterud, Sigmund & Monsen Jon t., (2005). Selvpsykologi utviklingen etter Kohut. Ad Notam Gyldendal
Karterud, Sigmund, Wilberg, Theresa & Urnes, Øyvind (2010). Personlighetspsykiatri. Gyldendal Akademisk.
Young, Jeffrey E., Rafaeli, Eshkol & Bernstein, Davis P. (2010) Schema Therapy. Taylor & Francis Ltd.
Av Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no
Copyright © 2010 WebPsykologen.no. Denne artikkelen er opphavsrettslig beskyttet etter lov om opphavsrett til åndsverk m.v. – åndsverkloven – av 12. mai 1961. Publisering, kopiering og annen distribusjon av teksten er ikke tillat uten godkjenning fra WebPsykologen.no. Ta kontakt dersom det er spørsmål eller ønske om en avtale i forhold til dette materialet.
