Eksistensiell angst er ikke nødvendigvis så annerledes enn det som kanskje kan kalles utviklingsangst. Det er ikke uvanlig at barn som lever i trygge og gode familier, uten store ytre belastninger, i perioder kan utvikle symptomer som kan assosierer med psykiske lidelser. Dette trenger ikke å være et alvorlig tegn på psykisk sykdom, men snarere et uttrykk for at barnet er i ferd med å nå et nytt trinn i sin modningsprosess. Når barnet beveger seg mot et nytt utviklingstrinn, vil det være mer tilbøyelig for opplevelser av angst og uro. Det er fordi barnet beveger seg inn på nytt terreng, og dermed vil barnets evne til å beherske tilværelsen svekkes i en overgangsperiode.
Eksistensiell angst er på mange måter relatert til den angsten vi opplever ved normale livsforandringer. Man kan nesten si at alle overganger i livets løp er forbudet med en slags krise. Forandringer innebærer nemlig 
eksistensielle provokasjoner, noe som leder tankene i retning av meningen med livet, noe som videre ansporer til tanker om livets begrensninger og eventuelt den uunngåelige slutt – Døden. Livet er kort, og kanskje er våre dager talte, og mange mennesker kommer i kontakt med slike smertefulle innsikter i forbindelse med overgangsperioder. Dette representerer på dett og vis det smertefulle møte med våre eksistensielle grunnvilkår. I boken Dynamisk psykiatri i teori og praksis nevner Cullberg puberteten eller overgangsalderen som eksempler på perioder hvor den eksistensielle angsten kan gjøre sitt ubarmhjertige inntog i menneskets grublerier. (Se mer om dette i artikkelen Dødsangst)
Barndommen er også en tid med mange sårbare faser. Barnet gjennomlever stadig nye trinn i sin utvikling, og ved hvert utviklingssprang økes tilbøyeligheten til angst. Det er altså fordi barnets evne til å beherske tilværelsen blir midlertidig svekket i overgangen til et nytt utviklingstrinn. På samme måte føler alle mennesker en viss grad av angst i møte med nye eller fremmede situasjoner hvor våre viktigste støttespillere ikke er tilgjengelige, men som voksne har man som regel bedre mentale forutsetninger for å ”holde hodet kaldt” og ikke la seg overstyre av følelsesmessig usikkerhet.
Små barn med «store» tanker
På avdeling for barn og unges psykiske helse ser vi stadig at unge jenter i tidlig pubertet sliter med en del uhåndgripelige tanker av eksistensiell karakter. Nylig møtte jeg en jente som var usikker på om hun rent faktisk eksisterte. Hun var redd for at et stort lys eller et digert mørke plutselig skulle oppsluke henne helt. Hun var også redd for at hennes nærmeste plutselig skulle forsvinne, eller at de egentlig ikke eksisterte som annet enn fantasibilder i hennes hode. Kanskje var livet som en drøm uten noen virkelig eksistens. Disse tankene var vanskelig å sette ord på for den unge jenta. De ligner tanker fra filmer som Matrix, men de ligner også det filosofiske tankegodset vi blant annet finner hos den franske filosofen René Descartes: ”Jeg tviler, derfor er jeg” (”Dubito ergo sum”). Litt på samme måte som den 12 år gamle jenta, kunne ikke Descartes være sikker på at verden faktisk eksisterte, men han kunne ikke tvile på at han tvilte på verdens eksistens, og dermed konkluderte han med at han selv, Descartes, eksisterte fordi han tvilte. Den unge jenta sleit med tanker som lignet de våre største filosofer har kjempet med i hundrevis av år. Sannsynligvis er jenta i ferd med å utvikle en stadig mer abstrakt tankegang, og i møte med de store spørsmålene oppstår det nye konfliktfulle ideer: Hvem er jeg? Hvorfor er jeg? Hva er virkelighet og hva er fravær av virkelighet? Død eller ingenting? Hva er ingenting?
Heldigvis er det slik at de ”store tankene” mister mye av sin skremmende betydning etter hvert som man blir eldre eller kommer seg gjennom den aktuelle livs- eller utviklingskrisen. Hos mennesker med alvorlige identitetsproblemer hender det imidlertid at det eksistensielle tankekjøret vedvarer eller intensiveres i en slik grad at det kulminerer i alvorlig depresjon eller forvirringstilstand.
Kilder
Cullberg, Johan (1999). Dynamisk psykiatri i teori og praksis. Tano Aschehoug. (Anbefales!)
Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no
