En djevel i en verden styrt av Gud eller engel i helvete

Fairbairn skrev om mønstre i kjærlighetsbånd. Han la merke til at mennesker har en tendens til å gjenskape tidligere relasjoner i nye forhold. Hvorfor er det slik?

På 1930-tallet utviklet W.R.D. Fairbairn en teori som i visse henseende bygde videre på Freuds psykoanalyse, men likevel tok avstand fra flere av kjerneantakelsene i Freuds tenkning. Fairbairn syntes ikke at menneskets psykologiske finurligheter kunne forklares på en god måte ved hjelp av driftsteori. Han stilte seg følgende spørsmål: Hvorfor er det slik at de brente barna ikke alltid skyr ilden? Hvorfor virker det som om barna snarere oppsøker «ilden» gang på gang. Fairbairn la merke til at mennesker som hadde blitt dårlig behandlet i oppveksten, hadde en tendens til å gjenta lignende destruktive relasjoner senere i livet. Mens Freud foreslo at menneket er motivert av driftstilfredsstillelse, syntes Fairbairn å legge merke til at mange mennesker søkte mot det motsatte, altså relasjoner som gjorde individet vondt. Dette var et mysterium han forsøkte å kaste lys over ved hjelp av ideer som ble kalt objektrelasjonsteori.

Fairbairn var enig i at mennesket først og fremst er kontaktsøkende, men ikke bare fordi det ønsker å oppnå driftstilfredsstillelse i samvær med andre. Det er flere grunner til at mennesket søker mot andre mennesker, og det handler om at samvær med andre kjennes trygt, meningsfullt, givende og det er i møte med andre at det lille barnet lærer å forstå seg selv og verden. Vi er grunnleggende sosiale skapninger, og i møte med andre utvikler vi oss og lærer om hvordan man omgås andre.

Fairbairn snakket om mønstre i kjærlighetsbånd, og her påpeker han nok en gang at mennesket har en tendens til å gjenta de relasjonene man er kjent med fra oppveksten. Fortiden vår lever i nåtiden er en grunnleggende antakelse i psykoanalytisk teori, og Fairbar viser oss hvordan vi gjentar våre tidligste relasjoner i møte med nye mennesker i voksen alder. Dersom vi har hatt en tryg og god oppvekst med empatiske omsorgspersoner, er det i en slik forståelse sannsynlig at vi finner en partner som også er trygg og empatisk. Men dersom vi har vokst opp med kritikk, kjeft eller vold og overgrep, er det som om vi kjenner oss selv best i slike forhold, og dermed søker dem på nytt i voksen alder. Dette foregår ubevisst, og personene kan se at de behandles dårlig av andre, men havner likevel i stadig nye situasjoner hvor de blir behandlet dårlig. Fairbairn forklarer oss hvorfor det er slik med den megetsigende og berømte setning: For et barn er det bedre å være en djevel i en verden styrt av Gud enn en engel i helvete. Hva betyr egentlig dette?

For å forklare dette fenomenet, benytter Fairbairn seg av konseptet om splitting. Tanken er at det lille barnet er totalt avhengig av omsorgspersonen. I tidlig alder er det vanskelig eller umulig å se for seg at en person kan være både god og ond. Evnen til å se at mennesker har dårlige sider og karaktertrekk, samtidig som de har gode og omsorgsfulle sider, og at begge deler tilhører én og samme person, er en avansert mental operasjon. I tidlig alder klarer vi ikke å se nyansene i andre mennesker, og derfor splitter vi opp verden i godt og ondt. Det vil si at det lille barnet holder alle de gode og dårlige egenskapene ved omsorgspersonen atskilt. De holder også en tilsvarende spilittelse ovenfor seg selv. Definisjonen på splitting er at forestillingen om selvet og/eller den andre deles opp i atskilte og dikotome representasjoner med ulik følelsesmessig valør.

Dette kan virke litt diffust, men denne teorien er veldig lett å kjenne igjen i det virkelige livet. Poenget til Fairbarn er at det lille barnet er totalt avhengig av omsorgspersonen(e). Når disse ikke oppfører seg som trygge støttespillere, har ikke barnet følelsesmessig råd til å se dem som «slemme» eller utilstrekkelige. Dermed foretar de en (ubevisst) splitting hvor de opprettholder en forestilling om omsorgspersonen som god, og at omsorgspersonen oppfører seg sint eller «slemt» fordi barnet selv er «ondt». Barnet identifiserer seg selv med det «onde» og beholder foreldrene som «gode». Dermed er foreldrenes oppførsel mot barnet ikke ondskap, men en naturlig reaksjon på at barnet er «slemt». Denne typen forestillinger kan formuleres omtrent slik: «Det er jeg som er fæl, ikke de. De er gode, og de vil meg vel. Det er bare jeg som gjør dem sinte, det er min feil». På denne måten opprettholder barnet en relativ trygghet i sitt relasjonelle univers. Denne teorien, som altså går under fanen objektrelasjonsteori, oppsummeres i Fairbairns berømte setning: «Det er bedre å være en djevel i en verden styrt av Gud, enn en engel i helvete».

Malplassert skyldfølelse

I klinisk praksis møter man ofte mennesker som har vært utsatt for overgrep, trakassering eller andre svikt gjennom oppveksten. Det er ikke så sjeldent at de opplever skyldfølelse knyttet til dette, noe som er forbløffende fordi de var barn, og overgriperen var voksen. I all alminnelighet regner vi den voksne som ansvarlig, og dermed er det alltid den voksne som har skylden for det som skjer med barn, men likevel føler ofrene seg som skyldige. Denne skyldfølelsen kan de ta meg seg gjennom livet. Hvorfor føler en voksenperson seg skyldig i det som skjedde med dem som barn? Fairbairns teori kan selvfølgelig kaste lys over dette. Barnet var nødt til å føle seg skyldig for å oppprettholde en illusjon om en trygg verden. Det var en psykologisk nødvendighet. Som voksne kan de se at de ikke var skyldige, men selv om dette er noe de erkjenner med fornuften, vil ikke alltid følelsene spille på lag. Malplassert skyldfølelse og en kronisk opplevelse av å være til bry eller irriterende kan ligge latent i personligheten og aktiveres i nye relasjoner. Da kan man virkelig si at fortiden fortsetter å leve i nåtiden på en destruktiv måte. Egenutvikling handler om å innse dette, erkjenne mekanismene som ligger til grunn for følelsen av skam og skyld, og deretter gå bevisst inn for å reformulere sin egen verdi og sine følelser.

Videoforedrag

I videoen under snakker jeg om Fairbairns teorier under et foredrag ved Universitetet i Agder i januar 2017.

WebPsykologens Selvutviklingsbøker

At vi styres av ubevisste krefter, og at fortiden lever i nåtiden, er en tematikk jeg har vært opptatt av siden før jeg begynte å studere psykologi på slutten av 90-tallet. Jeg er dypt og inderlig fascinert av alle de teoriene som har kommet på bane i kjølevannet av Freud. Hva kan de fortelle oss om oss selv, og hva sier de om våre relasjoner, og ikke minst: Hva sier de om våre muligheter for vekst og utvikling. I mine to bøker om «menneskets indre liv» tar jeg for meg alle de mest anerkjente teoriene om menneskesinnet. Jeg forsøker å utlede hva de sier om det å være menneske, og jeg har forsøkt å sette ideene inn i hverdagslivet slik at psykologien ikke bare blir teori, men også et verktøy vi kan bruke i hverdagen. Er du mer interessert i menneskets psykologiske finurligheter, håper jeg du klikker deg inn på linken til venstre og anskaffer en eller begge bøkene.

 

Kilde

Gulbrandsen, Liv Mette (red.) (2009). Oppvekst og psykologisk utvikling – Innføring i psykologiske perspektiver. Oslo: Universitetsforlaget.

 

Av Sondre Risholm Liverød
Psykologspesialist
WebPsykologen.no

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.