Hva er psykiske lidelser?
Skrevet av: Sondre Risholm Liverød
Hva er psykiske lidelser? Hva er angst, depresjon, personlighetsforstyrrelser og psykoser? Vi har mange diagnoser, og det er mange veier som fører til psykiske plager. Kan man egentlig si noe generelt om hvordan man kan forstå psykiske problemer? Jeg vet ikke, men jeg vil likevel gjøre et forsøk. I psykiatrien eller klinisk praksis finner vi henholdsvis to svar på de ovenstående spørsmålene.
Psykologi, tanker og følelser
Noen vil mene at psykiske lidelser primært handler om negativt tankegods eller stadige feiltolkninger av tilværelsen. Altså ideer og uheldige fortolkninger som fører mennesker inn i forskrudde oppfattelser av seg selv og sin tilværelse, noe som videre kan medføre en depressiv grunnstemning eller et liv preget av unødvendig mye frykt og engstelse. I tillegg rammes man gjerne av en følelse av å være unormal, og ”unormale” mennesker trekker seg gjerne tilbake som en reaksjon på opplevelser av å ikke passe inn. Dersom denne følelsen eller ubevisste idémønsteret ligger dypt forankret i oss, og skriver seg fra uheldige omstendigheter og vonde erfaringer fra tidlig barndom, hender det at vi kaller det en personlighetsforstyrrelse. Det gjør man fordi tankerekkene og opplevelsesmønstrene ligger så dypt i vårt mentale bokholderi at det gjennomsyrer store deler av vår livsførsel. Senere opplevelser og vanskelige livssituasjoner kan gi seg utslag i ulike symptomer som angst, depresjon og søvnproblemer etc. Den grunnleggende forståelsen er uansett at det er de psykologiske brillene vi ser verden med som forvrenger vårt utsyn og skaper utrygghet og vanskeligheter i håndteringen av livsprosjekter. Vi styres av ideer med en uheldig undertone som fører til konflikt og psykiske symptomer. I så måte er spørsmålet hvordan man bytter ut dårlige ideer med gode ideer, og ikke minst hvorfor vi til stadighet forstår tilværelsen på uhensiktsmessige måter.
”Noen sier at det gode kan oppnås gjennom lykke, men hvordan kan vi vite hva lykke er? Og hvordan skal lykke defineres? Lykke og det gode er ikke objektive begreper. Vi kan ikke drøfte dem på en vitenskapelig måte. Og siden de ikke er objektive, eksisterer de bare i tankene våre. Dersom du vil bli lykkelig, er det altså bare å tenke på en annen måte. Ha-ha. Ha-ha.” (Pirsig, 1974, denne overs. 1997, p. 383).
Dette er i grove og forenklede trekk samtaleterapiens anliggende. Robert M. Pirsig tar det på kornet i boken som heter Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel. Denne boken er en klassiker som anbefales til alle som er litt over middels interesserte i menneskets eksistensielle vilkår. Du kan for øvrig lese mer om samtaleterapi i artikkelen som heter Hva er psykoterapi og Hva er gruppeterapi. Ellers har vi flere artikler om ulike behandlingsmetoder her. Er du mer interessert i lykke, har vi drøftet dette mer inngående i artikkelen som heter Positiv psykologi & hva er lykke?. Vi har dessuten flere artikler om lykke og hvordan vi oppnår dette i kategorien Livsfilosofi.
Biologi og hjernen
Den andre hovedinnfallsvinkelen til psykiske lidelser handler om biologi. Her vil man mene at en depresjon handler om kjemisk ubalanse i hjernen som eventuelt kan justeres med medisiner. Negative tanker og destruktive tolkningsmønster er et resultat av en forstyrrelse i hjernens nevrokjemi. Hvis vi får justert hjernen på en tilfredsstillende måte, vil den ”engstelige tåka” som ligger over pasientens opplevelser forsvinne. Lykkepillen er myteomspunnet, men konseptet synes nesten å være for godt til å være sant, og det er det sannsynligvis. Vi vet at det finnes en slags nevrokjemisk formel for menneskenes opplevelser, og at disse kan påvirkes kunstig med narkotiske stoffer eller medikamenter, men medisiner endrer ikke nødvendigvis tankegods eller personens tolkningsmønster dersom dette ligger dypt forankret i pasientens personlighet. Medisiner kan kanskje skape et godt utgangspunkt og et nevrokjemisk klima som legger til rette for at pasienten kan gjøre mentale bestrebelser på å endre sine psykologiske strategier. Disse psykologiske strategiene er ofte et produkt av miljøet og oppveksten, mens naturvitenskapen vil hevde at det stort sett dreier seg om arvelige disposisjoner i hjernens anatomi. I teoretisk sammenheng tenker man seg at debatten mellom arv og miljø er gammel og utdatert, og at den endte uavgjort. I praksis er det ikke slik, noe de fleste som arbeider i helsevesenet er klar over.
De fleste helsearbeidere bebor som regel en erkjennelse av at psykiske lidelser er et fenomen som oppstår et sted mellom arv og miljø, men problemet er at mange vekter dette svært forskjellig. De som har en medisinsk utdannelse bak seg, har en tendens til å la dette perspektivet tre tydelig frem i kontakt med pasienter, og de som har en mer humanistisk orientert utdannelse tenderer til å se miljø, psykologi og mellommenneskelige faktorer fremfor biologi. Begge deler er like riktig, og poenget er å vekte så mange perspektiver som mulig i møte med mennesker i krise. Dette er også bakgrunnen for fokuset på tverrfaglighet i psykisk helsevern. Den store faren som stadig gjør seg gjeldende, er mennesker som betrakter sin modell på menneskets psyke som suveren og universal. Dette forekommer både i offentlig helsevesen, og sannsynligvis enda mer i såkalte ”alternative behandlingsmiljøer” hvor en grundig innføring i vitenskapsteori ikke alltid er til stede. Personer som opptrer på en slags ”nyfrelst” måte når det gjelder psykisk helse og behandling, skal man være litt forsiktig med, da det kanskje er blendet av begeistring for sin forståelsesmodell, og dermed glemmer andre og like viktige innfallsvinkler.
Psykologien som fagfelt
Når det gjelder psykologi som fagfelt og behandling av psykiske lidelser, er dette området beheftet med et stort problem. Problemet er at psykologien aldri kan bli en sammenhengende vitenskap fordi selve den virkeligheten som psykologien handler om, heller ikke lar seg fange inn i en bestemt og entydig sammenheng. Den virkeligheten som psykologien handler om er sammensatt av mangfoldige virkeligheter, og det gjør saken kompleks.
Man kan for eksempel mene at menneskets bevissthet tilhører en helt annen virkelighet enn de prosessene som foregår i hjernen. Med et slikt utgangspunkt kan man anta at nevropsykologiske og medisinsk orienterte teorier forholder seg til en helt annen virkelighet enn humanpsykologiske teorier beskjeftiger seg med, og slik seiler man avsted på hver sin skute uten å oppdage at man faktisk ferdes på det samme havet.
Men er det egentlig et problem at psykologien ikke klarer å samle seg som vitenskap? Min mening er at psykologien skal tilstrebe og være vitenskapelig, men at den aldri kan bli en enhetsvitenskap. Som enhetsvitenskap vil psykologien være direkte meningsløs. Mennesker er forskjellige og de opplever verden på vidt forskjellige måter, og psykologien er simpelthet et uttrykk for denne levende mangfoldigheten. Hvis psykologien skal gjøre seg snever og strømlinjeformet for å tilfredsstille de strengeste kravene til vitenskapelige spilleregler, vil den gjøre mennesket til en snever størrelse, og det vil ikke tjene til annet enn å fornærme vår komplekse natur, noe en rekke psykologiske retninger allerede har klart å gjøre.
Alle disse virkelighetene, som til sammen utgjør det psykologiske universet, har mange stemmer, og det jeg ønsker å formidle i denne artikkelen er at vi må tilstrebe å lytte til så mange stemmer som mulig. For ikke å gå seg bort i alle virkelighetene, altså høre stemmer som snakker i munn på hverandre over alt (et kjennetegn ved psykose), trenger vi et godt kart over det psykologiske landskapet. Vi må unngå å tro at vi kjenner det endelige svaret, men praktisere på en ydmyk måte og bruke det vi kan best, men også inkludere andre retninger når vi mistenker at det er avgjørende for den aktuelle klienten. Da må man eventuelt be om assistanse (tverrfaglighet) for å yte rettferdig og forsvarlig hjelp i møte med et komplekst sykdomsbilde.
Mennesket på et kontinuum mellom kropp og psyke
Vi må rett og slett aldri slutte å ”utdanne oss”, men hele tiden anskaffe mer kunnskap fra andre disipliner. Det er i en slik kontinuerlig kunnskapsprosess eller faglig dannelsesprosess at vi virkelig kan begynne å orientere oss i forskjellige psykologiske disipliner og teorier på menneskets beskaffenhet. Og det er først da vi med belegg kan forholde oss litt mer åpent og ryddig til både skolemedisin på den ene siden, psykologiske og psykosomatiske teorier i midten og forskjellige former for healing eller åndelig inspirerte retninger, noe som til sammen legger mennesket på et kontinuum mellom ”kropp og sjel”.
På den måten kan vi i alle fall forsøke å unngå naturvitenskaplig arroganse og det jeg kaller biologisk determinisme. I ordets videste forstand er determinisme den egenskapen at et system, en modell eller en prosess er helt og holdent bestemt av tidligere tilstander. Innenfor filosofi og vitenskapsteori beskriver determinisme den oppfatningen at alt som foregår i naturen, inkludert menneskets handlinger, er forhåndsbestemt av indre og ytre årsaker, og at det derfor ikke finnes fri vilje. Med biologisk determinisme i denne sammenhengen mener jeg en sykdomsmodell som forfekter et somatisk eller genetisk og arvelig utgangspunkt for en rekke lidelser, og i tillegg ignorerer de psykodynamiske forholdene som unektelig ligger til grunn for menneskets selvforståelse og personlige stil i håndtering av tilværelsens utfordringer. En ukritisk aksept av en slik determinisme innebærer at man sannsynligvis har henfalt til en slags klinisk identitetsteori som lyder slik: Bevisstheten er det nevrale systemet, hvor problemer i førstnevnte skyldes en ubalanse i sistnevnte, og denne ubalansen kan vi korrigere med medikamenter.
Dersom vi alltid passer på å bevege oss videre rent faglig sett, vil vi også unngå å henfall til kvakksalvere på det alternative markedet og lære oss å se forskjellen på et velinformert behandlingsopplegg og et åndelig og dårlig begrunnet vekkelsesprosjekt i jungelen av alternative behandlingstilbud.
Mellom disse ytterpunktene finner vi imidlertid en rekke skoler som handler om menneskets utvikling og helbredelse. Healere, yogier, psykoterapeuter, psykologer, fysioterapeuter, refleksologer, medisinere, homøopater, osteopater og kiropraktorer er bare et lite fåtall av behandlere som kurerer mennesker i sitt daglige virke. Ulike behandlingsformer vitner om ulike måter å forstå menneskets natur på. Spørsmålet er om det er problematisk med mange innfallsvinkler, eller om det er et uttrykk for rikholdighet i pleien av mennesket.
”Mennesket har til alle tider søgt at værge sig mod sygdom , lidelse og død, både ved hjælp af religion, tro, bøn, amuleter, fetischer osv. men også med medicin, det være sig planter, dyr, dele af dyr og mennesker, deres udsondringer og affaldsprodukter o. m. a. Samt gennem direkte kirurgiske indgreb. Præsten, magikeren, troldmanden, den kloge mand og den kloge kone, apotekeren og lægen har et indre familieskab, som har sin baggrund i menneskets egen situasjon.” (Nielsen, Sunesen & Kehler i Bergmark, 1968, p. 6)
Jeg vil mene at mange innfallsvinkler representerer et tiltrengt mangfold i forståelsen av mennesket, og spesielt menneskets psykologi, eller forholdet mellom psyke og soma. Dog vil jeg anbefale at man krever ganske stor grad av etterrettelighet og faglig forankring i de ulike perspektivene. Mange alternative behandlere baserer seg på en form for diffuse evner i behandlingsøyemed, og da er faren stor for at man møter en person som egentlig baserer sin behandling og forståelse av psykisk helse på talegaver og forføreriske evner. I så måte er det eventuelt placeboeffekten som representerer det kurative elementet, noe som kanskje også er greit?
Jeg avslutter med dette, og henviser til artikkelen Placebo effekten som kontekstuell helbredelse for en grundigere undersøkelse av placeboeffektens rolle i behandling av psykiske lidelser. Noceboeffekten er en annen artikkel som drøfter samme problemstilling med motsatt fortegn: Noceboeffekten er placeboeffektens onde tvilling. Ved nocebo er det negative forventninger som avstedkommer en negativ effekt, mens ved placebo er det positive forventninger som avstedkommer en positiv effekt, og dermed er placeboeffekten kanskje en av de mest kurative faktorene i forholdet mellom behandler og pasient?
Kilder
Pirsig, Robert M. (1997). Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel. Pax Forlag A/S, Oslo.
Bergmark, Mats (1968): Lægekunst, tro og overtro. Dansk bearbeidelse Nielsen, Harald, Illustrasjoner Sunesen, Ebbe, Redaktør Kehler, Stephan. Politikens Forlag A/S, København.
Av Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no
Copyright © 2010 WebPsykologen.no. Denne artikkelen er opphavsrettslig beskyttet etter lov om opphavsrett til åndsverk m.v. – åndsverkloven – av 12. mai 1961. Publisering, kopiering og annen distribusjon av teksten er ikke tillat uten godkjenning fra WebPsykologen.no. Ta kontakt dersom det er spørsmål eller ønske om en avtale i forhold til dette materialet.
