Denne artikkelen skal handle om teoriene til Melanie Klein. Hun var en østerriksk-britisk psykoanalytiker, elev av Sigmund Freud og pioner innen utviklingspsykologi og objektrelasjonsteori. Hennes ideer er spennende, men ikke alltid like lett å begripe. Hennes skriftlige arbeider er både dramatiske og voldsomt psykoanalytiske. Hun påstår at et lite barn ikke kan ha to tanker i hodet samtidig, noe som for øvrig også gjelder en del voksne mennesker. Hva mener Melanie Klein når hun sier at barnet ikke kan ha to tanker i hodet samtidig?
I denne artikkelen skal vi belyse en teori som viser hvordan barn deler verden opp i «godt» og «ondt». Ofte vil barnet veksle mellom å se foreldrene som utelukkende gode, mens i andre situasjoner ser barnet foreldrene som «onde». Det gode og det onde blandes ikke sammen i barnets fantasiverden, og det skaper en del utfordrende mellommenneskelige dynamikker. Det er også disse aspektene som ligger ved kjernen av mange av våre største utfordringer i barneoppdragelse. Dersom vi ønsker å håndtere barnets følelser og reaksjoner på best mulig måte, kan det være lurt å vite litt om hva Melanie Klein mener om dette. Kanskje kan hun bidra med en del innsikt som får oss til å tenke litt annerledes på det sinte barnet som tilsynelatende “urettmessig” anklager foreldre for alt mulig.
Gode og onde bryst
Melanie Klein er kjent for å snakke om gode og onde bryst. Det er metaforer på barnets opplevelse av omsorgspersonen. Det gode bryst er et symbol på moren som stiller opp med innlevelse i samspillet med barnet og tilfredsstiller barnets behov. Det onde bryst er en metafor på den versjonen av mor som er opptatt med facebook eller ikke har kapasitet til å gi barnet det som trengs. Enhver mamma eller pappa er en sammenblanding av gode og onde bryst, men barnet holder disse to aspektene atskilt. Ved hjelp av en psykisk mekanisme som kalles splitting, vil barnet oppleve at omsorgspersonen er utelukkende god eller
utelukkende ond, selv om det her er snakk om samme omsorgsperson. Splitting regnes også som en psykisk forsvarsmekanisme, og for det lille barnet tjener denne mekanismen en helt bestemt funksjon. Splitting har til hensikt å bevare forestillingen om den gode omsorgsrelasjonen «ren» fra all aggresjon og frustrasjon som knytter seg til forestillingen om den onde omsorgsrelasjonen. Splitting blir i så henseende en måte å skape orden og trygghet på. Når man vet hvor det onde er, så har man på sett og vis mer kontroll på det gode.
Mer om splitting i dene artikkelen:
Splitting: Kaotisk liv i sort/hvitt:
Vi er både “gode” og “onde”. Ved forsvarsmekanismen splitting atskilles disse aspektene og personen opplever seg selv og andre i sort/hvitt. Det skaper uforutsigbare humørsvigninger og ustabile relasjoner.
Når barnet møter angst og smerte med aggresjon
Det neste spørsmålet er hvorfor barnet har forestillinger om en «ond» omsorgsrelasjon. I et verst tenkelig scenario har barnet foreldre som ikke strekker til eller gir blaffen i sin rolle som forelder. I slike tilfeller er det åpenbart at barnet er omgitt av «onde bryst». Men i mer alminnelige tilfeller har barnet foreldre som ønsker å gjøre sitt beste for å ivareta barnets behov. Likevel kan barn ha en god porsjon aggressivitet rettet mot foreldrene. Melanie Klein forklarer dette ved å snakke om det hun kaller den paranoid-schizoide 
posisjon. I denne posisjonen håndterer barnet smerte og angst på en umoden måte. Klein mener at barnet først og fremst lever i en verden drevet av egne fantasier. I den paranoid-schizoide posisjon tolker barnet den relasjonelle virkeligheten ut fra fantasier hvor ansvaret for alt som skjer projiseres ut fra følgende følelsesmessige logikk: «Jeg har det vondt, og det er din feil. Det er du som vil meg vondt, og det er din feil». I situasjoner med motsatt fortegn vil barnet foreta en tilsvarende tolkning: «Jeg har det godt, og det har du gitt meg. Du er fantastisk og bare god». De som har små barn kan sannsynligvis kjenne igjen denne tendensen. Barnet slår seg eller har det vondt, og de anklager foreldrene for smerten. Ut i fra en voksen logikk er dette dypt og inderlig urettferdig, men i følge Klein har barnet en medfødt aggressivitet som det besvarer livets smertefulle hendelser med. Dermed har vi en situasjon hvor det lille barnet møter angst og smerte med sinne. Denne reaksjonen blir ledsaget av fantasier om straff og forfølgelse: «Jeg har det vondt og det er verden (foreldrenes) skyld. Verden er et skremmende sted. Jeg må forsvare meg». Klein hevder at den paranoid-schizoide posisjon er en «kamp» posisjon.
Her ser vi hvordan splittingen fungerer i barnets fantasiverden. Foreldrene betraktes som enten «gode» eller «onde» og disse aspektene blandes ikke sammen. Verden blir for komplisert dersom foreldrene har flere sider. Disse mekanismene legger opp til en ganske utfordrende dynamikk, og nettopp i dette spenningsfeltet finner vi ofte foreldrenes største utfordringer. For det første blir foreldrene gjenstand for barnets projeksjoner. Jeg har selv stått på kjøkkenet og hørt at min sønn faller ned fra stueborder og slår seg. Jeg løper inn for å trøste ham, men blir møtt med raseri fordi det var min skyld at han falt ned. I denne situasjonen er det åpenbart ikke min skyld, og det har jeg ikke problemer med å innse, men i andre sammenhenger kan det bli mer diffust.
Relatert artikkel:
Følelsesmessig ansvarsfraskrivelse
På et primitivt nivå kan det psykiske forsvaret skape problemer. Når vi feilaktig tilskriver andre våre egne uakseptable følelser, og ubevisst fraskriver oss ansvaret, forvirrer og skader det våre relasjoner.
Projektiv identifikasjon
På dette punktet kobler Melanie Klein inn en ny mekanisme som kalles projektiv identifikasjon. Det vil si at barnet legger et visst press på omgivelsene for å opptre i tråd med de fantaserte egenskapene. Projektiv identifikasjon regnes også som et primitivt psykisk forsvar hvor man tillegger den andre gitte egenskaper på bakgrunn av egne fantasier, og samtidig øver et press på den andre om å opptre i tråd med disse fantasiene. Egenskapene som identifiseres i den andre, vil da som regel være egenskaper eller følelsestilstander som en har vanskelig for å romme som del av eget selvbilde. I denne konteksten betyr det at barnet vil pålegge foreldrene ansvaret for egen smerte, og deretter tilstrebe at foreldrene identifiserer seg som «slemme» som følge av det de har påført barnet. Dette er selvfølgelig ingen bevisst strategi, men en måte å håndtere livet på som gir mer oversikt og kontroll.
Projektiv identifikasjon er vanlig hos barn, men det er også en forsvarsmekanisme som man finner igjen hos voksne mennesker. Jeg har selv et litt banalt og fleipete eksempel fra mitt eget liv. Jeg kan se for meg en situasjon hvor jeg våkner om morgenen og er i dårlig humør. Jeg er vanligvis en person i godt humør, og jeg kvier meg for å identifisere meg selv som sur. Ettersom jeg ikke tar ansvar for det dårlige humøret, opplever jeg at det ikke stammer fra meg, men kommer fra noen andre. Jeg sier følgende til min kone:
«Jeg synes du virker litt sur i dag…»
Hun svarer med å avvise dette og sier at det er en flott dag. Litt senere prøver jeg meg på nytt ved å antyde at hun virker litt amper i bevegelsene. Hun benekter nok en gang, men når jeg mistenker henne for å være i dårlig humør tredje gang, så blir hun sint. Nå er hun altså sint, og jeg er sur fordi hun er sur. Her har vi en situasjon hvor jeg ikke tar ansvar for egne følelser, men projiserer de over på min kone. Gradvis begynner min kone å «overta» disse følelsene fordi jeg legger press på henne. Det er i det øyeblikket hun faktisk blir sur at vi kan snakke om projektiv identifikasjon – hun har identifisert seg med det humøret jeg ikke vil vedgå meg, men isteden presser på henne. Som regel er denne typen dynamikk noe som foregår helt ubevisst, og det er åpenbart at denne typen subtile følelsesmessige forflytninger skaper forvirring og ubalanse mellom mennesker. Derfor er psykisk sunnhet assosiert med evnen til å tåle, forstå, uttrykke og ta ansvar for egne følelser. Ved å være bevisst og oppriktig i forhold til egne følelser, unngår man destruktive strategier som splitting og projektiv identifikasjon. Når det er sagt, er dete et psykisk forsvar som mennesker ikke «velger» selv, men noe de henfaller til i større eller mindre grad, ofte avhengig av kvaliteten på oppvekstvilkår. Når barn blir møtt med kjærlighet og empati i trygge omgivelser, vil de utvikle seg på en måte som gjør at de i stadig større grad tar ansvar for egne følelser og innser at det «gode» og det «onde» kan eksistere side om side i en selv og andre mennesker. Man blir med andre ord mer nyansert i sitt forhold til seg selv og virkeligheten.
Mer om projektiv identifikasjon i denne artikkelen:
Det er du som er sint, ikke jeg!
Noen håndterer vanskelige følelser ved feilaktig å tilskrive andre sine egne uerkjente følelser eller tanker. På den måten unngår man egen sårbarhet og lar andre være ansikt på våre egne indre konflikter.
Når familien splittes
Dette bringer oss over i et siste poeng vi skal ta med oss fra Melanie Klein. Hun påpeker at noen familier kan fanges i projektive dynamikker hvor eksempelvis den ene foreldrene blir sett på som den gode, mens den andre forelderen blir den «onde», og videre at foreldrene faktisk opplever at det forholder seg slik. Det vil si at de har identifisert seg med barnets fantasier, noe som kan skape en åpen splid og uenighet mellom foreldrene. Men i de fleste familier er denne typen «psykologisk dramatikk» noe som dukker opp fra tid til anen, men raskt blir avviklet. Det er ikke uvanlig at den ene forelderen føler seg som den onde, men ved sunnhet og normalitet slipper dette taket etter kort tid. På ungdomshjem, barnevernsinstitusjoner eller psykiatriske avdelinger, kan det imidlertid få mer fotfeste og spille seg ut blant personalet på en svært ødeleggende måte.
Kjærligheten må seire
Det siste spørsmålet er hvordan vi skal møte et rasende barn som anklager oss for å være onde fordi vi påfører dem smerte, selv om dette ikke er sannheten. Dersom vi reagerer med å bli sinte, aggressive, straffende eller avvisende, bekrefter vi på sett og vis de paranoid-schizoide fantasiene, og sjansen for at barnet blir værende lenger i denne posisjonen er større. Her er Melanie Klein tydelig på at man må møte 
barnets reaksjoner med kjærlighet. I Kleins omfattende teoriverden spiller det hele opp mot en plott hvor kjærligheten skal beseire aggressiviteten. Der kjærlige relasjoner er i overvekt, vil aggresjon etter hvert vike. Der fantasiene om gjengjeldelse, straff og forfølgelse møter motvekt, vil barnet langsomt kunne kjenne ansvar, vise sjenerøsitet, kreativitet og føle takknemlighet. Når barnet møter foreldre med aggresjon og anklager dem for “ondskap”, men likevel blir møtt med en viss aksept og ro, fremfor straff og gjengjeldelse, vil de paranoide fantasien om en «farlig verden» bli dementert, og barnet beveger seg over i det Melanie Klein kaller en depressiv posisjon. Akkurat dette begrepet er litt kronglete å forstå, men hun mener rett og slett at barnet kan innfinne seg i en mer moden posisjon hvor det har muligheten til å føle varme, omsorg og takknemlighet ovenfor sine nærmeste, og krigen er over.
Melanie Klein viser oss hvordan barns aggressive tilbøyeligheter skal forstås, og hun påpeker at vi bør tilstrebe å møte det med kjærlighet fremfor motangrep.
Videoforedrag om Melanie Klein og utviklingspsykologi
I videoen under snakker jeg mer om Melanie Kleins teoretiske univers og forståelser av barnets utvikling. Foredraget er hentet fra en forelesning på UIA i januar 2017.
Bøker fra WebPsykologen
Når jeg leser og skriver om barns utvikling, får jeg lyst til å bli den beste pappa jeg over hodet kan bli. Jeg har stadig en følelse av utilstrekkelighet, men også en idé om at jeg kan utvikle meg. Min interesse for psykologi og selvutvikling er i stor grad motivert av dette. Gjennom de siste 10-15 årene har jeg jobbet med å sette meg inn i de mest anerkjente psykologiske og filosofiske teoriene for å se hva de sier om å leve best mulig. Det handler om å bli et godt menneske, og ikke minst et godt medmenneske. For å være i stand til å utnytte vårt egentlige potensial, må vi først bli kvitt angst, depresjon, negative livsmønstre, destruktive uvaner og andre ting om ligger i veien for livskvalitet. I to bøker har jeg utforsket dette tema fra ulike innfallsvinkler. Mitt mål har vært å gjøre psykologisk teori relevant for hverdagslivet. Dersom du er interessert i denne typen «selvutvikling», håper jeg du klikker deg inn på linken til venstre og anskaffer deg bøkene. Ved å kjøpe bøkene fra WebPsykologen, støtter du samtidig denne hjemmesiden som sikter på å spre kunnskap om psykisk helse til så mange som mulig – helt gratis.
Flere artikler om psykisk forsvar
Noen ganger er vi primitive
I noen situasjoner reagerer vi på primitive måter. Vi oppfører oss umodent, skylder på andre eller nekter å innrømme feil. Hvordan faller vi ned på et slikt nivå? Hva kan man gjøre for å unngå det?
Det vi ikke vil erkjenne
Det vi ikke tør eller makter å erkjenne, blir vist ut av vår bevisste oppmerksomhet ved hjelp av forsvarsmekanismer. Dersom store deler av vårt indre liv må holdes i skyggen, kan bivirkningene bli omfattende.
Slik er de lykkeligste menneskene
De som anvender et modent forsvar i møte med motgang og følelsesmessig smerte, har mer suksess på jobb og lever et lykkeligere familieliv enn de som henfaller til mindre modne forsvarsmekanismer.
Paranoid, sjalu eller helt normal?
Projeksjon betyr at indre følelsesmessige konflikter plasseres utenfor. Hos den paranoide innebærer det at virkelighetsoppfattelsen forvrenges i samsvar med det indre psykiske ubehaget. Sjalusi kan være et eksempel.
Ulike
nivåer av psykisk forsvar
Det psykiske forsvaret kan være modent, nevrotisk eller primitivt organisert. Modent forsvar forbindes med suksess og lykke, mens det primitive forsvaret forbindes med lidelse og dårlig sosial fungering.
Kilde
Gulbrandsen, Liv Mette (red.) (2009). Oppvekst og psykologisk utvikling – Innføring i psykologiske perspektiver. Oslo: Universitetsforlaget.
Av Sondre Risholm Liverød
Psykologspesialist
WebPsykologen.no
Dette var interessant