For tiden er jeg hjemme i pappapermisjon. Min yngste datter er nå ti måneder, og vi tilbringer dagen sammen ved å gå tur, spise litt, sove litt og ligge mye på gulvet hvor hun utforsker alt som er innenfor rekkevidde. Hun ser også mye på meg, og for hver dag som går, er det stadig tydeligere at hun kommuniserer og at vi deler erfaringer. Hun kan le, og jeg ler med henne, og hun skjønner at hun er i min bevissthet. Jeg ser henne, og i det jeg ser henne, blir hennes opplevelser bekreftet og «virkelige». Gradvis blir hun bevisst seg selv og hvem hun er via meg, og dette føler jeg som en ekstremt stor og viktig oppgave.
Det er fint å være sammen med det lille menneske, men jeg har også mange andre interesser som lokker. Blant annet har jeg en smarttelefon som alle andre mennesker i 2017. Nylig kom en studie som kan fortelle oss at et gjennomsnittsmenneske sjekker mobilen sin 150 ganger i døgnet. Jeg håper ikke at jeg er så trollbundet av telefonen, men jeg vet at blikket mitt ofte vandrer inn i skjermen.
Min datter ler, ler litt høyere, begynner å grynte for så å skrike. «Se meg da!» sier hun på sin måte, uten språk, og jeg vet at jeg har forsømt henne. Med dårlig samvittighet vender jeg tilbake til aktivitetene på stuegulvet, men like etterpå fullfører jeg mailen på telefonen, og min datter stirrer på meg igjen. Jeg hater min mobiltelefon. Den gjør meg i mange sammenhenger til et dårligere menneske, og en dårligere omsorgsperson. Jeg HATER min mobiltelefon.
Jeg er også klar over at det finnes tusenvis av mennesker som står bak det som foregår på min lille iPhone. Deres oppgave er å sørge for at jeg bruker mest mulig tid på skjermen, og minst mulig tid med min datter. På sett og vis kjemper min datter med gigantiske konsern som Google, Apple og Facebook om min oppmerksomhet. I denne artikkelen ønsket jeg først og fremst å forbanne min telefon, men også si noe om det som kalles oppmerksomhetsøkonomi.
I dagens samfunn har vi altså gått over til noe som kalles for oppmerksomhetsøkonomi. Det handler om å legge beslag på vår oppmerksomhet lengst mulig. Tusenvis av mennesker er ansatt i Facebook, Youtube, Google, Apple og de andre store aktørene for å kartlegge våre tilbøyeligheter og lage algoritmer som generer innhold vi ikke klarer å legge fra oss. Målet er at du skal bruke så mye tid som mulig på smarttelefonen din.
Videoforedrag – Mentalisering, omsorg og mobiltelefoner
I dette foredraget snakker jeg blant annet om omsorg, mentalisering og mobiltelefoner som en trussel mot barna som trenger foreldrenes oppmerksomhet.
Hva skjer i hjernen?
Hjernen vår er blant annet utstyrt med et søke-system som sørger for en slags målrettet aktivitet. Søke-systemet er på sett og vis en del av den emosjonelle motoren som sørger for at vi engasjerer oss i våre små og store livsprosjekter. Hjernen er full av systemer som samarbeider på finurlige måter, og tett på søke-systemet ligger det såkalte lyst-systemet som koder for velbehag og tilfredsstillelse ved måloppnåelse. Søke-systemet driver oss mot et mål, og ved måloppnåelse aktiveres gjerne lyst-systemet som sørger for opplevelsen av velbehag. Hjernen ser ut til å være mer gjerrig på mekanismer for velbehag og lyst, noe som betyr at de fleste opplever veien mot målet som mer tilfredsstillende enn selve måloppnåelsen. Det er for eksempel slik at dyr heller vil lete eller jakte etter sin egen mat fremfor å bli servert. Forskning på finansfolk viser at de opplever mer velbehag ved muligheten for økonomiske vinninger enn ved selve innkasseringen.
Jaak Panksepp er en kjent nevroforsker som mener at ønsket om å jakte ikke bare eksisterer for å tilfredsstille fysiske behov, men at vi også begeistres av abstrakte og uhåndgripelige belønninger på samme måte. På nett er det jakten på informasjon og nye oppdateringer fra sosiale medier som har en tendens til å fange folk foran skjermen.
En hund som får en godbit vil logre med halen i håp om å få mer. Søke-systemet aktiveres og dopamin skilles ut som et slags kjemisk bakteppe. På samme måte kan det tenkes at mennesker aktiveres når de blir presentert for bruddstykker av informasjon. Facebook, Twitter, Snapchat og andre sosiale medier bombarderer oss daglig med mer eller mindre uvesentlig informasjon. Internett blir på sett og vis det moderne menneskets nye jaktmarker. Her jakter vi på mening, forståelse, samhandling og andre aktiviteter som kan gi livet en slags fylde. Problemet er at våre jaktmarker er så proppfullt av informasjon at søke-systemet på sett og vis løper løpsk. Overfloden av informasjon fanger vår oppmerksomhet og trekker oss gjennom World Wide Web i en slags fråtsende forvirring. Vi blir sittende foran skjermen å logre, mens vi venter på nye oppdateringer fra facebook.
I kjølevannet av dette kan man kanskje skimte flere potensielle problemer. Vi bruker stadig mer tid på nett, og vi konsumerer uhorvelige mengder av informasjon. Vår atferd på nett kan muligens beskrives som mer eller mindre bulimisk. Gradvis utvikler vi en form for informasjonsbulimi hvor vi sluker informasjon uten ettertanke eller følelser. Deretter spyr vi det ut i en annen publiseringskanal uten dybde eller innsikt.
Noen mener at vi forholder oss til informasjon på en måte som skader våre leseevner. Vi blir «dekodere» av informasjon og vår oppmerksomhet stykkes opp i stadig kortere intervaller. Jeg veksler fra min datter til smarttelefonen, fra mail, til Facebook og over på Google photo mens jeg svarer på en mail fra jobben. I så henseende kan man forestille seg at dette er noe som både underbygger en form for hyperaktivitet og skader vår evne til konsentrasjon og oppmerksomhet.
I tillegg kan man forestille seg at en «informasjonsdekoder», som lider av «informasjonsbulimi», mister både dybde og følelse i sitt forhold til informasjonen som konsumeres. Even til å sette seg inn i et stoff på en mer inngående måte, se sammenhenger, reflektere og trene opp en form for dybdeanalyse kan se ut til å forsvinne i informasjonssamfunnets overflod. I verste fall blir vi dummere og mer overfladiske på denne måte. I dette kaoset kan narsissistiske presidenter med enorme markeringsbehov si hva de vil og bli hørt av alle, uten at det som blir sagt filtreres gjennom et kritisk filter. Er det sensasjonelt nok, blir det delt flest ganger og flest mulig mennesker får dyttet inn løgn, fordommer og faenskap i hodet sitt omtrent 150 ganger om dagen bare via smarttelefonen. Det gjør noe med hodet vårt, og det gjør noe med samfunnet.
Bak denne fordummende atferden vi har på nettbrett og smarttelefoner, ligger det krefter som vil manipulere oss og stjele vår tid. Tidstyvene sørger for å aktivere områder i hjernen som motiverer oss til å fortsette å klikke. Kanskje burde vi ha gått til sengs, lekt med barna, gjort jobben vår eller lest en bok, men mediene blir bare bedre og bedre på å fengsle oss til skjermen. I pappaperm kjemper jeg imot så godt jeg kan. Det er min datter som skal ha min oppmerksomhet. Hun er avhengig av min oppmerksomhet. Hun skal speile seg i meg for å finne seg selv. Hvis jeg er utilgjengelig, kalles det for omsorgssvikt. Jeg HATER min mobiltelefon.
Dersom jeg ikke vil bli manipulert, kan jeg legge fra meg telefonen, lukke laptopen og legge meg ned på gulvet ved sien av min datter. Jeg vet det så godt, men tar ikke alltid konsekvensene av min innsikt. Heldigvis har min datter og jeg vunnet over smarttelefonen!!
Faen ta Google, Facebook, Instagram, Twitter, Snapshat og Donald Trump – Hilsen min datter på 10 måneder, og hilsen mine to andre barn på 5 og 8 år.
Avvenningen
Jeg har to barn fra før, og jeg vet hvor fort tiden går. Jeg vet at det skjønne, merkverdige lile mennesket endrer seg for hver dag som går. Jeg elsker henne, og jeg hater min mobil. Jeg elsker alle barna mine og jeg hater oppmerksomhetstyver. Det gjør at jeg tar et valg og legger mobilen på hylla. Jeg svarer ikke på mail i pappaperm. Jeg sjekker ikke Facebook, og jeg nyter samvære med min elskede datter i den dyrebare tiden jag har sammen med henne. Dette er blant de viktigste avgjørelsene jeg har tatt i mitt liv. Jeg tror også det ligner på rusmisbruk. Det er noe man vet er skadelig, men ikke klarer å legge fra seg. Når jeg ser en jente på 11 måneder smile til meg, så finner jeg mer enn nok motivasjon til å skrote mobilen. Når en gutt på 5 skal vise meg en tegning fra barnehage, er det utrolig mye mer verdifullt enn konstruert sensasjonalisme. Når min datter viser meg de nyeste danstrinnene hun har lært seg på trening, vet jeg at det er det viktigste i mitt liv, og jeg VIL prioritere MYE høyere enn kyniske oppmerksomhetstyver på nett!!!
Oppmerksomhetstrening
Det er lett å si at man bare skal ta seg sammen og legge bort mobilen. Jeg er enig i at man burde gjøre det, men likevel feiler jeg stadig vekk. Det som kalles for mindfulness eller oppmerksomhetstrening handler om å gjenvinne kontroll over egen oppmerksomhet. Istedenfor å la seg forføre av alle lydene som kommer fra mobilen, eller skumlese sensasjonelle overskrifter uten å tenke oss om, kan vi bruke vår oppmerksomhet på måter vi vet er bra for oss. Vi kan bestemme oss for å sette av tid til stillhet, lese en bok istedenfor fragmenterte ingresser og vi kan være til stede for de som tren ger oss uten å la blikket vandre til telefonen i tide og utide. Evnen til å styre vår egen oppmerksomhet og bestemme vår egen livsførsel, er et tema jeg har skrevet om i to bøker om psykologi og selvutvikling for folk flest. Er du mer interessert i muligheten for utviklingen av gode mentale vaner, er bøkene tilgjengelig her på siden til best pris med fri frakt og rask levering.
Sondre Risholm Liverød
Psykologspesialist
WebPsykologen.no
