Falske livsløsninger

Vi blir mennesker i samspill med andre. Det er blant annet gjennom andres positive bekreftelser vi får en følelse av egenverdi. Gjennom barndom og ungdomsårene er vi avhengig av andres positive oppmerksomhet for å lære å like oss selv og stole på våre evner. Ubetinget kjærlighet, skryt, ros og visse krav er på mange måter byggesteinene i vår indre motor. Mennesker som opplever en god balanse mellom omsorg, empati og føringer fra sine foreldre og omgivelsene, vil ofte utvikle en god blanding av tro på seg selv og motivasjon til å skape meningsfulle livsprosjekter. Dersom vår indre motor eller drivkraft blir hemmet, enten på grunn av mangel på oppmerksomhet, angst eller depresjon, risikerer vi problemer med å skape et meningsfullt liv. Kanskje neglisjerer vi hensyn til egne behov og følelser, men forsøker isteden å tilfredsstille andre for å vinne den positive oppmerksomhet vi mangler for å tro på oss selv. For noen blir dette et livslangt prosjekt preget av indre uro, perioder med apati, angst og depresjon.

Når vi forsøker å leve et liv for å tilfredsstille ytre forventninger, sosiale standarder eller andres behov, risikerer vi å miste oss selv. Vi er nødt til å skape en balanse mellom omverdens forventninger, behovet for positive tilbakemeldinger og hensyn til våre egne behov. Det er ingen enkel oppgave, og dessverre er det mange av oss som ofte legger inn på en kurs hvor hensyn til egne behov undermineres. Vi blir avhengig av andres tilbakemeldinger eller ytre (status)symboler for å bekrefte egenverdi. Vi leter etter oss selv og meningen med livet på utsiden, og det er som regel et slitsomt og utmattende prosjekt. Det kan også føre til det vi her kaller “falske livsløsninger”.

Ungdom og ”identitetsangst”

Gjennom barndom og ungdomsårene er man spesielt sårbar for andres tilakemeldinger, meninger og forventninger. Man er i stadig forandring både på ”utsiden” og på ”innsiden”. Et kjent ordtak sier at ”forandring fryder”, men stadig forandring skaper også mer angst. Spørsmål om identitet dukker stadig opp hos unge mennesker: ”Hvem er jeg?” Dette spørsmålet er vanskelig å besvare dersom man hele tiden forandrer seg og følelsene svinger fra dag til dag. Det betyr at man gjennom ungdomsårene stadig vil møte på ulike former for ”identitetskriser”, og man vil ofte kjenne på en stor grad av indre usikkerhet. Fordi man strever med å finne seg selv i en kropp og et psykisk liv som stadig utvikler seg, blir man også veldig opptatt av andres tilbakemeldinger. Man higer etter bekreftelse og anerkjennelse fra andre, og veldig ofte blir man litt for avhengig av andres meninger, synspunkter og kommentarer. Man lar andres holdninger farge eget selvbilde, og hvis man da utsettes for kritiske bemerkninger, mobbing eller utestengelse fra vennegjenger og lignende, kan dette forårsake skader på selvfølelsen. Det kan også føre til at man legger ut på et livsprosjekt med fokus på ”å være noe for andre” eller prestere på bestemte måter for å høste andres anerkjennelse. I verste fall blir dette et prosjekt hvor man går på kompromiss med seg selv.

Å hvile i seg selv

I verste fall finner man aldri frem til en ”indre trygghet”, og forblir på den måten sårbar. Man klarer på sett og vis ikke å forankre selvfølelsen på ”innsiden”, men fortsetter å lete etter seg selv på utsiden. Noen ungdommer hviler sin egen verdi i prestasjoner på skolen, og i slike tilfeller vil alt annet enn toppkarakter forbindes med krise. Andre er avhengig av sosial aksept, riktige klær, riktig vekt og riktig utsennede. Senere i livet blir man kanskje opptatt av en dyr bil, god lønn, stort hus og pene barn, og hele tiden definerer man seg selv og sin egen verdi ut i fra ytre omstendigheter. Dette blir et sårbart prosjekt, og hvis man eksempelvis mister jobben, risikerer man samtidig å miste seg selv. (Se artikkelen: Hvor lang er veien fra normal til gal?).

De fleste av oss er ute etter et godt liv, og noen er på leting etter ”lykke”. Dersom vi ikke klarer å etablere en indre trygghet, og akseptere oss selv for den vi er, kan det hende at vi begynner å lete etter lykke på feil sted. Det kan hende at vi hele tiden ser etter oss selv og vår egen verdi i det vi eier eller presterer, men dypest sett har vi lagt ut på en vei hvor vi løper fra oss selv. På et nivå er vi kanskje redde for å stoppe opp og se ”innover” fordi vi vet at vi kommer til å se vår egen usikkerhet i øynene. Hvordan man kan endre en slik ytrestyrt livsorientering, eventuelt forstått som reaksjon på en ”skadet” selvfølelse, skriver vi mer inngående om i artikkelen: Vaksine mot stress & psykiske plager. I denne artikkelen skal vi gå videre og se på noen andre varianter av falske livsløsninger.

Å flykte fra seg selv

I den ovenstående beskrivelsen handler det om mennesker som ikke ”finner seg selv” i en indre trygghet, men trenger andre som garantister for sin egen verdi. En lignende forbannelse oppstår hvis man, som følge av et lavt selvbilde og manglende tro på egne evner, unngår alle livets utfordringer. Man unnviker følelser av usikkerhet og frykt gjennom flukt. Beroligende midler, sovemedisin, narkotika, alkohol, sex og stadig partnerbytte er eksempler på slike destruktive unnvikelsesmanøvre. I slike tilfeller lever man ofte på en depressiv grunnstemning med en kronisk lav selvfølelse fordi en eller annen negativ selvoppfattelse har lagt seg som et ”virus” på vår indre tankeverden. Vi tror ikke at våre evner er like gode som andres, vi tror ikke på at vi er verdifulle, og denne ”troen” gjør at vi unnviker alle utfordringer som potensielt sett kunne ført til mestring og nye muligheter. Utfordringer som egentlig kunne ført oss videre i livet unnvikes på grunn av en stilltiende tanke som sier at ”vi kommer til å mislykkes uansett”. Når vi flykter fra livets realiteter og unnviker nye muligheter, bekrefter vi stadig ideen om å være mislykket, og dermed lever vi livet på en nedadgående spiral. I denne artikkelen har vi valgt å kalle det falske livsløsninger.

Fra suksess til fiasko

I sin tidlige debut som forfatter høstet Christoffer lysende kritikker. Han ble fylt med selvtillit og skrivelyst og gikk snart i gang med sin andre bok. Denne boken ble også godt mottatt, men kritikerne var nå ute etter å se noe nytt. Det ble sagt at Christoffers forfatterskap trengte en fornyelse, og det skulle bli noe Christoffer tenkte mye på.

I løpet av det siste året hadde Christoffer vært på mange boklanseringer, og han var mye ute med forfatterkolleger. Det var alltid vin til stede på slike tilstelninger, og Christoffer forsynte seg alltid rikelig. Den siste tiden hadde han faktisk drukket stadig mer, og etter hvert var det bare vin som kunne dempe det presset han følte i forhold til forventningene til neste bok. Han hadde forsøkt å skrive flere skisser til en ny roman, men alt ble forkastet. Det innvendige presset forstyrret etter hvert hele livet. Konflikter, emosjonelle vanskelighter og utfordringer ble vanskeligere å takle. Han var irritabel og kom ofte opp i uheldige situasjoner. Istedenfor å løse problemene på en ordentlig måte, drakk han mer alkohol for å døyve den indre uroen. Til sist klarte han ikke å skrive noe som helst. Han følte seg totalt udugelig, og i samvær med andre var han frekk og amper, som om han ønsket at venner og bekjente skulle se eller bekrefte hans ubrukelige eksistens.

Christoffer led en smertefull tilværelse, men han klarte aldri å være edru lenge nok til å finne en løsning på haugen av problemer som vokste fra dag til dag.

Det som skjer med Christoffer vil den svenske psykiateren Johan Cullberg kalle for en ”skaperkrampe”. Det er noe som rammer mennesker som opplever stor suksess, men som senere ikke klarer å leve opp til de høye forventningene. Omgivelsene setter urimelig høye krav, og kunstneren klarer ikke å håndtere forventningspresset. Christoffer bekjempet dette presset med rusmidler. På den måten kommer han seg midlertidig vekk fra prestasjonsangsten, men prisen han betaler er høy.

Mange mennesker som opplever suksess finner naturlig nok en stor tilfredsstillelse i den positive oppmerksomheten, og faren er at man kan bli ”avhengig” av det. Man ønsker seg tilbake i rampelyset, men har ikke tålmodighet til å vente på sin egen utvikling. Man føler et indre og ytre press om å prestere stadig bedre, og fordi man risikerer å foregripe sin egen utvikling, oppstår det Cullberg kaller en skaperkrampe.

En lignende form for psykiske spenninger finner man også i forretningslivet hvor karrierejaget krever sin ofre.

Født på feil sted

En venn fortalte meg om hvordan det var å vokse opp i en liten bygd: ”Du kunne velge mellom å gå på bedehuset, spille fotball eller bli narkoman”. Hvis ikke man passet inn i noen av disse kategoriene, ble man utenfor og annerledes. Små og isolerte steder tilbyr ikke alltid en sosial kontekst som rommer mennesker med interesser i utkanten av ”normalområde”. Det betyr at disse menneskene enten må legge inn på et ”falsk livsprosjekt”, eller stille seg på siden av det sosiale fellesskapet. Begge deler kan føre til angst og uro.

Fanget i rutinetilværelser

Noen mennesker fødes inn i en kontekst med få muligheter til å utvikle sine spesielle evner og ferdigheter, men det finnes også mennesker som har muligheten, men likevel velger en rutinetilværelse av konformitetshensyn eller frykt for å ”ikke være som alle andre”. Det finnes kanskje en del kreative sjeler eller potensielle åndsarbeidere som av trygghetshensyn velger et ”A4 liv” som frarøver dem muligheten til å utvikle sine spesielle talenter. I noen tilfeller handler det om behov for trygghet, men det kan også handle om en slags neurotisk undertrykkelse av egne talenter basert på en underliggende selvforakt. Uansett kan et “A4 liv” representere en “falsk livsløsning” for noen mennesker, men selvfølgelig ikke for alle.

Når man aldri våger å bli selvstendig

Det finnes også en rekke eksempler på ungdom som aldri våger eller klarer å springe ut av familiens trygge favn. De sliter kanskje med en grunnleggende usikkerhet som kommer til uttrykk i en form for livsangst som holder dem tilbake. Man kjenner på behovet for selvstendighet, men kjenner også på følelsen av avhengighet. Hvis man henfaller til det avhengige og ikke tar ”skrittet ut i verden”, risikerer man å havne i en bitter og tvangspreget livsholdning.

Det finnes veldig mange årsaker til at unge mennesker ikke våger å ”stå på egne ben”. Noen har fått for mye omsorg eller hatt foreldre som er overinvolverte. Kanskje har de fått så mye hjelp til å takle livets utfordringer at de ikke føler seg kompetent til å takle ting på egenhånd. Omsorg, hjelp og støtte er viktig for alle barn, men for mye kan underminere barnets behov for autonomi og mulighet for selvstendig utvikling. Mangel på omsorg og støtte kan også gi barnet en grunnleggende følelse av usikkerhet. Mye av oppveksten handler om en indre følelse av usikkerhet, og det er ingen lett oppgave å etablere seg på egenhånd når man på innsiden føler seg som et ”barn i en voksenverden”. En annen variant handler om mennesker som vokser opp med engstelige omsorgspersoner. Barnet lærer seg selv å kjenne gjennom sine foreldre, og barnet forstår også omverden via sine foreldre. Dersom man kultiveres inn i en forståelse av livet som ”et veldig farlig prosjekt”, kan dette etablere seg som en slags grunnleggende livsorientering. Verden er utrygg, og man må hele tiden passe på ulike farer som lurer bak hver sving. En slik livsinnstilling skaper frykt, og det vil naturlig nok bli vanskelig å våge seg ut i livet på egenhånd. Dette skriver vi mer om i artikkelen Selvstendighet kontra avhengighet.

Konklusjon

Mange har snakket om hvor viktig det er å ”bli den man er”. Det er ikke nødvendigvis noen enkel oppgave. Frykt, usikkerhet, sosialt press, krav til konformitet og mange andre faktorer kan hindre oss i denne prosessen. Det er lett å henfalle til ”falske livsløsninger”, men vår ”psykologiske kropp” har en tendens til å si fra om dette. Av og til blir det klart for oss at vi ikke lever i pakt med egne behov, ønsker eller talenter, mens andre ganger føler vi bare et indre ubehag. For de fleste av oss er det et livslangt prosjekt å ”bli den vi er”, og sannsynligvis er vi på rett spor når egne behov avtar, og vi kjenner på en indre balanse. Sannsynligvis er vi på rett spor når vi kan handle på en følelse av overskudd. I et slikt tilfelle er vi ikke lenger i underskudd, men handler fra et overskudd hvor det sterkeste behovet er å gi noe til andre eller involvere oss i livsprosjekter som er større enn oss selv.

Kilder

Cullberg, Johan (1999). Dynamisk psykiatri i teori og praksis. Tano Aschehoug. (Anbefales!)

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no