Hva hjelper mot psykiske plager?

Innenfor psykisk helse kan man risikere å få forskjellig behandling for samme diagnose. Hvorfor er det slik? Vet man egentlig hva som hjelper, eller prøver man seg bare fram?

Sondre Risholm Liverød

nov 21, 2016

Skeptisk til psykiatri

Jeg jobber i psykisk helsevern. Jeg jobber primært i gruppeterapi med mennesker som har ulike utfordringer i livet. Mine pasienter sliter med angst, depresjon, kroppslige plager og relasjoner til andre mennesker. I min jobb blir jeg kjent med mennesker på en litt dypere måte enn det som er vanlig i livet for øvrig. Jeg føler meg takknemlig og privilegert som får lov til å komme nær mennesker på denne måten.

En annen del av min jobb er jeg ikke fullt så takknemlig for. Jeg jobber nemlig også med det som kalles inntaksteamet ved Distriktspsykiatrisk Senter (DPS) Solvang. Her vurderer vi nye søknader som kommer inn til poliklinikken. Ofte er det fastlegen som har henvist en pasient, og vår oppgave er å vurdere om vi har et egnet tilbud. En vanlig kritikk av psykisk helsevern dreier seg om at pasienter med samme diagnose får helt forskjellig behandlingstilbud. Slik er det ikke i somatikken, i alle fall ikke i samme grad. Har du brukket et bein eller sliter med en betent blindtarm, er prosedyrene ganske klare. Hvilken behandling du får for psykiske plager er ikke fullt så fastlagt. Behandlingen som foregår i psykisk helsevern er ofte litt avhengig av hvilken behandler du møter. To mennesker med samme diagnose risikerer altså helt forskjellige behandlingsforløp, og her er det naturlig at folk blir litt skeptiske.

Psykologi og kvakksalveri

Noen konkluderer med at psykologi og psykiatrisk behandling er noe kvakksalveri, og det kan jeg godt forstå. Men i denne artikkelen skal jeg redegjøre for hvorfor behandlingstilbudet virker tilfeldig i psykisk helsevern. Jeg vil påstå at mange forskjellige behandlingsformer for samme diagnose ikke nødvendigvis diskvalifiserer psykologi som useriøst og uvitenskapelig, men at mangfoldige behandlingsformer for samme lidelse er et uttrykk for at menneskesinnet er uhyre komplisert. Det finnes sjelden én enkel løsning på et psykologisk problem. Dette er viktig å vite for alle mennesker som har en kropp og en hjerne. Den dagen vi føler oss nedfor, sliter med depresjon, opplever tiltagende angst, har negative tanker som repeterer seg, kjenner motløshet, lav selvfølelse, stress eller kronisk irritasjon, kan det hende vi kvalifiserer for en diagnose innenfor spekter av psykiske plager, men i slike tilfeller er det nesten aldri én enkel årsak til symptomene. Skal man virkelig jobbe med seg selv når man opplever psykiske vanskeligheter, må man som regel jobbe på flere områder samtidig for å skape positiv vekst. Denne videoen forklarer deg hvordan du bør tenke og forholde deg den dagen du kjenner på mer stress enn normalt, indre uro eller andre litt mer diffuse plager.

Plansje referert til i videoen

Inntaksteamet ved en psykiatrisk poliklinikk

For å begrunne ovenstående påstander, vil jeg komme med et typisk eksempel fra inntaksteamet ved DPS Solvang. En fastlege har henvist en dame med smerter i kroppen. Fastlegen har gjennomført en rekke utredninger, men ingen funn. Smertene synes ikke på blodprøver eller på røntgen bilder, og legen antar at damens smerte kan ha en psykisk opprinnelse. Han antyder at hun muligens sliter med fibromyalgi, men ønsker at psykisk helsevern skal ta saken.

I inntaksteamet fordeler vi nye pasienter til våre behandlere. Arbeidsstokken består av leger, psykiatere, psykologer, sykepleiere, sosionomer, fysioterapeuter og ergoterapeuter. På Solvang har vi ingen eksperter på diffuse smertetilstander, så derfor fordeler vi denne saken til den behandleren som har ledig kapasitet. Her kan vi se for oss flere scenarier hvor damen på 42 år med smerter i kroppen får litt ulik oppfølging avhengig av hvem hun kommer til. La oss se på tre hypotetiske behandlingsforløp hos tre ulike behandlere.

Behandling hos legen

Kanskje er det en av våre leger som tar imot damen på 42 år til første konsultasjon. Vi kan se for oss at legen kan mye om kroppen og er mer somatisk orientert enn en psykolog. Legen foreslår at damen skal prøve noen medikamenter, men damen forklarer at det har hun allerede prøvd, og hun ønsker ikke mer medisiner. Deretter tenker legen at kroppslige plager bør behandles med en kroppslig intervensjon. Han konsulterer en fysioterapeut, og i neste behandlermøte blir man enige om å viderehenvise damen på 42 år til det som kalles psykomotorisk fysioterapi. Det vil si en behandlingsform som retter seg mot bevisstgjøring og endring av spenningstilstandene i kroppen. Målet er økt fortrolighet og kontakt med egen kropp. Pust og spenningstilstand i muskulatur endrer seg i forhold til hvordan vi har det med oss selv. Vedvarende spenningsmønster kan låse seg over lengre tid og gi smertetilstander i muskel, skjelett og sener. Livsbelastninger, stress, traumatiske opplevelser og vedvarende belastninger virker inn på vår kropp og kroppsopplevelse. Damen på 42 år får altså oppfølging av en fysioterapeut med et skarpt blikk for forholdet mellom kropp og psyke. Hun avslutter dermed kontakten med psykisk helsevern etter 2 timer. Den videre oppfølgingen får hun hos en psykomotorisk fysioterapeut som jobber kommunalt.

Men dersom legen ikke har ledig kapasitet, vil damen på 42 år komme til en annen behandler, og da kan det hende at behandlingsforløpet kommer til å se ganske annerledes ut. Las oss se for oss en situasjon hvor pasienten kommer til meg som er psykolog.

Behandling hos psykolog

Denne gangen kommer den samme damen til meg, istedenfor til legen. Som psykolog har jeg mye mindre forstand på kroppen og fysiske plager. Det var lite fokus på somatikk på psykologistudiet. Jeg ser derfor damen med et annet blikk enn legen. Jeg vil snakke med henne om fortiden, nåtiden, hennes opplevelse av seg selv, måter å tenke på, relasjoner til familie og venner og lignende. Etter hvert finner jeg kanskje ut at damen ble mye mobbet på ungdomsskolen. Etter langvarig utrygghet i ungdomsårene har hun utviklet en slags mistillit til andre mennesker. Hennes erfaringer tilsier at andre kan ha onde hensikter. Mennesker kan virke blide og imøtekommende, men ofte er dette en fasade som skjuler andre motiver. Damen er hele tiden på vakt, og uten at hun legger merke til det analyserer hun alltid sosiale situasjoner på utkikk etter «farer». Hun mistenker at folk kan komme til å lyve, manipulere eller ydmyke henne, og derfor holder hun god avstand. Istedenfor å skape fortrolige forbindelser til nye mennesker, møter hun folk bak en mur av mistillit. Dette gjør at damen er mye ensom, folk viker unna henne og hun anstrenger seg hele tiden på en måte som spenner musklene i hele kroppen. Gradvis har denne måten å se seg selv og verden på resultert i kroppslige plager som ikke synes på fastlegens røntgenbilder.

Min hypotese blir kort sagt at damen har et «psykisk operativsystem» installert i hodet som tolker nye mennesker som mulige farer. Hennes mer eller mindre ubevisste holdninger og livsperspektiver sørger for at hun lever på konstant alarmberedskap. Jeg tilbyr pasienten 30 timer i psykoterapi for å avklare og korrigere hennes automatiske forsvar i møte med nye mennesker. Oversatt til dataspråk betyr dette at hun må «reinstallere operativsystemet i hodet sitt». Nåværende programvare koder verden på en feilaktig måte som resulterer i kroppslig plager og indre uro.

Her er det snakk om samtaleterapi, noe som skiller seg ganske mye fra både medisiner og psykomotorisk fysioterapi.

I et annet scenario kan vi se for oss at jeg ikke har mulighet til å ta saken, men at vår sosionom blir den første som møter damen på 42 år. La oss se hva som skjer på kontoret til sosionomen.

Behandling hos en sosionom

Mens legens utdannelse er forankret i naturvitenskap, og mye av min utdannelse som psykolog er forankret i humanvitenskap, ligger sosionomen tettere på det som kalles samfunnsvitenskap. Sosionomen kan mye om systemene som omringer oss og påvirker oss på ulike måter. Det å være menneske vil hele tiden være påvirket av såkalte sosioøkonomiske faktorer. Vi lever i en verden full av systemer og institusjoner som er en uløselig del av livet. I møte med damen på 42 år har sosionomen et litt annet fokus enn legen og meg selv. Sosionomen ser at damen ikke har betalt regninger på lang tid. Hun har masse gjeld og mange av regningene har gått til inkasso. Økonomiske bekymringer er en vesentlig del av damens utfordringer, og sosionomen hjelper henne med å ringe til kreditorer og lage en nedbetalingsplan. Langsomt blir det god oversikt over økonomien, og etter seks timer er alt på stell. Etter seks timer med en sosionom føler damen seg «hundre kilo letter». Smertene har også avtatt ganske mye.

Tverrfaglighet

I psykisk helsevern møter vi nesten aldri problemer som bare har én løsning. Tverrfaglighet er helt avgjørende. Ideelt sett får damen på 42 år hjelp av både legen, fysioterapeuten, psykologen og sosionomen, men i praksis er det ikke alltid slik. Som behandlere ser vi saken fra vår vinkel. Mange vet at det finnes flere vinkler, men som regel gir vi hjelp ut i fra vårt eget ståsted, ettersom det er det vi kan best.

Lærdommen er ganske selvfølgelig, og jeg mistenker at den er ganske universal. Enhver utfordring i livet krever ofte sammensatte løsninger. Når det gjelder psykiske plager, er det sjelden nok å gå til en psykolog eller ta en medisin. Skal man virkelig utvikle seg, og komme styrket ut av livets motgang, må vi ofte jobbe på flere områder samtidig. Dersom vi utvikler en depresjon, noe 1 av 4 mennesker gjør i løpet av livet, er det ikke utenkelig at en kombinasjon av medisiner og samtaleterapi er nødvendig. I tillegg kan det hende at man må legge om kostholdet, begynne å trene, søke mer kontakt med venner, ha en jobb man trives i, forplikte seg til en ryddig økonomi, meditere for å finne mental ro og kanskje man må lære mer om psykologiske mekanismer, psykisk forsvar og negative tankemønster for å komme seg ut av plagene.

Min anbefaling i møte med livets utfordringer er å ha disse eksemplene i bakhodet. Vi har en fysisk kropp som trenger vedlikehold, samtidig som vi har et indre liv som påvirker alle våre opplevelser av oss selv og verden. Vi dannes ikke som mennesker i vakuum, men utvikler oss og stimuleres i kontakt med andre, og mye forskning viser at evnen til å opprettholde gode relasjoner er blant de viktigste faktorene i et lykkelig liv.

En deprimert mann og frossen pizza

Jeg husker en pasient som kom til meg for terapi. Han var deprimert, manglet energi og følte at livet var meningsløst. Bestillingen hans var å bli lykkelig. Vi jobbet i et titalls timer med psykoterapi. Vi undersøkte måten han tenkte, følte og handlet på, og vi fant frem til en rekke traumatiske opplevelser fra fortiden som preget ham, samtidig som hans pågående fortolkninger av livet var preget av kronisk negativitet. Etter 20 timer hadde han mer (selv)innsikt, tenkte litt annerledes, men følte seg fortsatt nedstemt. I samtale nummer 26 penslet vi innom kosthold og trening. Da viste det seg at denne unge mannen kun spiste First Price frossen pizza til hvert eneste måltid. Det viste seg også at den eneste mosjonen han fikk, var til og fra bussen han tok én gag i uka for å komme til mitt kontor. Jeg er usikker på om det over hodet er mulig å bli lykkelig på frossen pizza uten mosjon, uansett hvor mange timer man går til samtaleterapi.

Når behandlingen ikke fungerer

Som behandler i psykisk helsevern kan man lett bli motløs dersom man opplever manglende fremgang i terapi. Ofte tolker man lite progresjon hos pasienten som tegn på at man ikke er god nok som terapeut. Det var slik jeg tenkte etter 25 timer den den deprimerte mannen. Men ofte er det ikke dårlig terapi som hindrer fremgang, men mangel på et bredere perspektiv i møte med psykisk helse.

Hvorfor er det sprik i behandlingstilbudet man få i psykisk helsevern? Fordi mennesket er av så kompleks natur at mange ulike innfallsvinkler vil ha en viss effekt. Jeg mener at både legen, fysioterapeuten, psykologen og sosionomen behandler damen med diffuse smerter på en riktig og god måte. Når vi likevel ikke lykkes med en fullstendig tilfriskning av plagene, er det fordi vi mangler bredde i våre intervensjoner isolert sett.

Hvorfor er det så mange som får tilbakefall og må henvises på nytt til behandling i psykiatrien? Ofte fordi at tilbudet vi gir ikke er sammensatt nok, og dermed klarer man ikke å få til gjennomgripende forandringer.

Selvfølelsens psykologi

Denne måten å tenke helhetlig på ligger til grunn for alt vi gjør her på WebPsykologen. Det ligger også til grunn for min måte å jobbe på i psykisk helse. Dersom du liker denne typen innfallsvinkler til personlig vekst og forandring, tror jeg du vil like boken «selvfølelsens psykolog». Denne boken har jeg skrevet med tanke på en mest mulig helhetlig forståelse av menneskets «indre liv». Målet med boken er å se på selvfølelse fra så mange teorier og innfallsvinkler som mulig. Samtidig er jeg opptatt av å gjøre teorien lett tilgjengelig og praktisk anvendelig. Gjennom teori og hverdagseksempler kan du få mer innsikt i psykologi, og gjennom øvelsene kan du bli bedre kjent med deg selv.