Jeg har postet flere episoder fra filosofifestivalen i Kragerø i 2019 som handlet om «Lykke». Her kommer den siste episoden fra denne festivalen, og den er hentet fra et opptrinn jeg var særdeles uforberedt på. Det var lørdag kveld i Kragerø og jeg skulle holde et kort, humoristisk innlegg om «Lykke» før man startet en besynderlig event som kalles «filosofisport». Før jeg skulle på scenen snakket jeg med en av filosofifestivalens trofaste arrangører, nemlig Arne-Fred Solbekk. Han var glad for at jeg også hadde sagt meg villig til å delta på filosofisport, men jeg kunne ikke huske at jeg hadde sagt «ja» til det. Det endt meg at jeg stod på scenen sammen med tre filosofer, delt inn i to lag, konkurrerende i det som altså kalles for filosofisport. Det vil si at vi får et begrep som vi skal redegjøre for, forsvare eller dementere i løpet av ett minutt foran publikum. Det ligner teatersport, men det dreier seg kun om å sjonglere med ideer, argumenter, teorier og kreative innspill. For meg var dette en nye erfaring, og jeg likte konseptet. Evnen til å leke med tanker og ideer setter jeg høyt, og jeg anser det som en form for mental trening. De som følger SinnSyn vet at jeg nesten alltid legger inn passasjer hvor en eller annen standup komiker har et poeng som relaterer seg til det jeg snakker om. Jeg elsker og beundrer komikere for deres evne til å se ting fra helt nye perspektiver eller snu opp ned på ideer slik at de blir morsomme og overraskende. Jeg tror det representerer en leken holdning som påvirker det menneskelige sinnelag på helsebringende måter. Jeg har en mistanke om at humor bør være en vesentlig del av psykoterapi, selv om terapi ofte handler om svært alvorlige temaer. Jeg mistenker også har komikere kan hjelpe oss å myke opp våre egne tanker og følelser på en måte som er mentalt utviklende, og av den grunn bruker jeg mye tid på å søke opp små humoristiske vignetter som kan supplerer den aktuell tematikken i de ulike episodene her på SinnSyn.
Før jeg tar deg med til en restaurant som heter «Haven» i hjertet av Kragerø, skal jeg lese de første to avsnittene av prologen til «Psykologens journal», altså den boken jeg skrev i møte med livets store spørsmål. Denne boken ser jeg på som et slags selvutviklingsprosjekt hvor målet var å hente inn nye perspektiver og tanker som stod i et slags motsetningsforhold til de perspektivene jeg hadde fra før. I innledningen gjør jeg litt mer rede for hvordan jeg ser meg selv i denne sammenhengen, og hvordan jeg ofte tenker at min hobby er å samle på ideer.
Utdrag fra «Psykologens Journal»:
Jeg har dårlig hukommelse. Jeg husker knapt hva jeg gjorde forrige fredag, men jeg husker at jeg møtte Sebastian for første gang på en fest for 16 år siden. Noen episoder fra livet mitt har brent seg inn i hukommelsen, og det er ikke alltid jeg vet hvorfor jeg husker akkurat disse tingene. Men jeg husker Sebastian fordi han var sosialt utfordrende. Han hilser på meg med et fast håndtrykk. Han holder hånden min lenge, og før han slipper den, snur han den for å se om jeg har ring på fingeren.
«Du er gift», sier han.
«Ja», sier jeg.
«Hva gjør deg lykkelig?»
Vi har aldri møtt hverandre før, men etter tre setninger ber han meg om
å forklare hva som gjør meg lykkelig. Han stiller et spørsmål som ikke er forventet i tredje setning, og kanskje er det en slags hersketeknikk. Jeg husker at jeg fikk lyst til å svare noe klokt så raskt som mulig. Jeg tenkte på en studie som viste at det eneste som korrelerer med lykke, er gode relasjoner. Jeg husket også en studie hvor de målte tilfredsheten i to grupper: Det ene var en gruppe av nybakte Lotto-millionærer, mens den andre gruppen bestod av mennesker som akkurat hadde havnet i rullestol med beskjed om varig lammelse fra livet og ned. Studien kunne bekrefte at Lotto-millionærene var lykkeligere enn de som hadde fått lammelser. Ett år senere målte de tilfredsheten på nytt. Da var forskjellene utjevnet. Begge gruppene rapporterte om omtrent like god livskvalitet. Poenget er vel at ytre forhold ikke er det som gjør oss virkelig lykkelige, men hva skulle jeg svare Sebastian? Etter betenkningstiden, som kanskje var litt for lang, svarte jeg at nye ideer gjør meg lykkelig. I ettertid tenker jeg at dette svaret var ganske presist. Det er heldigvis mange ting i mitt liv som gjør meg lykkelig, men muligheten for å tenke tanker jeg ikke har tenkt før, er blant de tingene som stimulerer meg mest. Jeg forestiller meg at jeg samler på ideer på samme måte som man samler på frimerker. Selv har jeg ikke så mange originale ideer, men jeg er flink til å plukke opp andres.
Hvis du også er interessert i å vri og vende på tanker og ideer som tilsynelatende ikke hører sammen, men som likevel forsøker å finne hverandre for å skape noe nytt, så håper jeg at du klikker deg inn på linken til venstre for å anskaffe deg «psykologens Journal». Kanskje kan den fungere som en slags inspirasjon til dine egne idé-samlinger.
I dagens episode hører du altså meg i samspill med tre filosofer, og de blir alle sammen presentert av filosofen, Ingmar Meland, som ledet arrangementet denne kvelden. Blant deltakerne var Ole Martin Moen som jeg har snakket med flere ganger tidligere i denne podcasten. Jeg var på lag med Anita Leirfall som er ekspert på Immanuel Kant. Senere på kvelden forsøkte hun å forklare meg hvorfor Kant er så spennende, men jeg forstod dessverre omtrent ingenting av det hun sa. Jeg hadde (til mitt forsvar) drukket en del vin, men jeg tar det på min kappe. På det andre laget var altså Ole Martin og Randi Gunhildstad, og sistenevnte er både sanger og filosof.
Jeg vet ikke om jeg gjorde det spesielt skarpt i disse filosofiske øvelsene, men jeg tror at min hobby som «Idé-samler» var til min fordel. Det er jammen ikke så ofte jeg føler at min interesse for tanker, ideer, bøker og grubling har vært nyttig i tilknytning til sport.
