I dagens episode skal jeg forsøke å skape en logisk sammenheng mellom litt ulike temaer. Det skal handle om Gud, rusmisbruk, miljøvern og voldelige søppelkasser. Først skal jeg konsentrerer meg om miljøvern og klimakrisen. Jeg vet at det er en bevegelse på trappene som kalles miljøpsykologi, men jeg er fortsatt litt usikker på hva det egentlig innebærer. Til tross for at jeg ikke vet nok om miljøpsykologien, skal jeg forsøke å gi mitt første bidrag til en mer miljøbevisst psykologi. Jeg produserer denne podcasten i september 2019, men den blir nok ikke publisert før neste sommer. Dermed kan den virke litt utdatert ettersom jeg regner med at miljøpsykologi er noe som blir et etablert fenomen lenge før denne podcasten havner i appen. Deler av denne podcasten ble også publisert som en kronikk på sensommeren 2019. Men selv om miljøpsykologien har vært i vinden i lang tid før denne podcasten kommer ut, er ikke tematikken i dagens episode utdatert. I dag skal jeg snakke om noe som kalles horisontproblemet. Det innebærer at vi mennesker har manglende evner til å vurdere øyeblikkelig tilfredsstillelse opp mot langsiktige konsekvenser. Her er er både rusmisbruk og miljøskadelig oppførsel gode eksempler.
Jeg kan la være å kildesortere i dag uten at det får synlige konsekvenser. Jeg kan fly til Italia og bo på en vingård i fantastisk natur og spise indrefilet på en veranda i solnedgangen. Jeg etterlater et digert klima-avtrykk, men de umiddelbare konsekvensene uteblir. Å motivere seg for å leve annerledes, fordi kloden er i fare, er vanskelig, nettopp fordi avstanden mellom vår forurensende atferd og de katastrofale konsekvensen er stor og til dels uklar. Dersom vi ser bort i fra de alvorligste sinnslidelsene, kan mange psykiske plager ligne problematikken vi ser med klimaendringer. Alkoholisme er et tydelig eksempel. Man kan ta både en og to drinker opptil flere ganger i uka over ganske lang tid uten å oppleve at det medfører risiko elle nedsatt livskvalitet, snarere tvert i mot. Men så oppdager man at livet blir vanskelig å leve uten alkohol og mengden man drikker øker gradvis. Kanskje blir man stoppet i en promillekontroll på vei til jobb, og plutselig begynner konsekvensene å melde seg. Flere psykiske lidelser kan forstås inn i samme dynamikk. Man unngår å gjøre ting fordi det oppleves ubehagelig. Man utsetter viktige arbeidsoppgaver eller samtaler med kjæresten fordi det kommer til å kreve mye eller aktivere sterke følelser. Det er tusen små unnvikelser, utsettelser eller unndragelser som til sammen blir et stort problem langt fremme i horisonten. Grunnen til at vi ikke gjør noe med det umiddelbart, er fordi vi knapt kan skimte de uheldige konsekvensene i øyeblikket.
Personlig trenger jeg en søppelbøtte som slår meg i trynet hver gang jeg kaster plast i restavfall. Jeg trenger et dramatisk svensk jente som gir meg moralske kvaler dersom jeg flyr til Italia når jeg streng talt kunne holdt meg hjemme. Jeg trenger en bompengering som ruinerer meg hver gang jeg passerer for å bytte ut bilen med sykkel. Dette fordi jeg er et menneske. Jeg er et menneske som har problemer med å endre atferd til det beste for meg selv og kloden dersom avstanden mellom handling og den uheldige effekten er for stor. Dessverre er det også sånn at mye av det som gir oss velbehag og komfort i øyeblikket, er nettopp de tingene som ødelegger livet vårt på litt lengre sikt.
Disse utfordringene er kjent som horisontproblemet i psykologien. Vår evne til å se resultatet av øyeblikkelig tilfredsstillelse i det lange løp er svak. Listen over lidelser og psykologiske tilstander som finner sin grobunn i denne mekanismen er lang: rusmisbruk, overspising og fedme, en del typer angst og depresjon og ulike livstilsproblemer. Til og med økonomiske problemer passer inn under dette paradigme. Det virker nesten som om vi er evolusjonært programmert for å oppnå rask behovstilfredsstillelse og nærliggende resultater, men egentlig er vår overlevelse tuftet på det motsatte.
Mens dyr kan sies å handle etter instinkter, i den forstand at de fortrinnsvis handler ut i fra øyeblikkelige reaksjoner i møtet med ulike situasjoner, så baserer mennesker seg mer på forestillingsevne og planlegging. Jo bedre vi er i stand til å kontrollere miljøet vårt på lang sikt, jo mindre er vi avhengige av øyeblikkelige handlinger. De avgjørelsene vi tar i dag kan gjøre morgendagen bedre og tryggere. Den evolusjonsmessige fordelen ved raske reaksjonsevner er delvis tilsidesatt hos mennesker. Isteden er det hypotesen om framtiden og veloverveide handlinger som besørger vår tilpasning og overlevelse i livets drama. Dette er det moderne og refleksive mennesket som nettopp har sin styrke i evnen til å hemme impulser og ikke handle umiddelbart og overilt.
Dessverre for menneskeheten har vi fremdeles rudimenter av et korttidsperspektiv innleiret i vår menneskelige natur. Det betyr i mange sammenhenger at vi gjør det som føles bra i øyeblikket uten å tenke oss om og ta hensyn til konsekvenser på lang sikt. På et individuelt nivå kan det gi oss psykiske plager og på et globalt nivå ødelegger det planeten.
Psykologien har forsøkt å løse horisontproblemet på individnivå. Ettersom problemet dreier seg om en manglende evne til å gjøre framtidige negative konsekvenser like ”virkelige” som dagens fordeler, er ideen å bringe den fjerne horisonten nærmere. Ved alkoholisme har man brukt antabus som blokkerer metabolisme av alkohol, ødelegger opplevelsen og gjør alkoholikeren fysisk syk. Her flytter man altså en negativ konsekvens tett på inntak av alkohol. En annen måte å løse problemet på er å utsette handlingen frem i tid og dermed lenger unna øyeblikkelig behovstilfredsstillelse. Hvis én som er avhengig kan reddes fra den øyeblikkelige situasjonen, kan vedkommende kanskje forhindres i å ruse seg. De kan overvinne impulsen, eller få hjelp til å hale ut tiden, noe som gjør at bedre skjønn og rasjonalitet kan overvinne impulsene. Hos personer med angst, depresjon eller følelsesmessig ustabile er evnen til å koble inn tenkning og perspektiver mellom følelse og handling blant de viktigste terapeutiske metodene. Jeg er usikker på om vi kan utvikle en form for antabus for miljøskadelig livsførsel. Dessuten tilhører ikke klimakrisen en fjern horisont lenger. Den er tett på, og vi får som fortjent.
Jeg tror at mennesker fant opp Gud som en slags personifisering av morgendagens konsekvenser. Hvis du lever måteholdent, moralsk og omsorgsfullt, ofte på bekostning av dine egne behov i dag, vil du få din belønning i fremtiden. Gud er rett og slett bare en manifestasjon på de fremtidige resultatene av vår nåværende livsførsel, og det er mye som tyder på at vi havner i Helvete.
Resten av denne episoden er hentet fra følgende artikkel:
