Når jeg forsøker å formidle psykologi til «fagfolk og folk flest», handler det om å formulere psykologisk teori på en måte som gjør at kunnskapen kan omsettes til praktiske verktøy. Det er ikke alltid jeg lykkes med dette, men det er målet. I dagens episode snakker jeg med to psykologer som innser at rollen som hjelper kan være ganske krevende. Det er lett å overta andres problemer, bli overinvolvert eller føle seg maktesløs i takt med klientens vanskelige livssituasjon. Dette gjelder ikke bare innenfor psykisk helse, men i de fleste situasjoner hvor vi skal omgås andre, og kanskje spesielt andre som trenger vår hjelp. For meg er det viktig å holde en avstand som gjør at jeg kan fungere godt i rollen. Kommer jeg for tett på den andre, mister jeg ofte mitt eget psykologiske gangsyn, og sjansen for at jeg handler på en uklok måte blir større. Det er det ingen som har godt av, og derfor er en god hjelper en person som ikke faller ned i et sort hullet sammen med sin klient, men blir stående på trygg grunn for å fire et tau ned i hullet. De beste hjelperne er de som klarer å ivareta seg selv på en god måte, og dette er en utfordring for mange i hjelpe-bransjen.
I mer generell forstand, kan det samme gjelde i andre typer relasjoner. For eksempel kan vi jobbe under en egoistisk sjef med trakasserende tendenser. Vi kan ha kollegaer som egger til konflikt og konkurranse eller en nabo som hele tiden forsøker å skape dårlig stemning med høy hekk og feilparkering av egne biler på din tomt. I en tidligere episode har på SinnSyn har jeg snakket om at man ikke bør bry seg om bagateller. Denne tematikken er litt i samme gate: Hvis man er utsatt for mennesker mer kverulerende og relasjonsforstyrra tendenser, er det vår oppgave å ikke bite tilbake med samme mynt. Det er lett å gå i fella, fanges av et mellommenneskelig drama, miste nattesøvn, og leve på en underliggende irritasjon som borger for et hjerteinfarkt i alt for ung alder, eller vi kan opprettholde en passe distanse til problematikken, slik at andres idioti ikke går ut over vår egen helse. Når jeg snakker om å holde passe avstand, handler det altså om at vi ikke må la andre mennesker få kontroll over vårt indre liv, da vi selv bør få lov til å bestemme der inne. I hjelperollen er det lett å bli så engasjert og empatisk innlevende at vi til sist blir en del av problemet, snarere enn en som ikke er tatt av samme malstrøm og derfor har større mulighet for å gripe inn og avhjelpe på en god måte. Å holde passe avstand i hjelperollen, handler ikke om at vi skal bry oss mindre, men passe på at vi bryr oss fra en posisjon hvor vi selv ikke tar skade – En skadet eller utbrent hjelper er ingen god hjelper. Det er dette landskapet jeg også mener man bør ferdes i, når man forsøker å håndtere narsissister, egoister eller kverulanter. I denne episoden kan du høre en kort «rant» jeg hadde om nettopp dette i en samtale om hvordan man håndterer narsissistiske personer. Dette utdraget er hentet fra en lengre episode om narsissisme som er postet på min Patreon-konto. Som de fleste vet, er Patreon en side hvor man kan støtte dette prosjektet med en liten sum i måneden. Som takk for støtten får du masse ekstramateriale. Det vil blant annet si mange flere episoder av SinnSyn, videoer og mine bøker i lydbokversjon, samt masse øvelser hvor målet er å sette den psykologiske teorien ut i praksis. Blant de eksklusive episodene på min Patreon-konto, som jeg kaller et mentalt treningsstudio, finner du altså en halvannen times episode som går i dybden på narsissisten og den selvopptatte personligheten. Hvordan skal vi forstå det, og hvordan kan vi håndtere det? Sjekk det ut i dag ved å tegne et medlemskap på mitt «Mentale treningsstudio».
Dett var for så vidt en avsporing med hensyn til dagens episode, eller en litt lang og assosierende innledning til en episode som egentlig skal handle om folkeopplysning, psykologers ønske om å spre kunnskap om psykisk helse og hvordan psykologer kan ivareta seg selv i en krevende arbeidshverdag.
I denne episoden har jeg altså snakket med to psykologer som nettopp var veldig interesserte fagformidling, fellesskap og deling av erfaringer. De hadde hørt på SinnSyn, og de hadde tanker om et lignende prosjekt. Det ble en hyggelig prat, og vi danser rundt tema selv-ivaretakelse, faglig kommunikasjon mellom kollegaer, folkeopplysning og en følelse av fellesskap.
Jeg har til en viss grad sluttet å holde foredrag fordi jeg bare gjentar meg selv. Jeg forsøker i stedet å gå i dialog med mennesker for å utforske en tematikk «dialogisk». Jeg kommer heller ikke her utenom at jeg gjentar meg selv en del, men jeg får i alle fall en del nye innspill. Jeg tenker også på dette som en form for folkeopplysning, og folkeopplysning er nok ganske viktig for meg. Jeg er overbevist om at folk flest kan ha god nytte av kunnskap om sitt indre liv, og dersom jeg kan si noe selvfølgelig som de ikke har tenkt på før, eller si noe nytt om det de har tenkt på, så opplever jeg det som en verdi. I tillegg til min egeninteresse i kunnskapsformidling som en del av egen læring, har jeg altså i meg et stort ønske om å snakke om ting jeg tror jeg vet noe om, og gjerne ting som kan være viktig eller til hjelp for andre. For ordens skyld vil jeg gi en kort definisjon på folkeopplysning: Det er altså allmenn undervisnings- og opplysningsvirksomhet rettet mot voksne som ikke er ment som yrkesopplæring. Ideelle organisasjoner, biblioteker, folkehøgskoler, opplysningforbund og engasjerte fagfolk er oftest pådrivere for folkeopplysning.
Nå skal du få høre en samtale jeg hadde med to psykologer, Henriette Bjarstad og Kaja Kaspersen, som begge har jobbet som psykologer i et års tid. Nå vil de lage en plattform hvor de bruker psykologifaget til å utforske ulike temaer. I første mail skrev de følgende:
«Vi har lenge ønsket å starte en blogg for å dele kunnskap og egne tanker om psykologiske og humanistiske temaer. Vi lurte derfor på om du hadde anledning til å svare på noen spørsmål angående det å være på sosiale medier og jobbe som psykolog? Ser frem til å høre fra deg!»
De hørte fra meg i en videochatt i slutten av juni 2020.
