Jeg har lest to bøker av Kjersti Annesdatter Skomsvold, og jeg har møtt henne på teateret i Kristiansand for å snakke om sårbarhet. Bøkene var fascinerende, og jeg gledet meg til å møte forfatteren. Hun er kritikerrost, bøkene hennes er oversatt til mange språk og hun har vunnet en rekke priser for sitt forfatterskap. Det er ikke ufortjent. Hun skriver på en måte som er uventet, litt skakt, enkelt, dypt og oppsiktsvekkende. Det er sjelden jeg klarer å forutse hva karakteren skal tenke, si eller gjøre i neste setning, noe som gjør bøkene originale og blottet for klisjeer. Samtidig er det litt vanskelig å leve seg inn i karakterer som har et såpass annerledes perspektiv på tilværelsen. I dagens episode kan du få med deg samtale på teateret i Kristiansand 14.november 2019. Planen var å snakke om de to første bøkene til Kjersti Skumsvold: «Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg» og «Monstermenneske». Begge bøkene fikk strålende kritikker, og under kan du se hva Dagbladet skrev om «Monstrmenneske» i 2012.
Kjersti Annesdatter Skomsvolds brakdebut «Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg», var en flis av ei bok om nitti år gamle Mathea Martinsen. «Monstermenneske» er derimot en 600 sider lang beretning om en kvinne ved navn Kjersti. Kjersti er redd for å ikke være bra nok, flink nok, løpe fort nok. Hun får kyssesyke, vil bli frisk — kjapt!, men betaler dyrt i form av utmattelsessyndromet ME. Kjersti må gi opp datastudiene, blir gitt opp av kjæresten, flytter hjem til foreldrenes kjellerhybel. Der ligger hun i mørket.
I et underfundig og skarpt språk beskriver Skomsvold hvordan sykdommen kommer snikende, hvordan hun lever med den, hvem hun blir med den og hvordan hun forsøker å jobbe seg ut av den.
«Jeg har tråder som trekker i hodet mitt, smertetråder som drar forstanden min ut av øynene, ørene, munnen».
Hun er «et stummende mørke av fortvilelse», klarer ikke nyte sommer og hytteliv med resten av familien. Alt gjør vondt, nervesystemet skriker til henne. Men Kjersti er sterk: skriver lister med mål, bytter passord på pcen til «forfatter1», vil at det skal sitte i fingrene. Mathea blir nemlig sentral også i andreboka, først på gule lapper, så i Word-dokumenter. Kjersti vil skrive bok, ikke for å bli forfatter; hun skriver for å overleve: «Hvis jeg blir en bok, blir jeg også et menneske.»
Tanken på boka holder henne oppe, skrivingen blir livsviktig.
Øyeblikksbilder
«Monstermennneske» rommer mye mer enn ME. Det er skriveskoler og litteraturfestivaler, diktopplesninger og krusedullkurs, samboere med bakteriefobi, sterke vennskap og familiebånd, rådyr og Oprah — det er som hun gir sykdommen finger’n, og det er herlig å lese. Romanen består av mange små, kuriøse øyeblikksbilder, som til sammen blir til stor litteratur. Skomsvold bykser fram og tilbake, fra nostalgiske barndomsminner til frampek om bokslipp og møte med utenlandske redaktører; fra sengeliggende spurv til skjønnlitterær debutant.
Hun har en helt spesiell evne til å få øye på det vi ofte skipper forbi.
Hun blir værende i de hverdagslige øyeblikksbildene, dveler ved dem. Hennes skjeve blikk på verden er fylt med varme, og kan gjøre den tørreste litteraturteoretiker til en sprelsk kabaretartist.
En perfekt tsunami
Det er en fryd å lese denne boka. «Monstermenneske» gjør meg sprudlende glad, og den rare hovedpersonen er ei jeg gjerne skulle ha vært venn med. «Sjelen min går med vidåpen buksesmekk», skriver Skomsvold. Boka er full av slike snurrige metaforer og språklige bilder, sidene fylles opp av understrekninger.
Den har hele spekteret av følelser i seg, er både uutgrunnelig trist og ufattelig morsom: latteren kommer støtt, boblende nede fra magedypet, før Skomsvold skriver et avsnitt som røsker tak i noe inni meg.
«Det passet perfekt med tsunamien som kom rett før nyttårsaften, for jeg orket ikke å feire, og når noen spurte, sa jeg at jeg syntes egentlig ikke det passet seg å feire nyttårsaften nå, med tanke på tsunamien.»
Til å leve med
«Monstermenneske» er selvransakende, sårbar, sterkt personlig, men føles aldri for privat. Derimot føles den viktig. Skomsvold har skrevet en dypt intellektuell, men også eksistensiell roman, om ensomhet og frykt.
Dette er ei bok om å ville høre til i universet, om å tro på seg selv, ikke være så redd. Vi trenger alle å bli minnet på det.
(Ellen Sofie Lauritzen, Dagbladet, 29. oktober 2012)
