Krangling er sjeldent veldig konstruktivt, men det har en viss underholdningsverdi. Uenigheter skaper dynamikk, og dersom man klarer å holde den emosjonelle temperaturen på et rimelig nivå, kan man lære mye av meningsbrytninger. Denne episoden skal handle om krangling og meningsutveksling i det offentlige ordskifte. I november 2019 var jeg litt rappkjeftet i Fædrelandsvennen. En av Norges rikeste menn, Einar Rasmussen, donerte 15 millioner kroner til en stiftelse som kalles for BioCosmos. Denne stiftelsen, med informatikkprofessor Steinar Thorvaldsen i spissen, skal spre budskapet om at verden ikke er blitt til ved evolusjon alene, men med et bestemt formål. Teorien om intelligent design går ut på at naturen er så finstemt at evolusjonen ikke kan ha skjedd tilfeldig, men er et resultat av ingeniørkunst. Det handle med andre ord om Gud. Er vi her på kloden av naturlige årsaker, eller er livet et resultat av Guds vilje og skaperkraft. Plutselig skal en av våre mest veldokumenterte trioer utfordres av den kristen skapelsesberetning, og da begynner det å kile litt i min irritasjonsmuskel. Jeg synes det er hårreisende at 15 millioner kroner skal brukes på undervisning av kreasjonisme, og det er enda verre at målet for denne typen propaganda er unge mennesker. Da setter jeg meg foran tastaturet og harmer sammen en kronikk som går i strupen på både Einar Rasmussen og BioCosmos. Det skal vise seg å få konsekvenser. I etterkant av min kronikk blir jeg møtt med nærmere 10 andre innlegg som virkelig sabler meg ned, stiller spørsmålstegn ved min integritet, forstand og egnethet som psykolog. Jeg har aldri møtt så mye irritert motstand i det offentlige ordskiftet noensinne, og det kommer som et resultata av mitt forsvar for evolusjon (!)
Som en respons på denne saken og BioCosmos, skrev jeg altså en kronikk i Fædrelandsvennen med overskriften «15 Vitenskapsfiedlige millioner».
15 vitenskapsfiendtlige millioner
Einar Rasmussen støtter et prosjekt som har til hensikt å avvise evolusjonslæren og indoktrinere unge menneske med kreasjonisme. Han bruker 15 millioner kroner for å eksponere sårbare sinn for utdatert tankegods? Bør vi bekymre oss over skipsrederens initiativ? Absolutt!
Darwin skrev «Artenes opprinnelse» i 1859. Teorien har eksistert i 160 år, men fremdeles virker den forstyrrende på en del mennesker som ellers er ganske moderne og oppegående. Hvorfor? Problemet er at evolusjon avkrefter noen av de mest grunnleggende religiøse dogmene.
Det er ikke bare fordi evolusjon representerer en innsigelse mot ideen om at «mennesket er av en spesiell skapelse», eller fordi det er utfordrende å forholde seg til at våre forfedre var aper, eller på grunn av den åpenbare innvendingen mot at fortellingen om Noah og syndefloden er sann. Evolusjon utfordrer religion på en mer kraftfull og direkte måte. For å oppdage dette må vi inn i kjernen av det kristne trossystemet: Alle er syndige og forutbestemt for helvete når de dør. Jesus er Guds sønn, og han «ofret seg selv» for å gjøre bot for menneskenes synder. Det åpnet for at mennesker kan frelses ved å tro på Jesus, og dermed få mulighet til et evig liv i himmelen. I kjernen av kristendom ligger altså ideen om arvesynd. Det betyr at mennesket er født syndig, men hvorfor? Fordi Adam og Eva syndet i Edens hage. Uten arvesynden hadde vi ikke trengt Jesus til å redde oss. Skapelsesberetningen baserer seg på Adam og Eva som de første menneskene på jorden, og syndefallet lenker mennesket til en selsom arv. I evolusjonslæren er det ikke plass til verken Adam, Eva eller arvesynd. Uten arvesynd reduseres Jesus til en vanlig profet, litt på samme måte som muslimene ser ham. For kristne må skapelsesberetningen derfor være sann. Det er imidlertid en uholdbar posisjon for mange utdannede mennesker, som innser at evolusjon rett og slett er en nøytral oppdagelse av hvordan verden fungerer. I religionens navn er det gjort mye skade for å holde liv i de opprinnelige fortellingene, og evolusjonslæren er mer enn en stein i skoen for de kristne. For å beholde en viss «logikk» i det religiøse tankegodset har mange krefter jobbet hardt for å dysse ned nye fremskritt på felt som geologi, paleontologi, fysikk, kjemi og biologi. Ofte har dette foregått utenfor Norges grenser, men nå spanderer Einar Rasmussen 15 millioner i samme ærend. Jeg oppfatter det som et vitenskapsfiendtlig initiativ, og jeg er redd for at det kan gjøre mer skade enn man skulle tro.
Selv om vi er et forholdvis vitenskapelig opplyst samfunn, har vitenskapen blitt så komplisert at ingen har dyptgripende innsikt i mer enn maks et par disipliner. Dermed må vi stole på autoritetene innenfor de ulike fagene, og vi trenger metodelære og trening i kritisk tenkning for å sortere i jungelen av informasjon. Unge mennesker mangler trening, og da er de sårbare for svindlere og utdatert tankegods. Einar Rasmussen støtter en stiftelse som skal spre Intelligent Design, og det er bekymringsfullt.
Intelligent Design argumentet er enkelt og likefrem: De hevder at verden er komponert på en så sofistikert og finurlig måte at den umulig kan være resultatet av naturlig seleksjon. De hevder at det nødvendigvis må ligge en omnipotent skaper bak livet, fordi det er praktfullt. Ergo finnes Gud. Når vi ser oss omkring, ser vi en vakker og komplisert verden. Gjennom vinduet ser jeg naboens robotgressklipper, og jeg vet at den er designet av opptil flere intelligente folk. Er det ikke sannsynlig at selve livet har en designer? Intelligent Design spiller på lag med vår intuisjon, men det betyr ikke at det er sant. Det er forførende og tilsynelatende logisk, men ikke hvis man går det etter i sømmene. Det er kreasjonisme forkledd i et kvasivitenskapelige språk. I tillegg passer det inn i den religiøse mytologien som gir lovnader om et liv etter døden.
Når unge mennesker skal skille mellom pseudovitenskap og etterrettelig kunnskap, er det ikke alltid det beste argumentet som vinner, men snarere det argumentet som virker følelsesmessig tilfredsstillende. Vi lever i en tid som krever at vi fungerer som kritiske kaospiloter, og det er denne egenskapen vi er nødt til å oppøve hos de unge. Alternativet er at religiøse fanatikere eller andre humbugmakere får fotfeste med merkverdige ideer som kan påvirke unge mennesker på dramatisk vis. Det er et uoversiktlig intellektuelt klima som gir spillerom for sjarlataner og kvakksalvere. Når en større gruppe mennesker kan tro at jorden er flat i 2019, er det ikke helt usannsynlig at en utdatert skapelsesberetning kan få vind i seilene. Vitenskapen er bygd opp over generasjoner, men jeg tror det er naivt å ta den for gitt. Jeg hevder at vitenskapen må forsvares, og at dette forsvaret er viktigere enn noen gang. Når milliardærer vil pumpe vranglære for 15 millioner kroner inn hodet på unge mennesker, bør det fungere som et alvorlig varsko.
Dette innspillet sender jeg til Fædrelandsvennen, og noen uker senere har jeg et tyvetalls hatmeldinger i innboksen og en kristen opinion som angriper meg i lokalavisen. Det er litt gøy og litt slitsomt.
Blant de første til å reagere på mitt innspill i denne saken var grunnleggeren av Protestfestivalen, Svein Inge Olsen. Har var tydelig opprørt over mitt angrep på BioCosmos, og han legger ikke så mye imellom. Han svarer meg under overskriften:
Kan du bevise at Gud er død, Liverød?
Psykologspesialisten og den selverklærte ateisten Sondre Risholm Liverød hamrer løs på Einar Rasmussen for å ha bevilget det han kaller «15 vitenskapsfiendtlige millioner» for «å eksponere sårbare sinn for utdatert tankegods».
Hvis Liverød kaller den kristne skapelsesberetningen for «vranglære» og «utdatert» blir jeg skremt over at så velutdannede mennesker kan være «sjelesørgere» for unge mennesker med psykiske lidelser eller som av andre årsaker må oppsøke psykolog.
«Stiftelsen BioCosmos vil spre naturfaglig kunnskap på en måte som utfyller det darwinistiske. Dette er svært betimelig,» skriver Jostein Andreassen. Jeg støtter Andreassen. Mener virkelig Liverød at alle de av oss som ikke tar darwinismen for god fisk er «dumme»?
Hvordan kan man – med utdannelse som våpen – stå fram og fortelle sine pasienter at Gud er død, så livet ditt er meningsløst? Jeg er ikke overrasket, for det er ingen nyhet at mange filosofer og psykologer, og andre velutdannede mennesker står fram som besserwissere for å fortelle verden at vi en gang i tiden alle var aper.
I filmen «God’s Not Dead» (2014) setter filosofiprofessor Sorbo seg i lignende maktposisjon ved å kreve at alle studentene skal signere et skriv før skoleåret begynner, på at Gud er død. En av studentene, Harper, nekter og må bevise overfor både lærer og medstudenter Guds eksistens. Professoren argumenterer med at en rekke filosofer; David Hume, Bertrand Russell, John Stuart Mill, Jean-Paul Satre, Ayn Rand, Karl Marx, Simone de Bueauvoir, Albert Camus, John Rawls, Michel Focault, Jaques Derrida og Friedrich Nietzsche, alle var ateister.
I 2007 satte den danske psykologen Helmuth Nyborg – nå 82 år – publikumsrekord på Protestfestivalen. Han er fortsatt kontroversiell i Danmark fordi han mener menn er mer intelligente enn kvinner og fordi han hevder innvandrere har lavere IQ. Men det var påstanden om at kristne er dummere enn ateister som fikk sørlendinger til å komme i så store mengder til Victoria pub at flere måtte gjøre vendereis.
Den mest fremtredende ateisten i dag, biologen Richard Dawkins, skriver i «Gud -en vrangforestilling» at «ateister bør være stolte, ikke apologetiske, fordi ateismen er et tegn på sunt, uavhengig sinn». Muligens er det dette Nyborg, Liverød og en del andre velutdannede mennesker bruker som læresetning for å opphøye seg til gud.
Jeg vil gjerne ha en mening med livet, selv om den ikke kan bevises.
Darwin skrev «Artenes opprinnelse» i 1859, men det er fortsatt en teori og ikke beviselig en sannhet. Bibelens beskrivelse av skapelsen med Adam og Eva er den mest vanlige oppfatning hos kristne, men også filosofer som Søren Kierkegaard og Blaise Pascal valgte å tro på Gud.
For de av oss som søker en mening med livet, og som ikke har funnet andre forklaringer enn Gud og det evige liv, vil «tankegodset» til Liverød kunne oppfattes som en fornærmelse. Mange av oss vil aldri kunne si oss enig med filosofen Sartre om at livet er ytterst meningsløst i seg selv, og at vi derfor må ha mot til å leve med meningsløsheten.
På 70-tallet var filosofene gjerne dystre folk som så livet som meningsløst. I et av programmene som gikk på NRK i beste sendetid funderte de på hvordan vi mennesker klarer å forholde oss til en virkelighet hvor vi «fødes, avler, eldes, dør og råtner».
Journalisten og forfatteren Nick Tosches – som døde 20. oktober i år – beskrev livet på lignende måte: man blir født, vokser opp, gifter seg, roter litt rundt og så dør vi.
Den danske visesmeden Benny Andersen (1929-2018) har sagt at døden er en forutsetning for det vi kaller livet. Han beskrev tanken om evig liv som et evig helvete. Professor i filosofi ved New York University Thomas Nagel er ateist og skriver i sin bok «Sinn og kosmos» at «Det er ikke bare det at jeg ikke tror på Gud, det er det at jeg håper det ikke finnes noen gud». For meg krasjer Nagel og Andersens versjon av livet med livet. Jeg vil gjerne ha en mening med livet, selv om den ikke kan bevises. Jeg aksepterer ikke at psykologer skal fortelle meg en annen sannhet enn min egen.
Når Richard Dawkins har gjort Nietzsches tese om at Gud er død til en kampsak gjør det for meg Gud mer levende.
Jøden Victor Frankl spesialiserte seg på meningen med livet, etter blant annet å ha studert tesen om at den som vet hvorfor han lever, han holder ut hvilket som helst hvordan. Han hadde sittet i konsentrasjonsleir under 2. verdenskrig, og mente det var menneskets plikt å finne ut hva som gir livet mening. Ofte siterte han Albert Einstein som sa at den som anser sitt liv for å være meningsløst, er ikke bare ulykkelig, men knapt nok egnet til å leve.
«I et kort liv, i et meningsløst univers, og så tilintetgjørelse – kan noen virkelig glede seg over slike utsikter?» spurte den amerikanske forfatteren Philip Yancey.
Så lenge Sondre Risholm Liverød ikke kan bevise at Gud ikke finnes eller at Charles Darwin har rett, skal vi være glade for at det brukes penger på en annen virkelighetsforståelse.
Tross alt viser jo forskning at religiøse mennesker er mer lykkelige.
Det Svein Inge Skriver om meg, føler jeg er særdeles upresist. Han kjenner meg åpenbart ikke, men uttaler seg som om han gjør det. Jeg lurer på hvorfor han tror at jeg forteller pasienter at Gud er død. Hvorfor skulle jeg egentlig gjøre det? Jeg er veldig klar over hvor viktig religion er for mange mennesker, og da vil jeg selvfølgelig ikke forsøke å rokke ved dette i en pasient/behandler relasjon. Likevel insinuerer Svein Inge nettopp det, og det er tydelig at han baserer seg på personangrep fremfor argumenter for egen sak. Min mening er at det åndelige har en viktig plass i menneskelivet. Jeg har nylig brukt 5 år av livet mitt aktivt i en menighet for å utforske det åndelige. I forhold til kronikken jeg skrev, mener jeg bare at det åndelige ikke bør inn på naturvitenskapens banehalvdel for da mister den sin dybde og betydning, og jeg mistenker at det er den manøvrer som gjør samfunnet stadig mer sekulært, mens jeg ønsker ikke nødvendigvis et fullstendig sekulært samfunn. Jeg har skrevet en bok om dette, «Psykologens Journal», og hovedhensikten var egentlig å gi det åndelige mer oppmerksomhet og betydning i dagens samfunn – Absolutt det motsatte av å påstå at Gud er død. Jeg lurer også på hvorfor Svein Inge skriver på en måte som skal skade min integritet som psykolog? Slik jeg lser Svein Inge Olsen boltrer han seg i stråmenn og krydrer teksten sin med aggressive Ad hominem-argumenter og korte sitater fra autoriteter for å gi et skinn av etterrettelighet.
Her på WebPsykologen.no publisere jeg mitt potensielle svar til kreasjonistene som har fylt min innboks med sinte motforestillinger. Jeg har stor respekt for religion, men vi må ikke la religiøse dogmer bli pensum i naturfag. Der hører det ikke hjemme, men muligheten for at det plutselig havner der er ikke helt usannsynlig.
15 farlige millioner til utdatert tankegods
Einar John Rasmussen gir 15 millioner kroner til en stiftelse som har til hensikt å avvise Darwin og forfekte intelligent design. I raushetens navn kan vi tenke at det er greit fordi den enkelte har rett til sitt eget synspunkt. Kreasjonisme er en utdatert ide som ikke kan true et vitenskapelig opplyst samfunn, men er det så sikkert? Jeg vil hevde at vi lever i en tid hvor milliardærens initiativ er mer skadelig enn man skulle tro. Vitenskapen har tatt oss langt, men også blitt så komplisert at ingen egentlig forstår dybden i ulike fagfelt. I et slikt klima er det rom for å hjernevaske «mannen i gata» med vitenskapsfiendtlige ideer, særlig hvis du er økonomisk ressurssterk.
Vitenskap er bygd opp over generasjoner. En sjelden gang dukker det opp et geni med nok innsikt til å skape grunnleggende endringer innenfor en vitenskapelig disiplin. Men selv nye og revolusjonerende oppdagelser bygger på det andre har funnet ut tidligere. Sir Isaac Newton er kjent for følgende sitat: «Hvis jeg har sett lenger, så er det ved å stå på skuldrene til kjemper.» Nye ideer dukker opp i kjølvannet av det vi allerede vet etter årevis med studier. Etter hvert som vitenskapen avanserer, skjer det to ting: Når feltet blir for stort, deler det seg opp i mindre undergrupper som er lettere å håndtere. Biologi deles opp i mikro og makro, og deretter dannes helt nye disipliner, som for eksempel molekylærbiologi. Dette baner vei for genetikk, som videre åpner for bioinformatikk, og så videre.
I takt med at stadig flere «eksotiske» vitenskapelige undergrupper ser dagens lys, utvikles nye metoder på de ulike feltene. Kompleksiteten øker, og det innebærer at enkeltpersoner ikke har kapasitet til å forstå dybden i mer enn noen få områder. Hvordan kan man kommunisere med lekfolk som ikke har kunnskap verken innen metodelære, grunnforskning eller epistemologi, men som likevel er ivrige etter kunnskap? Hvordan kan man formidle de fine nyansene på de ulike feltene? Det kan man ikke, noe som gir fotfeste for svindlere.
Man trenger ikke å overbevise menneskeheten på tvers av generasjoner for å vinne gehør for sine meninger. Man kan overbevise én av gangen, eventuelt en liten gruppe. Det man trenger for å tro på arvesynd, kan man lære seg på en ettermiddag, og arvesynd er viktig. Historien forteller oss at mennesket er født syndig fordi Adam og Eva syndet i Edens hage. Uten arvesynden hadde vi ikke trengt Jesus til å redde oss. Skapelsesberetningen baserer seg på Adam og Eva som de første menneskene på jorden, og syndefallet lenker mennesket til en selsom arv. I evolusjonslæren er det ikke plass til verken Adam, Eva eller arvesynd. For kristne må skapelsesberetningen være sann, og det er kanskje så viktig at 15 millioner nesten er billig.
En godtroende «elev» uten trening i kritisk tenkning kan ikke skille mellom veldokumentert data og pseudovitenskap. Universitetsutdannede autoriteter finnes på begge sider av bordet, og da er det sannsynlig at den naive eleven ikke velger et resonnement basert på kunnskap, men snarere på følelsesmessig innhold og dugelig propaganda.
Når kvakksalvere får innpass hos godtroende mennesker, rammes de som er minst beskyttet. I hver generasjon finnes en gruppe potensielle ofre som lar seg overtale av et forførende budskap med lovnader om lønn i det hinsidige. Så når land som USA tillater kreasjonistene tilgang til skole og barnehager, har man allerede tapt. Jeg tror ikke at Norge er på vei dit, men på grunn av et helt spesielt intellektuelt klima, vil jeg være på vakt når Rsmussen spanderer millioner på BioCosmos.
Den eneste kuren mot tankefeller og pseudovitenskap er å utdanne mennesker i en slik grad at de oppdager verdien av kritisk tenkning og lærer seg noen verktøy for å avsløre humbugmakere. For de som mestrer de grunnleggende vitenskapelige verktøyene, men fremdeles ønsker å variere eller supplere med en åndelig overbygning, er det helt i orden. Velinformerte standpunkt vil alltid variere. Her er det ingen grunn til å skru på alarmen. Den viktigste bekymringen handler om hvordan utdatert tankegods får anledning til å påvirke utrente sinnelag på en måte som kan komme til å styre resten av livet deres. Vi har derfor et ansvar og må være påpasselige. Ved å senke skuldrene under toleransens fane risikerer vi at vitenskapelig tenkning går av moten, og da kan nye generasjoner nok engang villedes av myter. Iran er muligens et eksempel på nettopp dette fenomenet. Ifølge en undersøkelse fra 2007 har den iranske intellektuelle elite forlatt landet med en hastighet på 150 000 personer i året. Blant årsakene til dette er «samfunnsmessige begrensninger» og religiøse doktriner som bestemmer hvilken forskning som tillates. La oss heller ikke glemme en viktig lærdom fra antikkens Hellas: Kunnskap tar lang tid å opparbeide, men kan raskt gå tapt.
Avslutning
Denne debatten fortsatte i Fædrelandsvennen, men uten min deltakelse. Jeg begynner å bli ferdig med motstand mot religiøse aktivister, men når de går for langt, er jeg glad for at noen tar til motmæle. I et større perspektiv har den religiøse fraksjonen i Norge liten innflytelse ettersom vi tross alt bor i den del av verden som er mest sekularisert. Men en mangemillionær i rygge kan de kanskje få til noe, men jeg tviler påta t det får skikkelig fotfeste i skolevesenet. Her setter jeg punktum for dagens episode, som du altså kan høre i sin helhet i avspilleren øverst i artikkelen, men senere vurderer jeg å invitere Svein Inge Olsen til en prat om denne tematikken. Det kunne vært særdeles interessant. Jeg kjenner han litt fra før, og liker ham egentlig veldig godt. Han er en brumlebass som våger å uttrykke seg og arrangere kontrære arrangementer her i Sørlandets hovedstad – Kristiansand. Hvis Svein Inge mot formodning skulle høre eller lese dette, så er det å regne som en invitasjon.
