I denne episoden snakker jeg med journalist Inga Vinje Engvik om «løgnene vi forteller oss selv». Hun har laget en liste over punkter hun vil drøfte, og listen er som følger:
• Jon Frederickson har skrevet en bok om løgnene vi forteller oss selv, hvor stor del av terapien består av å bryte ned disse løgnene? Starter alle problemer med at vi har løyet for oss selv over lengre tid?
• Er du enige med Jon Fredericksons resonnementer om løgnene, drømmer, illusjonene og virkeligheten? Hvorfor/hvorfor ikke?
• Hva med håp? Er det å ønske og håpe på en endring det samme som å lyve for seg selv? Må vi velge mellom håp og virkelighet? Hva mener du?
• Jon Frederickson skriver: «Å vente på at virkeligheten skal bli borte, er ikke håp, men fornektelse.» Men hva er egentlig virkeligheten? Kan ikke den endres?
• Og hva med religiøse og spirituelle mennesker? Er også deres holdning til virkeligheten, hendelser i livene sine og håp om fremtiden, løgner de forteller seg selv?
• Finnes det, i dine øyne, noen tilfeller hvor løgn er å foretrekke over sannheten?
• Alle lyver for seg selv. Hva er det som gjør noen syke av løgnene og andre ikke?
• Er det noe vi selv kan gjøre for å bryte ned disse løgnene, eller unngå at de gjør oss syke?
Før jeg setter over til samtalen mellom Inga og meg, vil jeg gi en kort introduksjon til «løgnens psykologi». Slik Inga leser Jon Frederickson, handler de fleste psykiske plager om en form for selvbedrag. Stemmer egentlig det?
Se også:
En samtale om løgn
#1 – Selv en hvit løgn kan koste deg dyrt
Løgn er kongeveien til kaos
#44 – Løgn og bedrag
Løgnens psykologi
Løgn har vært tema på SinnSyn ved flere anledninger. Det er også et svært sentralt element ved psykisk helse. Av mange ulike årsaker lyver vi for oss selv, og vi lyver for andre. Noen ganger lyver vi bevisst, mens andre ganger forvrenges sannheten uten av vi selv er helt klar over hva som skjer. Mange vil hevde at psykisk helse handler om å tåle og ligge så tett på virkeligheten som mulig, selv om virkeligheten i selg selv ikke nødvendigvis er en fast størrelse, men snarere noe vi er med på å forme i kraft av våre egne perspektiver og handlinger.
Når vi lever på livsløgner, som i liten grad korresponderer med virkeligheten, lever vi ofte som forholdsvis dårlige livspiloter. Man kan si at Donald Trump er en person som lever på noen overdrevne fantasier om sin egen fortreffelighet, noe som gjør at hans private fantasier kolliderer med virkeligheten og ødelegger for mange. Han har aldri vist noen evne til å virkelighetsorientere sine grandiose tendenser, og på sikt vil man forvente at stor diskrepans mellom den subjektive opplevelsen og den ytre virkeligheten vil føre til problemer både for ham selv og andre. Når han i tillegg har enormt mye makt, kan de virkelighetsfjerne trekkene hans få katastrofale følger. På samme måte, men i en annen ende av spekteret, finner man mange av pasientene jeg møter i min hverdag ved psykiatrisk poliklinikk. De ha ofte svært lave tanker om seg selv og sin egen verdi, ofte som følge av kritikk, mobbing eller ulike typer omsorgssvikt gjennom oppveksten, og deres negative syn på seg selv blir også en del av den virkeligheten de lever og den livskvaliteten de oppnår (eller ikke oppnår). De har lært å oppfatte seg som mindreverdige, noe som ofte er forankret i andres løgner, mangel på god forstand eller destruktive utspill mot dem.
En annen type løgn handler om de små unndragelsene vi gjør for å unngå en ubehagelig følelse. Vi lyver til andre for at de skal føle seg vel, eller stryker våre venner med hårene for å beholde god stemning. Når vi lyver for andre, er det fordi vi antar at de ikke tåler vår oppriktige mening, noe som representerer en nedvurdering av den andre fra vår side. Alternativt serverer vi småløgner for å unngå ubehagelige følelser fordi vi selv synes det er plagsomt. På denne måten legger vi opp til et litt løgnaktig spill som langsomt stripper oss selv og våre relasjoner for integritet, åpenhet og oppriktighet. Jeg mener at de tilsynelatende ubetydelige hverdagsløgnene er den langsomme, og nesten usynlige veien, inn i dårlige relasjoner som videre kan avstedkomme både ensomhet og andre psykiske plager.
Ofte sammenligner jeg, eller nesten likestiller, psykisk og fysisk helse. Hvis jeg trener mye, kan jeg løfte tyngre og tyngre vekter. Psykisk vektløfting handler om å tåle virkeligheten: Se sine egne svakheter, tåle følelser, være ærlig og unngå snarveiene som gir en følelsesmessig lettelse i øyeblikket, men indirekte krever en form for utroskap mot deg selv og «sannheten». Hvordan blir man psykisk sterk? Man trener på å nærme seg virkeligheten. Det vil si at man er så oppriktig som mulig, unngår å lyve og undersøker rasjonalt bak egne tanker, følelser og handlinger. Problemet er nemlig at vi ofte lyver for oss selv uten å vite det. Som nevnt tror jeg heller ikke at virkeligheten er en statisk størrelse, men selv om det ikke finnes en absolutt virkelighet eller sannhet, tror jeg det er mulig å leve mer eller mindre sannferdig. Psykisk sterke mennesker lever så sannferdig som mulig, og de tilstreber å holde denne standarden som en underforstått målsetning gjennom hele livet. Motsatt risikerer man å bli psykisk svak hver gang man unngår følelsesmessig ubehag med hvite løgner og unnvikelser. Man blir psykisk svak hver gang man ikke orker å ta ansvar for seg selv, men skylder på andre. På fitness-senteret løfter vi vekter av metall for å få sterkere muskler. På et mentalt helsestudio tilstreber vi å løfte oss selv opp mot en stadig mer oppriktig og sannferdig livsførsel.
Er du mer interessert i denne typen mental trening, er du selvfølgelig hjertelig velkommen til mitt «mentale treningsstudio» på patreon.com. Som medlem på min Patreon-side får du mange fordeler og mange øvelser myntet på psykisk styrke og selvutvikling.
I andre del av denne episoden, skal jeg drøfte løgn med journalist Inga Vinje Engvik. Hun skriver en sak om boken til Jon Frederickson som nettop heter «Løgnene vi forteller oss selv». Denne samtalen kan du høre i avspilleren øverst i artikkelen.
