Hvorfor driver jeg SinnSyn? Det er et spørsmål jeg ikke alltid reflekterer så mye over, men når jeg tenker på det, er det mange årsaker. Først og fremst er dette min måte å lære på. Jeg leser en bok, reformulerer de viktigste poengene for meg selv, og deretter snakker jeg med andre om tematikken, eller baker informasjonen inn i et foredrag. Slik får jeg ny kunnskap under huden, og ny kunnskap knyttet til mine interesser, opplever jeg som vitaliserende. Det er altså et delvis selvisk motiv bak mye av det som foregår på WebPsykologen og SinnSyn. Men jeg er også veldig opptatt av vinn-vinn-situasjoner. I sjakk er det slik at et trekk er spesielt godt dersom det har mer enn én funksjon. Noen ganger flytter man en løper som både beskytter en bonde og angriper motstanderens hest, og kanskje dette trekket i tillegg er med på å aktivisere flere offiserer i åpnings-spillet. På samme måte tenker jeg om mange ting i livet. Jeg elsker å slå flere fluer i en smekk, og med SinnSyn opplever jeg at jeg lærer mye, holder meg engasjert og dersom jeg skal tro på mange av tilbakemeldingene jeg får, er dette prosjektet også verdifullt for mange av lytterne. Når jeg leser at noen får en a-ha opplevelse eller klarer å løse en konflikt mellom seg og sin samboer etter en episode de hørte på SinnSyn, blir jeg nesten ekstatisk. Det gleder meg enormt mye at folk får noe ut av det jeg gjør, og når jeg i tillegg trives med det, og beveger meg intellektuelt i takt med episodene på SinnSyn, opplever jeg å ha funnet en ideell hobby som gavner bredt.
Jeg opplever at det er viktig å komme livet i forkjøpet, være proaktiv og følge sine interesser. Alt for ofte blir livet preget av en rekke gjøremål og plikter man utfører fordi man tror det forventes, kreves eller fordi man ikke klarer å sette grenser for seg selv. Ofte har vi forpliktet oss til en rekke ting, og det må vi følge opp, men det er viktig å ikke havne i rollen som offer for omstendighetene. Det er viktig at vi tar kontroll på det vi kan kontrollere, og det er like viktig at vi ikke forsøker å kontrollere alt det som ligger utenfor vår innflytelse. Følelsen av å eie sitt eget liv, og ikke bare være en arbeidstaker, partner eller venn som gjør det man tror forventes eller andre krever, er uhyre viktig for god livskvalitet. Dette er en tematikk jeg kommer til å snakke mer om her på SinnSyn, men nå vil jeg kun nevne et lite triks jeg bruker selv. I situasjoner hvor jeg er nødt til å gjøre ting som kreves av meg, men som jeg ikke får så mye ut av selv, forsøker jeg å skape en situasjon som oppleves givende, selv om den ikke er det. Det gjør jeg ved å koble noe jeg liker opp mot det jeg er nødt til å gjøre. Av og til krever det en viss grad av sivil ulydighet, men det er det verdt, fordi det sørger for at jeg ikke blir utbrent. Jeg oppdaget denne teknikken allerede på barneskolen. Jeg jobbet på en planteskole i sjette klasse. Hver dag hele sommeren plukket jeg ugress i åkere uten ende. Jeg kunne trives i denne situasjonen hvis jeg kunne høre på musikk. Jeg var 11 år og over middels interessert i musikk. Eneste årsaken til at jeg hadde en kjedelig sommerjobb, var for å kjøpe nye plater. Jeg hadde mye jeg ville høre igjen og igjen, men ledelsen lagde regler som forbød «ørepropper» i arbeidstiden. Jeg måtte sitte i åkeren i timesvis med ugress og pollenallergi, og situasjonen var guffen. Her kunne jeg valgt å være irritert, fortsatt å jobb, men hele tiden med et ønske om at ting var annerledes. Det tror jeg er den dummeste strategien man kan velge.
Enten må du akseptere jobben slik den er, og velge å gjøre den under de forutsetningen som er lagt, eller så må du slutte. Ofte trenger vi pengen, og må bli i situasjonen selv om vi mistrives. Da er det viktig å eie denne situasjonen, og da må vi utlede om det er noe vi kan gjør for å oppleve en grad av kontroll og innvirkning på timene vi har foran oss. Jeg ville høre på musikk, og jeg begynte å legge en plan for dette. Jeg hadde en kamerat med høreapparat, og han hadde et som var ødelagt. Jeg lånte det, la inn en liten hodetelefon og arrangerte det som et lite handikapp for arbeidsgiver. Det ble ikke oppdaget, og jeg sang meg gjennom den sommeren som den raskeste ugressplukkeren de hadde sett på lenge. Jeg visste at jeg var mer effektiv dersom jeg følte en viss gevinst ved hele situasjonen. Jeg fikk lønn, og det var selvfølgelig en gevinst, men ikke nok. Jeg måtte trives i hverdagen, og jeg tror det er opp til oss selv å trives i større grad enn vi ofte tror. Noen ganger må vi gå litt rundt lovverket for å skape en tilfredsstillende situasjon, men ofte holder det å endre holdning. Med en gang vi føler oss som et offer for ytre krav, jobber vi på en passiv motivasjon. Når vi klarer å etablere et slag initiativ og skape en følelse av eierskap og kontroll på situasjonen, i tillegg til at vi opplever at tiden brukes på en meningsfull måte, handler vi på en aktiv motivasjon, og jeg tror det er forskjellen på et meningsfullt og et meningsløst liv. Ofte befinner vi oss i situasjoner som ytre sett virker meningsløse. De som har vært i militæret har kanskje passet på en bom i tre måneder som kun ble åpnet to ganger i løpet av denne tiden. Det kan virke meningsløst, men dersom man kombinerer det men en lydbok, kan man bli opplyst og klok i løpet av tre måneder. Kanskje kjøper man seg et kurs i spansk, og kan reise fra militæret med et nytt språk på repertoaret.
Noen ganger skal vi gjøre ting som er helt nødvendig, men kjedelige. Noen ganger mangler vi gnist og opplever alt som utmattende. I slike situasjoner kan det hende at depresjonen har lagt beslag på vårt indre liv, og da kan det tenkes at man må ha hjelp for å komme ut av det. Imidlertid kan man avsløre en depressiv utvikling før det har gått for langt. Når man skal gjøre noe man som regel liker, men ikke finner gleden i der og da, kan man kanskje koble inn flere lystbetonte elementer. Jeg elsker å skrive, men jeg opplever ofte at jeg er uinspirert og lei. Da setter jeg meg likevel ned foran skjermen og stirrer på bokstavene. Jeg setter på musikk og koker kaffe. Nå drikker jeg kaffe og hører på musikk, og det er to ting som jeg verdsetter. Til slutt finner jeg en kommafeil, setter et komma, og ser at slutten av setningen bør forandres. Da er jeg igang.
Jeg har forsøkt å si noe om mine egne erfaringer, og hvordan jeg hele tiden forsøker å «eie mitt eget liv» slik at jeg unngår å driftes av passiv motivasjon. I tillegg ser jeg det som en slags livskunst å utligne rutinearbeid og kjedelige oppgaver med noe som er mer lystbetont, og slik kan man arrangere et liv som virker meningsfullt, også når man bretter tøy eller vasker opp. Dette er også en strategi jeg bruker når livet virker mer grått og trist. Jeg kobler på flere elementer som tidligere har gitt meg glede, og håper at de vil gjøre det samme igjen. Det ligner litt en «fake it til you make it» strategi. Dette er også en del av filosofien bak SinnSyn. Jeg opplever prosjektet som meningsfullt og spennende på mange nivåer. Jeg vet at andre kan få noe ut av episodene på podcasten, samtidig som jeg selv lærer noe og tidvis får jeg en glede av det kreative elementet som handler om formuleringer, illustrasjonsbilder også videre. Med denne episoden ville jeg egentlig bar si at det er viktig å brenne for noe for å oppleve livet som meningsfullt, og ideelt sett har vi mange ting vi brenner for. Da kan vi koble inn reserveløsninger når hovedstrategien har en depressiv periode.
Til sist vil jeg nevne at ting som regel blir meningsfullt dersom det er forankret i et fellesskap. Dere som gidder å høre på SinnSyn, gir i alle fall meg mye mening i dette prosjektet. Når det kommer innspill og kommentarer, opplever jeg et slags fellesskap rundt interessen for menneskets indre liv, og det er som drivstoff for mitt engasjement og min motivasjon her på SinnSyn. Men nå skal jeg ikke fable mer om min motivasjon for å drive SinnSyn, selv om jeg mener at det kan ha en viss universal interesse å dele menneskers motivasjon opp i enkeltstående faktorer. Det store spørsmålet er jo hva som driver de engasjerte og livskraftige menneskene fremover. Hva er spesielt med folka som aldri lar seg stoppe av motgang eller kritikk, men bare «gønner på» som Erik Betrand Larssen kaller det. Hvis vi kjenner til ingrediensene i motivasjon og livskraft, har vi en ganske verdifull oppskrift.
Det var komiker Kevin Smith med noen oppsiktsvekkende påstander. Jeg tror han har rett, men han undervurderer menneskers frykt. Frykt er den følelsen som skrur av alle andre følelser. Når vi er redde, bruker vi all vår energi på alarmberedskap og forebyggende tiltak. Under fryktens tyranniserende grep, er det nesten umulig å kultivere mening, interesse og nysgjerrighet. Derfor kan ikke alle bli standup komikere. For de fleste vil det være fryktinngytende å stå på en scene for å få folk til å le. Hva hvis de ikke ler? Da er hele opptreden et sosialt selvmord med publikum. Kanskje kan de fleste bli det de vil, men for å bli standup komiker, må du virkelig tro på det Kevin Smith sier. Du er nødt til å erstatte frykten for «ego-død» og andre nervøse impulser med interesse og iver, og det er ikke alltid så lett.
I dette tilfelle vil jeg bruke biblioterapi som eksempel. Hvis det handler om å gjøre noe som er meningsfullt, innenfor sjangeren du nå beveger deg i, altså en podcast om psykologi og filosofi, så er som kjent biblioterapi et av mine beste forslag til meningsfulle livsspill, eller metaspill som jeg pleier å kalle det. Flere jeg kjenner har startet opp sine egne biblioterapigrupper, og flere av dem har vært usikre på om de har kunnskap og evner som skal til for å drive en slik gruppe. Jeg mener at man ikke trenger kunnskap, men nysgjerrighet og interesse. Hvis man er genuint interessert i noe, vil det smitte over på de som befinner seg i samme orbit. Skal man for eksempel starte en gruppe som leser filosofi og drøfter tematikken hver mandag kveld på en bar, trenger man ikke så mye kunnskap i utgangspunktet, men det hjelper å være genuint nysgjerrig. I en slik setting er det også viktig at deltakerne ikke begynner å konkurrere om den riktige forståelsen, men snarere etablerer en gruppe som drives av jakten på mening, og ikke jakten på argumentet som slår de andre i bakken. Det er virkelig en stor forskjell på meningssøkende relasjoner og konkurrerende relasjoner.
Kevin Smith påstår at man ikke trenger talent fr å være stand up komiker. Jeg er litt usikker på det, men jeg forstår argumentet. Han mener at det handler om å kultivere det man er interessert i, og ikke la seg stoppe av all den latente frykten som bor i de fleste av oss.
I tidligere episoder på SinnSyn har jeg sagt at jeg vegrer meg for å snakke til psykologer, eller holde foredrag for psykologer. Jeg tror jeg er redd for at jeg ikke besitter nok kunnskap, og kanskje er jeg litt redd for kolleger som eventuelt legger opp til en form for konkurrerende praksis. Faktum er at langt de fleste psykologer jeg har møtt, er rause og interesserte, og det er kun noen få som legger sin ære i å vinne enhver diskusjon. De fleste kan man snakke med i timesvis, være dypt uenige med, men hele tiden føle at man er på lag mot større innsikt. Denne typen relasjoner er virkelig berikende, og jeg tror at distinksjonen mellom konkurrerende og meningssøkende relasjoner er et konsept de fleste kan kjenne seg igjen i, og kanskje relatere til ulike kontekster i eget liv. Jeg har med andre ord ikke noen god grunn til å være litt usikker dersom jeg skal formidle fag til fagfolk, bortsett fra at jeg er slurvete med fakta og vet at jeg leser for lite til å være den som skal stå ved kateteret. Men kanskje jeg likevel kan holde en form for foredrag som legger opp til en reflekterende reise i menneskers indre liv, og da er kunnskapen altså underordnet interesse og nysgjerrighet.
Interesse og nysgjerrighet er egenskaper som blomstrer i fraværet av frykt. Skal vi klare å leve et rikt liv, må vi forstå hvordan frykt spiller inn i vårt liv. Frykt er en følelse alle har, men noen har så mange vonde erfaringer at de lever på en undertone av frykt hele tiden, også i situasjoner som ikke er farlige. Derfor handler mye selvutvikling om å forstå og regulere egen frykt i møte med livets opp- og nedturer.
Det jeg har klart å lire av meg i denne litt korte episoden, høres fornuftig ut i mine ører, men det kan hende du tenker annerledes. Det kan også tenkes at dette er gode ideer, men veien fra idé og teori til levd liv, kan være knotete. Hvis du er er litt over middels interessert i psykologis og filosofi, og ikke minst hvordan disse fagene kan brukes som verktøy i eget liv, så håper jeg at du vurderer et medlemskap på mitt mentale helsestudio. På Patreon har jeg en konto hvor du kan støtte denne podcasten med et selvvalgt beløp i måneden. Som takk for din støtte får du tilgang på mye ekstramateriale. Her finner du mange ekstra episoder av SinnSyn, øvelser, selvhjelptips og triks, videomateriell samt lydbokversjonen av mine bøker om psykologi og selvutvikling. Hver måned leser jeg ett eller flere kapitler og avslutter med en utfordring. Jeg foreslår øvelser som kan hjelpe deg å sette teorien ut i praksis. Sånn sett mener jeg at mitt mentale helsestudio på Patreon har en aktiv treningsplan som vil utfordre deg psykisk, intellektuelt og lekent. Er du en person som finner verdi her på podcasten, og har mulighet til å støtte meg med et beskjedent beløp i måneden, kanskje tilsvarende et par kopper kaffe på kaffebrenneriet, så er jeg utrolig takknemlig for det. Som takk for støtten blir du Patreon supporter og belønnes med medlemskap på SinnSyns mentale helsestudio. Helt spesifikt er denne episoden en forløper, eller en forlengelse av, en øvelse på Patreon som heter «Kom livet i forkjøpet». Denne øvelsen bygger videre på tematikken fra dagens episode, og som medlem på SinnSyns mentale treningsstudio på kretsmesternivå og oppover, noe som tilsvarer cirka 75 kroner i måneden (8 dollar), kan du utforske dette tema ytterligere, og få en mer konkret øvelse for å plassere teorien inn i eget liv.
