Når oppimot 700 mennesker tar livet sitt, og ti ganger så mange prøver, vil også ti til tyve ganger så mange bli berørte i rollen som pårørende og venner av personen som tar eller forsøker å ta sitt eget liv. Med andre ord er tusenvis av mennesker berørt av selvmord her til lands hvert eneste år. I dagens episode skal jeg snakke med tre mennesker om selvmord. Det var et arrangement på Teateret i Kristiansand i regi av Mental helse. Det kom i kjølvannet av verdensdagen for psykisk helse 2020 som hadde overskriften «Spør mer». Verdensdagen var sentrert rundt en oppfordring til alle om å spør mer til andres liv og utfordringer. Det var også en oppfordring til å spørre mer om folk er så nede at de vurderer selvmordet som eneste utvei. Skal vi egentlig spørre oftere og tydeligere til noen som sliter, om de har tenkt på å ta livet sitt? Er det riktig for alle å spørre om det? I hvilke situasjoner passer det å spørre? Hva med de som absolutt ikke vil snakke om det fordi det er å dø de vil? Er det både gode og dårlig måter å spørre på? Dette var tematikk vi ønsket å reflektere over denne kvelden.
I panelet sitter jeg sammen med tre mennesker med ulike erfaring og kompetanse. Det er Erlend Waade som er lærer, skribent og forfatter som leder samtalen. Han var en aktiv del av samtalen, men hadde i tillegg et overordnet ansvar for regi og en ordnet ordveksling. På scenen satt også pårørende etter selvmord og forfatter Anne Giljebrekke. Hun driver en podcast med selvmord som tema. Hun mistet sin sønn til selvmord for litt over et år siden da vi møttes på teateret i Kristiansand. Hun har skrevet bok om å miste en sønn. Hun var altså mor til en blid, populær og vellykket ung mann som plutselig velger døden til alles forferdelse og overraskelse. Hvordan kunne dette skje? Anne sin historie er sterk, og hun er en modig og solid kvinne som makter å fortelle om sitt livs store tap og den uendelige sorgen.
Til sist har vi med oss enhetsleder ved DPS Østre Agder, Hilde Tomassen. Hun er også tilknyttet nasjonalt senter for selvmordsforebygging.
Ingressen til dagens arrangement lyder som følger:
Er det kanskje på tide å bryte tausheten omkring selvmord? For at noe er vanskelig å snakke om, betyr kanskje nettopp at det bør snakkes om. Regjeringen har nå sin nullvisjon mot selvmord. Men er en nullvisjon bare en naiv drøm, eller trengs en så ambisiøs målsetting for å redusere antall selvmord i landet vårt? Når alt for mange tar livet sitt hvert år i velferdslandet Norge, er det kanskje på tide å stoppe opp og ta noen nye grep? Trafikkdøden har blitt kraftig redusert de siste 50 årene. Hovedsakelig pga massive sikringstiltak og kampanjer. Mens antall selvmord har økt i samme periode. Antall selvmord i Norge nå ligger på mellom 6 og 700 hvert eneste år. Og registrerte selvmordsforsøk er det tidobbelte. I tillegg er mørketallene store. Hvorfor får dette så lite fokus? Er ikke selvmordsofre like verdifulle som trafikkofre? Og hvorfor tar så mange unge livet sitt; ikke minst gutter og unge menn? Må vi kanskje begynne å snakke mer om de sårbare guttene/mennene? Og hvor skal vi lete etter årsaker? I helsevesenet, i konkurransesamfunnet, i familien, i sosiale media, i medisinbruken eller i rusmidlene? Og: har den som velger å avslutt livet sitt, også et ansvar.
Denne episoden utgjør første del av vår samtale på teateret. Midtveis tar vi en liten pause, og deretter vender vi oss til spørsmål fra publikum. Det blir også en interessant debatt, noe du kan få med deg i neste episode av SinnSyn. Takk for følge og takk til alle dere som støtter denne podcasten på Patreon. Hvis du finner verdi her på SinnSyn, og har lyst og mulighet til å støtte prosjektet, kan du gå inn på
SinnSyns Patreon-konto og bli medlem av mitt mentale treningsstudio. På Patreon får du masse ekstramateriale og eksklusive episoder som tak for støtten. På gjenhør i neste episode.
