Finnes det spøkelser? Mange tror det. Selv tror jeg at spøkelser finnes på en måte, men ikke på en annen måte. Hva jeg mener med det, vil bli klarere mot slutten av dagens episode. I dag skal jeg tilbake til en tematikk jeg har snakket om før, men også en tematikk som interesserer meg dypt og inderlig. Det skal handle om psyko(myto)logi. I våre store fortellinger finner vi beskrivelser av både spøkelser, monstre, drager og annet skrømt. Er det fortellinger som skal avsløre åndeverden for oss mennesker, eller er det fortellinger som bare har til hensikt å bidra med en litt skremmende underholdning. Det kan også hende at historiene snakker til oss om noe viktig, og at spøkelser og gjengangere faktisk er et fenomen vi må ta hensyn til.
Ordet Spøkelse kommer fra middelnedertysk spôkenisse, av spôken, som referert til å «å gå igjen» eller « utføre trolldom»). Spøkelser er også kjent som gjengangere, gjenferd, dauding, skrømt og gespenster i folketroen på paranormale skapninger og avdøde mennesker hvis sjeler går igjen på jorda i etterlivet. Hvorfor hjemsøker disse gjenferdene oss mennesker? Mulige grunner til dette sies for eksempel å kunne være spesielt tragiske og/eller voldelige dødsfall, eller en stor trang til å fullføre noe en ikke fikk gjort før sin død. Forestillinger om dødes ånder og tilsvarende overnaturlige vesener er kjent i alle kulturer, og bygger på troen på at de levende har en sjel som eksisterer uavhengig av kroppen. Folklore og trosforestillinger omkring spøkelser varierer imidlertid sterkt i forskjellige kulturer og til forskjellige tider. Historier om spøkelser har til alle tider vært populær underholdning. Spøkelsesfortellingen er til og med en egen litterær sjanger.
Siden vi alltid har hørt om spøkelser, til alle tider og i alle kulturer, kan det bety at de finnes? Tja, det skal jeg reflektere over mot slutten av dagens episode. Vi avslutter med en liten spøkelsesjakt som fører oss inn i hodet på mennesker. Velkommen til en ny episode av SinnSyn
Det var det jeg tenkte om det jeg kaller for psyko(myto)logi for denne gang. Spøkelser finnes, men de finnes ikke på den måten som mange tror de finnes. Dt er i alle fall mitt ståsted i debatten om spøkelser. Jeg synes imidlertid det er veldig spennende å snakke om historier, eventyr og mytologier å denne måten.
I alle mine tre bøker har jeg argumentert for at mennesker mangler en arena for å kultivere sitt indre liv. Det vil si at et moderne, sekularisert samfunn, som kastet troen på noe større enn seg selv ut med badevannet, kommer til å mangle en arena for sine «åndelige» behov. Kanskje er det motiverende å tjene mye penger, løpe maraton på rekordtid, avansere i firmaet eller bli likt på Facebook, men denne typen motivasjon er fortrinnsvis egodrevet, og man kan argumentere for at slike livsprosjekter mangler dybde. Resultatet er at folk går leie og blir utmattet av lettbeinte livsmål. Samtidig står de uten gode alternativer med hensyn til de mer eksistensielle sidene ved livet, og kirken har de forlatt for lenge siden. Noen av de mest positive opplevelsene jeg har hatt i ulike menigheter, er nettopp alle samtalene som går dypere enn hverdagslivets trivialiteter. Dette er også et tema hos den kristne livsveilederen Norman Vincent Peale, og her er han ganske personlig. Han forteller om alle de beste menneskene han kjenner. Han påstår at de som har en gjennomgripende positiv energi, har et bestemt fellestrekk: De er på en eller annen måte forankret i noe sublimt og evig. De besitter en urokkelig trygghet på at alt de foretar seg, har støtte og mening i noe som er større enn dem selv. Troen på at hele livet har en guddommelig overbygning, er en utømmelig kilde til livskraft og mening i følge Peal. Når man jobber for seg selv, og bare for seg selv, blir man utbrent, og kanskje er det slik at tallene på utbrente mennesker i Norge, som reflekteres i rapporter fra Nav, handler om at moderne menneskers mangler tilgang til dybde i livet. Jeg tror ikke man trenger Gud for et dypere livsperspektiv, men jeg tror man må finne en arena og en praksis som lar oss dykke litt ned under det overfladiske og hverdagslivets tjas og mas. I dagens episode foreslår jeg at de store fortellingene våre kan vise vei. Dette er en tematikk kjent fra tidligere episoder, men i dag fikk du en justert variant fra biblioterapi. Det var mandag formiddag, tidlig november 2020, og vi snakket om fortellinger og drømmer som verktøy for å lodde dybden i seg selv.
Takk for at du hørte på. Vi du ha mer SinnSyn hver måned, kan du alltid melde deg inn på mitt mentale treningsstudio via patreon.com/sinnsyn. Som Patreon supporter bidrar du til å holde hjula i gang her på podcasten, og som takk for din støtte får du tilgang til masse ekstra episoder av SinnSyn, videomateriell, lydbøker og mye mer. Takk til alle dere som allerede er Patreon-supporter!
