I dagens episode skal jeg innlede med en tenker som påstår at det er grunn til en viss optimisme. Han heter Steven Pinker, og han mener at det går ganske godt på flere områder her på planeten.
Steven Pinker har skrevet flere bøker om tingenes tilstand, og han påstår altså at verden har det bedre enn man kanskje skulle tro. I boken «Enlightenment Now» viser han oss hvordan vi er beheftet med en såkalt negativitets-bias eller tankefeil. Det vil si at vi i langt større grad legger merke til og henger oss opp i alt som er negativt og potensielt sett farlig. Det har en overlevelsesverdi å være oppmerksom på trusler, men det kan også gi oss et unødvendig pessimistisk livssyn. Innledningen til dagens episode baserer jeg på boka til Pinker.
Han begynner å fortelle oss at nyhetene kjemper om vår oppmerksomhet, og da er det lurt å ha overskrifter som til en viss grad spiller på trusler og farer. Derfor er nyhetsbildet preget av en slags krisemaksimering. Det er ikke slik at det som kommer i norske nyheter ikke stemmer, men bildet som tegnes opp gir uforholdsmessig stor plass til alt som går galt, og det betyr at vi i mindre grad blir oppmerksomme på alt det som er positivt. I følge Pinker lever vi i en tid som er bedre enn alt som har passert før oss i historien.
Hvis vi ser på vold, sult og fattigdom på verdensbasis, er dette fenomener som er redusert dramatisk i omfang, mens levealder og menneskers tilfredshet er på sitt høyeste noensinne.
Miljøet sliter, og det må vi ikke overse, men selv med henblikk på miljøvern, har det skjedd positive ting de siste årene. I løpet av de siste 20 årene har vi redusert forurensningen ganske mye. Istedenfor panikk og fortvilelse, er det grunn til en viss grad av optimisme dersom utviklingen går i samme retning som den har gjort i senere tid.
Årsaken til at menneskeheten har klart å forbedre seg på en rekke vesentlige områder, mener Pinker handler om opplysningstiden. Opplysningstiden løftet oss ut av langt mørkere epoker ved å vektlegge vitenskap, fornuft og humanisme.
Opplysningstiden startet i første del av 1800-tallet og representerte en motvekt til terror, paranoia, overtro og ignoranse som herjet menneskeheten før dette skille. Før opplysningstiden trodde man at uvær skyldes hekser eller sinte guder. I skogen bodde det monstre og onde skapninger, og tusenvis av mennesker ble uskyldig dømt, torturert og drept i Guds navn. På denne tiden levde mennesker under et jernteppe av uvitenhet, fiendtlighet og stammementalitet.
Ved å fokusere på vitenskap, ble mennesker gradvis mer interesserte i kunnskap, spesielt kunnskap som angikk mer eller mindre universelle trekk hos mennesker. Tidlige versjon av nevrovitenskap, psykologi og antropologi så dagens lys, noe som videre banet vei for humanisme. Dette gav menneske en sekulær måte å forstå seg selv og andre på, og denne forståelsen gav rom for en annen respekt for menneskelivet og den enkeltes gjøren og laden. Før dette hadde religiøse dogmer og fordommer sørget for blodbad, korstog og massedrap, men humanismen kunne nå tilby et annet utgangspunkt for moral og etikk som ikke aksepterte denne typen morderisk fremferd.
Humanismen la også grunnlagt for det som gjerne kalles for kosmopolitisme. En kosmopolitt, eller en såkalt verdensborger, hviler på en mentalitet som inntar et større perspektiv på tilværelsen og menneskeheten. Kosmopolitisme er en avvisning av stammementalitet og den mer fiendtlige og proteksjonistiske holdningen mellom ulike grupper. En kosmopolitt ser på alle mennesker som et barn av den samme verden, og selv om de har en annen hudfarge og vokste opp i et annet land, har alle mennesker likeverdige rettigheter. Det er altså en langt mer egalitær og inkluderende holdning. Grensen mellom oss og dem viskes i større grad ut, og vi nærmer oss en langt mer global mentalitet.
Kosmopolitisme har mange fordeler, og Steven Pinker nevner spesielt at faren for entropi reduseres. Han forklarer at et lukket system alltid vil være sårbare for krefter utenfra, mens et mer åpent system, med et bredere nettverk av relasjoner og møtepunkter, har langt større motstandskraft. Entropi er beskrevet i termodynamikkens andre lov, og den forteller oss at et lukket system til syvende og sist vil gå til grunne som følge av ytre krefter. Pinker forklarer dette ved hjelp av analogien til et sandslott. Hvis du bygger et sandslott på stranda og forlater det, vil vær, vind, tidevann, dyr eller andre mennesker på ett eller annet tidspunkt ødelegge slottet. Små lukkende samfunn, som kriger mot andre små og lukkede samfunn, vil være utsatt for nettopp denne entropien som fremgår av termodynamikkens andre lov. Når vi tilstreber en verden som ikke setter opp grenser og definerer forskjeller, men snarere inntar en mer global innstilling, handler fritt over grenser, samarbeider om fellesmenneskelige utfordringer og så videre, blir selve verden et system som er langt mer robust enn et sandslott, og denne muligheten skyldes altså opplysningstidens tilretteleggelse for humanisme og deretter kosmopolitisme.
Enkelte samfunnskritikere fnyser av dette resonnementet og begrunner sin pessimisme ved å skru på TVen og se en nyhetssending. Kriminalitet, krig, sult, Trump, fiendtlige og misfornøyde subgrupper og fattigdom er daglig kost, men selv om verden fortsatt er heftet av denne typen problematikk, er det feilaktig å assosiere det til en negativ utvikling. Her bruker Steven Pinker nok en gang fysikkens lover for å forklar sin analyse. Han sier at en organisme, enten det er et menneske eller et samfunn eller en hel planet, ikke er et lukket system, og derfor kan systemet alltid jobbe for å unngå entropi, som altså betyr en bevegelse mot totalt ødeleggelse. Ved å koble seg på og hente energi fra ulike elementer, kan en organisme vokse og etablere mer orden, snarere enn å kollapse i kaos. Hvis vi løfter blikket høyt nok, kan vi se at verden er et system som fortsatt skaper mer kompliserte forbindelser og henter energi fra ulike steder slik at vi generelt sett fortsetter å forbedre oss.
Resten av boka til Pinker går ut på å vise oss grafer og statistikker som understøtter dette poenget. Enten du ser på kriminalitet, lykke, velstand, likestilling og nesten alle andre målbare markører, ser vi hele tide en positiv trend. Det gode livet har vokst frem i takt med opplsyningstiden, og det er ingen grunn til å anta at dette går feil vei med det første, selv om pandemi, Trump eller jordras på Gjerdrum og flyktninger i Moria synes å være tegn på det motsatte. Faenskap skjer hele tiden, og vi må ha som felles mål å avhjelpe disse problemene, og her det altså grunn til optimisme i følge Steven Pinker. Jeg leste Enlightenment Now ved årsskifte 2020 til 2021, og da var det så mye Trump, QAnon og opptøyer i monitor at det var vanskelig å la seg overbevise av Pinker, men jeg tror han har rett. Jeg anser ham som en langt over middels smart tenker, og perspektivene hans er viktige og velgjørende når man føler at verden er i ferd med å kollapse.
Jeg vil følge opp med noen konkrete eksempler fra boka til Pinker, før jeg tar deg med til en samtale hvor jeg reflekterer mer over forholdet mellom det negative, det positive, og vår tendens til å havne i litt snevre perspektiver på oss selv om verden rundt oss.
Pinker snakker blant annet mye om levealder. Midt på 1800-tallet, da opplysningstiden så vidt var i anmarsj, var gjennomsnittlig levealder 29 år her på planeten. Det var faktisk dårligere enn hva man så når vi levde som jegere og sankere (som kunne forvente å leve til de ble 32,5 år).
Opplysningstiden bidro imidlertid til en kraftig økning i forventet levealder. Først og fremst var det nedgang i spedbarnsdødelighet som løftet dette tallet dramatisk. Barn fikk bedre behandling ved fødsel, legene vasket seg på henda og forstod mer av helsemessige faktorer i en sårbar fase, hvorpå mor også overlevde fødselen i mye større utstrekning enn før.
Statistikk er ikke så lett å forstå, men Pinker gjør denne jobben litt enklere for oss som ikke hadde toppkarakter i metodelære. Et godt bilde å forskjellene før og nå, kommer frem når vi ser at en 30 år gammel person i 1845 kunne forvente å leve 30 år til, mens en 80 åring i 1845 kunne forvente å leve 5 år til. Når vi spoler frem til 2011, kan en person på 30 år forvente å leve 52 år til, mens en 80-åring kan forvente å leve 9 år til. Dette er også en tendens som gjelder over hele kloden, og ikke bare i privilegerte I-land. I Etiopia kunne en 10-åring forvente å leve 34 år til i 1950, men i dag kan en 10-åring fra Etiopia forvente å leve 51 år til. Alle disse folka, som selvfølgelig inkluderer oss, kan også forvente å leve et langt friskere liv enn før, noe som i stor grad skylles vaksiner og det faktum at vi har nærmest eliminert polio, meslinger, kopper og røde hunder.
Tidligere var sykdom noe som rammet mennesker på tvers av ulike samfunnslag omtrent likt, men i dag vet vi mer om sykdom, noe som videre sørger for iverksettelse av en rekke forebyggende tiltak. Ettersom vi baserer oss på vitenskap og kunnskap, forstår vi verdien av å vaske oss på hendene, bruke myggnetting i afrikanske land og koke opp drikkevannet.
Det er også slik at antall mennesker som dør av sult er langt færre enn før. For 150 år siden kunne et norskt barn risikere å sulte i hjel i løpet av en lang vinter. Og for bare 45 år siden, var 35 % av verdens befolkning underernært eller feilernært. Det tallet har falt til 13 % i 2015. Det faktum at jorden i samme periode huser 5 milliarder flere folk, gjør dette tallet enda mer imponerende.
Steven Pinker fortsetter sin bok med hundrevis av eksempler som får deg til å se litt lysere på tilværelsen, og han konkluderer som følger:
Det er fortsatt krig, vold, sykdom og fattigdom i verden, men dersom vi plasserer dagens situasjon inn i en historisk kontekst, ser vi at tingenes tilstand er ekstremt mye bedre enn for bare hundre år siden. Siden opplysningstiden på midten av 1800-tallet, som Pinker kaller rasjonalitetens tidsalder, har vi gjort kontinuerlige fremskritt med hensyn til både fattigdom, sykdom og krig. Ved å redusere overtro, rasisme og krigshandlinger, har vi forvandlet verden til et mye tryggere og mer opplyst sted enn det noensinne har vært.
Nå skal du få være med til en refleksjonsrunde hvor jeg også snakker litt mer om Steven Pinker, og ikke minst hvordan vi mennesker har en hang til det negative, tenderer til krisemaksimering og derfor inntar et litt begrenset og destruktivt syn på oss selv og tilværelsen for øvrig. Dersom du sliter med dystopisk depresjon i kjølvannet av enten Trump, Covid-19 eller andre verdensomspennende katastrofer, kan det hjelpe å lese litt Steven Pinker for å justere perspektivet. Pinker kan fungere som en slags sprøyte med optimisme, men selv sier han at han ikke er optimistisk, men realistisk. Psykologisk sett har nok mange av oss et problem med negativisme, eller det som kalles negativitets bias, med hensyn til oss selv, men våre selvkritiske tilbøyeligheter trenger altså ikke være så realistiske, og dermed kan det være avgjørende å bli litt mer opplyst, noe Steven Pinker er blant de største forkjemperne for.
Det siste segmentet i denne episoden var kun et kort utdrag for en lengre refleksjonsrunde omkring det litt ubalanserte forholdet mellom vår oppfattelse av det negative og det positive. Vi du høre hele foredraget, som også handler mye om å gi og motta kritikk, kan du gå til episode #31 på Patreon. Denne episoden heter «Kritikerne på godt og vondt» og som sagt går den mer i dybden på hvorfor menneskehjernen fungerer som en slags svamp på det negative, mens den lett overser alt som er positivt. I tillegg finner du nærmere hundre andre poster fra denne podcasten inne på min patreon-side. Vil du har mer SinnSyn hver måned kan du altså gå til Patreon.com/sinnsyn. Her finner du masse eksklusivt materiale. Her er det flere episoder av SinnSyn, mentale øvelser, mye videomateriale og jeg leser bøkene mine, kapittel for kapittel, slik at Patreon til slutt huser lydbokversjonen av mine tre bøker. Hvis du finner verdi her på SinnSyn, vil ha mer SinnSyn hver måned, og har lyst til å støtte prosjektet, slik at jeg kan holde hjula i gang her på podcasten, er et abonnement på Patreon av stor betydning for denne podcsten. Du kan selv velge beløp per måned, og beløpet vil altså gi deg et medlemskap på mitt såkalte mentale treningsstudio. Jeg vil også benytte anledningen til å takke alle dere som allerede er Patreon supportere. Det er lyttere som dere som sørger for at lysene er på her inne på SinnSyn uke etter uke, måned etter måned, år etter år. Det er kostnadskrevende på mange måter å drive denne podcasten, men jeg elsker å gjøre det, og med støtte fra Patreon-lyttere kan jeg prioritere SinnSyn hver uke! Tusen takk for det!
