Våre opplevelser av oss selv og verden filtreres gjennom et slags psykisk operativsystem som er installert og modifisert i takt med våre tidligere erfaringer. Har man opplevd mye kritikk, mobbing og svik, møter man ofte nye mennesker med mistenksomhet og mistillit. En slik innstilling kan holde andre mennesker på avstand og hindre fortrolige relasjoner. Den sviktede personen får sånn sett bekreftet sitt perspektiv som forteller at andre mennesker ikke bryr seg og vil komme til å trekke seg unna. Dermed blir personens mistenksomme tolkningsmønster en slags selvoppfyllende profeti som former hans sosiale virkelighet og gjør ham ensom. På ett eller annet nivå er summen av alle våre tilbøyeligheter, våre typiske reaksjoner, tenkemåter og atferdsmønstre, nettopp det som kjennetegner oss, og dermed en variant av det vi kjenner igjen som en del av vår identitet – Altså en type karaktertrekk som viser seg å være ganske vedvarende.
Vi har alle et psykisk operativsystem som dikterer vår selvoppfattelse og livsperspektiver uten at vi egentlig er klar ovr dette. Noen lever godt med sine livskonstruksjoner, mens andre har vonde erfaringer fra fortiden som ødelegger muligheten for en mer åpen og trygg holdning. Mange sliter med lav selvfølelse og dårlig selvtillit, noe som ofte hindrer dem i å påta seg nye utfordringer. De stiller seg bakerst i køen, lar hensyn til andre komme foran egne behov og på den måten visker de seg gradvis ut av det sosiale landskapet. Når de ikke hevder sine behov eller tar sin plass, blir de ofte tatt for gitt av sine omgivelser, noe som igjen forsterker den dårlige selvfølelsen.
Poenget er at vi skjærer verden i et bestemt snitt. Vi ser oss selv på en bestemt måte som ikke nødvendigvis medfører riktighet. For å slippe ut av destruktive ”virkelighetstunneler” må vi slutte å leve i pakt med vår ubevisste autopilot, og ta et skritt tilbake. Vi må stoppe opp og observere oss selv. Vi må undersøke våre tanker, følelser og impulser slik de oppstår i bevisstheten fra det ene til det andre øyeblikket. Vi må avsløre den automatikken som hele tiden styrer våre følelser, tanker og måten vi håndterer livet på. Se deg selv utenfra og forsøk og observer prosessene som ustanselig foregår i ditt mentale operativsystem. Dette er essensen av mye psykoterapi, og det er en svært sentral del av selvutvikling.
Imidlertid tror jeg at denne typen introspeksjon, krever at vi er på et forholdsvis greit sted i livet, og dermed har kapasitet til å vurdere oss selv på denne selvransakende måten. Noen mennesker sliter såpass mye at de ikke vet hvordan de skal starte på en slik prosess. Kanskje svinger man så mye i følelseslivet, har en svak eller utydelig fornemmelse for seg selv, og en slags manglende følelse av identitet og sammenheng. I slike tilfeller kan man få problemer med å etablere et psykisk operativsystem, og her må det poengteres at alle mennesker er nødt til å ha en operativsystem for å fungere. Akkurat som en datamaskin uten operativsystem gjør liten nytte for seg. Vi kan ha et dårlig operativsystem, men vi er nødt til å ha et slikt system. Med andre ord er operativsystemet selve perspektivet vårt. Det er det stedet vi står for å se oss selv og verden. Hvis vi føler at vi mangler et sted å stå, har et operativsystem som virker ustabilt eller vekslende, kan det tenkes at vi er nødt til å installere et ferdiglaget system, og de fleste kulturer tilbud ett eller flere slike «plug n play mentale operativsystem». Det kalles religion. Ulike ideologier og religiøse overbevisninger er en slags startpakke for alle som sliter med å finne seg selv, en retning i livet, et moralsk kompass og en forståelse av hvem man er. Religion tilbyr alt dette, og mye mer, og da er spørsmålet om det er like greit å installere et ferdigprogrammerte mentalt operativsystem, eller om vi bør etablere vårt eget system med muligheter for å tilpasse etter behov. Personlig vil jeg helst ha mitt eget operativsystem, men dersom jeg følte meg grunnleggende usikker og fremmed for meg selv, kan det nok hende jeg hadde valgt å adoptere et ferdiglaget system for å unngå angsten og uroen som oppstår med et ustabilt mentalt apparatur.
Dette blir den femte episoden i miniserien om identitet. Jeg fortsetter samtalen med filosof Håvard Løkke, og vi starter med å snakke om forholdet mellom identitet og tro.
For den psykologisk interesserte
Er du mer interessert i mennesket indre liv, relasjoner og selvutvikling, håper jeg du klikker deg inn på min Patreon konto og bli supporter av SinnSyn og WebPsykologen. På den måten støtter du dette prosjektet, og som takk for støtten får du en del ekstramateriale. Du får flere eksklusive episoder av SinnSyn, mentale øvelser, videomateriell som ikke publiseres andre steder, og du kan høre meg lese og gjennomgå min første bok, Selvfølelsens Psykologi – Bedre selvfølelse ved å bruke hodet litt annerledes. Senere vil jeg også lese inn boken, Jeg, meg selv og selvbildet. Ved hjelp av en rekke psykologiske teorier forsøker jeg å lage et slags treningsprogram hvor man gjør øvelser som styrker selvbilde, selvfølelsen og mentale muskler. Er du blant de som finner verdi her på SinnSyn, og litt over middels interessert i psykologi og filosofi, så er medlemskap i SinnSynes mentale helsestudio kanskje noe for deg. Håper å se deg som Patreon-supporter. Du finner medlemskapet på www.patreon.com/sinnsyn.