Barns psykiske helse i barnehagen

Vi etablerer ikke stadig større og mer kosteffektive barnehager for barns beste, men av økonomiske hensyn. Kutt i barnehagesektoren kan forårsake psykiske problemer hos barn på lengre sikt.

Innsparing i barnehagesektoren skjer til stadighet over hele landet. For øyeblikket er det blant annet bystyret i Oslo som vil kutt ned på midlene til de minste. Stadig vekk fremmes det forslag om effektivisering og nedskjæringer i barnehagene, og fra et psykologisk perspektiv er dette en katastrofe. WebPsykologen skrev en kronikk i Dagbladet om dette tema 3. desember 2012. Her vil vi forsøke å reflektere litt videre rundt tematikken fra kronikken i Dagbladet.

Det er ikke gammeldags eller avleggs å tenke at våre første leveår spiller en helt vesentlig rolle for menneskets psykiske utvikling. Langt de fleste utviklingspsykologiske teorier er samstemte på dette området. Våre første leveår er blant de viktigste fordi her etableres den plattformen vi skal stå på resten av livet. Store undersøkelser viser at dersom man skal gjøre noe effektivt i forhold til psykisk helse, må midlene brukes på de aller minste. Mest hensiktsmessig vil det være å øke kvaliteten på tilbudet til barn fra 0-3 år, eller mer generelt sett forsterke tilbudet til barn i barnehager. I denne artikkelen vil jeg kort redegjøre for hvorfor det er så viktig at de minste barna får så mye av ”kaka” som mulig.

Mennesket er kanskje født som en slags blank tavle, men vi er likevel langt i fra helt tomme ved unnfangelsen. Vi er blant annet født med noe som kalles emosjonelle styringssystemer. Fra første sekund begynner våre erfaringer å skrive seg ned i dette biologiske og psykologiske systemet. Gjennom kontakt med nærmeste omsorgspersoner lærer vi hvem vi er. En omsorgsfull og trygg oppvekst borger ofte for en trygg og solid selvfølelse hos barnet. Motsatt vil en utrygg oppvekst stimulere de delene av vår psykologiske biologi som handler om panikk, frykt og tilbaketrekning. Gjentatte erfaringer med å bli avvist, oversett eller utsatt for opplevd fare, kan skape en skjev “psykologisk grunnmur” i barnet som også kan hemme vedkommende i voksen alder.

Vi vet at tidlige traumer kan utvikle gjennomgripende symptomer som genererer angst, uro og ulike tilpasningsproblemer i voksen alder. Jeg mener ikke at barnehager representerer et traume for barn generelt sett, men stadig større barnehager med færre voksenpersoner per barn (som har vært trenden i mange år), kan utsette barnet for gjentatte episoder som borger for en viss usikkerhet. Selv om denne usikkerheten i seg selv ikke er over terskelverdien for et reelt traume, kan det hende at barnets hjerne stimuleres i overkant mye i områder som koder for utrygghet og frykt.

I denne sammenheng er det også relevant å vise til nyere nevropsykologi. Nyere nevropsykologi betrakter nemlig hjernen som en slags muskel. Det lille barnet er psykologisk sett ganske følsomt, og gjentatte opplevelser av utrygghet stimulerer den delen av hjernen som koder for frykt og panikk. Slik stimulering gjør at denne delen av hjernen vokser, akkurat som en muskel vokser gjennom trening. Ved gjentatte eksponeringer i utrygge situasjoner kan store deler av barnets ”mentale økonomi” bindes opp i frykt og usikkerhet. Dermed risikerer man at barnet vokser opp med en psykologisk dominant muskel som aktiverer frykt og usikkerhet i alt for mange situasjoner. Senere i livet har man ikke nødvendigvis noen eksplisitt hukommelse fra vanskelige episoder tidligere i livet, og da er det lett å tro at det ikke spiller noen rolle, men det viser seg å være feil. Fryktreaksjoner mobiliserer hele kroppen og sørger for at vi overlever i farlige situasjoner, og sånn sett er det en god ting, men når frykt oppstår uten at det foreligger noen egentlig fare, kaller vi det for angst. Disse angstreaksjonene kommuniserer ikke med fornuften, men snakker direkte til kroppen. De forteller hele systemet at det er fare på ferde og behov for alarmberedskap. Med andre ord reagerer vi med frykt uten å vite hvorfor. Mange mennesker går med for mye alarmberedskap aktivert for mye av tiden, og det kan handle om en sterk mental ”fryktsomhets” muskel som reagerer for raskt og for voldsomt.

Når trenden er etablering av stadig større og kosteffektive barnehager, gjøres ikke dette for barns beste, men av økonomiske hensyn. Kvalitet i en barnehage handler først og fremst om antall voksenpersoner per barn, stabilitet i personalgruppen og størrelsen på barnehagen. Dernest kan pedagogisk opplegg spille en rolle, men hvis de minste barna ikke har e bunnsolid og trygg tilknytning til voksenpersoner i barnehagen, kan det pedagogiske opplegget være helt utmerket uten at barnet lærer noe som helst. Et barn som ikke føler seg 100 % trygg i sine omgivelser, vil bruke sin mentale energi på å søke trygghet. Da er barnets panikksystem aktivert i en eller annen grad, og barnet finner strategier for å besørge trygget så langt det lar seg gjøre.

Barn kan venne seg til nesten hva som helst, men det betyr ikke at det er bra for dem. Selv om barnet ikke gråter og relaterer seg greit nok til de andre i barnehagen, kan likevel uoversiktlige eller store forhold skape usikkerhet i et lite barnesinn. Hvis det trygge fanget uteblir når barnet plutselig opplever at tilværelsen ble litt vanskelig, vil selvfølgelig ikke en enkel episode spille noen særlig rolle, men i en barnehage hvor personalet skal sørge for mat, pedagogisk opplegg, turnuser, foreldremøter, individuelle planer i tillegg til samvær md barna, frykter jeg at dette går på bekostning av omsorgsperspektivet og den trygge tilknytningen.

I situasjoner hvor trygghet er ivaretatt, vil barnets energi kunne brukes på kreativ interesse og utforsking av omgivelsene og seg selv, og da stimuleres deler av hjernen som koder for interesse, iver, engasjement, åpenhet, læring og evnen til å skape meningsfulle livsprosjekter. Kort sagt er det dette mennesket trenger for å skape et trygt liv. Mennesker med en trygg indre kjerne har mye å gi til andre. Ved å satse så mye vi klarer på en trygg ”psykisk grunnmur” hos våre barn, er jeg sikker på at vi er med på å bygge et samfunn av mennesker som møter livet med en åpen vennlighet og sundt engasjement. Motsatt vil mennesker med en mer utrygg grunnmur møte livet med en grad av mistillit og alarmberedskap, noe som borger for fryktsom tilbaketrekning og skepsis.

I en slik forståelse vil eksempelvis såkalte basebarnehager, hvor hundrevis av unger myldrer rundt i pedagogiske omgivelser, være et risikabelt eksperiment. Sverige drev med basebarnehager på 80-tallet, men gikk vekk fra denne modellen. Både de ansatte og foreldrene involvert i basebarnehageeksperimentet følte nettopp at den nære relasjonen mellom barn og voksen ble skadelidende under de store forholdene. Selv om antall voksenpersoner per barn i en basebarnehage tilsvarer det man finner i mindre avdelingsbarnehager og familiebarnehager, sier det seg selv at større forhold gir mer myldring og støy som igjen kan skake ved den trygghet man trenger i bunn for å utvikle seg på en positiv måte. For meg ser det ut som om basebarnehagene er konstruert etter en slags ”kjøpesentermodell” hvor det er et rikholdig og fleksibelt pedagogisk tilbud, men dessverre på bekostning av de nære relasjoner som krever ro, tid, forutsigbarhet og oversiktlighet for å vokse seg sterke.

Det er ikke så uvanlig at angst og uro i voksen alder kommer som et slags ekko fra fortiden. Psykologer har alltid vært opptatt av menneskets tidligste leveår, og det er ikke uten grunn. De vanskelighetene vi opplever før vi utvikler en språklig hukommelse, kan senere i livet veie følelsesmessig tyngre. Når barn opplever psykologiske vanskeligheter, mangler de ofte en tilstrekkelig uttrykksevne, og når den indre smerten ikke kan håndteres i språket, vil den komme til uttrykk på en fysisk måte. Barn som har følelsesmessige problemer, rapporterer ofte om vondt i magen eller hodet. Det er ikke noe de innbiller seg, men snarere et fysisk uttrykk for en indre smerte. Blant annet utskiller man mer adrenalin i en tilstand av stress og frykt, noe som påvirker syrebalansen i magen som resulterer i smerte.

Igjen kan man si at barn ikke husker det de opplevde i de tidligste leveår, men kroppen husker det. Gjentatte vanskeligheter eller stadige situasjoner preget av usikkerhet, som oppstår i tidlig alder, kan volde større skader enn de som oppstår senere i livet. Det er blant annet fordi man senere i livet er utrustet med et språk og en forståelsesevne hvor påkjenninger kan håndteres gjennom refleksjon og ettertanke, og ikke bare gjennom kropp og panikk.

Av og til vil personer som på en eller annen måte er ”sviktet” i barndommen oppleve tilværelsen som et utrygt sted, og dermed utvikler de ofte en slags livsorientering basert på en viss ”psykologisk alarmberedskap” store deler av døgnet. Noen kaller det grunnleggende negative leveregler, andre kaller det skript og noen vil kalle det en slags psykologisk vurderingsevne som er feilslått på grunn av mange vonde eller utrygge erfaringer. Når våre følelsesmessige muskler spenner til på en uforutsigbar måte, kan det bli anstrengende å leve.

Jeg frykter at kutt i barnehagesektoren vil gi negative psykiske helsekonsekvenser i befolkningen på sikt. Motsatt vil jeg på bakgrunn av grunnleggende og veldokumentert psykologisk teori, samt nyere nevropsykologisk forskning, mene at mye til de minste vil borge for en åpen, tolerant og raus befolkning som i kraft av sin indre trygghet har mye å gi til hverandre. Derimot vil mennesker som vokser opp med et bakteppe av usikkerhet, møte verden med skepsis og mistillit, noe som er uheldig både for individet og samfunnet på veldig mange nivåer. I denne sammenheng spiller nærmeste omsorgspersoner selvfølgelig den viktigste rollen. Men barn tilbringer også mye tid i barnehagen, og på dette området tror jeg at bevilgninger fra myndighetene kan gjøre en stor forskjell.

Nietzsche sa at ”det som ikke dreper gjør deg sterkere”. På bakgrunn av dette sitatet kan man tenke seg at mennesket herdes og blir mer robust i møte med vanskeligheter. Jeg tro det er en unyansert og til dels uriktig antakelse. Jeg tror snarere at det som oppleves vanskelig eller truende gjør oss usikre der og da, og i verste fall etablerer en mer generell usikkerhet på lengre sikt.

Jeg mener ikke å si at barn skal overbeskyttes eller skånes for livets utfordringer, men jeg tror vi legger til rette for utviklingen av robuste mennesker hvis vi tar behovet for trygghet, nærhet og tilknytning i de første leveår på alvor. Hvis vi investerer mye hos de minste, er jeg sikker på at vi får enormt mye igjen på lengre sikt: Mindre sykefravær, mindre livsstilssykdommer, mindre angst og depresjon og mindre psykosomatiske plager, mageproblemer, hodepine og andre stressrelaterte sykdommer. Å forebygge koster noen kroner her og nå, men fra et psykologisk perspektiv er mye til de minste den aler viktigste investeringen et samfunn kan gjøre.

 

Du finner flere artikler om barn og psykiske helse her.

 

I videoen under drøfter WebPsykologen flere sider ved det å ha barn i barnehage allerede fra 1-års alder.

Psykologspesialist
Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

2 KOMMENTARER

  1. Ekstremt viktig tema. Jeg har nå startet en underskriftskampanje, blant annet inspirert av kronikken i Dagbladet, en ganske hårreisende beskrivelse av en barnehageansatt: http://www.barnehage.no/no/Kommentar/2012/November/Barnehagen—sett-fra-en-pedagogs-stasted-/ og en debatt i Morgenbladet om samme tema (første innlegg skrevet av en dame ved navn Weisser). Webpsykologen er velkommen til å spre ordet om denne hvis nettsiden kan stå inne for den.

    Linken til kampanjen: http://www.underskrift.no/vis.asp?kampanje=4416

  2. Hei Melinda! Så flott! Jeg applauderer alle initiativ som støtter mer til de minste og en bedre omsorg for barna. Dette er et tema som ligger vårt hjerte nær! Håper virkelig du får gjennomslagskraft med din kampanje!! Og de som leser dette, følg linken til Melinda!

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here