Destruktiv programvare i hjernen

Lars sin "psykiske programvare" forteller ham at han er mindreverdig og uinteressant. Han lever i pakt med sine destruktive følelser og tanker om selvmord uten å se at nye opplevelser farges av fortidens traumer.

Noen ganger lever vi etter ideer og tanker som er feilaktige eller destruktive. Gjennom oppveksten påvirkes vi i relasjon til våre medmennesker, og det vi blir fortalt om oss selv som barn, inkorporeres ofte som en del av vår identitet og selvfølelse gjennom resten av livet. Hjernen er selve datamaskinen, men det psykiske operativsystemet vi bruker for å orientere oss i tilværelsen, er noe som installeres i takt med våre erfaringer og våre nærmeste relasjoner. Omsorg, empati, ros og bekreftelser gir barnet som regel en solid programvare som fungerer godt i møte med verden, mens mye kjeft, kritikk, ignoranse, ydmykelse, mobbing og lignende, kan installere svært negative tankemønstre, akkompagnert av destruktive følelser, i barnets ”mentale datamaskin”. I denne artikkelen skal vi se på hvordan menneskets psykologiske programvare kan tolke opplevelser på en så nedslående måte at det ender med selvmord.

Hvordan installeres psykisk programvare, hvordan fungerer slike programmer og hvordan kan vi eventuelt avinstallere programmer som fungerer dårlig? Vi bruker her en datametafor på menneskets psykiske liv, noe som kan virke litt mekanistisk, men samtidig kan det fungere som et godt bilde på vår indre verden og samtidig formidle viktige aspekter knyttet til vekst og selvutvikling.

 

Lars og selvmordsforsøket

Lars går nedover hovedgaten i Kristiansand sentrum. Han har vært nedstemt og nedtrykt i flere måneder. På sett og vis har han følt seg deprimert hele livet. Han opplever at familien har gitt ham opp, og gjennom de siste årene har han mistet kontakten til mange av sine venner. Han føler at han er helt alene i hele verden. Han har gitt opp sine medmennesker da de alltid kommer til å svikte ham. Lars føler seg oversett, misforstått, tråkket på og underlegen. Han har alltid vært en person som sier ”ja” for å hjelpe andre, men han får lite tilbake. Han blir ofte skuffet, men aldri sint.

forklaring pa selvmordLars sitter fast i en offerposisjon, og det er mange problemer med å se på seg selv som et offer. Det er vanlig at offeret ser på seg selv som den lidende part i alle situasjoner. Den voldelige ektemannen skylder på kona for at hun er en flørt, den mishandlende forelderen skylder på barnet på grunn av provokasjoner, eller den sinte sjefen skylder på de ansatte for alle problemer i avdelingen. Lars sine foreldre klarte ikke å se innvirkningen av deres konstante undertrykkelse av hans preferanser, ønsker, behov og meninger gjennom oppveksten. Lars var nødt til å undergrave egne behov i et evig forsøk på å tilfredsstille foreldrenes krav. Han følte aldri at han ble god nok, og dette utviklet seg som en slags svulst på hans selvfølelse. Han begynte å se på seg selv som mindreverdig. Han forsøkte å tilfredsstille andre for å bli likt, men sa aldri noe om egne behov. Det førte til at han ble en slags ”usynlig” person som folk tok for gitt. Han ble lett glemt fordi han aldri markerte seg. I diskusjoner og sosialt samspill ga han lite motstand, og han sa sjelden noe om sine egne meninger. Det førte til at andre oppfattet ham som kjedelig. Han var forsiktig og sensitiv i en konstant frykt for å støte andre eller bli avist, men paradoksalt nok var det nettopp denne oppførselen som førte til at han gjentatte ganger ble oversett og ignorert.

Lars går nedover gata i en dyster sinnsstemning. Han er sikker på at alle har gitt ham opp, ingen bryr seg, og hva er vitsen med å leve et slikt liv? Da ser han Peder komme ut av bakeriet. Peder har vært hans beste venn siden ungdomsskolen. Lars vinker og sier ”hei”, men Peder går rett forbi ham. Da forstår Lars at han har mistet sin aller siste venn. Han går hjem, drikker store mengder sprit og tar et ukjent antall piller i suicidal hensikt. Et døgn senere våkner han opp på intensivavdeling, og deretter overflyttes han til psykiatrisk døgnpost.

Lars forklarer psykologen at han er helt ensom. Han beskriver et liv uten sosiale forbindelser, og han forteller om Peder som var hans siste venn.

Hvordan kan du vite at Peder har gitt deg opp?
Han sa ikke “hei”, gikk bare rett forbi…
Hvordan vet du at han så deg?
Han gikk jo rett forbi meg…
Kan du ringe ham og undersøke om han har bestemt seg for å avslutte vennskapt?
Er ikke det dumt…
Jeg tror det er en mulighet for at du tar feil. I så fall er det dumt å ikke rette opp i denne misforståelsen.

Lars ringer til Peder som forteller at hans samboer er innlagt på sykehus. Tilstanden er ganske alvorlig, og den dagen Lars møtte ham Kristiansand sentrum, var han på vei til sykehuset. På det tidspunktet var han helt fortvilet og hastet av sted til sykehuset for å treffe kjæresten. Han hadde ikke sett Lars på veien, men lurte på om Lars kunne stikke innom da han trengte noen å snakke med.

 

Lars avinstallerer den suicidale programvaren

Lars forsøkte å begå selvmord som føle av mange ting som hadde utviklet seg over tid. Men selve avgjørelsen ble tatt på feil grunnlag. Denne episoden fikk Lars til å se litt mer kritisk på sin egen måte å fortolke omgivelsene på. Han begynte å se på sine tankemønstre, følelser og handlinger, og gradvis oppdaget han forskjellige ”tankefeller” som styrte livet hans i negative (selvoppfyllende) retninger. Han begynte å forstå hvordan hans mangel på selvtillit og selvfølelse førte til at han isolerte seg og avviste andre mennesker, mens han hele tiden hadde tenkt at det var de andre som avviste ham. Det gikk opp for ham at andre mennesker ikke kunne forstå hva han trengte hvis han ikke gav uttrykk for sine behov og meninger. Han visste at han unnlot å gi uttrykk for egne behov i frykt for å ta plass og bli avvist, men innså samtidig at denne strategien nettopp førte til at han ble glemt og avvist. Hans stretegier i samspil med andre mennesker sørget for at fortidens avvisning gjentok seg i alle nye relasjoner. Han satt fast i den undertrykte posisjonen, og uten at han selv var klar over dette, gjenskapte han denne posisjonen i alle nye relasjoner.

Gjennom observasjon av sin egen indre verden oppdaget han dessuten at de negative tankene var et ekko fra fortiden. Han var ikke født mindreverdig, men foreldrenes konstante press og gnagende kritikker hadde fått ham til å tro at han var dårligere enn andre. Han oppdaget også at hans perspektiver ikke fortalte sannheten om ”virkeligheten”, men at han selv var med på å skape sine egne fortolkninger av denne ”virkeligheten”. Han var forfatter av eget liv, og fortellingen han skrev var en dyster gjentakelse av foreldrenes nedlatende holdninger. Selvmordsforsøket ble et vendepunkt i Lars sitt liv. Istedenfor død, ble krisen en kilde til vekst. Lars oppnådde noe i retning av det vi i en tidligere artikkel kalte Livreddende (selv)innsikt.

Lars klarte å endre sitt liv ved å endre fokus. Han begynte å forholde seg mindre til ”innholdet” i tankene sine. Han forstod at tankene ikke fortalte sannheten om ham selv og tilværelsen, men at disse tankene var korrupte og kvelte både glede, kreativitet, selvtillit og livslyst. Fra å være et offer for sine tanker og følelser, ble han en observatør. Han begynte simpelthen å se på hvordan hans automatiske tankemønstre styrte både følelser, holdninger og handlinger. Det var med andre ord en økt oppmerksomhet på den psykologiske programvaren som sørget for at Lars kom tilbake til livet etter selvmordsforsøket. Prosessen var enkel og vanskelig på samme tid: Først skifter han fokus fra offer til obeservatør, og deretter inntar han rollen som agent i eget liv. Han innser at han kan forme livet og tilværeslen på nye måter. En bevisstgjøringsprosess sørger for at fortidens traumer ikke lneger får lov til å påvirke nåtiden og fremtiden i like stor grad. Slik installerer Lars “ny programvare” i sin egen hjerne.

Daniel Paul SchreberDet er ikke alltid vi klarer å avinstallere destruktiv programvare fra fortiden, men introspektiv undersøkelse kan avsløre og definere tenkemåter og følelser som ødelegger livet. (Introspeksjon er en psykologisk forskningsmetode som består i bevisst selviakttagelse og rapportering av egne opplevelser). Forandring krever at vi undersøker vårt indre liv med en radikal aksept. Vi må studere vårt eget psykologiske operativsystem uten å tro at den dataen som genereres i dette systemet definerer oss som mennesker. Vi er ikke de tankene og følelsene som oppstår i vår indre verden. Disse tankene og følelsene er bare midlertidige fortolkninger av oss selv og livet, og de er alltid påvirket og farget av våre tidligere erfaringer og den pågjeldende konteksten og mye mer. Så snart vi erkjenner at vi ikke er våre tanker og følelser, har vi en mulighet til å endre fokus. Vi kan begynne å studere vår egen måte å tenke, føle og handle på, og dermed høste verdifull innsikt som kan endre oss på ganske grunnleggende måter. Når vi ser hvordan våre tanker og følelser fungerer som et misvisende kompass, kan vi med bevisst innstats endre kursen i vårt eget liv.

Kanskje kan man si at Lars har kjørt seg fast i en snever virkelighetstunell hvor alle tanker og følelser preges av negativitet og en blanding av selvmedlidenhet og selvforakt. I hans virkelighetsoppfattelse er han mindre verdifull enn andre mennesker, og andre mennesker er noen drittsekker fordi de svikter ham hele tiden. Lars sin virkelighetstunell preges av et operativsystem som filtrerer data gjennom et program som sier at ”Jeg er ikke en verdifull person, og andre mennesker er bare opptatt av seg selv.” I videoen under forsker jeg å si noe om hvordan våre virkelighetstuneller eller virkelighetsmodeller kan begrense og forvrenge våre liv på svært uheldige måter. Og selvbevissthet er ofte nøkkelen til en litt romsligere og friere virkelighetstunnel.

 

 

Relaterte artikler

 

Selvmord er alvorlig tema vi behandler i flere artikler under kategorien som heter ”selvmord” her på webpsykologen.

 

Av Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

8 KOMMENTARER

  1. Hei,

    Meget interessant lesing, har et spørsmål angående dette:

    “Han ble lett glemt fordi han aldri markerte seg. I diskusjoner og sosialt samspill ga han lite motstand, og han sa sjelden noe om sine egne meninger.”

    Hvordan skal man gi “motstand” som du sier og hvor “hard” skal motstand (f.eks diskusjoner og annet være)?

  2. Hei, jeg ble mildt sagt fryktelig forvirret av det dere formidler her da jeg opplever at dere motsier dere selv i videoen kontra historien om Lars. I tilfellet med Lars så må han lære mer å stole på sitt innerste indre og se bort fra ytre påvirkninger for å få det bedre. I tilfellet med hun damen i videoen så må hun gjøre motsatt, må stole på det som kommer fra det ytre, fra andre mennesker og ikke stole på det som kommer fra sine egne indre oppfatninger..!?? Jaha.. altså det er jo en grunn til at jeg leser på disse sidene, og jeg prøver såklart se etter hvordan jeg kan nyttiggjøre meg denne informasjonen i mitt liv, i mitt tilfelle. Jeg har i flere år vært observatør og har forlengst sluttet å anta, jeg spør heller, men jeg har virkelig ikke fått slike svar som Lars, i de aller fleste tilfellene har jeg hatt rett angående min følelse.. og dette er vondt, men når det indre stemmer overens med det man får fra det ytre.. ja.. hva da? Hva ville du sagt til Lars om han fikk bekreftet av vennen sin at vennen ikke ønsket å hverken være venn eller engang hilse på ham mer?

  3. Hei Tom! Du har helt rett! Man har en tendens til å gi folk råd om å stole på seg selv, og det tror jeg er et ganske godt råd. Samtidig er det slik at mange av våre egne avgjørelser kan være diktert av det vi i mange artikler kaller for «negative leveregler». Det er mønster som starter i barndommen, men får gjenklang gjennom hele vårt livsløp dersom vi ikke gjør en målrettet innsats for å endre på dette. Negative leveregler er noe som stammer fra vanskelige relasjoner og vonde erfaringer fra tidligere i livet, men senere kommer det til å styre måten vi tenker, føler og handler på. Dersom man har opplevd mange svik og mye kritikk, kan det hende vi møter alle nye relasjoner med mistillit og skepsis, noe som skaper avstand og vanskeliggjør det mellommenneskelige landskapet. Vi risikerer å virke avvisende ovenfor andre, og på den måten er det sannsynlig at vi kommer til å møte avvisning hos andre gjentatte ganger. Våre inkorporerte erfaringer farger våre vurderinger av andre i mistillitens navn, noe som i siste ende går ut over evnen til å gå inn i og opprettholde gode relasjoner til andre mennesker. I slike tilfeller er det ikke sikkert at man skal stole på seg selv. Men problemet hos en slik person er som regel alltid tuftet på egen usikkerhet, og usikkerheten stanges ved å holde «livet» og sosiale forbindelser på avstand bak en vegg av mistillit. For å komme seg ut av denne posisjonen, må man bli tryggere på seg selv, men det betyr ikke at man skal stole blindt på magefølelsen eller alle de automatiske vurderingene man gjør av andre mennesker. Å hvile i seg selv, eller være trygg på seg selv, betyr at man i mindre grad er avhengig av å ha forsvaret i full beredskap når man møter nye mennesker. Det tror jeg er et mål for mange, og da kan man jo si at man må begynne å stole på seg selv. Jeg tror det er mer rett å si at man må akseptere seg selv, anerkjenne seg selv og tro på egne evner, og med et slikt utgangspunkt kan man kanskje begynne å tvile litt på alle de umiddelbare vurderingene man foretar i løpet av en dag, og dernest avsløre eventuelle negative leveregler som hindrer vekst og videreutvikling. Vet ikke om dette gjorde det noe klarere Tom?
    Mvh: Sondre R. Liverød, WebPsykologen.no

  4. Hei, Takker for svar, sånn kort og forenklet oppsummert slik jeg forstår svaret ditt, så sier du at: Det vi sender ut, det kommer tilbake til oss. Om jeg har forstått deg riktig, så kan jeg også si meg høyst enig med deg. Jeg kunne nå gjerne stilt spørsmål om hvordan man kan bli trygg på seg selv, lære å akseptere og å anerkjenne seg selv, men svaret på det er vel heller år med samtaleterapi enn noen setninger som får plass her :-) Mvh Tom

  5. Å si til noen at de sitter fast i en offerrolle vil bare oppleves som ytterligere fordømming, og at denne fordømmelsen kommer fra de som sitter i en posisjon hvor man forventer å få forståelse, gjør det bare enda verre. Noen gjør kanskje det, men da gjelder det å få dem til å endre tankemønster uten at de får inntrykket av at andre betrakter dem som sytere og klagere. For andre igjen handler det om å få en bekreftelse, når de hele livet har blitt kritisert og stigmatisert ønsker de å få tømme seg for alt som har bygget seg opp i dem, og for en gangs skyld i livet få medhold og få høre av motparten at de skjønner. Riktignok skal man ikke dvele for lenge ved fortiden, men for mange kreves det at de får en skikkelig bekreftelse på at de har rett (i de tilfellene de faktisk har rett) og hører de ordene de trenger å høre før de er i stand til å gå videre. Men om en blitt møtt med fraser som “ta ansvar for eget liv”, “slutte å synes synd på seg selv” eller “ikke skylde på alle andre”, er ikke terapien bare ubrukelig, men gjør faktisk tingene langt verre.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here