Egoisme – Jeg gjør som jeg vil

Christer er krevende, kontrollerende og vil alltid ha ting på sin måte. Han blir lett sint, har lite empati, er frekk og nedlatende, manipulerer situasjoner og tar seg til rette uten skyldfølelse.

Som psykolog i psykisk helsevern møter jeg fortrinnsvis mennesker som har lave og nedsettende tanker om seg selv. De tror på et eller annet nivå at de er mindre verdifulle enn andre, og resultatet er ofte at de jobber hardt for å bli likt av andre, de føler seg usikre og går på kompromiss med egne behov for å tilfredsstille andres. Man kan si at grunntonen i deres tenkemåte er omtrent slik: ”Jeg er ikke OK, men du er OK”. Dette er problemstillinger vi undersøker i et flertall av artiklene i kategorien negative leveregler.

Som psykolog møter man også mennesker som har lite tro på seg selv, men samtidig har lite tro på andre mennesker. ”Jeg er ikke OK, og du er ikke OK” kan oppsummere deres grunnholdning. De har fått lite ros, støtte, omsorg og oppmerksomhet, og har derfor lave tanker om seg selv. Samtidig har de opplevd at mennesker rundt dem oppfører seg lumpent. De har erfaring med at mennesker ønsker å lure dem, ydmyke dem, forlate dem eller misbruke dem på en eller annen måte, og disse erfaringene har lagt seg som en grunnleggende mistillit i deres måte å møte verden på. Her er man ensom, usikker og mistenksom på samme tid. Denne typen problemer drøfter vi blant annet i artiklene: Misbruk, mistillit & mobbing og Vold i familien.

I denne artikkelen skal vi snakke om en tredje variant som ikke er så vanlig i psykologens praksis. Det er mennesker som tenker at de er bedre enn andre, fortjener mer og har rett til å oppføre seg akkurat slik de selv vil. Grunntonen i deres psykologiske liv er ”Jeg er OK, du er ikke OK”. Siden de har mer tro på seg selv enn andre, oppsøker de sjelden hjelp. De tror simpelthen ikke at andre har noe å tilføre dem.

En sjelden gang dukker likevel denne typen mennesker opp på mitt kontor. Jeg husker spesielt Christer, som før han kom til første time allerede hadde avbestilt tre ganger. Han hadde bedt om å få en time på kvelden, men min arbeidsplass har ikke kveldsåpent. Dette måtte vi presisere ovenfor ham mange ganger før han til sist måtte godta en time på ettermiddagen.

Da han kommer til mitt kontor, 15 minutter forsinket, banker han så hardt på min dør at det smeller i hele kontoret. Jeg åpner døren og han hilser på meg med et fast håndtrykk. Han går forbi meg og setter seg i min kontorstol. Deretter spør han hvor gammel jeg er (han legger merke til at jeg sannsynligvis er langt yngre enn ham), og han spør om min utdannelse. Man fornemmer at han allerede før jeg har sagt noe som helst er kritisk til meg som terapeut og min kompetanse.

Før jeg rekker å ønske ham velkommen og presentere meg, har han stilt mange spørsmål og skapt en situasjon hvor jeg føler meg gransket og nedvurdert. Til sist får jeg anledning til å spørre hvorfor han kommer i terapi, og da forteller han at han egentlig ikke har noe problem, men at kona hans er helt hysterisk. Hun har oppdaget at han har vært utro igjen.

Har du vært utro flere ganger”, spør jeg, og Christer forteller at han er en mann med store behov, noe kona er for dum til å forstå. Kona har nå satt foten ned og tvunget ham til å gå i terapi. Hun truer med skillsmisse dersom han ikke jobber med seg selv, og det har Christer verken lyst eller råd til.

Christer spør om vi kan avslutte tidlig, og om jeg kan bekrefte ovenfor kona at han har vært i terapi. Det kan jeg ikke. Da himler han med øynene og kikker ut av vinduet. Plutselig smiler han og peker på en parkeringsvakt som sjekker en bil i handikapfeltet.

Det er min bil,” forklarer han.
”Kanskje du bør gå ut slik at du ikke får bot. Du står parkert i et handikapfelt.”
Ingen fare. Jeg rappet et handikap skilt av en tilbakestående nabo og fikset det slik at det passer skiltene på min bil. Nå har jeg alltid parkeringsplass nærmest inngangen”. Han triumferer og legger seg tilbake i kontorstolen.

Christer lider under en såkalt negativ leveregel som man kan kalle bortskjemt selvberettigelse. Han føler seg spesiell. Han tenker at regler er til for alle andre, men ikke for ham. Han er krevende og kontrollerende og vil alltid ha ting gjort på sin måte. Han er sur fordi han ikke fikk time på kvelden, men måtte komme på ettermiddagen da han pleide å spise middag. Hvis andre krever noe av ham, eller sier imot hans vilje, blir han sint. Som terapeut føles det ganske utrygt å ha ham på kontoret. Ved hjelp av sin væremåte, og noe som ligner på hersketeknikker, skaper han en anstrengt atmosfære hvor man føler seg underlegen og nærmest litt truet.

Christer har lite empati og problemer med å leve seg inn i andres følelser. Han oppleves som hensynsløs, ubetenksom og brå. Han bryr seg ikke om sosiale forventninger, og tenker sjelden på konsekvensene av sine handlinger. Christer tar det han vil ha uten skyldfølelse. Hvis han blir tatt for noe, er han flink til å manipulere situasjonen slik at han slipper unna konsekvensene.

 

Hvordan ble Christer så egosentrisk?

Årsaken til leveregelen ”bortskjemt selvberettigelse” skriver vi mer om i artikkelen som nettopp heter Lite selvdisiplin & bortskjemt. Kort sagt er det et livsmønster man gjerne utvikler fra tidlig alder. Som barn fikk man det man ville ha. Man fikk både materielle ting og viljen sin, og på den måten kontrollerte man sine foreldre. Selvberettigelse er et negativt livsmønster som utvikles hos barn som ikke får klare grenser. Det er foreldre som gir etter, forlanger lite og dermed forsømmer sin oppgave i forhold til disiplin. Disiplin handler ikke nødvendigvis om å være så streng, men det handler om å lære barn om regler, grenser, hensyn til andres behov og konsekvenser. Barn som mangler føringer fra sine foreldre, oppdras til å ta seg til rette. De lærer ikke om gjensidighet og forstår ikke konseptet om å ”gi og ta”.

Foreldrene til bortskjemte barn har gitt barna en forståelse for at de ikke trenger å yte noe for å få noe. Foreldrene sørger for deres behov uten å kreve noe. Som regel er det også slik at foreldrenes holdning gjenspeiler barnets holdning. Foreldre fungerer som rollemodeller for selvkontroll og selvdisiplin, og foreldre uten kontroll får barn ute av kontroll.

Som sosiale vesener er det en absolutt nødvendighet at vi lærer å ta vare på andre. Raushet, medfølelse og empati er helt sentrale egenskaper i et sivilisert samfunn. Uten evne til å vurdere en rettferdig fordeling mellom egne og andres behov, utvikler man en selvgod væremåte som i siste ende skaper ensomhet. Ingen vil være med mennesker som bare tenker på seg selv. Gleden av å dele, være raus og skape gjensidige relasjoner er noe disse barna ikke har lært, og det kommer kanskje til å forfølge dem opp i voksen alder.

Young og Klosko lister opp noen typiske tegn på levergelen som kalles bortskjemt selvberettigelse.

  1. Du bryr deg ikke om andres behov, men tilfredsstiller egne behov uten omtanke for andre. Det gjør at du risikerer å såre andre, tråkke på andre eller frarøve dem muligheter.
  2. Du har en tendens til å ydmyke, mobbe, mishandle eller nedverdige folk.
  3. Du sliter med empati og har vanskeligheter med å bry deg om andre.
  4. I jobbsammenheng kan du få problemer fordi du ikke tenker på andres følelser eller unngår å følge regler.
  5. Folk som står deg nær kan komme til å forlate deg, mislike deg eller bryte kontakten fordi du oppfører deg urettferdig, frekt eller egoistisk.
  6. Du risikerer dessuten problemer med loven hvis du har lett for å bryte regler. Skattesnusk og foretningsvindel er ikke så uvanlig i forhold til denne leveregelen.
  7. Du har ikke likeverdige relasjoner, og du opplever sjelden eller aldri gleden ved å gi eller gjøre noe for andre.

Sannsynligheten for at de som virkelig sliter med denne leveregelen leser denne artikkelen, er dessverre liten. Når man tenker at ”jeg er OK, og alle andre er udugelige”, er det liten grunn til å endre seg. Men hvis disse menneskene blir ensomme nok, opplever at andre trekker seg unna og gradvis mister sitt sosiale liv eller familieliv, kan det hende at de til sist er interessert i hva de selv gjør for å havne på utsiden. En slik nysgjerrighet på hvordan man selv påvirker andre, er også en forutsetning for å skape endringer i forhold til negative livsmønstre.

Hvis man kommer til et punkt hvor man er nødt til å se på seg selv for ikke å bli totalt ensom, utestengt, satt i fengsel eller lignende, foreslår Young og Klosko at man begynner med å sette opp en liste med fordeler og ulemper ved å ikke akseptere grenser. Deretter kan man se på fordeler og ulemper ved å alltid sette egne behov foran andres. Siden blir man nødt til å trene på empati. Gjør et bevisst forsøk på å leve deg inn i hvordan andre mennesker har det og hvordan de føler. Konfronter dine ”unnskyldninger” eller de ideene du har som rettferdiggjør din oppførsel. Hvis du virkelig går inn for å skape forandring, be om tilbakemeldinger fra andre.

Negative livsmønstre kan alltid endres, men noen mønstre er vanskeligere å endre enn andre.

 

Mer om endring av negative livsmønster

 

 

Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

8 KOMMENTARER

  1. “Bortskjemt selvberettigelse”…

    Blir fagtermen – narsissist – for belastende siden man bruker et slik begrep?

  2. Nei, ikke nødvendigvis, men kanskje litt uklart. På sett og vis er det mange veier til narsissisme. Man har den klassiske forståelsen av den deprimerte moren som ikke gir barnet nok oppmerksomhet, hvorpå barnet utvikler et falskt Selv som hungrer etter bekreftelser. Det innebærer en slags psykisk underernæring, mens her er det snakk om barn som får «for mye» behovstilfredsstillelse og for lite grenser. Det kan også ende i en narsissistisk posisjon, men på en litt annen måte. Jeg tror vi velger å bruke selvberettigelse her for å unngå faglige spissfindigheter, men det var heller ikke noe veldig reflektert valg…

  3. Det beskrives som kjenet 2 hovedtyper av narsissister. Den covert/sky type som beskrives fra nettopp undertrykte og manglende behovstilfredstillelse, og så har vi den overt/grandiose type som beskrives fra som du sier for mye, for lett, uten å mestre for å få dekket behov Når sistnevnte må klare seg selv har vi det du kaler den egoistiske “bortskjemt selvberettigede”. Den extroverte “Entitlement”-typen.

    Internasjonal forskning er meget klar på disse typer og da de ble forsøkt fjernet fra DSM5 ble det også et opprør! Derfor er narsissisme med i DSM5 f.eks.

    Mitt inntrykk er nok at terapeuter prøver unngå stigmatiserende beskrivelser som “narsissist” nettopp av terapeutiske hensyn. Her passer nok beskrivelsen “bortskjemt selvberettigelse” inn. Men da begår de desverre samtidig nok et overgrep mot disse personligheters ofre! For dem hadde det vært en god veg på healingsprosessen å kalle en spade fo en spade. Så jeg legger nok til grunn at taxonomien her nok er styrt av terapeutens vokabular og nytteverdi for terapien. Og så glemmer man omgivelsenes behov for fortsåelse av de problemer slike skaper.

  4. Hei igjen. Vi har etter hvert skrevet ganske mange artikler om narsissisme her på webpsykologen. I artikkelen på denne linken: https://www.webpsykologen.no/artikler/narsissisme-mentalisering/ adresserer eksplisitt forholdet mellom overt og covert. Føler ikke vi har noen terapeutiske hensyn å ta i det vi skriver her på sidene. Målet vårt er ganske enkelt å formidle psykologi på en forståelig måte. Jeg kan ikke si at jeg føler at denne artikkelen legger noe i mellom for å skåne eller skape noen form for allianse med personer som kvalifiserer som egosentriske, selvberettigende eller narsissistiske. Kanskje burde vi har gjort det i håp om at flere av denne typen fant frem til artikkelen og faktisk leste den? Som jeg skriver i artikkelen er det lite sannsynlig at de som omtales i artikkelen kommer til å lese den, og sånn sett er vi klar over at det fortrinnsvis er folk som lever med eller har en eller annen relasjon til narsissister som leser dette. Og i den forbindelse har vi ikke gjort annet enn å forsøke og tydeliggjøre problemkomplekset så godt vi kan, og tror ikke vi gjør noen til ”offer på nytt” av den grunn.

  5. Det er mange ganger jeg har følelsen av at man bruker samme navn på ulike ting. At det overfladisk sett virker å være det samme, men egentlig ikke er det. Jeg mener det er riktig å beholde termen “Bortskjemt selvberettigelse” fordi det essensielt ikke er det samme som “narsissist” selv om det kan framstå som det samme noen ganger (som Sondre Risholm Liverød berørte i sitt første svar).

  6. Bra artikkel.

    Jeg tror jeg kan ha noen (eller mange) egoistiske trekk selv, det var derfor jeg bestemte meg for å gjøre et google søk, og så dukket denne artikkelen opp. Jeg er en av de som ikke har venner, og har i visse perioder hatt noe selvmedlidenhet, akkurat som at jeg selv VIL ha det vondt eller at andre skal gjøre noe vondt med meg bare sånn at jeg får “oppmerksomhet” på den måten, at folk synes synd på.

    Jeg kan å ha litt problemer med å byr meg med andre, og har ikke venner. Jeg holder meg mest til meg selv med egne interesser.

  7. Det er foreldre som gir etter, forlanger lite og dermed forsømmer sin oppgave i forhold til disiplin. Disiplin handler ikke nødvendigvis om å være så streng, men det handler om å lære barn om regler, grenser, hensyn til andres behov og konsekvenser. Barn som mangler føringer fra sine foreldre, oppdras til å ta seg til rette. De lærer ikke om gjensidighet og forstår ikke konseptet om å ”gi og ta”.

    Som mor ser jeg at jeg har tendens til å falle in i denne grøften. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til mot stand fra barna på en god og effektiv måte og gir oftest etter. Resultatet skiserer du i denne artikkelen (såpass ser jeg) dette er uheldig for barna/ungdommen, men hvor kan man få råd og hjelp?

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here