Mennesket er i stadig forandring. Vi blir eldre og får nye erfaringer fra den ene dagen til den andre. Gjennom oppveksten går vi også gjennom mer eller mindre definerte utviklingsfaser, og overgangen fra ett utviklingsnivå til det neste er ofte forbudet med angst. Idet barnet beveger seg inn i en ny fase, blir barnets evne til å beherske sin tilværelse midlertidig svekket, noe som medfører angst. Dette kaller man ofte for utviklingsangst, men denne typen indre uro kan også ligne på det man senere i livet kaller for eksistensiell angst.
Det er en del av menneskets natur å gruble over sin tilværelse. I perioder med store forandringer blir vi usikre og urolige. Våre mestringsstrategier må justeres, og vi blir nødt til å finne nye måter å håndtere livet på. I slike perioder kommer vi litt ut av balanse, og tanker om meningen med livet og vår egen verdi kan plutselig komme til overflaten. Vår oppfattelse av psykisk sunnhet og normalitet gjør at vi ofte forstår eksistensiell grubling som et tegn på sykdom. Sannheten er at mennesket hele tiden står overfor konflikter og motsetningsforhold: godt og ondt, nærhet og ensomhet, kreativitet og stagnasjon. Det kan hende at vi lever harmonisk i lange perioder, men de fleste vil oppleve at ytre omstendigheter eller indre utviklingssprang dukker opp og slår huller i tilværelsen. Det tvinger oss kanskje til å revidere våre oppfatninger, og kanskje oppdager vi nye sider ved oss selv. Slike eksistensielle rystelser og indre bevegelser kan være smertefulle, men de representerer samtidig en gyllen mulighet til å forstå oss selv og vår plass i livet på en bedre eller mer nyansert måte.
Ofte er det i krisesituasjoner at mennesker skaper forandringer i livet, forandringer som er forbundet med en dypere livsbevissthet. Smerten ved slike psykiske omkalfatringer oppstår gjerne i møte med de eksistensielle grunn- vilkårene. Kanskje oppdager vi vår dødelighet, vår sårbarhet, ensomhet, eller kanskje meningen med livet melder seg som et ubesvart spørsmål. Da ligger meningsløsheten i kulissene og truer vår indre balanse.
Selv opplever jeg at indre uro er noe som tiltar i perioder med forandringer og utfordringer. Høsten er en periode hvor mørket siger på, selv sover jeg bedre og liker egentlig den mørke tiden, men samtidig er høsten en periode hvor mørket også kommer med en noe mørkere sinnsstemning hos meg selv. Spesielt denne vinteren 2020/2021 var preget av Covid-19, et stort jordskred på Gjerdrum og en slags underliggende følelse av fare og ustabilitet. Plutselig føler man seg ganske liten i møte med store naturkrefter, og man ser skjørheten i tilværelsen. Samtidig oppdager man at mennesker kan stå sammen, ta hensyn til hverandre, hjelpe hverandre og fungere som et tillitsfullt fellesskap i møte med kriser, i alle fall her i Norge. Det gjør meg rørt og takknemlig, men følelsen ligger parallelt med en tilbakevendende mistanke knyttet til den egentlige meningen med vår skjøre eksistens. I boken Psykologens Journal adresserer jeg min egen eksistensielt uro gjennom 300 sider, men fortsatt er det mange aspekter som opererer i meg som uavklarte komplekser eller konflikter.
Jeg opplever at livet er veldig meningsfullt. Jeg har barn, kone jobb, kollegaer, venner og en haug av ting som interesserer med dypt og inderlig. Jeg er uhyre privilegert, og livet oppleves som fortettet av mening, men når jeg kikker ut i det store intet, stirrer på himmelhvelvingen og videre ut i kosmos gjennom takvinduet før jeg legger meg, overveldes jeg av en enorm angst som setter min følelse av betydning og mening inn i en kontekst hvor meningen blekner. Jeg skjønner at vi bor i et gigantisk nabolag som ikke bryr seg. Vi streber og gjør vet beste på denne tilfeldige ansamlingen av atomer, på en mikroskopisk planet i et endelig univers, men plutselig våkner en vulkan, et virus eller det dukker opp en meteoritt som utsletter alt liv, og det eneste som er igjen er uendelig mye død materie som svever målløst rundt i ingenting for evig tid. Jeg skulle ønske jeg kunne tro på en Gud. Jeg skulle ønske at det jeg stirrer på gjennom takvinduet ikke bare var det store meningsløse intet, men en skapende kraft innvevd i et større eksistensielt prosjekt. Jeg skulle ønske jeg klarte å tro på en større mening og en guddommelig overbygdning på livet, men det klarer jeg ikke, og prisen jeg betaler er perioder med enorm angst som gjør meg fysisk kvalm. Det representerer også en utfordring når barna mine til stadighet snakker om døden, hvor oldemor er nå og hvem Jesus var.
I dagens episode snakker jeg om min egen uro, men også om mennesker som aldri tenker slike tanker. Hvorfor er noen beheftet med eksistensiell grubling, mens andre lever langt mer lettsindig? Mange psykologiske og filosofiske tradisjoner mener imidlertid at mennesker er nødt til å konfrontere sine eksistensielt betingelser. Det er smertefullt å overveldes av en iskald ensomhet i møte med en følelse av kosmisk meningsløshet, men det er også i denne smerten at vi kan finne en forløsning. Det vi trenger mest, finner vi der vi helst ikke vil lete. Det betyr at vi ofte unngår det som er smertefullt, og streber etter velbehag, men flukten fra smerten kan anstifte en anstrengt livsførsel, og samtidig som vi flykter fra ubehaget, flykter vi også fra erkjennelsene som kunne tilført livet nye dybder. Derfor har jeg til stadighet en slags hang til å gå i disse retningene, både her på podcasten, men også i mitt personlige liv, og disse to aspektene ved meg er egentlig ikke så forskjellige.
Takk for at du hører å SinnSyn. Hovedsegmentet i denne episoden var kun et kort utdrag for en lengre refleksjonsrunde omkring menneskets underliggende følelse av mangel og selvforakt som gir næring til ulike former for psykiske plager. Vi du høre hele foredraget, kan du gå til episode #27 på Patreon. Her finner du episoden 27 som heter «Alle er litt avhengige». I tillegg finner du nærmere hundre andre poster fra denne podcasten. Vil du har mer SinnSyn hver måned kan du altså gå til min Patreon-side. Her finner du masse eksklusivt materiale. Her er det flere episoder av SinnSyn, mentale øvelser, mye videomateriale og jeg leser bøkene mine, kapittel for kapittel, slik at Patreon til slutt huser lydbokversjonen av mine tre bøker. Hvis du finner verdi her på SinnSyn, vil ha mer SinnSyn hver måned, og har lyst til å støtte prosjektet, slik at jeg kan holde hjula i gang her på podcasten, er et abonnement på Patreon av stor betydning for dette prosjektet. Du kan selv velge beløp per måned, og beløpet vil altså gi deg et medlemskap på mitt såkalte mentale treningsstudio. Jeg vil også benytte anledningen til å takke alle dere som allerede er Patreon supportere. Det er lyttere som dere som sørger for at lysene er på her inne på SinnSyn uke etter uke, måned etter måned, år etter år. Det er kostnadskrevende på mange måter å drive denne podcasten, men jeg elsker å gjøre det, og med støtte fra Patreon-lyttere kan jeg prioritere SinnSyn hver uke! Tusen takk for det!
Det var det jeg hadde om negativt tankegods og en underliggende eksistensiell murring. Jeg har adressert min egen eksistensielle uro ved flere anledninger her på podcasten, og jeg har skrevet et hel bok om mitt uavklarte forhold til døden, meningen med livet, frihet og de andre gigantiske spørsmålene som alltid vil hjemsøke vår eksistens. Det er boken som heter Psykologens Journal, og jeg avslutter dagens episode med noen utsagn som oppsummerer det ubehaget jeg også i denne episoden forsøkte å si noe om. Takk for følge og på gjenhør i neste episode.
