I en tidligere episode snakket jeg med Erlend Waade om smerte og lidelse, og jeg kom til å nevne et mareritt jeg har slitt med den siste tiden. Marerittet tolker jeg som en slags manifestasjon av den typen smerte vi opplever i dag i tilknytning til pandemien. I marerittet ble jeg jaget av ulver i et iskaldt skumringslandskap på fjellet. Det er ikke uvanlig å føle seg jaget og forfulgt i drømmer, men spørsmål er hva man har i helene. I drømmen forstod jeg at jeg kunne anstrenge meg for å holde ut litt til, men jeg forstod også at det kun var et spørsmål om tid før jeg ble innhentet. Jeg forsøkte å redde mine nærmeste, men også det virket umulig. På en måte var det som om hele menneskets eksistens stod for fall, og anstrengelse jeg gjorde for å holde avstand til ulvene, var håpløs. Det er lenge siden jeg har drømt så intenst og virkelig, og jeg tror det dreier seg om den pågjeldende situasjonen. Akkurat hva jeg drømte om, kan du høre mer om i påskespesialen her på SinnSyn, men problematikken er psykologisk interessant, og derfor vil jeg gjøre en liten bonusepisode på min egen drøm og min egen uro.
En venn av meg ved poliklinikken tolket drømmen min i tråd med Melanie Klein sine teorier om paranoide og depressive posisjoner. Min uro de siste årene er knyttet til klima og miljøvern. Jeg opplever at min dødsangst ikke lenger bare handler om min egen død, men om en fare for hele menneskeheten. Klein tenker at det lille barnet i utgangspunktet plyndrer sin mor for ressurser som melk og ivaretakelse. Det handler om karre til seg goder og fokuset er selvsentrert – I en modus hvor man er i kamp med sine omgivelser. Jeg skal ha det jeg trenger uten omtanke for andre, og hvis det står søsken i veien, feier jeg dem av banen for å komme til kilden og erobre den for meg selv. Etterhvert som omsorgspersonen klarer å dekke barnets behov og møte det med omsorg og empati, til tross for den litt egosentriske fremtoningen hos barnet, begynner barnet å få øynene opp for omgivelsene på en litt mer empatisk måte. I denne episoden vil jeg altså snakke litt om Melanie Klein – fordi hennes teorier gir en slags begrunnelse eller forståelse for min egen uro og mine aktuelle mareritt.
Melanie Klein hevder at barnet er født inn i en slags «paranoid schizoid posisjon». I denne posisjonen håndterer barnet smerte og angst på en umoden måte. Klein mener at barnet først og fremst lever i en verden drevet av egne fantasier. I den paranoid-schizoide posisjon tolker barnet den relasjonelle virkeligheten ut fra fantasier hvor ansvaret for alt som skjer projiseres ut fra følgende følelsesmessige logikk: «Jeg har det vondt, og det er din feil. Det er du som vil meg vondt, og det er din feil». I situasjoner med motsatt fortegn vil barnet foreta en tilsvarende tolkning: «Jeg har det godt, og det har du gitt meg. Du er fantastisk og bare god». Oppdragelsen og modningsprosessen hos barnet er betinget av hvordan disse konfliktene løses i relasjon mellom foreldre og barn. Det skal nevnes at Melanie Klein operer i kjølvannet av Sigmund Freud, og sånn sett er svært psykoanalytisk orientert. Jeg mener likevel at hennes ideer gir stor mening. Poenget er at foreldre må evne å møte aggresjonen, den litt antagonistiske holdningen og den ensporede opplevelsesmodusen hos barnet, med omsorg og kjærlighet. Det vil hjelpe barnet ut av en unyansert fortolkningsramme, og legge grunnlaget for et langt mer hensynsfullt perspektiv hos barnet.
Dersom vi reagerer med å bli sinte, aggressive, straffende eller avvisende, bekrefter vi på sett og vis de paranoid-schizoide fantasiene, og sjansen for at barnet blir værende lenger i denne posisjonen er større. Her er Melanie Klein altså tydelig på at man må møte barnets reaksjoner med kjærlighet. I Kleins omfattende teoriverden spiller det hele opp mot en plott hvor kjærligheten skal beseire aggressiviteten. Der kjærlige relasjoner er i overvekt, vil aggresjon etter hvert vike. Der fantasiene om gjengjeldelse, straff og forfølgelse møter motvekt, vil barnet langsomt kunne kjenne ansvar, vise sjenerøsitet, kreativitet og føle takknemlighet. Når barnet møter foreldre med aggresjon og anklager dem for “ondskap”, men likevel blir møtt med en viss aksept og ro, fremfor straff og gjengjeldelse, vil de paranoide fantasien om en «farlig verden» bli dementert, og barnet beveger seg over i det Melanie Klein kaller en depressiv posisjon. Akkurat dette begrepet er litt kronglete å forstå, men hun mener rett og slett at barnet kan innfinne seg i en mer moden posisjon hvor det har muligheten til å føle varme, omsorg og takknemlighet ovenfor sine nærmeste, og krigen er over.
Melanie Klein viser oss hvordan barns aggressive tilbøyeligheter skal forstås, og hun påpeker at vi bør tilstrebe å møte det med kjærlighet fremfor motangrep.
Jeg tolker min uro for miljøet i lyset av Melanie Klein. Jeg opplever at mitt forhold til egne foreldre er forholdsvis avklart, og jeg synes vi har en gjensidig relasjon preget av omsorg og respekt. Jeg er ikke lenger det krevende barnet som plyndrer mine foreldre for ressurser, men har utviklet samvittighet og kapasitet for omsorg ovenfor mine foreldre. Jeg er ikke lenger redd for å ikke få det jeg trenger, eller tape kampen med min bror om oppmerksomhet, men jeg er redd for å miste mine foreldre, eller redd for at de ikke skal ha det bra.
Moder Jord er en annen foreldrefigur på et litt høyere analysenivå. Jeg her en fornemmelse av at Moder Jord, eller Gaia, er noe jeg har tatt for gitt hele livet. I tråd med min egen kultur har jeg plyndret jorden for ressurser uten omtanke for konsekvensene. Jeg har hatt en slags forestilling om at jorda er noe upersonlig, uten sjel og behov, og vi kan ta det vi trenger. Når kloden eller verden gir meg det jeg trenger, er jeg fornøyd, og når den buldrer med med vær, vind eller pandemier, opplever jeg jorda som truende og ond. Det er helt parallelt til det lille barnets forhold til foreldrene i den paranoide schizoide posisjon. Jeg har levd store deler av mitt liv i denne posisjonen ovenfor Moder Jord, men i voksen alder har jeg endelig beveget meg over i den depressive posisjon. Jorden er ikke noe som nødvendigvis vil meg vondt, men den er full av liv og sjel, og når jeg ikke tar hensyn til det, skader jeg mine omgivelser. Jeg har en fornemmelse av at store deler av verdens befolkning også befinner seg i en paranoid-schizoid posisjon med hensyn til Gaia. Vi utarmer jorden og konkurrerer oss i mellom om dens ressurser, akkurat som småsøsken krangler om foreldrenes gunst. Vi evner ikke å se at Moder Jord også har behov og et eget liv, og i kampen for egen vinning glemmer vi at det er vår egen mor vi tar livet av. Når dette går opp for oss, og vi klarer å løfte blikket og se at kilden til alt liv er i ferd med å utnyttes av oss, på et nivå hvor jorden kveles, begynner den dårlige samvittigheten å melde seg som en naturlig konsekvens av et litt mindre egosentrisk perspektiv. Min angst er en reel frykt for å miste Moder Jord, og jeg mister henne fordi jeg uten omtanke har plyndret henne for ressurser gjennom hele livet.
På et personlig nivå kjenner jeg mye på denne type angst forankret i skyldfølelse. Samtidig ser jeg at muligheten for et annet perspektiv på et tidligere tidspunkt var vanskelig tilgjengelig. Vi er forankret i et syn på verden diktert av filosofer som Descartes. Vi ser på mennesket som enestående og berettiget på et mye høyere nivå enn alt annet. Vi er utstyrt med noe helt spesielt, kanskje en sjel, og dermed har vi en helt annen verdi en resten av naturen. Et kapitalistisk samfunn basert på en grisk forbruksmentalitet har vært akseptert og forankret i våre grunnleggende perspektiver på livet. Gradvis ser vi at vår oppførsel er kriminell, i den forstand at vi stjeler fra fremtiden for å leve i en lusks som er så stor at vi ikke evner å sette pris på den, men snarere opplever at overflod skaper en holdning som ikke evner å sette pris på noe som helst.
Jeg har akkurat begynt å lese boken til Arne Johan Vetlesen – Cosmologies of the Anthropocene, og her får jeg et språk på mine egne fornemmelser for en slags grunnleggende misforståelse i vårt forhold til naturen. Han snakker om at vi har sett på naturen som et slags objekt vi nærmest eier og kan behandle som vi vil. Dette er imidlertid ikke et verdenssyn som alltid har eksistert, og det er heller ikke et verdenssyn som deles av alle på denne planeten. Det finnes og fantes også et livsperspektiv som betraktet jorden som en levende organisme – og det finnes vitterlig kulturer som har forholdt seg til naturen med respekt, og som en organisme man kan kommunisere med. Naturreligioner ser vi på som primitive, men kanskje bebor de en holdning som er avgjørende for vår eksistens.
Jeg har tidligere nevnt at min egen eskalerende uro for miljø tvinger frem et perpektiv som i filosofisk fagspråk kalles for panpsykisme.
Panpsykisme hevder at virkelighetens mest grunnleggende bestanddeler har en form for bevissthet. Bevissthet er her forstått som en subjektiv opplevelse av hvordan det er å være i en gitt tilstand. Jeg tror ikke nødvendigvis at jorden har en bevissthet som ligner min, i den forstand at den han en lokal opplevelse av å være jorden med tilsvarende tanker og følelser rundt dette, men jeg tror at levende liv og jorden har en bevissthet, omen den er vesensforskjellig fra min. Jeg mistenker at dyr har en bevissthet som ligner mer på min enn Gaia, men på ett eller annet nivå føler jeg at naturen «puster på en bevisst måte», og da forstår jeg at jeg ikke kan behandle den uten omtanke. Dette kan nesten kalles for panprotopsykismen som betyr at virkelighetens mest grunnleggende bestanddeler ikke har en enklere bevissthet av samme type som den vi mennesker har, men en helt annen type bevissthetsegenskaper som gir opphav til den type bevissthet vi mennesker har. Jeg er overbevist om at dyr er bevisste på en måte som ligner oss, og da er det totalt psykopatisk å stable de opp i bur på et marked og selge dem som luksusartikler. At det straffer seg å behandle dyr og jorda på den måten vi gjør, i form av pandemier og uvær, tror jeg begynner å demre for de fleste av oss.
Animisme er et annet begrep som dukker opp i boka til Vetlesen.
Begrepet Animisme kommer fra det latinske anime, som betyr ånd. Det er et begrep innenfor teologien som betegner en religiøs oppfatning om at alt i naturen har sjel. Man tror på at alt har en sjel eller ånd, både døde og levende ting. Hvert tre eller innsjø har en egen kraft. Denne innsikten tror jeg gir opphavet til mange av våre folkeeventyr og ligger innbakt i mytologier fra tusenvis av år tilbake i tid. Nøkken bor for eksempel i tjern, elver og innsjøer, og det er sannsynligvis en fortelling som skal advare oss mot lemfeldig oppførsel rundt vannet som kan føre til drukning, men kanskje er det også en slags personifisering av den livskraften som ligger i vannet, en slags innsikt i at vannet også er beheftet med en slags sjel. Jeg tenker ikke på meg selv som veldig religiøs i noen forstand, men tenker at ideen om at alt som befinner seg på kloden er gjennomsyret av en type ånd eller sjel, bebor innsikten om at alt må behandles med omhu og respekt. Naturfolk med denne typen holdninger, har en tendens til å kun ta ut de de trenger fra naturen, og la de resterende ligge. De utarmer ikke jordens ressurser for å leve i overflod, men oppfører seg som en tilpasset del av økosystemet.Ofte tenker man på dette som primitive religioner, men nettopp en slik fordømmelse er det artssjåvinistiske menneskets svøpe og potensielle fall.
Akkurat som barnet langsomt skjønner at moren har egne behov som må ivaretas for å ikke miste henne, skjønner det moderne mennesket noe tilsvarende ovenfor Moder Jord. Hos det lille barnet kommer denne oppdagelsen gryende allerede fra to-tre års alder, og langsomt blir den styrket i takt med barnets modning. Menneskeheten har klart å leve med en altoppslukende egosentrisme og mangel på selvinnsikt i flere hundre år, noe jeg vil påstå representerer en global utviklingsforstyrrelse.
Noen få kulturer har ikke denne psykiske forstyrrelsen, og de behandler vi som kuriositeter, plasserer dem i reservater og betrakter dem som primitive befolkninger.
Akkurat som en god mor, har planeten besørget oss i lang tid, til tross for vår krevende oppførsel, men for å unngå at menneskeheten låser seg fast i egne fantasier og en paranoid, schizoid grådig posisjon, må vi etterhvert innse at vi er møtt med et raust livsgrunnlag, og hvis vi ikke begynner å utvise omsorg, takknemlighet og respekt, havner vi i et globalt psykiatrisk helvete med død og fordervelse, dårlige relasjoner, krig, pandemier og faenskap. Jeg hører at mange mener vi må lære noe av korona-krisen, og mange sier at det er for mye for langt. Jeg mener vi kan og må lære noe av dette, og det handler om den enkle innsikt at våre handlinger har konsekvenser. Vi kan ikke behandle dyr som om de er skapt for vår fornøyelse og utnyttelse. Vi kan helle ikke behandle jorda som en selvfølgelig bærer av den menneskelige tilværelse. Ingen gode relasjoner fungerer på denne måten, og når vi behandler våre relasjoner på en dårlig måte, går det galt.
Bli medlem av SinnSyns Mentale Helsestudio
Ditt bidrag kan øke kvaliteten på WebPsykologen og SinnSyn.
Ved å støtte prosjektet, får du mange fordeler! Som Patreon supporter blir du medlem av SinnSyns Mentale Helsestudio. Det vil si flere episoder hver måned, tips og øvelser for trening av “mentale muskler”, eksklusive videopptak og andre overraskelser. Les mer og bli medlem i på denne linken.
