Ensomhet er skadelig

”…det er en mer fundamental ensomhet som er uløselig knyttet til eksistensen og refererer til en uoverskridelig kløft mellom en selv og andre

Se hele videoforedraget her

For Yalom er isolasjon et av menneskets mest fryktede eksistensielle grunnvilkår. Fra sin årelange praksis som psykoterapeut har han lagt merke til at mange mennesker som mister en ektefelle eller livsledsager, ikke først og fremst fortviler over tapet av den andre, men over den brutte relasjonen. Enker og enkemenn snakker om å leve et liv som ikke blir sett. De har mistet et livsvitne – noen som vet at de kommer hjem, legger seg og står opp om morgenen. Innenfor psykisk helse ser vi også utallige eksempler på mennesker som lever i utifredsttillende eller skadelige parforhold fordi de er nødt til å ha et vitne til sitt liv – non som kan bekrefte deres eksistens. Noen har til om med sagt at de føler at de slutter å eksistere dersom de ikke har noen som ser dem. Yalom påpeker at dette er et vanlig fenomen i terapi, og han legger til at terapeuter må passe på at de ikke blir pasientenes livsvitner. Det vil skape et avhengighetsforhold hvor terapiens slutt kan bli katastrofal for pasienten. I terapi handler det om å være støttende og bekreftene til stede samtidig som man arbeider for pasientens evne til selvstendighet og selvaksept.
Yalom (2007) snakker om tre typer ensomhet eller isolasjon.

Inter-psykisk isolasjon

Inter-psyisk isolasjon betyr atskillelse fra seg selv. Dette kan vi se hos mennesker som i liten grad tar hensyn til egne følelser og behov. Ofte har de hatt en oppvekst hvor det ble viktig å ta hensyn til andres behov. Barnet måtte ”gå stille i dørene” for at pappa ikke skulle bli sint, eller være pliktoppfyllende og ”grei” for at mamma ikke skulle bli lei seg og deprimert. Når barn må ta spesielle hensyn til de voksne, går det på bekostning av deres egen utvikling. Ofte kan de utvikle et godt blikk for andres behov, men være helt uvitende om sine egne ønsker, følelser og behov. I slike tilfeller mister man kontakten til sitt eget indre liv, og man kan føle seg tom eller ”utbrent”. Livet kan plutselig fremstå som kaldt og meningsløst. Man er rett og slett atskilt fra seg selv og det representerer ofte en alvorlig psykisk forstyrrelse med depresjon og melankoli som et av hovedsymptomene.

Freud snakket om isolasjon som en forsvarsmekanisme hvor følelsene fjernes fra minnet om en ubehagelig opplevelse. Når personen senere kommer i tanker om den vanskelige opplevelsen, fritas han fra de smertefulle følelsene – De er rett og slett koblet fra tankene. Mange terapeuter mener at hovedhensikten med psykoterapi er å integrere slike avspaltede deler av seg selv. Interpersonal isolasjon Som regel er det interpersonal isolasjon vi opplever som ensomhet. Det handler om fravær av sosiale forbindelser. Man har få venner og lite nettverk. Innenfor psykisk helsevern jobber vi nesten daglig med denne typen ensomhet. Det finnes mange årsaker til at folk blir ensomme. Det kan dreie seg om kulturforskjeller, geografiske årsaker, nedleggelse av institusjoner som fremmer nærhet, mangel på sosiale ferdigheter, mobbing og så videre. Det er heller ikke så sjelden at man i hjelpeapparatet møter mennesker som sliter med en form for psykisk lidelse som nettopp hindrer gode relasjoner til andre mennesker. Det kan eksempelvis være schizoide eller narsissistiske personligheter, eller mennesker som fordømmer og utnytter andre, eller mennesker som er selvusikre og sliter med angst.

Eksistensiell isolasjon

Yalom snakker om eksistensiell isolasjon som en tredje variant. Denne formen for isolasjon går dypere og skjærer oss helt inn til beinet. ”…det er en mer fundamental ensomhet som er uløselig knyttet til eksistensen og refererer til en uoverskridelig kløft mellom en selv og andre, en separasjon ikke bare mellom selv og andre, men mellom en selv og verden.” (Yalom, 2007, pp. 45-46).
Yalom kobler eksistensiell isolasjon til døden. Det er ansikt til ansikt med døden at vår fundamentale ensomhet blir tydeligst. I antikken ble herskere og mennesker i maktposisjoner gravlagt med masse gods og eventuelt noen følgesvenner. På sett og vis er det kanskje et bilde på vår frykt for ensomheten ved vegs ende. Vi fødes og dør alene, og slik er rammen rundt vårt liv. Når vi kommer i kontakt med denne typen eksistensielle erkjennelser, gjerne i sammenheng med kriser eller tragedier, er det en grunnleggende frykt som girper oss – en eksistensiell angst – og dette er kanskje den mest hardtslående form for ensomhet som mennesket opplever.
Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here