Hvordan løse familieproblemer?

Familieproblemer handler ofte om ubevisste samspillsmønstre som skaper symptomer eller ødelegger relasjonen mellom familiemedlemmene på en snikende måte. Hvordan løse familieproblemer?

Medlemmene i en familie havner ofte i bestemte roller og familien utvikler sine egne mønster. Noen rollefordelinger og samspillsmønster er konstruktive og hjelper familien til å fungere godt sammen, men det finnes også en rekke dysfunksjonelle familiekonstellasjoner som hemmer vekst og utvikling. I denne artikkelen skal vi først se litt på noen typiske familieproblemer, og deretter reflektere over hva man kan gjøre for å skape positive forandringer i en familie som har havnet i et ”galt spor”. Vi håper også at artikkelen kan anspore til en måte å tenke på i forhold til familiesystemet som kan virke forebyggende og utviklende for familier som egentlig ikke opplever noen store problemer i hverdagen.

Typiske familieproblemer

Noen familier snakker aldri om følelser, noe som fører til store psykiske spenninger innad i familiesystemet. Av og til utvikler et av familiemedlemmene symptomer som ofte kan forstås i relasjon til dårlig følelsesmessig kommunikasjon. Når man ikke er åpne og har mulighet til å sette språk på følelser i relasjon til sine nærmeste, vil ofte den følelsesmessige smerten komme til uttrykk på uheldige måter. Spiseforstyrrelse, selvskading, alkoholisme, angst, depresjon eller andre kroppslige plager kan ha sitt utspring i et lukket familiesystem hvor man ”feier følelser under teppe”.

I noen familier er det dårlig kommunikasjon mellom foreldrene, hvorpå mor eller far vender seg til barna for å snakke om sine problemer. I slike tilfeller får barna et voksenansvar som kan forstyrre barnets emosjonelle utvikling. Man ser også eksempler på at barn blir symptombærere for problemer som egentlig hører hjemme i familiesystemet som helhet (Se artikkelen Hva skal man si til barna?).

I noen familier utvikler det seg et scenario hvor barn får kraftige symptomer som selvskading, utagerende rusmisbruk, spisevegring, skolevegring og lignende, og når man undersøker samspillet i familien litt nøyere, kan det tyde på at barnet utvikler symptomer for å kanalisere foreldrenes oppmerksomhet mot seg selv. Det kan hende at barnet på et subtilt nivå merker en konflikt mellom foreldrene. Foreldrene forsøker kanskje å holde konflikten skjult for barnet, men likevel fornemmer barnet en utrygghet i familien. (Generelt sett kan man si at barn får med seg mye mer enn vi tror). For å skape kontroll på den diffuse uroen barnet merker mellom foreldrene, utvikler det altså symptomer for å avlede oppmerksomheten. Foreldrene blir engasjert i barnets problemer, hvorpå konflikten mellom foreldrene kommer i bakgrunn. Dett er ikke noe som foregår på et bevisst og kalkulert nivå fra barnets side, men er et eksempel på et samspillsmønster som kan spre seg i familien som følge av konflikter mellom foreldrene eller dårlig kommunikasjon innad i familiesystemet (Se artiklene Dysfunksjonelle familier del II og del III).

Andre familier har en nevrotisk struktur hvor man forsøker å holde sterke følelser på avstand ved å holde husstanden så pertentlig og ryddig som mulig. Overdreven renslighet og ryddighet er også et symptom som ofte assosieres med dårlig følelsesmessig kommunikasjon (se artikkelen Ytre tegn på familieproblemer del I).

I kategorien familie og samliv skriver vi mer om denne typen samspillsmønstre som kan snike seg inn på familiesystemet og ”angripe” medlemmene på en litt skjult måte.

Hvordan løser man familieproblemer?

Et viktig poeng ved ovennevnte eksempler er at mange familieproblemer handler om skjulte og ubevisste mønstre som lammer relasjonen mellom familiemedlemmene på en stilltiende måte. Familien har som regel vanskelig for å oppdage den uheldige dynamikken som utspiller seg, og derfor er det vanskelig å løse opp i denne typen problemer. En forutsetning for å skape en positiv endring i en familie, er at man klarer å identifisere problemet. Ved å identifisere og definere problemet, blir det synlig. Og når problemet er synlig, er det mulig å løse det.

Familier som unnviker folelserNoe av det viktigste man kan gjøre i en familie hvor man opplever at man ”sklir fra hverandre” eller står i fare for å havne i uheldige mønstre, er å snakke så åpent som mulig med hverandre. Her gjelder det å stille med en ubetinget aksept for den andres opplevelser slik at dialogen blir åpen og ikke ansporer til en ny ”krig”. Dette er ikke lett, og som regel er det så mye følelser på spill at familien som system eller enkeltindividet raskt havner i en form for forsvarsposisjon som stenger for nødvendig åpenhet. Før man går inn i en slags felles analyse av sin egen husholdning, kan det være en fordel å ha litt kjennskap til familiepsykologi slik at man vet hva man ser etter. På den måten kan man kanskje ha et felles prosjekt hvor man tilegner seg litt kunnskap om ”systemteori” og familiepsykologi, hvorpå man sammen kan gjøre sin egen familie om til objekt for analyse. Igjen krever det åpenhet, men kunnskap kan hjelpe oss å beholde en observerende holdning slik at vi ikke fanges i nettopp de samme mønstrene vi er ute etter å forandre. Med en gang vi fanges av sterke følelser, kobles vi inn på våre automatiske reaksjonsmønstre som gjør oss ”blinde” for problemenes natur. Vi mister den distansen vi trenger for å se problemet klart, og dermed har de ødeleggende samspillsmønstrene igjen kneblet familien.

Poenget er å være åpne og på lag slik at man sammen kan sitte ”utenfor” å se seg selv og sin familie i et større perspektiv. Ettersom vi tror at kunnskap om psykologi og familiedynamikker kan være til god hjelp i en slik prosess, har vi laget en ”selvhjelps-test for familier”. Kanskje kan den være nyttig i familier hvor man opplever problemer eller ser at man er i ferd med å vokse fra hverandre, men har et felles prosjekt om å vokse seg sterkere sammen.

Videoen under kan kanskje også være til hjelp i en slik sammenheng. I videoen snakker psykologspesialist Sondre Risholm Liverød om de 12 vanligste familiekonstellasjoner som kan føre til alvorlige problemer for én eller flere av familiemedlemmene.

Den største utfordringen

La oss si at et familiemedlem ser sitt eget ansvar i forhold til et problem, og deretter endrer seg for å skape en positiv forandring. Dessverre er det lettere sagt enn gjort. Hvis et medlem av en familie plutselig forandrer seg, vil det påvirke hele familiesystemet. Forandringen vil ofte føre til at familien opplever en forstyrrelse av den etablerte balansen (som egentlig er en ubalanse) og derfor har en sterk motstand mot det som dypest sett er en positiv endring. Familieterapeuter har gjennom erfaring lært seg at forandring ikke fryder. Eksempelvis kan en alkoholiker slutte å drikke og på den måten ”destabilisere” familien så ettertrykkelig at et annet familiemedlem utvikler en depresjon eller får psykosomatiske vanskeligheter. Det er også mange eksempler på at en tørrlagt alkoholiker fører til at et annet familiemedlem begynner å drikke, som om familien trenger en alkoholiker for å fungere. Ofte er det slik at eksempelvis alkoholikeren på sett og vis bærer underliggende familieproblemer på sine skuldre. Alkoholismen har gitt problemet et ansikt, men ofte har man kanalisert dypereliggende problemer inn det problemet som er åpenbart – alkoholmisbruket.

Poenget er altså at selv positiv forandring i et familiesystem kommer til å føles ubehagelig i en overgangsperiode. Dette må man være klar over i alle endringsprosesser. I terapi sier man ofte at man blir verre før man blir bedre, og det gjelder sannsynligvis også i forhold til familier. Det som oppleves ”verre” er selve forandringen. Forandring krever omstilling, og omstilling krever en hard innsats for å skape ny balanse på et nytt nivå.

Av Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

4 KOMMENTARER

  1. Det jeg ikke liker, er at dette er en sannhet i livet, til så altfor mange uskyldige mennesker. Lukkethet, i nære relasjoner, er rota til altfor mye vondt og ikke minst unødvendige onder.. det skaper komplikasjoner, i eget og andres liv- et nervepress å leve under og direkte ødeleggende for livskvaliteten… Kjempebra art., og i tillegg elsker jeg å lytte til disse videosnuttene, med enkle og greie forklaringer på et kjempeviktig tema! Kjempeflott, Sondre R. Gleder meg til det neste kommer.!

  2. Dette var kjempegodt forklart. Det var som å få vera med på reisen og i alle svingene. Det er ein stor sorg at mennesker som har behov for å snakke om sitt indre landskap skal på ein kontrollerende måte bli hindra i det. Det vil bli liggjande som eit trykk som ein må bera på i ensomhet. Og like vondt er det der den den som vil arbeide med sine følelser blir snakka om som at den fantaserer eller er hårsår. Ja den kan oppleve å bli beskrevet på mange negative måtar. Og det blir som salt i såret, visst den då gir seg til kjenne og vil vite om kvifor ein blir rekna som ein uro og blir negativt omtalt visst ein vil snakka om det som har gjort vondt? Ja då kan det komme nye beskyldninger at, “det har eg /vi aldri sagt” då er den “hårsåre” som fantaserer igjen. Vondt vondt vondt! Der ingen vil innrømme noko som kan ha såra, berre fornekte… der kan det bli eit vanskelig sted å leva.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here