Heisfobi

De fleste vet at det ikke er farlig å ta heis, men likevel er frykt for å ta heis et ganske utbredt fenomen. Hvorfor reagerer vi med frykt for noe som ikke er farlig, og hvordan bli kvitt det?

Hvis du har en fobi, innser du helt sikkert at din frykt er ubegrunnet, men likevel så klarer du ikke å kontrollere følelsene dine. De som lider av heisfobi, kan reagere med intens frykt bare ved tanken på en heis. Og dersom de ser en heis, eller blir tvunget til å ta en hei, er skrekken og frykten automatisk og overveldende. Blant våre mest vanlige fobier er frykten for lukkede rom og trange plasser (klaustrofobi) og frykt for store høyder (akrofobi). I denne artikkelen skal vi se på heisfobi, noe som sannsynligvis kan forstås som en variant av klaustrofobi.

En enkel eller komplisert fobi?

I møte med mennesker som sliter med ”frykt på villspor”, tenker jeg ofte at det finnes enkle fobier og mer kompliserte fobier, eller rettere sagt, én bestemt fobi kan være av det enkle slaget hos noen, mens hos andre er den samme fobien ”overflaten på et dypere problem”.

Dersom man som liten låser seg inne på toalettet, og senere i livet har med seg en frykt for lukkende rom, kan man tenke seg at det handler om en såkalt ”enkel fobi”. Da forutsetter vi at det er en slags direkte link mellom en skremmende opplevelse og senere frykt for lignende situasjoner. I slike tilfeller kan man ha godt utbytte av behandlingsformer som baserer seg på ”eksponering”. Det vil si at man gradvis nærmer seg det man er redd for i trygge omgivelser, og langsomt erfarer at ens frykt er overdreven fordi den slår inn som et ”psykologisk ekko” fra en tidligere opplevelse.

I andre tilfeller kan det hende at man egentlig ikke har noen traumatiske opplevelser fra trange rom eller heiser, men likevel har utviklet en heisfobi. Og da kan det hende at årsaken til heisfobien er vanskeligere å identifisere, og kanskje heisen fungerer som et slags symbol på andre frykter som er kanalisert inn mot heisen for å gi vår indre uro et ”ansikt”. I et slikt tilfelle kan det hende at eksponeringsterapi ikke er fullt så effektiv, og at man ”terapeutisk sett” må ”grave dypere i seg selv” for å få bukt med sine heisproblemer.

 

Oppskriften på en fobi

I flere andre artikler har vi tatt utgangspunkt i en teori som foreslår at fobier ofte er satt sammen av flere underliggende ”fryktkomponenter”. Det er selvfølgelig naturlig og sundt å være redd i farlige situasjoner, men ved fobier er trusselen sterkt overdreven eller ikke-eksisterende. Vi reagerer altså med frykt i en situasjon som ikke er farlig. Det er i utgangspunktet ikke farlig å ta heis, men likevel er dette blant de vanligste fobiene. Kanskje handler det om at heisen bebor noen elementer som gjør den til arnested for andre underliggende fryktkomponenter. I forhold til mange av våre vanligste fobier, regner man med at de består av én eller flere av følgende ingredienser.

• Mutilasjon: frykt for å miste eller skade deler av kroppen, enten internt eller eksternt.
• Separasjonsangst: frykt for å bli forlatt eller avvist, og i mangel av andres bekreftelser oppleve tap av egenverdi.
• Ego-død: frykt for tap av integritet, enten gjennom ydmykelse, skam, eller følelsen av verdiløshet.
• Selvopprettholdelse: frykt for å opphøre og eksistere (oftest beskrevet som en frykt for å dø)
• Tap av autonomi: frykt for å bli begrenset på en eller annen måte, enten midlertidig (fanget) eller permanent (lammet).

 

Heisfobiens psykologi

Dersom heisfobi skylder en urovekkende opplevelse fra tidligere, er det nærliggende å tenke at frykt for å ta heis klassifiserer som en ”enkel fobi”. Den mest brukte behandlingsformen for fobier er en variant av kognitiv atferdsterapi som kalles for systematisk desensitisering eller eksponeringsterapi. Amerikanske studier antyder at denne terapiformen fungerer godt i opp mot 75 % av tilfellene.

I eksponeringsterapi blir man eksponert for objektet eller situasjonen man frykter i et trygt og kontrollert miljø. Den vanligste prosedyren innenfor eksponeringsterapi involverer en gradvis tilnærming med det fryktutløsende objekt, først i fantasien og tankene og så i virkeligheten. Det betyr at man i første omgang vil snakke om heiser, kanskje undersøke hvorvidt heisfobien er rasjonelt begrunnet eller overdreven. Dernest kan man eksempelvis se på terapeuten ta heis, og kanskje sitte i heisen uten at døren går igjen og til sist ta heisen én etasje opp med følge og så videre. Hvor raskt man øker ubehaget og nærmer seg det man frykter, avhenger av kapasiteten til pasienten.

Man kan også forestille seg at heisfobien ikke egentlig knytter seg til en bestemt traumatisk opplevelse i heis, men snarere representerer noen av de underliggende fryktkomponentene vi har beskrevet over. Kanskje kan man argumentere for at man kommer til å dø dersom man blir sittende fast i en heis over veldig lang tid. Dette har kanskje aldri skjedd, annet enn på skrekkfilmer, men rent teoretisk sett er det vel en mulighet. I så fall kan man tenke at heisfobi også er en tildekt variant av dødsangst, og egentlig ikke handler så mye om heisen i seg selv, men om undertrykte eksistensielle dilemmaer knyttet til vår dødelighet.

Et yndet og virkningsfullt tema i mange skrekkfilmer er hovedpersoner som blir begravd levende. En kiste er trang (klaustrofobi), og ligger man plutselig ”6 fot under”, klarer man ikke å åpne den. En heis er ikke fullt så trang, og en heis er ikke en kiste, men kanskje finnes det ”symbolske likhetstrekk”? Kanskje er det like vanskelig å åpne en heis mellom to etasjer (uten hjelp utenfra) som det er å åpne en begravd kiste?

Jeg har også sett filmer hvor mennesker kommer i klem på vei ut av heisen, enten i døra eller i en åpen dør mellom to etasjer, og dermed blir delt på midten. Her kan jeg tenke meg at filmskaperen har til hensikt å skremme publikum ennå mer, og dermed kobler inn nok en fryktingrediens i scenarioet, nemlig mutilasjon: frykt for å miste eller skade deler av kroppen. Slik blir den skremmende cocktailen ennå mer virkningsfull fordi den spiller på flere komponenter samtidig.

I så fall er kanskje heisfobi såpass utbredt blant folk fordi den potensielt sett spiller på minst to sentrale fryktkomponenter samtidig. Det handler om frykten for tap av frihet (bli sperret inne) og frykten for å dø, og når man i tillegg blir delt på midten i en forferdelig skrekkfilm, har man virkelig grunn til å oppfatte heisen som et utrivelig sted.

I og med at heisfobi er såpass vanlig, er det rett og slett statistisk sett helt usannsynlig at alle de som lider av heisfobi har sittet fast i en heis tidligere i livet (enkel fobi), men desto mer sannsynlig at heisen blir en slags inkarnasjon av andre eksistensielle og fellesmenneskelige fryktkomponenter. I de tilfeller hvor heisfobi er den synlige siden av eksistensiell angst, kan det hende at eksponeringsterapi ikke fungerer optimalt. Kanskje kan man trene seg opp til å ta heis, og sånn sett være kvitt heisfobien, men dersom fobien i utgangspunktet hadde et mer eksistensielt og komplisert opphav, risikerer man kanskje at den underliggende frykten vil komme til overflaten på andre måter, og at man eventuelt utvikler en ny fobi.

Ideen i mer dyptgripende psykoterapi eller psykoanalyse, er at underliggende konflikter, uavklarte følelser og eksistensielle dilemmaer ligger over terskelverdien for det vi makter å ta innover oss. Det angstprovoserende psykiske materiale blir holdt utenfor vår bevisste oppmerksomhet ved hjelp av psykiske forsvarsmekanismer, men følelsene kommer likevel til overflaten på ”maskert vis”. Indre psykiske spenninger kan komme til uttrykk som symptomer eller irrasjonell frykt (fobier), og i en slik kontekst vil heisfobien bli utgangspunktet for en mer dyptgripende analyse. Man må med andre ord jobbe seg fra overflaten (heisfobi) ned til kjernen i problemet: Jeg er redd for å bli avskåret fra mine nærmeste (isolert/vær ensom), bli sperret inne (tape frihet) og min dødelighet har jeg gjemt i heisen, akkurat som jeg gjemte monsteret i skapet når jeg var liten.

 

Konkluderende bemerkning

Dersom vi forstår våre fobier og angster på en dypere måte, kan det hende at vi gradvis kan håndtere problemene bedre. Det vil ofte hjelpe oss å forstå mer om opphavet og de underliggende faktorene i våre frykter og fobier for å vinne mer oversikt, kontroll og velge rett behandlingsform. Kanskje er fobien knyttet til en spesifikk hendelse, kanskje er den overført fra foreldre (sosial arv), kanskje representerer den mer eksistensielle temaer eller kanskje fobien er et litt tilfeldig uttrykk for en mer grunnleggende usikkerhet i forhold til vår personlighet, selvfølelse og identitet. Og som regel er det en blanding av mange faktorer.

 

Av Psykologspesialist
Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here