Omsorgssvikt avler omsorgssvikt

Omsorgssvikt er en forferdelig affære som rammer barn. Alvorlig sviktede barn kan utvikle forstyrrelser i personligheten som hemmer dem senere i livet.

Omsorgssvikt er en forferdelig affære som rammer barn. Det kan føre til innestengt sinne, smerte og bitterhet over fortiden, noe som igjen kan ødelegge livet på mange måter. Tilgivelse er vanskelig, men ofte første skritt på veien mot et bedre liv og følelsesmessig kontroll. Gandhi sa: “Den svake kan aldri tilgi. Tilgivelse er en kvalitet for de sterke”. Hellige skrifter, religiøse tekster og en stor mengde eksistensiell litteratur tar for seg tilgivelse. Hvordan føles det å tilgi?

Veronica er en person som kan fortelle oss noe viktig om dette tema. Hun har vært gjennom en vanskelig barndomstid og likeledes en tøff tid som voksen. Det er først i den senere tid at hun endelig kan mimre om fortiden uten å føle smerte. Veronicas tragiske historie ødela for henne selv og påførte familien store emosjonelle skader som kanskje aldri blir helt reparert, men tilgivelse gav likevel muligheten til å leve videre med sårene.

En livstruende sykdom og en familiekrise var to viktige elementer som fikk Veronica til å be om tilgivelse.

Omsorgssvikt
Omsorgssvikt

Veronicas far døde kort tid etter at hun ble født – de sa det var tuberkulose. Moren hadde ikke råd til å ta seg av henne, så hun ble omplassert til sin onkel som liten baby. Dessverre var Veronica aldri helt velkommen hos onkelen. Da hun var fem år, fikk hun ikke spise sammen med resten av familien. Da hun var ti år, ble hun slått for små feiltrinn, og stadig straffet nesten uten grunn. Smertene hun opplevde hjemme ødela konsentrasjonen hennes, og dermed gjorde hun det dårlig på skolen. Hver dag lengtet hun etter moren sin, eller noen som kunne vise henne omsorg og nærhet.

En dag da Veronica var 13 år, rømte hun hjemmefra. Moren hennes bodde i et nedslitt hus, og hun var ved dårlig helse. Dessverre var hun ikke istand til å ta seg av datteren, selv om hun visste hvordan Veronica ble behandlet. Veronica bønnfalt moren om å la henne få bli, men moren var urokkelig. Hun forfektet at datteren ikke ville være trygg hos henne. Veronica dro tilbake til onkelens hus. Hun var frustrert fordi moren nektet å la henne få bli, og hun var sint på seg selv fordi hun i det hele tatt hadde forsøkt å be moren om hjelp og omsorg. Onkelen hadde varslet politiet om forsvinningen og var lettet over å se Veronica i live, selv om han ikke var glad for at hun var kommet tilbake. Veronica var heller ikke glad for å være tilbake og vurderte selvmord, men noe holdt henne tilbake fra en slik drastisk løsning. Kort tid etter denne hendelsen, døde hennes mor.

Veronica giftet seg da hun var 25 år gammel, og hennes tilkomne var en omsorgsfull og solid mann. De fikk to barn, og alt var tilsynelatende bra, til tross for at Veronica av og til ble rammet av raseri og hat. Innimellom ble disse frustrasjonsanfallene urettmessig rettet mot barna. På grunn av disse anfallene og utbruddene mot barna, trodde familie og venner at Veronica var mentalt ustabil og uskikket som mor. Etter hvert ble Veronicas svigermor spurt om å hjelpe til med omsorgen for barna. Ektemannen var en meget rolig og fredlynt mann, og han var veldig bekymret over Veronicas oppførsel. Av og til så det ut som om Veronica hadde lagt den yngste av de to barna for hat. Mens ektemannen var borte størsteparten av dagen, brukte Veronica å fotfølge datteren rundt i huset og kritisere henne for den minste ting. Ofte endte det med at hun slo datteren for feil som ikke engang var begått. Det verste var at det så ut som om Veronica fant glede i sin forferdelige oppførsel mot datteren.

En dag ble Veronica oppringt fra skolen som ba henne komme inn til et møte vedrørende datteren. Veronica reiste ned umiddelbart for å finne ut hva som var galt. Det viste seg at datteren, som nå var seks år, hadde angrepet et barn på tre år på lekeplassen. Den lille jentas foreldre krevde at Veronicas datter skulle gå til rådgivning. Under rådgivningen kom det fram at datteren så på moren som full av hat, mens hun likte bestemoren, faren og broren. Veronicas eldste datter var enig i at moren var alt for hard, streng og slett ”ikke snill” mot lillesøsteren. Veronica hadde ikke forventet dette og ble forbauset over barnas reaksjon.

Etter hvert ble det klart for Veronicas ektemann at hun hadde en svært dårlig innflytelse på barna. Dermed bestemte han seg for å holde barna unna Veronica ved å søke om skilsmisse og ansvar for barna. Veronica kunne ikke fatte og forstå at hun nok en gang hadde blitt forlatt. Hun gråt og bønnfalt ektemannen om å få bli hos familien, men han hadde bestemt seg. Samtidig som alt dette forgikk, ble Veronica diagnostisert med en framskridende hjertesykdom. Ektemannen insisterte likevel på at han fortsatt ville ha skilsmisse, på tross av helsetilstanden hennes, men han sa seg villig til å hjelpe henne økonomisk.

Veronica begynte i terapi og valgte å tilbringe mye tid alene. I tillegg til terapien meldte hun seg inn i en gruppe hvor hun kunne snakke ut om følelsene sine i forhold til familien som hadde forlatt henne. I terapien ble hun i første omgang fullstendig overveldet av hat mot onkelen og hans familie, og deretter smerten hun følte i forhold til tapet av sin egen familie. Hun hatet sin eksmann og barna for at de hadde kastet henne ut av huset, og la all skyld på ektemannen. Hun vendte seg mot religion for å finne et fortrøstningsfullt holdepunkt, men fant ingen trøst. Til slutt var det terapeuten som klarte å hjelpe Veronica. Hun forklarte hvordan Veronicas vonde barndom og alt som hadde hendt henne i oppveksten fremdeles hadde et følelsesmessig tak på henne som hun ikke klarte å kontrollere. Mangelen på kjærlighet i oppveksten gjorde at hun lenget etter nettopp dette, men hun visste ikke hvordan hun skulle oppnå det. Veronica hadde ingen forutsetninger for å forstå hvordan man skaper intime og trygge forhold til andre mennesker. Hun visste ikke hvordan hun kunne bli elsket, og dermed var hun også usikker på hvordan hun kunne elske en annen. Hennes mellommenneskelige forhold hadde vært preget av hat, misbruk og fiendtlighet, noe som hadde fratatt henne muligheten til å erfare hvordan man knytter gode relasjoner til andre mennesker. Psykoterapeuten hjalp Veronica å sette ting i et nytt perspektiv.

Denne tilnærmingen virket som en katalysator for Veronica, og hun forsto at hun hadde skyldt på alle rundt seg, i stedet for å sette pris på alt de hadde gjort for henne. Hun forstod at hennes egne dårlige erfaringen spilte seg ut på nytt i forholdet til familien, og hun forstod at hennes egne uavklarte følelser gitt ut over barna på en svært uheldig måte. Denne åpenbaringen var svært trist og selvfølgelig tung å bære, men den var likevel første skritt på vei mot et bedre liv.

Følelsesmessig kontroll

Det første Veronica lærte i terapien var å kontrollere seg selv når hun ble sint. Hun lærte å stoppe opp, eller trykke på pause i eget liv, for å sjekke ut hva hennes egentlige følelser var. Veronica oppdaget etter hvert at når noe irriterte henne, så sluttet hun å tenke. Hun følte at hun mistet kontrollen, mistet refleksjonsevnen og muligheten for en gjennomtenkt løsning, og dermed brukte hun fysiske og til dels voldelige metoder for å kontrollere vanskelige situasjoner. Dermed var hun til skade for sine barn, noe som videre skapte utrygghet hos blant annet yngste datteren. Dette førte videre til et lignende problem hos datteren, som på sett og vis adopterte den utagerende måten å løse konflikter på. Datterens problemer hjemme ga henne lite rom og erfaring med håndtering av følelser, og symptomet var en tilsvarende utagering og voldelig atferd som problemløsningsstrategi i mange sammenhenger.

Det tok lang tid før Veronica skjønte hvor alene hun var, og at folk trakk seg unna på grunn av oppførselen hennes. Ektemannen hadde ikke tatt affære med Veronicas oppførsel på et tidlig nok tidspunkt, men tok det siste og endelige steget først når situasjonen ble uutholdelig.

Tilgi fortiden

Noen ganger skjer ting uten at det er noen sin feil. Veronicas foreldre var ikke istand til å ta vare på henne. Moren valgte å sende henne til de ”relativt” trygge omgivelsene hos onkelen, men dessverre var onkelen egentlig ikke parat til å ta inn en ekstra person i familien. Ingen mente i bunn og grunn å være onde, men de var bekymret for seg selv og sine nærmeste. På sett og vis handlet alle ut i fra de hensyn som naturlig nok ble prioritert i deres livssituasjon. Gradvis innså Veronica hvor vanskelig det måtte ha vært for onkelen å ha henne boende, blant annet på grunn av den oppførselen hun selv utviste som rekasjon på sin fortvilte situasjon. Etter en lang periode med en følelse av hat mot familien sin, skjønte hun til slutt hva som hadde utløst disse tragiske hendelsene. Hun forstod sin egen rolle og hvordan hun ikke klarte å sortere ut egne følelser på en passende måte, og hvordan dette påførte familien lidelser og utrygghet. Etter hvert husket hun likevel de stundene hvor godhet og kjærlighet hadde hjulpet henne, selv om hun ikke hadde vært i stand til å se det der og da, på grunn av sin mentale tilstand og følelsesmessige turbulens.

Tilgi deg selv

Dette er det vanskeligste elementet. Å forklare og fortelle om barndommen var relativt enkelt, men det vanskeligste var å akseptere at hun hadde behandlet ektemannen og barna så dårlig, og denne erkjennelsen førte til at hun ble deprimert. Hun innså nå at ektemannen og barna hadde avskydd henne. Hun så hvordan hennes egen fortid hadde forkludret hennes oppførsel og påført familien stor ulykke. Sakte men sikkert innså hun at det å akseptere feilene, til tross for den smerten de førte med seg, hadde hjulpet henne til å gjenvinne kontrollen på egne følelser og bevisstheten om seg selv.

Veien tilbake

Hun fikk lov til å besøke barna og innså hvor kjærlige og elskverdige de var. Hun gråt bitre tårer når hun tenkte på all smerten hun hadde forårsaket dem da de var yngre. Barna var unge og mer tilgivende. Ektemannen var redd for å la Veronica bli en del av livet hans igjen. Hun innså hvor mye hun hadde såret ham, og at han ikke stolte på henne. Etter hvert avsluttet hun forsøkene på å vinne ham tilbake, og aksepterte at hun nå var enslig. Svigermoren til Veronica har vært en god støtte. Hun har utvist forståelse ovenfor Veronica. Det er også svigemoren som gir Veronica oppdateringer om barna, og hun holder kontakten med dem via internett og jevnlige besøk. Hun er klar over at når de blir tenåringer, så vil de støte på problemer på grunn av hennes tidligere oppførsel, kanskje kommer hun også til å gjenkjenne sin oppførsel i dem.

Helse

Veronicas psykiske helse vil kanskje aldri bli helt restituert. Stressnivået har vært høyt, men Veronica er nå en lykkeligere kvinne. Hun har blitt flinkere til å akseptere livets realiteter, noe som også gir henne større muligheter til å nyte livets goder.

Sinne gjør deg mindre, men tilgivelse tvinger deg til å vokse deg større enn du var”   – Cherie Carter-Scott

Av Sondre Risholm Liverød &
Shobna Subramanian Iyer

WebPsykologen.no

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

9 KOMMENTARER

  1. veldig bra å lese om andre virkelige hendelser og at det har vært en løsning tross alt.

  2. Hei, og takk for ditt innspill. I psykologien liker vi å tenke at det alltid finnes en løsning. Ofte handler det om å se sitt egen mønster og avsløre egne negative tanker og destruktive selvoppfattelser. Negative selvoppfattelser er ofte noe som har slått rot i oss fra tidlig alder, og det er ikke alltid like lett å se hvordan det påvirker livet vårt. Ofte opplever vi bare skuffelse og svikt, men oppdager ikke hvordan vi selv kan skape en ny tilværelse. Vi kan sjelden endre omgivelsene, men vi kan endre vår holdning til disse, og det er enormt kraftfullt. Når vi våger å se litt innover i oss selv, tror jeg alltid det er mulig å finne ”lykke” eller leve et godt liv. Uansett, takk for ditt innspill!

    Vennlig hilsen WebPsykologen
    Sondre Risholm Liverød

  3. Jeg synes helsepersonell skal la være å predike tilgivelse. Det må være helt opp til den som sliter. Psykologer er søren meg mye verre enn prester; sistnevnte pleier ikke å kreve tilgivelse i våre dager.

    Skal barnemishandling og incest tilgis også? Jeg har opplevd respektløst tilgivelsespreik i terapi, noe som kun avstedkom falsk skyldfølelse. Jeg ser det sånn at så lenge overgripere (i mitt tilfelle overgrep i hele barndommen) ikke angrer det de har gjort og tar ansvar, så er det ikke noe å tilgi .

  4. Hei og takk for ditt innspill. Det er leit å høre at du opplever denne artikkelen som en preken. Denne artikkelen baserer seg i høy grad på en sann historie som vi ønsket å formidle da det sannsynligvis er mange skjebner som vil kjenne seg igjen i Veronica. Vi ønsker heller ikke på noen måte å ”kreve” tilgivelse, men ideen er å komme til en slags følelsesmessig forsoning med seg selv og sin fortid. I denne historien ser vi hvordan Veronica blir sviktet på det groveste gjennom sin oppvekst og siden hvordan den emosjonelle smerten hun bærer med seg går ut over hennes egne barn og familie. Dessverre ser vi mange eksempler på hvordan omsorgsvikt på sett og vis går i en slags ”sosial arv”. Tilgivelse i denne sammenheng handlet om at Veronica måtte erkjenne at hun hadde sviktet sin egen familie, og likeledes se at hun ikke gjorde det av vond vilje, men snarere at hun gjenskapte den samme tragedien hun selv hadde gjennomgått som liten. Dersom vi bærer på mye frustrasjon, svikt og sinne, hender det ofte at dette går utover ”feil” personer. Det er i denne sammenheng vi snakker om akseptere og plassere de sterke følelsene på rett sted og forsøke å komme til en slags forsoning med det som har hendt. Det betyr ikke at vi skal si at det er ok at noen har begått oss urett, men det handler om å se historien i er større perspektiv og på den måten forsøke å lege sårene og deretter komme seg videre i livet. Denne artikkelen er på mange måter skrevet med en viss referanse til østlig filosofi. I denne tanketradisjonen er en av menneskets største ”demoner” at vi ofte bærer nag og setter oss ”følelsesmessig fast i fortiden”. I de fleste tilfeller vil negative følelser og hevngjerrighet ovenfor de som har gjort oss ille kun skade oss selv. Hevngjerrighet, sinne og skuffelser som peker bakover i tid har ofte en tendens til å ødelegge hvert eneste øyeblikk. Terapi vil derfor i mange sammenhenger handle om å forsone seg med fortiden og deretter kanalisere den store kraften i de negative følelsene ut i mer konstruktive og selvopprettholdende bedrifter. Igjen vil jeg poengtere at tilgivelsen her ikke handler om å bifalle det som har skjedd, men å løsrive seg fra fortiden. Det handler om å befri våre emosjonelle krefter fra de vonde erfaringene og bruke de til å komme oss videre i livet. Dersom et menneske med mange traumer virkelig klarer å gjennomføre noe slikt, er det sannsynlig at vedkommende også har gjenvunnet sitt liv. Derfor begynner denne artikkelen med et sitat av Gandhi: “Den svake kan aldri tilgi. Tilgivelse er en kvalitet for de sterke”. Poenget er altså at å heles etter omsorgssvikt er en uhyre vanskelig og krevende affære, men samtidig at det faktisk representerer en mulighet for de fleste.

    Jeg håper at dette kunne gjøre noe av poenget litt klarere. Som sagt er dette en historie med røtter i virkeligheten, og dersom det ligner en prediken har vi åpenbart mislykkes med vårt budskap. Takk for ditt innspill og igjen håper jeg at denne oppklaringen kan sette vår historie i et litt annet lys.

    Vennlig Hilsen
    Sondre Risholm Liverød
    WebPsykologen.no

  5. Hei igjen Sigrun.

    Du løfter opp en vanskelig og viktig problemstilling som på mange måter handler om ulike livsorienteringer. Som terapeut bør man være forsiktig med å la sine egne livssyn overføres på klienten. Poenget i terapi er som regel at klienten selv skal finner nye muligheter og nye veier i sitt eget liv. Man kan få hjelp, forståelse, støtte og en utredning av problemkomplekset slik at man er bedre rustet til å håndtere problemene, men enhver terapeut skal være forsiktig med verdiladede intervensjoner.

    Immanuel Kant påberoper seg en såkalt kopernikansk vending innenfor filosofien nettopp ved å påpeke menneskets sentrale plass i akkumulering av kunnskap. Han forfekter at vi som mennesker er med på å skape våre egne verdensbilder. Vår bevissthet oppfatter ikke verden akkurat slik den er (objektivt), men vår erkjennelse av verden er et resultat av våre individuelle disposisjoner. For en behandler med erfaring fra familieterapi, er ikke dette spesielt oppsiktsvekkende. Herfra vet man av erfaring at en families ”sannheter” har mange ansikter. Det er ikke sjelden at ektemannens beskrivelse av et bestemt scenario er totalt forskjellig fra konens opplevelse av akkurat samme situasjon. Dersom barna er deltakende i samtalen, vil de som regel presentere en tredje og en fjerde variant av det samme hendelsesforløpet, og når terapeuten skal forsøke å formidle sin forståelse av situasjonen, får vi plutselig et perspektiv nummer fem på sakens anliggende. Fem forskjellige virkelighetsoppfattelser av ett og samme hendelsesforløp er ikke uvanlig i familieterapi, og det er heller ikke uvanlig på steder hvor mennesker enten jobber eller lever sammen. I slike sammenhenger er det svært viktig at man ikke begynner å ”krige” om det ene rette perspektiv. God terapi handler som regel ikke om rett eller galt, men om å forstå andres opplevelser.

    Psykoterapi er en praksis som vitenskapsteoretisk sett føyer seg best inn under den hermeneutiske tradisjonen. Det dreier seg om å utlede ”innsiden” av en person og da må man i dialog med vedkommende, og psykoterapeutisk behandling er i og for seg ikke noe annet enn en åpen dialog mellom en terapeut og en klient. Dersom vi her får en situasjon hvor terapeuten mener at hans syn på verden er suverent, og dermed direkte eller indirekte forsøker å overbevise klienten om dette, står vi ovenfor et uheldig scenario. Dersom klienten under subtilt press overtar terapeutens perspektiver, utenat vedkommende har gjennomgått en personlig prosess med revurderinger basert på egne preferanser, følelser og behov, har terapien mistet mye av sin verdi som et ”fordomsfritt” forum hvor man ideelt sett skal føle seg trygg og fri til å utforske nye sider ved seg selv.

    Psykologer er stort sett utdannet på en måte hvor fokuset er å forstå og bekrefte andres innfallsvinkler til livet, og for all del ikke drive sekterisk virksomhet hvor egne synspunkter korrumperer en åpen og utforskende holdning.

    Jeg tror faktisk at Bjørn Eidsvåg forstod dette da han skrev sangen Eg Ser. Eidsvåg arbeidet en stund i psykiatri, og han har flere ganger uttalt at nettopp denne sangen ble skrevet ut fra hans erfaringer i møte med mennesker som sliter med psykiske problemer.

    Eg ser at du e trøtt
    men eg kan ikkje gå
    alle skrittå for deg
    Du må gå de sjøl
    men eg vil gå de med deg
    Eg vil gå de med deg

    Eg ser du har det vondt
    Men eg kan ikkje grina
    Alle tårene for deg
    Du må grina de sjøl
    Men eg vil grina med deg
    Eg vil grina med deg

    Eg ser du vil gi opp
    Men eg kan ikkje leva
    livet for deg
    Du må leva det sjøl
    Men eg vil leva med deg
    Eg vil leva med deg

    Ser at du er redd
    Men eg kan ikkje gå
    i døden for deg
    Du må smaka han sjøl
    Men eg gjer død til liv, for deg
    Eg gjer død til liv for deg
    Eg gjer død til liv for deg

    Håper dette kan være et slags innspill til ditt spørsmål/kommentar. Takk for ditt engasjement Sigrun. Jeg har vært på din blogg og lest litt av det du engasjerer deg i. De er svært viktige!

  6. Takk for tålmodig svar.

    Det var dumt at dette var det første innlegget jeg leste i denne bloggen (med de terapierfaringer jeg har). Nå har jeg lest litt mer rundt omkring. Bra blogg 🙂

  7. jeg håper psykologer i dag er blitt flinkere en de var før i tiden : )
    Det har skjedd for mange overgrep mot familier og mødre spesielt i generasjoner.
    Foreksempel var det morens skyld før om barnet hadde psykiatrisk sykdom, nå vet vi bedre ikke sant..?
    Det kan være arvelig betiget……eller en feil i hjerne…..

  8. Trist lesning, men jeg er veldig glad jeg leste dette.
    Kjenner meg igjen i beskrivelsen av sinne, hat og bunnløshet,- uendelig tristhet og skam når raserianfallet har roet seg.
    Oppvokst uten morsfigur og måtte tidlig klare meg selv..
    Innser at jeg bør søke hjelp!

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here