Hvorfor har barn usynlige venner?

Det viser seg at usynlige venner er et veldig vanlig fenomen hos barn. Spørsmålet er om oppdiktede venner tjener en psykisk funksjon i barnets utvikling. Er det sunt med usynlige venner?

Albert Åberg er en liten, ganske vanlig gutt, som bor sammen med pappaen sin. Albert har en oppdiktet venn som heter Skybert, som bare Albert kan se. Psykologiens pionerer, som Freud og Piaget, var usikre på om usynlige venner var psykisk sundt. På den tiden hadde man ikke tilgang til det datamaterialet man i dag har opparbeidet seg i forhold til barns psykiske helse. Freud og Piaget var derfor tilbøyelige til å forstå usynlige venner som et symptom. Siden har psykologisk teori hatt en tendens til å adoptere dette synet på usynlige venner, men en undersøkelse fra University of Washington og University of Oregon viser at usynlige venner ikke er et unormalt fenomen. Oppdiktede venner og relasjoner er ofte en del av barns fantasiverden, og dermed kan man ikke avskrive dette som tegn på ”psykiske skavanker”. I den omtalte undersøkelsen intervjuet man 152 barn i tre- og fireårsalderen. Barna ble spurt om de hadde fantasivenner, og testet på språk og utvikling. Tre år senere ble 50 gutter og 50 jenter fra den samme gruppa undersøkt på nytt. Resultatene fra undersøkelsen viste at nærmere to tredjedeler av barna hadde oppdiktede venner. 52 prosent av fantasivennene i undersøkelsen var leker eller andre fysiske ting, mens 67 prosent var usynlige figurer – både gutter, jenter og dyr. Blant annet beskrives en usynlig jente som kunne forvandles til et hvilket som helst dyr. Også i senere alder var fantasivenner et utbredt fenomen. 28 prosent av førskolebarna i undersøkelsen lekte med fantasivenner, og 31 prosent av skolebarna.

Denne undersøkelsen indikerer at fantasivenner er normalt. Det neste spørsmålet handler om hvilken psykologisk funksjon en slik fantasivenn tjener. Kan vi forstå fantasivenner som en slags hjelpende partner i barns modningsprosess? I denne artikkelen skal vi drøfte dette spørsmålet med utgangspunkt i selvpsykologi, samt noen andre psykologiske teorier som kan kaste lys over fenomenet.

Hvorfor har barn fantasivenner?

For å svare på dette spørsmålet, vil vi først gi en kort gjennomgang av noen relevante konsepter i Kohut sin teori om Selvet og menneskets utvikling.

Kjerneselvet

På 1600-tallet postulerte John Locke, i tråd med Aristoteles, at mennesket var født som en tom tavle (tabula rasa). I motsetning til Descartes argumenterte han for at mennesket var født uten noen form for forutfattet viten. For Freud kommer mennesket til verden med en biologisk ”bagasje” i form av et ID fylt av primitive drifter. Kohut på sin side er for så vidt enig med Locke i at barnet ikke fra første stund har noen reflektert bevissthet om seg selv. Det kognitive og det emosjonelle er ikke til stede allerede fra fødselen, men på en annen side er han også enig med Freud i at barnet har noe biologisk medbrakt, men for Kohut er det ikke drifter. Han resonnerer seg isteden frem til at barnet må være i besittelse av et slags ”potensiale”. Denne konklusjon trekker han blant annet på bakgrunn av at omverdenen henvender seg til det nyfødte barn som en helhetlig person. Det betyr altså at det må være noe medfødt i barnet som vi henvender oss til og kommuniserer med.

I tråd med sitt teoretiske rammeverk, selvpsykologien, forstår Kohut dette som noen forløpere til det som senere blir sentrum i dannelsen av selvet. Fra begynnelsen av er det ikke snakk om kun én kjerne, men flere kjerner som inneholder blant annet vår evne til språklæring, vårt temperament og utgangspunkt for dannelse av selvobjekter. Dette er selvets ”utviklingsprogram” som er allment og gjelder alle barn, men noen anlegg har en unik karakter i det enkelte mennesket, og derav følger vår individualitet eller særegne personlighet. Gjennom et forenende selvobjektmiljø vil dette spesifikke kjerneselvet nedfelle seg som en grunnleggende psykisk struktur. I tråd med tradisjonell psykoanalyse, determineres altså mennesket individualitet eller personlighet i de første leveår. Med i det faktum at Kohut ser bort i fra tradisjonelle driftsteori, vil følgelig også Freuds strukturmodell ikke lenger ha noen særlig relevans i selvpsykologien.

Selvobjekt

I psykoanalysen refererer begrepet om objekter til mottakeren for libidinøse og aggressive drifter. Det er i så måte snakk om de konkrete objektene i den ytre verden og den indre representasjon av objektene i vårt hode. Mengden psykisk energi investert i en mental representasjon er et mål på hvor sterk vi tiltrekkes eller begjærer det aktuelle objektet. De ytre objektene er altså noe håndgripelig vi kan se, røre ved og høre. Selvobjektene til Kohut er ikke av en slik konkret natur. De kan ikke veies eller måles og karakteriseres i høy grad av noe subjektivt. Det er på sett og vis en slags erfaring som vi ikke nødvendigvis har noe bevisst forhold til.

 ”Et selvobjekt er den funksjon og betydning et annet menneske, et dyr, en ting, en kulturmanifestasjon eller en idetradisjon har for opprettholdelse av ens følelse av å være et sammenhengende og meningsfullt selv. (Karterud, 1997, s. 18)

For barnet ivaretar selvobjektene visse funksjoner som det selv ikke er i stand til. Det kan forstås som et forsvar eller en måte å beskytte seg mot angst og frustrasjoner fra den ytre verden. Moren vil eksempelvis ikke alltid strekke til, og barnet vil før eller siden føle seg sviktet da det kanskje ikke får mat umiddelbart etter at det føler sult. I slike situasjoner vil de medfødte mekanismer i selvkjernene danne selvobjekter for på sett og vis erstatte noen mangler i den sviktende omverdenen. En kosebamse kan for eksempel representere noe trygt i foreldrenes fravær. Dersom bamsen blir borte en stund for så å komme til rette igjen, vil dette svekke barnets tillit til bamsen som selvobjekt. Men hvis utviklingen forløper normalt, vil behovet for de fysiske selvobjektene gradvis tones ned, og narsissismen rettet mot dem, vil integreres og legge grunnlaget for den psykiske struktur, eller barnets “psykologiske grunnmur”. Tilsvarende må barnet etter hvert selv påta seg rollen som den beskyttende mor har spilt gjennom oppveksten. Selvobjektene er med på å styrke barnets selvfølelse og med på å utvikle det i positiv retning. Dannelsen av selvobjekter er en kontinuerlig prosess som forløper gjennom hele livet, men er av størst betydning i barndommen.

Det tripolare selvet

Et av disse selvobjektsbehovene handler om å føle en viss grad av likhet med andre mennesker. Kohut snakket om tre poleri Selvet som til sammen utgjør de vesentligste strukturene i menneskets psyke. Det grandiose Selvet representerer barnets behov for anerkjennelse og beundring fra viktige selvobjekter. Noen må elske barnet for at barnet skal lære å elske seg selv og føle seg verdifull. Den andre polen handler om at barnet har behov for en idealisert annen. Det vil si at barnet har en tendens til å se på foreldrene som perfekte. På den måten kan et idealisert selvobjekt virke betryggende og kompenserende for barnets egen følelse av utilstrekkelighet og usikkerhet.

Det tvillingsøkende Selvet

Utgangspunktet for Kohuts selvpsykologi var det bipolare selvet (det grandiose og det idealiserte selvet), men i de seneste verker innførte han en tredje pol med benevnelsen alter ego eller det tvillingsøkende selv. Den siste instansen i det tripolale selvet bygger på hans oppfattelse av noen evner, ferdigheter og talenter som han mente måtte ligge mellom det grandiose og det idealiserende selvet. Etter hvert som barnet blir eldre, og dermed får et mer jordbundet syn på seg selv og sine faktiske ferdigheter, har det igjen et behov for en slags bekreftelse fra omverdenen. Denne gangen er det ikke snakk om å få anerkjent sitt ”supermann” bilde, men snarere en identifikasjon eller opplevelse av likhet med den vedkommende ”speiler” seg i. Man kan eksempelvis beskrive et barn som veslevoksent, og som foreldre godtar man en slik oppførsel hos barnet. For barnets del vekker det en følelse av likhet mellom det selv og den voksne verden. Slik jeg forstår Kohut, gir denne form for selvobjektoverføring oss mennesker en forståelse av at vår eksistens er sameksistens og på sett og vis fullbyrdes i et fellesskap. Som sagt er det våre talenter, evner og ferdigheter som bebor denne sistnevnte pol, og vår speiling (eller sammenligning) søker mot en lignende annen (tvillingsøkende) og gir oss følelsen av å være et menneske blant mennesker.

Fantasivennens funksjon

I forhold til tema om fantasivenner, er det kanskje den tredje og sistnevnte polen i selvet, det tvillingsøkende selvet, som er av størst interesse. Gjennom samhandling og bekreftelser fra andre mennesker som ligner oss selv, vil individet føle aksept og fellesskap. I terapi, og spesielt gruppeterapi, møter man ofte mennesker som føler at de er helt alene med sine problemer. De tror eksempelvis at de er alene om angsten eller tvangstankene, men oppdager i dialog med andre at disse symptomene er et fellesmenneskelig fenomen. En slik erkjennelse er ofte helende i seg selv, nettopp fordi individet kommer til å føle seg mer ”alminnelig” eller lik sine medmennesker. Vi er sosiale vesener og har et behov for å føle likhet og union med andre mennesker.

Et mer hverdagslig eksempel er barns behov for å ha en bestevenn. En bestevenn som deler flere av barnets interesser og egenskaper demper menneskets frykt for å være annerledes, utenfor og alene. Frykten for å være alene eller isolert på grunn av en dyptgripende følelse av å ikke passe inn, er et av de tyngste eksistensielle problemene et mennesket opplever. Det tvillingsøkende Selvet er derfor orientert mot likesinnede og nærer på bekreftelse fra bestevenner og gode relasjoner til betydningsfulle andre.

Barn som av en eller annen grunn havner i et ”sosialt underskudd” uten nok bekreftelser fra likesinnede, kan altså komme til å slite med en underliggende følelse av å være annerledes og mindre verdt. En av flere mestringsstrategier man her ser hos barn, handler om at de skaper seg en ”usynlig venn” som fungerer som substitutt. Albert Åberg er en kjent barneseriefigur som nettopp har en slik usynlig venn som heter Skybert. Imaginære venner er også et vanlig fenomen hos barn, slik det fremgår av undersøkelsen vi nevner innledningsvis, og derfor er det viktig å påpeke at det ikke trenger å handle om et underskuddsfenomen eller understimulering, men snarere forstå imaginære lekekamerater som et supplerende redskap for det tvillingsøkende Selvet. Det har en funksjon i barnets dannelsesprosess og barnets behov for å føle fellesskap og likhet.

Å mestre verden med usynlige venner

Samtidig kan man forestille seg at fantasivenner kan tjene som støttespillere både for det grandiose og det idealiserende selvet. I fravær av trygge voksenpersoner, kan fantasivennen være representant for noe trygt og stabilt. Fantasivennen kan også bekrefte og beundre barnets evner og egenskaper, og fantasivenner er som regel så ”tett på” at de kan forstå alt som foregår på ”innsiden”.

Et lite barn deler også opp verden i ”godt” og ”ondt” fordi det er vanskelig å forholde seg til nyansene. Å innse at et annet menneske kan være både ”snilt” og ”slemt” krever en ganske avansert håndtering og integrering av flere perspektiver på en gang, noe små barn ikke evner. For at ikke verden skal bli uoversiktelig og kaotisk, opererer barnet med enklere kategorier. Den moren som kjeftet på barnet holdes på sett og vi atskilt fra den moren som trøstet barnet, selv om det selvfølgelig er samme mor. På et tidlig stadium holder altså barn de negative og de positive aspektene fra hverandre, og slik blir tilværelsen mer oversiktlig og samtidig tryggere. Å forholde seg til en mor som både kan være slem og snill er utrygt for et lite barn.

Et illustrerende eksempel på ovenstående er barnet som legger seg på kvelden. Ofte er det slik at barnet har en bamse eller en form for trygghetsskapende gjenstand med seg i sengen. Psykologisk sett er det som regel slik at alt det som er trygt og godt i barnets omgivelser (eksempelvis den snille mammaen) plasseres i bamsen, og barnet holder bamsen tett innpå seg. Alt det som virker skummelt og farlig (eksempelvis den kjeftende mammaen eller den skumle situasjonen i barnehagen) plasseres derimot i skapet inkarnert som monster. Det skal lengst mulig unna, men selv om barnet gjemmer monstrene og spøkelsene i skapet, hender det at foreldrene må inn for å avkrefte monsterets eksistens. ”Her er det ingen monster,” konstaterer far og lukker igjen skapdøren. Og rent fysisk sett er det sannsynligvis ingen monster i skapet, men psykologisk sett finnes det noen monstre i barnet som ennå ikke er integrert i barnets opplevelsesverden. Liver er fullt av utfordringer, og som barn har man ennå ikke utviklet alle redskaper til å takle slike vanskeligheter. Det medfører vekslende grad av uro og frykt i situasjoner hvor foreldrene ikke er umiddelbart tilgjengelige. Her kan det være veldig hensiktsmessig å ha med seg noen usynlige hjelpere som kan støtte barnet og dempe usikkerheten. I et slikt lys tjener usynlige venner en veldig viktig funksjon, selv om det fra et empirisk ståsted må betraktes som ”uvirkelige”. Barns evne til å mestre vanskelige situasjoner ved hjelp av usynlige venner, må kanskje betraktes som en kreativ og selvhjelpende egenskap, og ikke som et tegn på psykiske skavanker eller vrangforestillinger.

Gjennom en trygg og god oppvekst vil barnet langsomt klare å se flere og flere nyanser i seg selv og andre. Det vil klare å håndtere motstridende følelser, tanker og opplevelser ved hjelp av refleksjon og psykologisk innsikt, og sannsynligvis vil behovet for usynlige venner avta. I tilfeller hvor barnet ikke har trygge nok omgivelser, eller opplever store traumer gjennom oppveksten, kan det hende at behovet for å ”splitte” verden i enklere kategorier består også utover i voksenalder. I slike tilfeller skaper splitting som regel store emosjonelle og sosiale problemer for individet. Man kan også tenke seg at behovet for usynlige venner blir værende. Som en konsekvens av en indre utrygghet finner man en form for betryggelse i en alliert, selv om vedkommende er usynlig.

Sandemos usynlige hjelpere

Margit SandemoMargit Sandemo er en kjent forfatter og ”folkelig mystiker” som mener at alle mennesker har ”usynlige hjelpere”. Hennes idé om usynlige hjelpere har etter alt å dømme gitt mange mennesker en berikelse eller en ekstra trygghet i møte med livets utfordringer. Hvorvidt Sandemo forstår de usynlige hjelpere som faktisk eksisterende, eller som symboler på menneskets innebygde psykologiske selvhjelpsmekanismer, er jeg ikke sikker på. Dermed er det også usikkert om Sandemos usynlige hjelpere er i familie med barns fatasivenner, eller handler om noe helt annet.

Menneskets indre som en dialog

Vygotsky er også en kjent skikkelse fra den Sovjetiske psykologitradisjonen, og han snakker om at vi blir mennesker ved å internalisere den dialogen vi har med våre omsorgspersoner og medmennesker. Det er i samhandling og dialog med andre vi forstår oss selv, og det er i dialog med andre vår evne til refleksjon utvikles. Samtalene med andre er på dett og vis byggesteinene i vår egne evne til å reflektere og regulere oss selv i forhold til egne følelser og det sosiale livet. I en slik sammenheng kan man også tenke at usynlige venner utgjør en viktig funksjon i forhold til barnets utvikling av refleksjonsevne og selvforståelse. Den ytre dialogen bearbeides kanskje videre i samhandling med den usynlige vennen. Dermed kan usynlige venner fungere som sparringspartnere og sosiale treningskammerater, og ikke minst som en viktig partner i barnets utvikling av selvinnsikt, selvregulering og forståelse av seg selv og sin relasjon til omgivelsene.

Konklusjon

I forhold til ovenstående perspektiver kan man neppe forstå usynlige venner som et tegn på mangler eller psykopatologi, men snarere betrakte fenomenet som naturlig og hensiktsmessig for barnets utvikling som selvstendig menneske med en uløselig forankring i det sosiale fellesskapet. På den annen side hender det også at man i arbeid med barn og unges psykiske helse møter barn som lever under utrygge og vanskelige forhold. For disse barna kan fantasien og fantasivenner bli en flukt fra virkeligheten, og under slike omstendigheter vil fantasien fremdeles ha en viktig psykisk funksjon, men også fungere som et varselsignal om at barnet ikke har gode nok omsorgsbetingelser eller lever med så mye indre sukkkrhet at det må flykte fra virkeligheten.

Kilder

Foss, Arild S. (2005) Fantasivenner, usynlige men sunne. Hentet 09.09.11 fra http://www.forskning.no/artikler/2005/januar/1104835344.88.

Karterud, Sigmund (1997). Selvpsykologi Utviklingen etter Kohut. Ad Notma, Gyldendal, Oslo.

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

8 KOMMENTARER

  1. God fantasi skaper rom for utfoldelse i en ofte trang å firkantet virkelighetsmodell.

  2. Skulle ønske jeg hadde det! At man egentlig er adoptert er en annen variant. Kanskje jeg har dårlig fantasi..?

  3. Hmmm….. I den grad jeg har observert barn med usynlige venner, virker det som om disse kan puttes i ulike kategorier. Noen brukes, som du er inne på, som substitutt for reelle venner. Andre brukes til å prøve ut ulike rollemodeller uten å… innvolvere andre – altså en metode for å finne sin egen plass og sin egen rolle i mønsteret. Atter andre brukes som ren forlystelse, og hvor barnet er helt klar på at dette er fantasilek. Enda finnes sikkert flere funksjoner for en usynlig venn, og jeg er helt enig i at det ikke er noe negativt i at et barn har slike.

    Dog skal man være observant, siden det i noen tilfeller også kan være et symptom på omsorgssvikt.

  4. Kanskje har barn hørt voksne snakke om div. personer og hendelser og lager seg så en lek hvor de selv og fantasipersoner er involvert- forestille lign. situasjoner. Kanskje er det i situasjoner hvor barn er alene, enebarn, store aldersforskjeller eller i andre situasjoner hvor de kompenserer med fantasivenner? Barn prater også ofte med seg selv når de er alene og dypt konsentrert i lek.. Dette tror jeg er tegn på normalitet og sunn kreativitet!

  5. Takk Ane! Jeg har observert dette både med egne barn og med yngre søsken så jeg tror på teorien!

  6. Egentlig bekrefter det vel bare det vi vet, mennesket er et sosialt vesen, at barn får med seg det meste og prøver å etterligne sine rollefigurer!

  7. Hva er det som gjør at barna kan se disse usynlige vennene? Har forstått det sånn at de kan se dem som om de er ekte.

    Finnes det noen forklaring på hvordan dette er mulig? psykisk syke kan vel også se personer som ikke finnes i noen tilfeller, men vet vi hva som skjer i hjernen sånn at dette kan skje?

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here