Illusjoner og Vrangforestillinger

Illusjoner

Illusjoner er en del av vår hverdag. De involverer små feil som blir gjort av våre sanser. Vi ser, hører, berører eller smaker noe, tolker inntrykket på en bestemt måte, for deretter å tolke det på nytt og oppdage at førsteinntrykket var galt. Misforholdet mellom det vi trodde det var og slik det faktisk er, blir åpenbart når vi etterprøver resultatet med en annen metode.

La oss bruke figurene under som et eksempel. Når vi arrangerer figurene slik vi har gjort til venstre, ser det ut som om de er omtrent like lange. Dersom vi forandrer plasseringen, får vi et helt annet inntrykk. Til høyre ser det ut som om den nederste figuren er lengst.

Vår rasjonelle fornuft forteller oss at statiske objekter ikke endrer lengden bare ved å flytte dem rundt. Dermed vil mange av oss forsøke å etterprøve eller undersøke hvorvidt vår umiddelbare oppfattelse er heftet med feil. Eksempelvis kan vi klippe ut figurene og plassere den ene på toppen av den andre for å sammenligne. En slik testprosedyre vil overbevise oss om at vårt visuelle estimat var feil, og den pågjeldende illusjonen plasseres i kategorien ”morsomme synsbedrag”.

Vrangforestilling

Vrangforestillinger skiller seg fra illusjoner ved at de ikke trenger å involvere våre sanser. Vrangforestillinger stammer ikke nødvendigvis fra sansebedrag, men kan snarere beskrives som feilslåtte oppfattelser av psykologisk karakter. En vrangforestilling oppstår når vi mener noe som åpenbart ikke stemmer overens med allmennhetens oppfattelse eller virkeligheten. En vrangforestilling representerer en feil i forhold til mening eller betydning.

Overtro er en type vrangforestilling. Dersom vi eksempelvis legger merke til et bestemt tall flere ganger i løpet av en dag, og på bakgrunn av dette antar at tallet har en spesiell verdi, hvorpå vi spiller dette tallet i lottorekka med overbevisning om å vinne, lider vi av en form for villfarelse med hensyn til forholdet mellom årsak og virkning. Troen på at tilfeldigheter kan påvirke den tilfeldige lottotrekningen, er en vrangforestilling, snarere enn en illusjon, fordi vi ikke har feil eller feilbedømt sensoriske input, vi har misforstått meningen eller betydningen av årsak/virkning.

Vrangforestillinger kan være vanskeligere å fjerne eller korrigere fordi de ofte bebor elementer som ikke kan kontrolleres eller etterprøves på tilstrekkelig vis. De erfaringene og påvirkningene som har lagt grunn for den aktuelle vrangforestillingen kan være umulig å rekonstruere, og på den måten klarer man ikke å etablere et solid grunnlag for verifisering eller falsifisering. Dersom man likevel forsøker å rekonstruere de erfaringene som førte til overbevisningen, hender det svært ofte at resultatet er så sterkt influert av selve vrangforestillingen, og dermed ikke tjener til annet en å forsterke den opprinnelige villfarelsen.

Dersom jeg henledes til å spille en form for pengespill på grunn av mine feilslutninger i forhold til det ”magiske” tallet, vil jeg sannsynligvis vinne av og til (avhengig av utbetalingsraten til det aktuelle spillet). Enhver seier kan deretter forsterke min villfarelse, og på denne måten forsterkes ofte vrangforestillinger. Som mennesker søker vi stadig bekreftelse på våre antakelser. Vi har en tendens til å se alt som bekrefter våre hypoteser, mens vi ignorerer elementer som eventuelt strider imot eller krever korrigeringer av de etablerte ideene.

Kombinasjonen av illusjoner og vrangforestillinger

Kombinasjonen av illusjoner og vrangforestillinger utgjør en kraftig psykologisk påvirkning. Et illustrativt eksempel forekommer ved fenomenet som kalles EVP (electronic voice phenomena). Direkte oversatt blir det elektronisk-stemme-fenomen, og det handler om en metode hvor man bruker lydopptak for å lytte til de døde. Man bruker rett og slett en båndopptager som opptar lyd i dårlig kvalitet. Man får en blanding av bakgrunnsstøy og elektronisk ulyd fra selve apparatet, og resultatet undersøkes møysommelig for å høre etter stemmer og gjenkjennelig tale. Ideen er at de døde på en eller annen måte kan kommunisere via opptaket, og at deres stemme vil høres når man spiller av.

Troende og tilhengere av dette fenomenet mener å høre stemmer som trer frem i det tilfeldige og skurrete lydbildet. Her er utgangspunktet en teori om at de døde snakker på lydbånd. Selve opptaksteknikken sørger for et diffust lydbilde som danner en illusjon av stemmer. Tilhengerne forventer at det skjuler seg en stemme bak støyen (vrangforestilling) og båndopptaket sørger for å skape en auditiv illusjon som både forsterker og opprettholder hele EVP-teorien. I flere studier har man undersøkt fenomenet på individer som ikke er tilhengere av EVP. Med andre ord har man fått mennesker som ikke deler vrangforestillingen til å lytte på båndet. De fleste forsøkspersonene hører ingen stemmer, og de som mener å høre noe som ligner på stemmer, er uenige om hva som eventuelt blir sagt. Dette er et eksempel på en kombinasjon av illusjon og vrangforestilling som virkelig utøver en stor innflytelse på de troende. Denne kombinasjonen gjør at troen på fenomenet hele tiden forsterker seg selv, og de som tror på EVP aksepterer sjelden kritt av metoden, og de vil heller ikke revurdere sin tro på spøkelser.

Skrekkfilmene White Noise 1 og White Noise 2 har EVP fenomenet som sitt hovedtema. Filmene skaper en uhyggelig stemning, og da er det tankevekkende at mange mennesker oppfatter EVP som et virkelig fenomen, og ikke bare noe som opptrer på skrekkfilm(!)

Pareidolia

Pareidolia er en slags sammenkobling av illusjon og vrangforestilling som ofte har et religiøst tilsnitt. Pareidolia er et psykologisk fenomen som involverer en vag fornemmelse eller tilfeldige stimuli (ofte et bilde eller lyd) som blir tillagt en særlig betydning av individet. Vanlige eksempler er å se bilder av dyr eller ansikter i skyene, mannen i månen, eller oppfattelse av skjulte beskjeder på plater spilt i revers. Ved pareidolia blir naturlig mønstre av alle typer gjerne oppfattet som representasjoner av hellige skikkelser og deretter tillagt stor betydning. Av og til ser vi forekomsten av dette i nyhetene hvor tilhengere er samlet for å tilbe et slikt fenomen.

Bilder av skyer som ser ut som Jesus, mønster i en brent toast, flekker på vinduer og lignende tolkes som fysiske manifestasjoner av åndelige og spirituelle skikkelser. Selv Islam, en religion uten bilder for Mohammed eller Allah, vil finne mønstre de tolker som religiøse symboler. En muslim har ikke «lov» til å se ansiktet til Mohammed, men navnet ”Allah” kan være nok.

I kombinasjonen mellom illusjoner og vrangforestillinger ligger makten til å bedra. Dersom man tilbyr en troende en forklaring på et tilsynelatende ”magisk” fenomen, blir man som regel avvist. Blant annet kan man påpeke at det toastes millioner av loffskiver hver måned, og at man på bakgrunn av et så stort antall loffskiver kan forvente at det helt tilfeldig dukker opp et mønster som minner om en mann med langt hår. Denne typen forklaringer blir ofte avskrevet som ”mangel på tro” (lack of faith). Og selv om man på bestilling kunne fremskaffe eller koke poteter som lignet på jomfru Maria, eller arrangere en oljeflekk som minner om Jesus, er det lite sannsynlig at troende vil endre sin oppfattelse. De vil kanskje innrømme at den arrangerte oljeflekken er falsk, men like fullt hevde at den figuren de oppdaget i toasten, var ekte.

Hva ser vi egentlig i bildene under? Er dette ansiktet til Jesus? Moses? Eller en tilfeldig hippie du møtte på gata? Eller er det bare en overstekt loffskive?

Finnes det en kur?

Vrangforestillinger forekommer i mange fasonger. De opptrer ved flere psykiatriske tilstander, men er også til stede i normalbefolkningen. Hvorvidt det finnes en kur, er i så henseende et vanskelig spørsmål.

Psykose og schizofreni

I diagnosemanualen ICD-10 er det flere diagnoser hvor et av inklusjonskriteriene er vrangforestillinger. Paranoid psykose (kalles også vrangforestillingslidelse, er et eksempel på en slik diagnose:

”Lidelse kjennetegnet av utvikling av enten en enkeltstående vrangforestilling eller et sett beslektede vrangforestillinger som vanligvis er vedvarende og noen ganger også livsvarige. Vrangforestillingenes innhold varierer sterkt, men typisk innhold kan være: forfølgelse, grandiositet, erotomani, sjalusi, kverulans, forgiftning, smitte eller sykdom (ikke-bisarre vrangforestillinger). Både klar og vedvarende hørselshallusinose (stemmer), symptomer på schizofreni, som vrangforestillinger om kontroll eller markert følelsesavflatning, eller klare holdepunkter for hjernesykdom er uforenlig med denne diagnosen. Periodiske eller forbigående hørselshallusinasjoner, særlig hos eldre pasienter, utelukker ikke diagnosen hvis de ikke er typisk schizofrenilignende og bare utgjør en liten del av det totale kliniske bildet.”

Ved schizofrenidiagnoser er altså innslaget av det vi her kaller ”illusjoner” mer til stede. Det lar seg ikke oversette på denne måten, men ved schizofreni opplever pasienten i større grad ulike former for sansebedrag.

Poenget er at vrangforestillinger er en del av bilde ved flere typer psykiske lidelser, og i psykisk helsevern avhjelper man dette med medikamenter, samtaleterapi eller andre psykososiale tiltak. Når vrangforestillinger er en del av et sykdomsbilde, er det som regel også en del opplevelser i pasientens historie som har skapt en utrygghet og en forvirringstilstand som siden har manifestert seg i et sykdomsbilde med forringet livskvalitet og psykologisk ubehag. Barnet lærer om seg selv og verden via sine foreldre. Dersom man eksempelvis vokser opp med svært engstelige foreldre, som betrakter verden som et farlig sted, er det sannsynlig at barnet også kommer til å forstå verden på en lignende måte, og på bakgrunn av det utvikle en usunn aktpågivenhet som binder mental energi opp i engstelse og frykt.

Det er mange veier inn i psykiske lidelser, og årsaksforklaringene er som regel uhyre komplekse. Det handler både om miljø, biologi og arv, og intervensjonspraksis avhenger av den enkeltes sykdomsbilde. Det skizofrene spektrum er langt fra entydig definert, noe som har gjort det vanskelig å tale om en spesifikk etiologi, ikke minst fordi det forekommer svært varierende kriterier når det gjelder sentrale symptomer, sykdomsstart, forløp og avslutning (Topor, 2002, p. 16). Professor og overlege, Josef Parnas, skriver at det ”markante ved det skizofrene spektrum er en mangfoldighed af symptomer og varierende fremtrædelsesformer og forløb” (I Hemmingsen et al., 2000, p. 282).

Det skal også nevnes av behandlingsresultatene i forhold til blant annet schizofrenidiagnoser og tilstander hvor det foreligger dyptgripende vrangforestillinger, representerer en stor utfordring, og behandlingsresultatene er ikke alltid like gode.

Dessverre er det slik at store deler av psykiatrien i den vestlige verden hviler på en pessimistisk forståelse, hvor schizofreni anses som en kronisk lidelse med få muligheter for å ”komme seg”. (Topor, 2002, p. 45). Enkelte vil til og med mene at helbredelsesbegrepet kun medfører ”falske forhåpninger” for schizofrene pasienter og deres familier (Torgalsbøen, 2001). Den mest markante predikator for lidelsens prognose er faktisk hvorvidt man er bosatt i et I- eller U-land (kun 15% i I-land kommer seg helt, mot 50 % i U-land) (Hemmingsen, 2000, p. 282; Topor 2000, p. 48).

Flere artikler om schizofreni:

• Schizofreni – kreativitet og antipsykiatri
• Schizofreni og hjernen
• Psykodynamiske perspektiver på Schizofreni

Spiseforstyrrelser

En person med anoreksi begrenser bevisst matinntaket sitt, samtidig som man ofte trener ovedrevent mye. Kroppsvekten er minimum 15 % under forventet vekt. Den rammede får et forstyrret kroppsbilde som gjør at de kan benekte at de er undervektige til tross for at objektive kilder bekrefter dette. Anorektikere utvikler ofte en stor kompetanse om mat og ernæring og kjenner ofte kaloriinnholdet i alle matvarer. Mange veier alt de spiser. Ofte oppleves en sterk angst i forbindelse med matinntak. Anoreksi kan medføre flere alvorlige somatiske komplikasjoner som vekstretardasjon, benskjørhet, manglende menstruasjon og fruktbarhet, impotens hos menn, manglende kjønnsmodning ved sykdomsdebut før pubertet og død. Personen sliter dypest sett med et gedigent misforhold mellom sin indre modell av sin egen kropp, og den objektive kroppe som andre ser, og de selv ser i refleksjonen fra et speil. Selv om de selv kan se sin egen kropp, vil hjernen likevel fortolke speilbildet som overvektig og lite attraktivt. Dette viser hvor stor innflytelse psykologien har for menneskets selvoppfattelse og håndtering av livsprosjekter. Individets oppfattelse av seg selv er i slike tilfeller i slekt med det vi i denne artikkelen kaller illusjoner. Deres oppfattelse av eget speilbilde kodes av hjernen på en måte som fordreier virkeligheten i omfattende grad, noe som i alle fall minner om en type sansebedrag.

Bulimia nervosa er et beslektet syndrom som er kjennetegnet av gjentatte anfall med overspising og overdreven opptatthet av kontroll over kroppsvekten. Dette leder til et mønster med overspising som etterfølges av oppkast eller bruk av avføringsmidler. Lidelsen har mange felles symptomer med anorexia nervosa, bl a overdreven opptatthet av figur og vekt. Gjentatte brekninger gir lett elektrolyttforstyrrelser og fysiske komplikasjoner. I sykehistorien er det en episode med anorexia nervosa måneder eller år tidligere.

Et noe nyere fenomen er ortorexia nervosa eller ortoreksi. Tilstanden blir også kalt den fjerde spiseforstyrrelsen. Mens anoreksi refererer til lite vekst, refererer ortoreksi til riktig vekst (ordet orthos betyr «korrekt eller riktig», og orexis står for «appetitt»). Her foreligger det en overdreven opptatthet av sunt kosthold.  I sjeldne tilfeller kan dette fokuset utvikle seg til en fiksering så ekstrem at den kan føre til alvorlig underernæring eller død. I dagens samfunn er mange opptatt av trening og kosthold, og for de fleste representerer dette kun et viktig fokus på helse. Noen blir imidlertid så opptatt av enkelte dietter og ulike sunnhetsregimer at det langsomt overtar store deler av deres fokus. Livslyst og livsbevissthet overskygges av treningstider, vedlikehold av kosthold og korrekt livsførsel. Noen opplever problemer med å spise hos andre fordi maten ikke tilfredsstiller deres kostholdsregler. For enkelte blir dette fokuset så altoppslukende at det går ut over livskvalitet, og for utenforstående kan det oppfattes som en slags besettelse. Også denne tilstanden kan ha elementer av vrangforestillinger. Blant annet finnes det eksempler på mennesker, som sverger til ulike dietter, og blir så fastlåste i egne argumenter at alle nyanser eller motforestillinger kategorisk avvises.

Flere artikler om spiseforstyrrelser:

• Anoreksi og selvbilde
• Fra spiseforstyrrelse til selvmord

Vrangforestillinger i «normalbefolkningen»

Men la oss nå se på de som rent faktisk ikke lider av mentale lidelser eller forstyrrelser. Som vi nevnte innledningsvis bor det varianter av overtro og vrangforestillinger i de fleste av oss. Finnes det her en vei ut av vrangforestillingene? Tja, spørsmålet er vanskelig, på grensen til umulig, å svare på.

Av og til hender det at enkelte hendelsesforløp avdekker forestillingenes mangel på validitet. Dersom meningen knyttet til en vrangforestilling eller en illusjon er av forutsiende karakter, og disse forutsigelsene slår feil gang på gang, er det en viss mulighet for at den villfarne personen vil oppdage feilen som ligger innbakt i (vrang)forestillingene. Dersom mennesker eksempelvis mottar beskjeder og budskap fra en overnaturlig instans, og denne informasjonen viser seg å være feil, kan det hende at det installeres enn viss tvil. Eller dersom jeg forventer noen bestemte resultater som ikke dukker opp, kan det også hende at jeg begynner å tvile på de bakenforliggende primissene for mine antakelser.

I eksempelet med pengespill kan det hende at de tiltrodde tallene aldri gir noen gevinst, og på den måten kan det tenkes at vrangforestillingen avsløres. Dersom pareidolia fenomenet henleder meg til å tro på et tegn fra Gud, som eksempelvis vil føre til en kur for en bestemt sykdom, og helbredelsen ikke forekommer, er det også en viss sjanse for at jeg begynner å innse at min tolkning av hva som foregikk var feil.

Dessverre er det slik at denne typen feil, som gjentagende ganger oppdages av vedkommende som besitter den aktuelle vrangforestillingen, sjelden er så åpenbare som i de to foregående eksemplene. Ofte finnes det ingen pålitelige tester som kan bekrefte eller avkrefte våre (vrang)forestillinger. Dersom den eneste testen man har for å avgjøre hvorvidt det finnes et himmelrike, er å dø, vil vi ikke vinne et pålitelig trosbevis før det eventuelt er for sent. De som tror at det venter en belønning i et paradis for dem som ofrer seg selv i en selvmordsaksjon som tilintetgjør ikke-troende, vil ikke få bekreftet eller avkreftet denne hypotesen før mange liv har gått tapt. Slike tilfeller viser at noen fastlåste forestillinger kan være svært farlig.

I artikkelen Hvordan skal vi forstå bønn? Tar vi for oss det faktum at veldig mange mennesker tror på bønn, men få blir bønnhørt. Dersom man ber til en guddommelig instans, men ikke får noe svar, er det sjelden at dette fører til tvil, men tolkes isteden som et ”nei, det du ber om vil jeg ikke innvilge”.

Den virkelige tragedien finner sted når treonde utfordres, men ikke reagerer ved å revurdere sitt trossystem eller engasjere seg i kritisk refleksjon. Isteden forstår de misforholdet mellom virkeligheten og trosbekjennelsen som et tegn på at troen ikke er sterk nok, hvorpå reaksjonen er å forsterke troen for å eliminere tvilen. I praksis kan dette føre til et stadig mer rigid trossystem som må kjempe stadig hardere for å holde sine ”forestillinger flytende”. På denne måten kan noen typer vrangforestillinger sammenlignes litt med rusavhengighet. Dersom man opplever abstinenser og lite effekt av et bestemt stoff, er den letteste løsningen å øke brukerdosen. Når innholdet i våre vrangforestillinger stadig vekk feiler oss, er det altså ikke uvanlig at dette ansporer til sterkere tro, snarere enn ettertanke og kritisk refleksjon. På den måten kan noen vrangforestillinger representere en endeløs nedadgående spiral hvor den troende blir stadig mer fastlåst og rigid i forhold til sine overbevisninger.

Nummer 23

Nummer 23 er en film som illustrerer hvordan vrangforestillinger kan spise seg inn på livet og etterlate oss i en paranoid og usikker posisjon. Filmen er en ganske intens thriller om mord, mytologi, numerologi og paranoid forvirring.

Etter en rekke tilfeldigheter kommer Walter Sparrow over en mystisk bok på bursdagen sin. Boken er full av blodflekker og den handler om et mysterium som innebefatter numerologi og spesielt tallet 23. Numerologi er angivelig et system som identifiserer og oversetter vår sjels valg (skapelskoder) ved hjelp av matematiske mønstre i form av tall og bokstaver. Dersom man skal oversette det til dataspråk, kan man kanskje si at numerologi er kildekodene til livet vårt. Boken som Walter finner handler om en mordgåte, og mysteriet trollbinder ham umiddelbart. Han begynner å drømme om dette, og han oppdager varianter av tallet 23 over alt i sitt liv. Han begynner å lete etter forfatteren og befinner seg etter hvert på et hotellrom med nummer 23 på døren. Gradvis mistenker Walter at det ikke bare en snakk om en roman, men en virkelig og skummel gåte som omhandler hans liv. Walter har en kone og en sønn som forsøker å hjelpe ham, men han vikler seg stadig lenger inn i et vanvittig univers hvor tallet 23 skjuler en eller annen sannhet. Filmen er en god illustrasjon på en bevegelse inn i en verden hvor hovedpersonen langsomt mister fotfeste i den alminnelige virkeligheten. På sett og vis kan det kanskje bevitne den forferdelige og uforutsigbare situasjonen som ligger til grunn for ulike paranoide tilstander. 

Konklusjon

Både mennesket og menneskeheten gjennomgår en kontinuerlig modningsprosess. Vi utvikler oss mot stadig mer nyanserte forståelser av oss selv og verden. Som barn tror vi på troll og nisser, men etter hvert utvikler vi en form for logisk sans som avslører at overnaturlige vesener etter all sannsynlighet ikke eksisterer. Vi beveger oss fra det som kan kalles en magisk tankegang til mer og mer rasjonelle måter å forstå tilværelsen på. Som voksne betrakter vi oss stort sett som fornuftige verdensborgere med stor grad av innsikt i oss selv og livet for øvrig. Vi har altså utviklet oss forbi den barnslige idéverden full av demoner, drager, trollmenn, nisser, spådom og voodoo, og i takt med vår personlige utvikling befinner vi oss sakte med sikkert på et nivå med gode refleksjonsevner basert på rasjonalitet og fornuft.

Det viser seg imidlertid at dette ikke er en lineær bevegelse, men snarere en bevegelse som legger seg som lag i vårt psykologiske bokholderi. Når vi befinner oss i overskudd har vi ofte evnen til avansert analyse, men under litt press hender det at vi havner ned på andre og mer umodne fortolkningsstrategier som skriver seg fra en tidligere fase i utviklingen. Med andre ord bor det magiske tanker i de fleste av oss, og nettopp en slik ”magisk” orientering ligger ofte til grunn for mange av våre bekymringer og vårt psykologiske ubehag. De fleste av oss har stadige tendenser til å orientere oss ut i fra en lags barnslig overtro, og når vi kombinerer dette med en liten dose angst og selvusikkerhet, har vi en blanding som borger for mye grubling og indre uro. Vi skriver mer om dette i artikkelen Angst og magisk tankegang.

Av og til får våre mindre overveide ideer skikkelig grobunn, og da kan det hende at vi beveger oss inn i noen tolkningsmønstre som i verste fall kan komme til å begrense livet vårt eller ødelegge for oss selv og andre. Når alt skinner av en gåtefull betydning, ligger paranoiaen like om hjørnet, og våre tilbøyeligheter til å begå oss i en villfaren referanseramme, kan bli en vei vi legger inn på, og det er ikke alltid vi finner tilbake. Det paranoide tilsnitt, som man eksempelvis finner ved mange tilfeller av schizofreni, kan nærmest betraktes som en slags logisk utvikling i en verden hvor alt forekommer kryptisk, men aldri vagt. En verden hvor alt virker illusorisk, men ikke ubetydelig, og alle begivenheter synes mulig å tolke, slik at ingenting er tilfeldig og følgelig tilsiktet av en eller annen periferisk bevissthet. Når mennesker henfaller til sine overtroiske tendenser som livsorienterende prinsipp, blir virkeligheten badet i et mystisk lys, og det kan anspore til ”ukloke” og eventuelt farlige handlinger.

Er dett baken på en alminnelig hund, eller er det en manifestasjon av Jesus?

Kilder

Hemmingsen, Ralf,  Parnas, Josef, Gjerris, Annette, Kragh-Sørensen, Reisby Niels (2000): Klinisk psykiatri. 2. Utgave, Forfatterne og Munksgaard, København.

Topor, Alain (2002): At komme sig – et litteraturstudie om at komme sig efter alvorlig psykisk lidelse. Videnscenter for socialpsykiatri, København.

Torgalsbøen, A.K. (2001): Helbredelsestrangen ved skizofreni; Kan den kurreres? I: Tidsskrift for Norsk Psykologforening. 7, pp. 619-628.

WHO (2002): ICD-10 Psykiske lidelser og atferdsforstyrrelser kliniske beskrivelser og diagnostiske retningslinjer. 3. opplag. Gyldendal Norsk Forlag AS, Gjøvik.

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød &
William Morrison

WebPsykologen.no