Mot slutten av denne episoden vil jeg utfordre deg i en øvelse. Det skal handle om å leve et meningsfullt liv, forstå seg selv på et dypere plan, og forholde seg til lidelse og smerte på en måte som ikke knekker oss på midten. Spørsmålet er hvordan vi forstår vår egen smerte. Er smerte noe vi alltid forsøkt å vri oss unna, eventuelt distrahere oss selv når ubehaget er over oss, eller er nettopp ubehaget noe vi nesten interesserer oss for fordi det gjemmer på viktig informasjon om oss selv, våre verdier, relasjoner og måten vi lever livet på. Smerten er kanskje et viktig sendebud, og dersom vi tilstreber å unngå all smerte, lærer vi ikke noe nytt om oss selv. Vi er bevisste vesener, men mange ønsker å holde sin egen bevissthet fri for tunge tanker og vanskelige følelser. Det er naturlig at vi ikke ønsker at livets mørke sider fyller vår eksistens, men livet kan bli en lang flukt dersom vi ikke tåler en viss grad av angst, uro og melankoli. At vi faktisk er bevisst vår egen skjebne, at vi vet vi skal dø og kan reflektere over vår egen eksistens, er kanskje noe helt spesielt ved vår være i verden. At denne egenskapen kan volde oss ganske mye problemer, er det ingen tvil om, men samtidig kan vår selvbevissthet gi livet en dybde og kompleksitet som virkelig gir grobunn for et meningsfullt liv. Jeg må innom bibelhistorien som innledning til dagens episode. Det er Adam og Eva som plutselig ble selvbevisste da de ble klar ovr at de var nakne. I overført betydning oppdaget de sin sårbarhet og livets endelighet, noe som altså er en ganske tung erkjennelse. Tradisjon tro må vi ha et litt flåsete innlegg som illustrerer tematikken, og denne gangen er det Dave Allen som får ordet.
Alle mennesker vil møte utfordringer, og Jung mente at den beste måten å møte dem på var å betrakte motbør og vanskeligheter som en test på våre etiske evner. Ved tidenes morgen var mennesket ubevisst, men så spiser Adam og Eva av kunnskapens tre, og de blir bevisste. De blir bevisst sin egen sårbarhet og dekker seg til for ikke å være nakne. Selvbevissthet gjør oss oppmerksomme på vår egen dødelighet, og dette er en enorm byrde å bære. En løsning på denne byrden er å returnere til en tilstand av ubevissthet. Det kan vi gjøre på flere måter. Vi kan drikke alkohol eller misbruke narkotika. Vi kan fraskrive oss ansvar og gjøre oss avhengige av andre. Vi kan nekte å bli voksne. Mange forsøker å leve så ubevisst som mulig, men det er ikke den beste løsningen på problemet. Istedenfor å lukke øynene kan vi åpne dem enda mer. Tanken er at litt bevissthet blir som en slags sykdom. Vi er bevisste nok til å innse at vi skal dø, men ikke modige nok til å konfrontere livsbetingelsene våre. Å være halvbevisst innebærer å leve et liv på flukt fra vår egen selvbevissthet. Ifølge Jung er det uklokt å fraskrive seg bevissthetens byrde. Målet er snarere å bli mer bevisst. Mens litt bevissthet blir til sykdom, kan man bli så bevisst at man når et nivå hvor bevisstheten blir sin egen kur. Målet er å møte livets smertefulle utfordringer med så mye bevissthet at alt blir integrert, og det er den mest potente medisin mot alle de eksistensielle katastrofene som følger i kjølvannet av selvbevissthet. Jung mente at denne tematikken gjennomsyrer hele den judeo-kristne tradisjonen, og mange av de andre store visdomstradisjonene, for den saks skyld. På mesterlig vis forklarer Jung at intet tre vokser helt inn i himmelriket, med mindre det har røtter helt ned til helvete.
Jeg trodde at det var psykologien som hadde forstått at unnvikelse fører til kronisk lidelse, mens mer oppmerksomhet på det som gjør vondt, er veien til et rikere liv. Med andre ord må vi ned i helvete for å vokse helt inn i himmelriket. Psykologi betyr «læren om sjelen», og i sin moderne form har den eksistert siden midten av 1800-tallet. Nå forstår jeg at mye av innsikten som er systematisert i psykologifaget, er like gammel som menneskeheten. Hver uke møter jeg mennesker som blir sjokkert når jeg foreslår at vi skal dykke ned i problemene istedenfor å finne alternative løsninger for å sno oss unna.
Når man som terapeut forsøker å lede mennesker ut av relasjonsproblemer, angst, depresjon, fortvilelse, sinne, bitterhet, forakt og andre mørke sinnstilstander og livssituasjoner, vil man at de skal slutte å unngå det som oppleves forferdelige. Som venn vil man kanskje foreslå at personen skal tenke på noe annet, gå en annen vei, ikke bry seg eller leve mer lettsindig, men som terapeut foreslår man altså det motsatte. Du må vie mer oppmerksomhet til det som gjør vondt. Av alle psykoterapeutiske strategier er dette på toppen av listen over de tingene som bidrar til bedre psykisk helse. Jeg har jobbet 15 år som psykoterapeut og møtt hundrevis av mennesker som ikke kjente til dette budskapet. Jeg var heller ikke klar over dette før jeg leste Jung på universitetet. Dybdepsykologien var tydelig på at det du trenger mest, finner du der du har minst lyst til å lete.
I denne episoden vil jeg invitere deg til en øvelse. Denne øvelsen er hentet fra lydbokversjonen til Selvfølelsens Psykologi. Faste lyttere av SinnSyn vet at jeg har et såkalt «mentalt treningsstudio» på en plattform som heter Patreon. På denne plattformen kan man tegne et abonnement for å støtte dette prosjektet. Man kan selv velge beløp og hvor lenge man ønsker å bidra. Det er på mange måter kostnadskrevende å drifte en podcast, men med god hjelp fra mine Patreon-supportere, har jeg nå en mulighet til å prioritere og jobbe ukentlig med SinnSyn og WebPsykologen.no. Det setter jeg stor pris på, og som vanlig vil jeg rette en velfortjent takk til alle Patreon-Supportere. Patreon er altså et nettsted hvor man kan etablere et abonnement og få tilgang til masse ekstramateriale fra SinnSyn. Omtrent hver uke legger jeg ut nye episoder, øvelser, videomateriale og ikke minst lydbokversjonen av mine egne bøker. Både Sevfølelsens Psykologi og Jeg, meg selv og selvbildet inneholder tilsammen nærmere 50 øvelser, og jeg mener at øvelser er veldig viktig for å sjøsette innsikt i hverdagslivet. Vi kan forstå psykologi og all verdens selvutviklingsteorier på et intellektuelt plan, men vi er nødt til å forankre denne innsikten i praksis. I så henseende tror jeg at øvelser er viktige, og på patreon.com/sinnsyn, som jeg også kaller et «mental treningsstudio», fungerer mine bøker som et slags treningsprogram. Hver måned leser jeg et kapittel fra boka og avslutter med en øvelse. Mitt håp er at dette kan gjøre psykologien relevant for folk flest i det livet man lever. Denne uken leser jeg kapittel 8 i «Selvfølelsens Psykologi» og her skal du få en liten smakebit på en av øvelsene som hører til i det kapittelet om «Smerte og lidelse som en mulighet». Dersom det faller i smak, vil du finne mye mer i samme sjanger på patreon.com/sinnsyn. Er du en person som interesserer deg for psykologi og selvutvikling, finner verdi her på SinnSyn, har lyst til å støtte prosjektet med en liten sum i måneden, kan tenke deg mer SinnSyn hver måned og medlemskap på et «mentalt treningsstudio», så håper jeg å se deg på Patreon.
Nå skal jeg fortsette i et slags dybdepsykologisk spor og jeg vil altså presentere deg for en øvelse hentet fra lydbokversjonen av «Selvfølelsens Psykologi». Det handler om vårt forhold til smerte. Er det noe vi bør unngå for enhver pris, eller noe vi bør dykke ned i for å forstå dypere lag i vår egen bevissthet?
Sannsynligvis er smerte er et signal som forteller oss noe viktig. Når vi forsøker å unngå psykisk ubehag, enten vi distraherer oss selv med jobb, medisiner, alkohol eller overdreven trening, har vi valgt å leve med «bind for øynene». Av og til innvarsler livets ubehag en ny erkjennelse som sier noe om hvordan vi lever. Det bør vi lytte til! Dersom vi unnviker lidelse eller tolker den feil, blir vi sittende fast i smerten. Vi blir et offer for vår egen unnvikelse, og vi betaler med selvfølelse.
Øvelse
Poenget i kapittel 8 i Selvfølelsens Psykologi, som altså heter «smerte og lidelse som en mulighet» er å møte smerten, ikke unngå den. Dette er en beskjed som dukker opp i mange ulike psykologiske teorier og filosofiske tradisjoner. For mennesker er det naturlig å tilstrebe minst mulig smerte, og vi skal selvfølgelig passe på at vi ikke skader oss selv unødvendig. Poenget er at livet har smertefulle kapitler for de fleste av oss, og mange av disse kapitlene kan vi lære noe av. Vi kan bruke all vår energi på å unngå alt som er ubehagelig, og distrahere oss selv når ubehaget puster oss i nakken, eller vi kan møte ubehaget med en form for åpen nysgjerrighet: Dett er vondt, men kanskje kan det fortelle meg noe om meg selv, min plass i livet, mine verdier, mine relasjoner eller min måte å leve på. Når vi føler sjalusi, er følelsen ofte et signal om en usikkerhet i oss selv. Dersom vi tilstreber å kontrollere vår partner slik at personen i liten grad treffer andre mennesker uten vår tilstedeværelse, kan det hende vi unngår sjalusien, men samtidig sementerer eller forsterker vi vår egen usikkerhet. I tillegg legger vi beslag på et annet menneske, noe som nesten alltid skader relasjonen på lengre sikt. Dersom vi i motsatt fall bruker sjalusien som et signal som peker oss mot følelser av egen tilkortkommenhet, kan vi kanskje forstå oss selv på en dypere måte. Kanskje kan vi uttrykke følelsen av usikkerhet ovenfor vår partner, noe som potensielt sett kan styrke relasjonen. Hvis vi tilstreber å arrangere livet slik at vi unngår det som er vanskelig, blir vi ikke sterkere, men avhengig av at vi hele tiden klarer å kontrollere omgivelsene for å beholde mental likevekt. Det gjør oss sårbare, og det øker både angst og usikkerhet i et litt lengre perspektiv. Umiddelbart får en sjalu partner det bedre dersom kjæresten dropper årets julebord, men kort tid etter føler man kanskje dårlig samvittighet for å begrense den andre, samtidig som man har stagnert eller regrediert med hensyn til personlig utvikling. Det blir som å ruse seg mer for å unngå smerten ved abstinenser.
I denne øvelsen vil jeg at du skal forsøke å legge merke til små ubehageligheter som du unngår. Kanskje sier du ja når du mener nei, bare fordi du frykter dårlig stemning hvis ikke du spiller med på notene til din beste venn. Kanskje er du irritert over mannen din, men orker ikke en konfrontasjon fordi det vil føre til en ubehagelig samtale som kanskje varer halve natta. Kanskje kjenner du på skadefryd når en kollega mislykkes i et prosjekt, men feier følelsen vekk fordi du ikke er en sånn person. Men hvis du er en sånn person, så kan det hende at du henter noen av dine verdier på et sted som ikke fører til den beste livsførselen. Kanskje er du avhengig av sammenligning med andre for å føle at du selv har verdi, og dermed øker din verdi hvis andre tabber seg ut. Denne typen egenverdi er forankret i flyktige forhold du umulig kan kontrollere, og det setter deg i en konkurrerende relasjon til dine omgivelser. Når du føler skadefryd, kan det være overflaten på et problem som handler om ditt eksistensielle verdigrunnlag. Følelsen kan lære deg noe om deg selv, og når du ser deg selv i et større og mer oppriktig perspektiv, har du også muligheten til å justere på det du ikke liker. Selv om følelsen av skadefryd er ubehagelig å identifisere seg med, og noe de fleste holder skjult, kan følelsen fungere som et springbrett til en større innsikt. Dette er bare noen få eksempler på hvordan alle mennesker opplever ubehageligheter, både i seg selv og i relasjon til andre, og hvordan vi er best tjent med å undersøke ubehaget istedenfor å stikke hodet i sanda. Tenk gjennom ditt eget liv og se ett situasjoner hvor du kunne vært mer oppriktig og møtt ubehaget med åpne øyne, snarere enn å late som ingenting, endre tema, eller ta deg en drink. Klarer du å gjøre denne typen livsbevissthet om til en slags vane, har du et verdifullt verktøy for å lodde dybden i deg selv. Det vil stå i motsetning til å leve på flukt fra ubehag eller leve på en mest mulig overfladisk måte. Det kan være tungt, men berikende.
