Arbeids- og velferdsforvaltningen (NAV) er blant de mest omfattende velferdsreformene i norsk historie. Høsten 2006 opprettet NAV sitt første kontor og siden det har man støtt på mange og vanskelige problemer. Langsom og mangelfull saksgang, uoversiktelige prosedyrer og et byråkratisk system som synes å være over evne komplisert, har gått utover brukerne. I denne artikkelen vil jeg legge frem en psykologisk analyse av dette problemet i forhold til hvordan det rammer enkeltmennesket. Man kan tenke seg at det er både leit og ubeleilig å ikke få en utbetaling i tide, men problemet er mer omseggripende enn som så. Det moderne mennesket i et individualistisk samfunn kan ikke støtte seg på storfamilien når det er i vanskeligheter, men er avhengig av våre sosiale velferdsordninger. Når et byråkrati uten ansikt forvalter vår skjebne, og betalingen plutselig uteblir på grunn av en reform eller organisatoriske svikt, er angsten som antennes i mennesket ikke å regne som en beskjeden usikkerhet. Her er det snakk om Dødsangt med STOR ”D”. La meg i følgende begrunne denne påstanden.
Eksistensialistisk filosofi har menneskets fremmedgjøring som et sentralt tema. Kafka mister seg selv i en byråkratisk prosess hvor et system uten ansikt bestemmer hans skjebne uten at han selv har noen opplevelse av medvirkning. På et svært tidlig tidspunkt beskriver Kafka hvordan enkeltindividet kan drukne i et moderne byråkrati. På mange måter var han forut for sin tid. I Kafkas to mest kjente hovedverk, Prosessen (1925, denne utg. 1991) og Slottet (1926, denne utg. 1993), møter vi antihelten K. som på illevarslende vis nettopp gestalter fornemmelsen av individets fortvilte fremmedgjøring og diffuse innflytelse på en uforståelig omverden. Man kan på mange måter si at K. strever med å definere grenser, etablere begrensninger, gjøre det uklare og diffuse klart og konkret, trekke konklusjoner, avslutte, dø i en verden av tegn, skrift, fortolkninger, utledninger, parabler, paradokser, lignelser, metaforer, metonymer, symboler og påstander som kastes frem, underbygges og trekkes tilbake gjennom forbehold som kobles sammen med andre forbehold slik at den språkelige konstruksjonen blir selvutslettende, negativ, tømt for mening og liv (Claussen, etterord I: Kafka, denne utg. 1994, p. 114). Dessverre tror jeg det finnes enkeltskjebner som kan kjenne seg igjen i ovenstående beskrivelse. Regelverke i forhold til ulike støtteordninger og utbetalingsprosedyrer i NAV kan være vanskelig å begripe i tider hvor nye reformer skal etableres. Når man også sliter med sykdom og uførhet vil møte med velferdsordninger i forandring kanskje virke enda mer uhåndterlig. Gjennom Kafkas forfatterskap får vi inntrykk av en tilværelse bygd på sand. Han erfarer seg selv i en bunnløs verden sørgelig fritatt for all selvfølgelig trygghet. Hvor finner egentlig det moderne mennesket sin trygghet når det ikke er i stand til å besørge sin egen inntekt? Er det fare for at mennesker blir fremmedgjorte i møte med det offentlige byråkratiet omtrent tilsvarende det Kafka beskriver gjennom et helt forfatterskap?
Fra et evolusjonsbiologisk perspektiv er barnet genetisk forhåndsprogrammert til å søke mot trygghetssonen rundt moren, mens gjennom utviklingen vil grensene for trygghetssonen utvides og inkludere familien, stammen eller flokken. Alle ”sosiale dyr” har disse nedarvede systemene for selvopprettholdelse. I første omgang handler det om å overleve selv, mens gjennom utviklingen blir man også opptatt av familiens og flokkens overlevelse. Det betyr at det foregår en slags gradvis utvidelse av dette overlevelsessystemet som inkluderer enkeltindividets motivasjon og bestrebelser på opprettholdelse av «flokken». Dette betraktes litt flåsete som en slags Darwinistisk forståelse av altruisme eller medfølelse, og tanken er rett og slett at flokkdyr overlever på grunn av samhold, samarbeid og fellesskap innad i gruppen, og dermed blir gruppens overlevelse avgjørende for hvert enkelt medlem. Vi er rett og slett genetisk disponert for å ivareta våre egne.
Denne egenskapen var og er viktig i kollektivistiske samfunn, men vår moderne verden går mot stadig større grad av individualisme og storfamilien spiller ikke lenger en like viktig rolle. Å være inkludert i storfamilien eller flokken er ikke lenger en betingelse for å overleve. Spørsmålet er hva som betinger det moderne menneskets overlevelse i dagens Norge. Svaret er penger og en stabil inntekt til å kjøpe det man trenger for livets opphold. Den eller det som utbetaler vår månedlige inntekt er altså den eller det som avgjør om vi overlever eller ikke. For mennesker som er arbeidsføre og trives i sin hverdag er dette sjelden noe problem, men dersom man mister jobben eller havner i en situasjon hvor man trenger sosial hjelp og støtte for å overleve, blir situasjonen en ganske annen. Nå er det et system som avgjør vår skjebne. Dette systemet bør fungere godt, hvis ikke angriper man mennesker på et dypt eksistensielt plan hvor frykten for å bli avskåret fra sin inntektskilde kan generere enorm angst og utrygghet. I Norge er det NAV som er dette livsviktige systemet, og her har man slitt med et omfattende organisatorisk problem. Hva gjør krisen i NAV med enkeltindividet som står foran dette byråkratiske systemet og trenger hjelp?
Sivilisasjonen har altså utviklet seg og industrialisering og modernisering har svekket storfamiliens posisjon som avgjørende instans for individets trygghet. Menneskets biologiske overlevelsesmekanismer knyttes ikke lenger kun opp mot tilhørighet i gruppen, men omdirigeres og knyttes opp til anskaffelse av penger. Jeg tror de fleste av oss kan forestille seg en rimelig angstprovoserende situasjon hvis vi på en eller annen måte plutselig ble avskåret fra alle våre inntekter. En ganske tilsvarende følelse kan man forestille seg hos et individ som utvises fra et stammesamfunn. Historisk sett har eksil faktisk vært en straff med nok tyngde til å opprettholde lovlydighet blant medlemmene i en stamme. Å bli utvist fra fellesskapet var i mange sammenhenger ensbetydende med død. I dag er medlemskap i en stamme byttet ut med finansielle forhold og vi organiserer oss i former for sosialisme eller totalitarisme slik at staten kan tre i stedet for storfamilien eller stammen.
Jeg tror de fleste klinikere har sittet med en klient på kontoret som ydmykt ber om en ny uttalelse i forhold til rehabiliteringspenger, eller arbeidsavklaringspenger som det heter i dag. I min kliniske hverdag er brevskriving til NAV en service man hyppig må gjøre for klienter under behandling. Trusselen er hele tiden at den sosiale velferdsordningen kutter utbetalingene, og da befinner klienten seg i en ganske hjelpesløs situasjon. Byråkratiet mangler ofte storfamiliens fintfølelse og ser ikke alltid dødsangsten som antennes i en person som må gå flere måneder i påvente av en forsinket saksgang. Et menneske i krise som blir møtt med et byråkratisk system hvor det er vanskelig å få en saksbehandler i tale, kan bli like liten og redd som Josef K i Kafkas fortelling om Prosessen. Først rammes man av panikk og desperasjon. Mange vil kjempe febrilsk for sin neste utbetaling, mens andre er så syke og nedbrutt at de ikke makter kampen. For dem blir det organisatoriske kaoset i NAV et problem som ikke bare er kjedelig og ubeleilig, men rett og slett et problem hvor man følelsesmessig sett ser døden i hvitøyet. I kollektivistiske samfunn frykter man eksil fordi utestengelse fra fellesskapet er livstruende. I dagens individualistiske samfunn frykter man reformer i det sosiale velferdssystemet. Krisen i NAV er altså dødsalvorlig for svært mange mennesker.
Se også artikkelen Enkeltindividet i NAV- byråkratiet.
I videoen under snakker jeg om forholdet mellom økonomisk trygghet og selvmord. Som psykolog i psykisk helsevern har jeg flere ganger opplevd at mennesker blir så nedtrykt og usikre at de vurderer selvmord som eneste utvei. Mangel på håp, dystre fremtidsutsikter og en bakenforliggende økonomisk usikkerhet har vist seg å være en farlig kombinasjon. Årsaken til selvmord er kompleks, men én av faktorene kan handle om individets sosioøkonomiske situasjon.
Kilder
Kafka, Franz (1926, denne utg. 1993): Slottet. Kritisk utgave etter håndskriften. Gyldendal Norsk Forlag A/S, Oslo.
Kafka, Franz (1925, denne utg. 1991): Prosessen. Den Norske Bokklubben A/S, Oslo.
Av Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no
Hei!
Dette var utrolig bra, endelig noen som tør si noe om det noen av oss har hevdet mange ganger. For personer som blir syke og som tidligere ikke har hatt noen befatning med NAV, får de nærmest sjokk over hvordan de blir behandlet. Jeg vet med sikkerhet at mange må bruke terapitimene sine hos psykolog/psykiater til å snakke om frustrasjonen sin over møte med NAV. En ting er at dette nesten føles som et overgrep for enkeltindividet, men galskapen er jo at det er samme NAV som betaler for at pasienten skal bruke tid på sin frustrasjon over dem. Lurer på hvor mange millioner NAV egentlig betaler for terapitimer som de har påført klientene sine. Særlig samfunnsøkonomisk kan det iallefall ikke være. Galskapen er imidlertidig størst i at noen blir så frustrert at de velger å ta sitt eget liv, noe som bør tilsi at politikerne våkner opp og gjør noen grep slik at systemet som er satt til å ivareta mennesker gjør nettopp det.
Hei Per Øyvind!
Det er ingen tvil om at krisen i NAV er dødsalvorlig, og at håpløsheten enkelte opplever i møte med NAV kan få katastrofale følger. Noen land lever i et diktatur hvor én person bestemmer (eller dikterer) reglene og organiseringen av landets innbyggere. Dette skaper ofte misnøye i den forstand at innbyggerne kan komme til å føle seg undertrykte. Deres stemme blir ikke hørt og de har liten innflytelse på den politiske kursen i landet. Vi har heldigvis et sosialdemokrati hvor alle i prinsippet kan være med å bestemme eller påvirke tingenes tilstand (til en viss grad). Ulempen er sannsynligvis at mange stemmer og meninger fører til lange prosesser hver gang det skal tas en avgjørelse. Jeg tror det er på bakgrunn av dette at det tungrodde byråkratiet slår rot, og i verste fall havner vi i Kafkas mareritt hvor enkeltindividet blir spist opp av byråkratiets komplekse forvaltningssystem. Spørsmålet er hvordan man kan løse slike intrikate problemer i et så omfattende system som NAV? Noen gode forslag?
new public management? haha, overlate det til private sektorer i konkurranse?:P
Fikk desverre ikke tid til å lese alt nå, men dette virker som en utrolig flott side, og faktisk noe jeg har etterspurt i en del år nå. Takk:)
Duu… Veldig enig med deg, det er ikke det, det er bare at jeg får veldig vondt i øynene av å se årstallene bak Kafka-bøkene. Prosessen ble først utgitt i 1925 – nittentjuefem, og Slottet i 1926. I 1991 hadde Kafka vært død i 67 år allerede. Vel er en del av det han hadde skrevet utgitt posthumt, men det får være grenser 😛
Ja, det har du rett i! Kafka var virkelig forut for sin tid på mange områder. Blant annet forutså han hvordan individets fremmedgjøring kom til å eskalere i takt med samfunnets økende kompleksitet.
Mvh Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no
Veldig bra artikkel. Dessverre er det alt for mange som vil kjenne seg igjen i denne prosessen.Hvilken såkalt utvikling ???
Der har du det ,slik er det, å forferdelig å måtte oppleve slik kaos
Svært bra og tankevekkende artrikkel. Det er skremmende at samfunnet vårt har så til de grader gått fra ille til verre når det gjelder folk som trenger hjelp. Reformer er det all grunn til å frykte, det handler pr i dag stort sett om nedskjæringer og effektivisering, dvs. redusere utgifter, til verste for brukerne. Takkf or artikkelen!
Usedvanlig treffende beskrivelse av den eksistensielle angst man kan erfare av å være overlatt til seg selv, mens man venter på at noen skal hjelpe – uten å ane når, eller om det skjer tidsnok til å kunne beholde tak over hodet… Dødsangst med stor D; helt klart. Eller den ultimate ensomhetsfølelse med angsten som følger den. BRA SKREVET! Suveren innsikt.
Fantastisk god artikkel på webpsykologen.no. har kjent på de følelsene som framkalles av systemet NAV eller aetat som de het før
NAV-krisen ja.
Jeg ble intervjuet av Vårt Land om hvordan det var å være arbeidsledig, og fikk endret overskriften til å bli «Nav følger ikke opp» noe som endte opp med å bli forsiden av avisen.
Jeg leste et sted nylig om en kvinne som tok …selvmord fordi hun fikk avslag på støtte fra Nav, noe som var den siste dråpen i et liv med mange uoverkommelige problemer. – Ikke alle Nav-brukere har et apparat av familie og venner med mulighet og energi til å kjempe for dem, og ta av litt av Nav-byrden. Nav-byrden er en altfor stor byrde å bære, selv for 100% friske mennesker uten noen som helst andre problemer.
Selv har jeg fått ganske mange sjokk på rad som Nav bruker i 2 år, siden jeg fylte 18år. Kjenner ikke akkurat at dette er verdens beste land å bo i for å si det sånn.
NAV har utviklet seg til å bli en institusjon som bryter ned folk. De som i utgangspunktet feiler noe fysisk, ender opp med psykisk sykdom også, og de som i utgangspunktet har en psykisk lidelse, er vrak etter en del år som NAV-bruker.
Jeg har selv opplevd hvordan det føles når penger uteblir, men da het det Aetat og hadde fått nytt datasystem de ikke fikk til. Med 3 barn og meg på attføring og 2 mnd uten en krone.. det går an å sulte i Norge. (og når det endelig kom penger, var det bare halvparten av hva jeg skulle hatt) Sosialen? Glem det, de ga avslag på et lite lån (lån, ja, ikke å FÅ penger fra dem, kun kortvarig lån inntil Aetat fikk ut det de skulle, så kunne sosialen bare inndra det de hadde lånt ut). Selv med attest fra Aetat på at jeg hadde penger til gode og informasjon om barn og matmangel ga de avslag med begrunnelsen «det var Aetats ansvar å få ut penger».
Det endte med at jeg gikk til banken og refinansierte boligen slik at jeg fikk litt ekstra utbetalt, faktisk beløp tilsvarende attføringspenger for 6 mnd (ikke så store beløpet, men mye for meg),- en nødvendighet fordi jeg trengte tryggheten. Jeg hadde ikke akkurat råd til så mye som en krone mer i lån heller pga lav inntekt (null i den tiden pga Aetat), men banken var imøtekommende og forlenget lånetiden slik at jeg ikke skulle få høyere månedsbeløp å betale. Men mange kan ikke løse problemet slik, og det burde vært unødvendig også all den tid man har disse rettighetene nedfelt i lover og regler. Du er heldig som har noe å gå på angående boligen,-for her har folk sittet her og grått pga Aetat og null penger derfra, sa de i banken. Lucky me..
Ettervirkning? Jeg tåler ikke at det ikke er mat i fryseboksen..fortsatt behov for trygghet på det området. Nå hamstrer jeg ikke ukritisk, maten skal jo brukes og ikke bare lagres, men denne tendensen til hamstring kom etter at vi gikk sultne, og det er jo en del år siden.
Dessuten blir jeg regelrett dårlig av å lese om hvordan folk sliter enda verre i dag med NAV..det er hjerteskjærende historier, og internett er fullt av dem. Det gjør vondt, fordi jeg har opplevd det selv og vet hvordan det føles.
NAV Drammen har nå tatt fra meg siste livsgnist og vilje til å leve.
Har tatt kontakt med de hver eneste dag. De er fult klar over at jeg lider av depresjon og angst. Alikevell velger de uke etter uke å la meg sitte hjemme uten mat eller annet til livsopphold. Har ikke engang hatt toalettpapir på over en uke.
Før sosialkontoret ble en del av NAV, fikk jeg i det minste hjelp.
Har bedt om nødhjelp i 2 uker nå, og får ikke engang svar.
Jeg tenkte jeg skulle skrive noen ord for kanskje å hjelpe andre, og for at NAV ikke skal kunne komme fri fra dette uten noe ansvar.
Veldig bra!
Skulle ønske flere klarte å ta et evolusjonsbiologisk perspektiv på samfunnet. Det gir en forståelse, som ikke bare, etter min mening, er riktig, men også har potensiale til å endre samfunnet mot det bedre. Man kan forstå seg selv, og den innsikten man slik får i menneskets natur, gir rom for å forstå andre fra ut fra et objektivt grunnlag. Arne Næss hadde et ønske om at vi mennesker måtte forsøke å strekke oss litt lengre for å forstå andre mennesker. Jeg tror at større kunnskap om hvordan evolusjonsbiologi og -psykologi kan bidra til at en større forståelse faller på plass. Stå på, og hold frem med å spre budskapet. Kanskje bør dette komme på pensum i grunnskolen? På kortere sikt er jeg i alle fall helt sikker på at du kunne solgt inn noe av denne kunnskapen hos NAV, på alle organisatoriske nivåer.
Tusen takk for hyggelig tilbakemelding! Som kliniker i psykisk helsevern for voksne møter jeg daglig mennesker som sliter mye i forhold til økonomi og problemer med de ulike ordningene i forhold til NAV. Vi kan forsøke å hjelpe disse menneskene med ulike terapeutiske hjelpetiltak, men det lykkes vi sjelden med når det mest presserende problemet er økonomi og en stadig overhengende fare for å miste utbetalingene som må til for å greie seg til livets opphold. For meg er det tydelig at krisen i NAV er ”dødsalvorlig” for dem som blir sittende fast i byråkratiske prosesser og uklar saksgang, uten muligheter til å påvirke prosessen i særlig grad.
Nav har ödelagt livet mitt og familien min. det er bare min 2 år gammle datter som holder meg i live, uten henne hadde jeg kjört inn i en murvegg, eller gått in på ett tilfeldig NAV kontor og slaktet hver eneste person som arbeider der det å jobbe i nav det samme som at de godtar hvordan NAV behandler andre, et skammelig yrke. 10 år med psykisk terror .jeg svinger mellom et infernalsk hat som jeg ‘flyter på’ og selvmordstanker. det siste året har jeg forandret meg så mye tankene mine skremmer meg. veit det sprekker snart bilr nedverdiget og trampet på konstant. alt har gått til helvette, inkasso,gjeldsanering.familie.lån. har bare en igjen som holder meg her. skriver her så vet folk hva som ödela meg.
Hei
En utrolig bra artikkel. Tilfredstillende lesning faktisk. I den grad man kan bruke et slikt ord i denne sammenheng. Jeg er pt selv bruker av NAV grunnet sykdom. Har vært til og fra i noen jobber etter mitt første møte med NAV etter hjerteinnfarktet. Så fort man er innenfor dørene i NAV – får man en fornemmelse av at man er et «problembarn» for de som er satt til å hjelpe. De ser ikke helheten i hvorfor du er der og har liten eller ingen empati i sin fremtreden ovenfor brukerne. Det er iallefall min erfaring så langt. (det finnes noen få unntak på saksbehandlere) Samtidig kastes man fra saksbehandler til saksbehandler og må fortelle saken sin om og om igjen. DET er en så uverdig behandling som det går an. Det er ingen som vet hva den forrige saksbehandleren har sagt eller gjort. Lite blir notert i saken og har du fått et skriftlig vedtak, så har ikke alltid NAV kopi av dette og nekter for at du har et slikt vedtak – selv om du legger dette frem. DET er ganske utrolig. Når det gjelder utbetalinger, som faktisk mange er helt avhengige av, så nåde meg om jeg ikke leverer meldekort innen fristen. Er du ett halvt døgn for sen med leveringen (på nett) så stanses utbetalingen. Dette selv om det er NAV som har driftsproblemer med sin nettside og ikke kan ta imot. Jeg erfarte dette faktisk selv forrige periode, og for sent var for sent uansett årsak. Det har også skjedd en gang tidligere at jeg glemte å sende inn for en periode. Har brukt meldekort i en lang periode faktisk 3-4 år – da kan man vel benytte et skjønn. De burde jo se at denne brukeren har levert punktlig over flere år. Men altså pengene er tapt om man er en dag for sen. Penger man i utgangspunktet har krav på – man har fått et vedtak om det, og burde spart både brukerne og NAV selv for denne jobben med meldekort. Jeg blir så provosert – Debatter rundt dette tema er så nødvendig. Dette har faktisk blitt et stort samfunnsproblem og mange sliter og føler seg mer syke etter møte med NAV. Det føles nedverdigende å gå inn på et NAV kontor. Skulle gjerne vært den følelsen foruten. De aller fleste av oss ønsker å bidra i samfunnet, stå i jobb, i den grad eller prosent man kan klare. Når helsa svikter, så blir man faktisk sykere i møte med NAV.
Takk for kommentaren og eksempelet som igjen illustrerer hvor liten man kan bli i møte med et system som er så stort at det ikke evner å føle noe for enkeltindividet!
Et godt innlegg!
Og du skriver bl.a «Når et byråkrati uten ansikt forvalter vår skjebne, og betalingen plutselig uteblir på grunn av en reform eller organisatoriske svikt, er angsten som antennes i mennesket ikke å regne som en beskjeden usikkerhet. Her er det snakk om Dødsangt med STOR ”D”.»
Herunder viser jeg til essensielle årsakssammenhenger som ligger til grunn for den utilnærmelige forvaltningen, skrevet av professorer og forskere og samlet i en bloggpost.
Skremmende lesning i den forstand at vår Regjering lett kunne ha ordnet opp i mekanismene bak menneskeforakten og de horrible Kafkavandringene – hvis de hadde ønsket.
For her innrømmes at lovgivningens skjønnsmessige paragrafer erstattes av forvaltningens hjemmelagde regler som mange ganger utformes av lavt utdannede individer.
Utdrag: «(…) I utdannelser” uten spesialisert innsikt i noe enkelt felt”, som for eksempel sosialarbeiderutdanningen, vil verken innsikt i mål-middel sammenhenger eller lovtolkning stå i sentrum.
I stedet vil ”personlig moral og verdier fungere som en sterk styringsmekanisme” (op.cit.) (…)
I motsetning til forvaltningens hjemmelagde regler slik de kommer til uttrykk for eksempel i trygdeetatens rundskriv, vil denne rettsanvendelsen ikke være styrt fra sentralt hold, men gjennom tommelfingerregler utformet av beslutningstakerne selv (…)
Til grunn for yrkesutøvelsen og beslutningene i det nye velferdsbyråkratiet ligger ifølge denne forskningen således ikke uten videre noen faglig forankret skjønnsutøvelse.
Velferdsstaten synes i stedet å skape beslutningssituasjoner hvor skjønnet omdannes til regler (…)
Det rettslige grunnlags- materialet gir rom for stort skjønn, og anvendelsen av skjønnet – enten det skjer av jurister eller ikke-jurister – synes i stor grad å være forbundet med vilkårlighet, makt og systeminteresser, enn med rettssikkerhetens kår i samfunnet (…)
Den funksjonelle rettsforståelsens tilbøyelighet til å ”underkaste” seg forvaltningens tommelfingerregler, synes ikke å gi tilstrekkelige garantier for å ivareta individets rettssikkerhet vis a vis en stat som det blir stadig mer avhengig av (…)
Skepsisen til de bevilgende myndigheter vilje til å følge opp politiske vedtak med økonomiske ressurser, til profesjonelle beslutningstakeres ønske om å beskytte sin faglige autonomi og til lavt utdannede yrkesutøvernes tendens til å la personlige verdier og hensyn spille en avgjørende rolle utgjør alle viktige begrunnelser for dette rettighetsfokuset (…)».
Noen av innleggene som Dagsavisen slettet. Del 7 – Fraværende rettssikkerhet for mange av landets borgere (Forvaltningenes hjemmelagde regler)!
http://bit.ly/vZ5qgK
Denne artikelen burde jeg ha fått med meg for lenge siden og synd jeg ikke har lest studert den før . For jeg ble spurt av Fylkesmannen sammen med NAV fylke om å være prosjektleder for å gjøre NAV ett «bedre » sted å være bruker 🙂 .
Det viste seg naturligvis å være en umulig oppgave . De som innførte NAV burde være så voksne å oppløse NAV og starte helt fra begynnelsen igjen . Hele systemet ble kastet på de ansatte og brukerne nesten over natten og svært få var forberedt på dette ikke engang NAV selv var forberedt . Men det ble ett prestisjeprosjekt som skulle igang koste hva det koste vil og det har virkelig kostet .Det har faktisk kostet mange mennesker både liv og helse . NAV har blitt ett uverdig sted for mange å henvende seg til . Jeg er så gammel at jeg kan huske sosialkontoret ble sett på som «fattigkassa» og det er akkurat det NAV har blitt igjen . NAV har tatt så mange steg tilbake at det er nesten umulig å rette opp alle feilene som er blitt gjort . Den store tabben gjorde de selfølgelig når de innkluderte sosialkontorene sammen med trygd og arbeid , det var da det gikk til h…. noe selv veldig mange sosialkontor også mente og var fortvilet over . At myndigheten ikke så dette er helt utrolig for i en periode var jo nesten «halve» NAV sykemeldt og det må da være et sykdomstegn i seg selv . Det er nesten helt utrolig at der ikke har vært en eneste rettsak om dette , der har jo vært noen men NAV har jo trekt seg stort sett hver gang fordi de vet de vil tape , de har vært uttallige ganger i forbrukermagasin , TV2 Hjelper deg , men lærer de , NEI .
Arbeids og innkluderingsministeren burde tatt et skikkelig tak og gjort noe for lenge siden , men det er aldri for sent .
Det er et system totalt ute av kontroll og vil nok neppe komme på rett kjøl igjen før noen drastiske endringer skjer .
Jeanine peker på, at skjønnet omdannes til regler, og at reglene er basert på personlig moral og verdier, er en side av saken. Det er skummelt når pekefingermoral trer inn i den offentlige forvaltningen. Men dette har lite å gjøre med omorganiseringen fra Trygdeetaten, Aetat og sosialkontorene til NAV. Problemet eksisterer, men muligheten til å skjønnvurdere tilhører i størst grad sosialtjenesteloven. Dette problemet løses altså ikke ved å oppløse NAV.
Det trengs godt lederskap, gjennom hele organisasjonen, for å løse det. Samt ressurser. Etikk og moral kompliserer – det er krevende å ta en riktig beslutning, det er krevende å drøfte moral, og organisasjonstrukturene blir også mer kompliserte. Selv om gevinsten av etikk er stor, tror jeg man er nødt til å se at dypere samfunnstrukturer utvikles før man ser at de tungtdrøftede etiske valgene får feste. I dagens samfunn er effektiv viktigst – det er effektivitet som er riktig. Da blir det fort til at enkel og subjektiv konsekvensetikk regjerer- Og for noen er kanskje den god nok, men jeg tror kollektivet er bedre tjent uten.
Har aldri følt ivet mitt …….i nå alder av 43 ….så godt beskrevet………..om «meg» som har vert i ei offentlig mappe siden jeg var 11 år!
Takker fra bunnen av hjerte………jeg har aldri klart å få satt ord på følelsene før jeg este denne artikkelen ……….igjen TAKK!!!!!
Får jeg dele denne på navs facebookside?
Absolutt!
Sånn:-) Blir nok en del het diskusjon men viktig å tenke på for oss som prøver vårt beste:-) Takk for linken;-)
Ja, og dette er ikke ment som noen kritikk av enkeltpersoner eller ansatte på noen måte. Tror de fleste gjør sitt ytterste innenfor de rammene som er.
Jeg tar det iallefall ikke som kritikk:-) Men jeg tror det er viktig å reflektere over det vi faktisk gjør innimeliom. Leste feks. en bok av arnhild Lauveng, «I morgen var jeg alltid en løve» hvor hun forteller om sine tanker om brukerperspektiv. Hvilket perspektiv? Hvilke brukere. Hva har de til felles annet en en sykdom? Hva med menneskene de var før? Teller ikke det? Er alle deprimerte like? En interessant tanke:-)
Selvfølgelig må man kunne forvente at de gjør sitt beste, det må vi alle gjøre i våre respektive jobber – må til og med kunne jobben, men der er dessverre mange som mangler den kompetanse som kreves for å følge den enkelte opp etter det lovverket/rettighetene tilsier… Kanskje er det ikke så lurt med omlegging før kompetansen er sikret! De fleste er nok både hyggelige, serviceinnstilte og ivaretakende overfor sine sårbare klienter, skulle bare mangle, men at der er enkelte ansatte, som sitter i feil stol og endog mangler folkeskikk i sitt møte med klienten, ja, derom hersker det ingen tvil. Å havne i et slikt » storsamfunn » hvor ingen tar ansvar før klienten er utarmet – har skjedd i altfor mange saker.. Hva er den egentlige misjonen bak «Trygdekontoret» – Nav?
Hva tenker Webpsykologen om personlighet/integritetstesting av ansettelser i Nav -for kvalitetssikring av saker der det ofte i stor grad blir brukt skjønn. Jeg tenker det er kjempeviktig at de riktige mennesker sitter i stolene som skal forvalte felleskapets interesser. Et dårlig fungerende Nav vil gi ringvirkninger på mange andre områder i samfunnet, som rettsvesen, psykiatrien, sykefravær osv. Med andre ord veldig kostbart for samfunn og enkeltindivid.
.. verst er det for enkeltindividet!!..
Flott artikkel. Har selv holdt kurs for NAV og møtte mange flotte enkeltpersoner som jobbet der. De har en vanskelig jobb. Noen av de sentrale problemene var avstanden mellom leders fokus på sine oppgaver oppover i systemet og de annsattes fokus nedover på brukerne. Også innad i NAV har de ansatte blitt «splittet» opp i nærmest «selvstendige næringsdrivende» med ansvar for for mange oppgaver hver i sær. De savnet også gruppen og samholdet.
Jeg er med andre ord enig i at gruppen er helt sentral. Men problemet er jo ikke bare i NAV, men de familiestrukturene vi har fått etter hvert som har skapt mindre og mindre enheter. Når vi i vårt kalde land nesten bor en og en i hver som bolig, er det heller ikke et godt nettverk rundt oss. Jeg tror ikke vi får tilbake storfamilen. Den var heller ikke den beste for alle medlemmene, særlig de som «stikker seg ut». Ideen om storfamilien må over på nye konsepter av nære venner og grupper. Boligbygging må satse mer på kollektive og tunløsninger. Min far var sosiolog og snakket om hvordan våre naturlige møtesteder forsvinner i våre nye nabolag. Det finnes boligfelt hvor man kan møtes i fellesrom. Det er ikke altid det trengs en psykolog, men en nabo og en bekjent som kan hjelpe med noen saker og ting. Storsamfunnet skal selvfølgelig ha mange felles oppgaver, men ideen om at vi også har ansvar for våre medmennesker er viktig. Missforstå meg rett. Jeg er enig i kritikken av NAV, men jeg tror det er flere løsninger 🙂
Helt enig i at boforholdene må bli annerledes, Inge Ås! Velferdsstaten kan ikke løse alle problemer med ensomhet og stram økonomi. Jeg har selv vært med å planlegge en «økogrend» som satser på miljøvennlighet (gjenbruk etc) og ikke minst sosialt fellesskap. Dere kan høre mer om dette på Litteraturhuset 16/3 kl. 18 — arrangementet heter «Fremtidens boliger» og har gratis inngang. http://www.facebook.com/events/149102928544236/?ref=ts
[…] artikkelen Krisen i NAV er dødsalvorlig tok vi blant annet opp følelsen av frykt og fremmedgjøring i møte med NAV. Dessverre har alt for […]
Bra skrevet. NAV har ihvertfall klart å bryte meg ned ganske bra. De siste kreftene jeg har må jeg bruke på å krangle med dem, i stedet for å fokusere på alt som bygger meg opp..