Hør hele episoden her

Gruppeterapi er den formen for behandling jeg har drevet med siden starten av min karriere i 2005. Jeg har en iboende tro på at mennesker kan lære å kjenne seg selv i møte med andre, at tilhørighet i grupper er avgjørende for god livskvalitet og at evnen til å håndtere det mellommenneskelige samspillet i grupper dermed er uhyre viktig for vår art. Grupper kan bebo en del lumske dynamikker hvor man lett føler seg utenfor, mindreverdig eller annerledes, og i den typen gruppen kan forholdsvis velfungerende mennesker bli syke. I grupper med en god kultur for åpenhet og autensitet kan man imidlertid sørge for å avkode de destruktive dynamikkene, slik at vi kan lære av det istedenfor å ta skade, og i den typen grupper tror jeg virkelig man kan vokse som menneske. Velkommen til en ny episode fra SinnSyns julekalender hvor jeg skal reflektere over gruppedynamikk.

Jeg har altså mitt daglige virke i gruppeterapi. Gruppen har 8 deltakere og to terapeuter. Alle er der for å jobbe med seg selv og sine relasjoner til andre. Symptomene kan være alt fra depresjon, angst, personlighetsproblematikk, usikker identitet, lav selvfølelse og mye annet. Uansett hvilke plager man har, er det ofte i relasjon til andre at problemene kommer til overflaten. Poenget i gruppepsykoterapi er å skape en arena hvor man lærer å se seg selv utenfra og andre innenfra. Vi sitter i en ring uten bord, kaffe eller andre ”sosiale livbøyer”. Vi har ikke noe tema, men vi forsøker å snakke om hvordan vi opplever hverandre ”her-og-nå”.

I det sosiale livet er det mange koder og konvensjoner som regulerer samspillet mellom mennesker. Man er gjerne høflig, politisk korrekt og så videre, noe som betyr at man sjelden sier noe direkte om hvordan man egentlig opplever samspillet. Hvis jeg er på fest og snakker med en person som ikke følger med, eller ”ser gjennom meg” og virker uinteressert, vil det kanskje få meg til å føle meg liten og dum. På fest vil jeg ikke kommentere dette, men trekke meg unna den ubehagelige situasjonen med en taktfull unnskyldning. I gruppeterapi gjør vi det annerledes. I gruppeterapi blåser vi opp små fornemmelser for å se nøyere på dem (djevelen er i detaljene). Her ville jeg sagt noe om min opplevelse til den uinteresserte samtalepartneren: ”Når du ser forbi meg og ikke følger med på det jeg sier, får du meg til å føle meg uinteressant. Det rammer meg som et slags lodd på selvfølelsene og trekker meg ned. Hva er det egentlig du tenker?” Kanskje ville personen svare at han er så stresset og usikker i sosiale sammenhenger at han ikke klarer å følge med. Dermed ville min opplevelse endre seg fra å føle meg liten og dum til å ha medfølelse med den andre. Ofte misforstår eller feiltolker vi oss selv og andre i det sosiale landskapet, og de ”negative” misforståelsene spiller ofte på lag med dårlig selvtillit, depressive holdninger eller andre ”psykiske skylapper” som hindrer oss i å se et større perspektiv. I gruppeterapi forsøker vi å ha en totalt åpen og undersøkende holdning til hverandre. Jeg forteller de andre i gruppen hvordan jeg opplever dem, og de gjør det samme med meg. Målet er å utvide vår (selv)bevissthet og bli mer klar over hvordan vi påvirker andre, hvordan vi oppleves av andre (på godt og vondt) og ikke minst hvordan vi ofte feiltolker andres signaler i tide og utide.