Mislykket, apatisk og tom innvendig

Et legeme som ikke er påvirket av noen krefter, er i ro eller beveger seg rettlinjet med konstant hastighet, kommer til å forbli i denne tilstanden med mindre det utsettes for eksterne påvirkninger. Dette er Newtons 1. lov.  Loven kan på mange måter overføres til mennesket og hvordan det håndterer tilværelsens utfordringer. Hver gang et menneske forandrer seg, foregår det en slags eksistensiell bevegelse som ofte involverer mange eksterne faktorer. Mange forandringer kan være ubehagelige eller krevende nettopp fordi vi kastes ut av vårt status quo. Noen mennesker frykter forandring uansett om det handler om forandring til det bedre eller til det verre. Selve forandringen er så emosjonelt utfordrende at man heller vil forbli uberørt eller indifferent fordi det krever langt mindre av oss. Ved å anvende Newtons 1. lov på menneskets holdninger og adferd, kan vi utelde en del viktige elementer ved vårt eksistensielle behov for trygghet. Vi kan også komme på sporet av mennskets muligheter samt begrensninger i forhold til egenutvikling og vekst.    

Når livet stagnerer

  Vi er vitne til Newtons lov hver eneste dag. En kjeltring som synes det er enkelt å slippe unna med kriminelle handlinger uten å bli oppdaget, fortsetter i samme spor med mindre en ekstern kraft, politi eller andre instanser, tvinger frem en forandring. En deprimert person møter en ekstern kraft i form av en terapeut som fletter inn en ny måte å tenke på. En misbruker møter noen som hjelper vedkommende med å få livet tilbake på rett spor. Den eksterne kraften kan komme i forskjellige former. Egne tanker, hjelp utenfra eller observasjon av andres handlinger og håndteringer av hverdagen, kan få oss til å forandre retning. Det er ikke alltid lett å forandre retning, og det er ikke alltid lett å komme seg ut av en depresjon. Vi må rett og slett våge å bevege oss i nye retninger for å slippe ut av en ubehagelig sinnstilstand. Dersom vi av natur, eller på grunn av vonde erfaringer, er livredde for forandring, blir dette en ekstra vanskelig oppgave. Mennesker som dypest sett tilstreber stillstand og uvirksomhet, noe man psykologisk sett kan kalle en slags apati, vil som regel oppleve mye angst og gradvis ende i depresjon fordi man febrilsk forøker å holde emosjonelle svingninger og forandringer fra livet. På sett og vis er det nettopp emosjonelle svigninger og forandringer som gir fornemmelsen av å leve. Stillstand og apati er derimot en slags psykologisk resignasjon og en unngåelse av selve livet. De menneskene som frykter for mange følelsesmessige utslag i livet, havner lett i depresjon, og deretter vil de ofte rammes av en slags «psykologisk refleks» som forsøker å beholde denne tilstanden, selv om depresjon og angst er høyst utilfredsstillende for individet. Vi har diskutert dette tema mer inngående i en tidligere artikkel som heter Kjedsomhet er en snikende fare.    

Neofobi

  De fleste mennesker har en grad av neofobi ved seg. En fobi (gresk phobia, fra ordet phobos som betyr frykt eller flukt) er en ugrunnet og sykelig angst for visse situasjoner, fenomener, dyr, gjenstander eller lignende. Graden av angst kan variere mye, fra såkalte fobiske frykter til å være en alvorlig lidelse; en lammende angst som kan dominere en persons liv fullstendig. Det kan føre til at personen misliker noe eller noen mer eller mindre intenst store deler av dagen. Neofobi er en spesiell variant av fobier som handler om at mennesket bebor frykt for alt nytt, for eksempel brudd i hverdagsrutinene, ny ukjent mat, nye gjenstander, fremmede lukter i miljøet og så videre. De lider av frykt for å utvikle seg og utforske nye ting, noe som legger en enorm demper på livskvalitet og følelser. Noen vil mene at det er et forsøk på å være «død i livet». Leve, men hele tiden unngå å leve – Livsangst.    

Tap av mening, vilje og pågangsmot

  Normalt sett lærer vi stadig om nye holdninger, støter borti nye hendelser og tanker som påvirker oss på forskjellig vis. Det positive er at vi har muligheten til å velge hvilke krefter vi vil akseptere, men vi må være oppmerksomme eller tilstede når vi velger. En død gjenstand eller en «ting» må reagere på innkommende krefter uansett, men den menneskelige psyke har muligheten til å ta et «skritt tilbake» og betrakte situasjonen. Dette er teoretisk mulig, men realiteten er at en større del av befolkningen aksepterer de fleste tanker som oppstår uten å reflektere noe videre over deres gyldighet. Dermed reagerer vi ofte automatisk og ureflektert på hendelser etter hvert som de skjer, og havner derfor i problematiske reaksjonsmønstre. Psyken overrumples av ureflektert tankegods og tilfeldig impulser, og kroppen reagerer deretter. Vi blir som objekter eller ting og lar oss påvirke uten å initiere egen kontroll, fri vilje, fornuft og ettertenksomhet. Dette kan føre til et høyt stressnivå, høyt blodtrykk, angst, frykt og uro.    

Fokus på sosial fasade

  Vi formes av den kulturen vi kommer fra. De fleste av oss har et visst fokus på den sosiale fasaden. I mye Østlig filosofi forsøker man å nedtone det materielle til fordel for det ”åndelige”. Poenget er at man ikke skal legge sin identitet eller egenverdi i ytre omstendigheter, men snarere finne ”seg selv” i en indre og uforanderlig styrke. Tegnet på et raffinert sinn er det som er i stand til å nå tankeriket uten å la seg påvirke eller nære for mye tiltro til det fysiske ytre. Dersom vår verdi og styrke hele tiden er betinget av andres tilbakemeldinger, status, materiell velstand og så videre, er vi sårbare for tap av selvverd, selvtillit og sinnsro.   Vi blir hele tiden utsatt for bilder av dyktige personligheter som ser ut til å ha full kontroll på sine «perfekte liv». Lederskapsbøker forteller oss om bruken av kroppsspråk og kraften i det å kle seg riktig. Vi ser reklame for merkevarer som skal forbedre utseendet og rette oppmerksomheten mot den verdensvante, lærde avbildningen vi ønsker å portrettere, selv om vi innerst inne er usikre på oss selv. Når sinnet hele tiden fokuserer på det eksterne, blir synet vårt forvridd og til dels korrumpert av sosiale føringer og krav. Nr vi ikke når opp til den dikterte standarden for suksess, opplever vi nederlag og tap av egenverdi. Vi kan sammenligne denne eksternt orienterte livsoppfatningen med en mynt som ligger i et vannglass. Gjennom glasset ser vi ikke lysets egentlige kurs, og blir derfor vitne til et forvrengt bilde av mynten.  

Vi må ned i vannglasset for å se lysets egentlige kurs. Slik er det også med forvrengte inntrykk av egenverdi og personlighet. Vi leser om livene og kursen som andre har staket ut, uten å tenke på hvem vi er. Vi knytter forbindelser med kjente mennesker, håper å bli observert med de rette menneskene og vi forkaster de som ikke «passer inn». Godkjennelse fra andre bestemmer hvordan vi godtar oss selv. På et eller annet tidspunkt vil fokuset på det ytre etterlate oss med en tomhetsfølelse. Denne tomhetsfølelsen blir sterkere med tiden etter hvert som forhold tar slutt, og fører til følelsesmessig traume. I et slikt tilfelle mister vi oss selv fordi vi glemmer å lytte ”innover”. Gradvis mister vi følelsen med våre egne behov, ønsker og den delen av oss selv som dypest sett bebor kimen til vår personlighet og unike Selv. Vi havner i en posisjon som avhenger av omgivelsene i alt for høy grad, og risikoen for å miste oss selv er overhengende. Den dagen vi faller ned og vår verdi som menneske diskvalifiseres av våre gjerninger og omgivelsenes manglende aksept og berømmelse, sitter vi igjen som et slags skal hvor apati og depresjon lagsomt fyller oss. Noen kommer denne prosessen i forkjøpet ved å fylle seg selv med rusmidler eller beroligende medisiner før tomheten får overtaket. På denne måten utsetter man den eksistensielle angsten, men den forsvinner ikke.    

Avhengig av bekreftelser utenfra

  Den minste eksterne kraft kan føre sinnet i ubalanse hos mennesker som har et overveiende fokus på det ytre. Det å bli avvist av en du elsker, å miste en venn, problemer på arbeidsplassen og gjøre ting som får oss til å stille spørsmål ved våre verdier, gjør at vi blir forvirret på det mentale plan. Det å oppdage at vi er avhengige av andre fordi godkjennelse og popularitet er synonymt med suksess og makt, fører til en intern forstyrrelse. Vi lever ikke lenger autentisk eller i en god balanse mellom indre styrke og ytre omstendigheter.  

Vårt forhold til arbeid er et annet eksempel på slik avhengighet. Mange av oss definerer vår verdi ut fra arbeidet vi gjør. Denne oppfattelsen må kanskje endres til en viss grad. Det må i alle fall ikke få monopol på vår selvfølelse. I en ideell jobbsammenheng føler man en slags kontrollert avhengighet når man aksepterer at man bare er den ”velvillige energien” bak arbeidet, og at sluttresultatet også avhenger av en rekke faktorer man ikke kan kontrollere. Leger og forskere er eksempler på yrkesgrupper som langt på vei innehar et slikt syn på sitt daglige virke.    

Fanget i jakten på aksept

  For mange er det svært vanskelig å skifte fokus fra eksterne elementer til de indre kvalitetene. Som nevnt over er vi ofte konservative i den forstand at vårt psykologiske apparat foretrekker å bli stående på stedet hvil, snarere enn å bevege seg videre i nye retninger. Av og til fortsetter man også prosjektet som handler om å finne lykke i sosial status, materielle goder og generell velstand. Dersom man allerede har havnet i en følelse av tomhet og apati, er det imidlertid lite sannsynlig at flere gjenstander eller høyere status vil løse problemet. Mange mennesker er likevel fanget i jakten på mer aksept utenfra. De streber etter berømmelse hver eneste dag, og ”det gode liv” eller sinnsro forsvinner i jakten på nettopp ”det gode liv”. Individuell følsomhet og graden av mental avhengighet av ekstern aksept, er faktorer som bestemmer hvor raskt individets psykiske orientering klarer å akseptere et eksistensielt skiftet fra ytre til indre faktorer.  

Egenverdi og selvfølelse

  La oss gjenta eksempelet med skjeen fra artikkelen som heter Hvordan utvikles dårlig selvtillit. Se for deg en skje som ligger urørt i kjøkkenskuffen. Den blir plutselig tatt ut og brukt til å røre med i en kopp varm te. Når jobben er gjort, fjernes den og blir liggende alene ved siden av koppen. Litt senere blir den plukket opp og vasket energisk, hvorpå den blir brukt til kakespising før den blir lagt i kjøkkenvasken. Senere blir den satt inn i en fullstappet oppvaskemaskin, for siden hen å ende opp forlatt i en boks med sukker. De forskjellige oppgavene og situasjonene skjeen utsettes for endrer ikke verdien av skjeen. Uansett hvor mye skjeen er brukt og utsatt for hardhendthet, varme eller kulde, er det fortsatt en skje. Dersom skjeen ble brutt ned i sine bestanddeler, ville den endre form og ende opp som biter av metall, noe som igjen kan formes til andre støpninger. Noen ganger er hånden som holder skjeen ustø eller skjeen er for liten eller for stor til formålet. Men dette tar ikke bort nytteverdien og evnen som skjeens struktur nettopp har. Dersom skjeen skulle utvikle et sinn eller en psyke og på bakgrunn av en subjektiv opplevelse vurdere de ulike erfaringer i forhold til hvilke som var “gode” og “dårlige” eller på annen måte bedømme sine opplevelser, ville den da ha vært i stand til å fungere hver dag?  

Ved å anvende de fysiske lover på vår mentale tilstand, kan vi åpne for et vell av informasjon og forståelse. Vi vil oppdage at vi i realiteten påvirkes av forskjellige krefter hele tiden, og at vår egenverdi langt på vei dikteres av disse kreftene. Vi blir som skjeen i ovenstående eksempelet. Noen skjeer brukes daglig og har dermed høy status, men andre skjeer blir gjemt bort bak i skuffen eller plassert i en pakke med sukker og glemt. Skjeene er i utgangspunktet like… Jo mer vi forsterker oppfattelsen av oss selv, jo mer vi forankrer vår selvfølelse i indre styrke, jo mindre kan eksterne krefter påvirke vår tilstand av likevekt. Skjeen har kanskje den fordelen at den ikke er utstyrt med opplevelser og psykologiske problemstillinger. Dersom skjeen hadde opplevelser, kan det hende at den bortgjemte skjeen ble deprimert og til sist selvmordstruet?  

Hvordan vi som mennesker utvikler en identitet i samspill med miljøet og krefter som påvirker oss i ulike retninger, har vi diskutert mer inngående i to tidligere artikler: Identitet, sosiale krav og mellommenneskelige forhold I og Identitet, sosiale krav og mellommenneskelige forhold II. Disse artiklene er skrevet som små psykologiske historier om Johanna og hennes kamp for å bli akseptert og finne en trygg identitet som kjæreste og arbeidstaker. Hun hadde i utgangspunktet mange mellommenneskelige problemer som førte til depresjon og angst. Gradvis klarer hun å se sitt eget mønster og bryte den negative spiralen.   I tillegg finner du flere artikler om dette tema i kategorien Livsfilosofi samt Selvhjelp og selvutvikling.   

Av Sondre Risholm Liverød & Shobna Subramanian Iyer

WebPsykologen.no