Som psykolog arbeider man med mennesker i krise og mennesker som sliter med blant annet angst og depresjon. Når jeg sitter i samtale med en deprimert person kan jeg til en viss grad sette meg inn i vedkommendes følelsesmessige matthet og den tilhørende negative tankegangen og vise versa. Dette har jeg muligheten til fordi pasienten forteller meg litt om sin situasjon og sin historie, og fordi jeg selv kan finne en resonans til mitt eget liv når det kommer til melankoli og opplevelser av maktesløshet og mistvil. De fleste har opplevd tunge perioder i livet og kan derfor til en viss grad relatere seg til den depressive grunnstemningen. På bakgrunn av dette kan jeg forsøke å være empatisk til stede for pasienten. Utfordringen kommer når pasientens fortvilede frustrasjon angriper noe vi har felles, nemlig terapiprosessen. Pasienten synes ikke at terapi hjelper og våre konsultasjoner er like meningsløse som resten av tilværelsen. Som terapeut kan man bli indignert av slike uttalelser som på sett og vis trekker både terapeutens kompetanse og behandlingen i tvil. Forteller du meg at jeg er en dårlig psykolog? Det er flere mulige svar på dette spørsmålet. Muligens er jeg en dårlig psykolog, noe jeg ikke kan forandre der og da, men må arbeide med på et senere tidspunkt. En annen mulighet er at pasientens følelse av håpløshet har angrepet min virkelighetsoppfattelse, hvor jeg for så vidt betrakter meg selv som en rimelig kompetent utøver av psykoterapi. Det springende punkt er hvordan man besvarer en slik devaluering. Man kan forsvare sin egen virkelighet og argumentere for at det vitterlig ikke er noe galt med behandlingen eller den psykologfaglige kompetansen i dette terapiforløpet, noe som impliserer at pasienten får ta den miserable behandlingsprosessen på sin egen kappe. Et slikt svar er neppe kurativt, og det synes å komme fra et ståsted som ikke evner å sette seg inn i det depressive eksistensnivået. Sannsynligvis vil pasienten utebli fra neste samtale og situasjonen har kanskje blitt ytterligere forverret. En depresjon bader hele livet i negative skygger, noe som er lidelsens uhyggelige vesen. Dersom man forstår og anerkjenner det, vil behovet for å forsvare sin egen virkelighet avta. Isteden kan man støtte pasientens opplevelse på en omsorgsfull måte og bekrefte at det må være forferdelig å føle at hele verden er meningsløs, og enda mer forbitret må det være at ikke engang behandlingen har noen velgjørende effekt. Min erfaring er at en slik kommentar gir behandlingen den effekten pasienten etterlyser. Å føle seg forstått og akseptert er det absolutte utgangspunktet for vekst i den terapeutiske prosessen. Man møter mennesker som er sinte, truende, farlige, nedtrykte, desperate, paniske og hysteriske, og det eneste som åpner situasjonen for forandring, er terapeutens evne til å forstå pasientens virkelighet. Dersom man klarer dette, vil man også være i stand til å uttrykke denne forståelsen på en måte som ikke er fordømmende, forsvarende eller på annet vis tilknappet og verdiladet. En slik aksept er ofte det avgjørende utgangspunkt for pasientens evne til å se seg selv og verden fra nye perspektiver, altså egge bevisstheten til nivåer av supplerende orienteringer.
Når det gjelder en god psykoterapeut, bør vedkommende altså ha gode empatiske evner som kan trenge gjennom til andres perspektiver, og dette er forutsetningen for å bedrive akseptabel terapi. Men det holder ikke å forstå og akseptere (grønn). Terapeuten må også ha modighet og handlekraft nok til å utfordre den depressive posisjonen når alliansen er såpass sterk at den tåler forslag og kommentarer av en mer dirigerende karakter. I dette øyeblikket vil det sannsynligvis bli ganske høy temperatur i terapirommet fordi den konfirmerende terapeuten plutselig tar stilling i pasientens anliggende. «Jeg forstår at du er nedtrykt, føler at alt og alle har sviktet deg, men du trekker deg også unna alt og alle. Det er ikke lett å møte deg når du alltid forventer at andre uansett vil svikte deg. Det er som om du dømmer andre før de får en sjanse. Du har også et ansvar i disse relasjonene» En slik intervensjon er ikke lenger nøytral, men snarere statuerende og dermed verdiladet. Pasienten kan føle seg utfordret og muligens krenket og forarget, og i så fall beskyldes terapeuten for å være fordømmende og partisk. Han finner seg ikke i å bli sjikanert av sin egen terapeut som attpåtil er ansatt i det offentlig helsevesenet. Det blir dermed en amper stemning på kontoret og terapeuten blir konfrontert med sin fastsettende kommentar.
Den eksistensielle psykoterapeuten Irvin D. Yalom kaller slike terapeutiske ”inngrep” for hard love. Terapeutens påpekninger av pasientens misligheter kan altså handle om en ærlig tilbakemelding, tøff kjærlighet, forankret i en god oversikt. En terapeut som derimot ramler ut med denne intervensjon fordi vedkommende er irritert eller blir rokket ved egne ubevisste konflikter, begår selv en urett fordi han tvinger sitt eget uavklarte perspektiv over på pasienten. Noen terapeuter gjør aldri dette, kanskje i frykt for å bli for dirigerende, noe som kan frarøve den terapeutiske prosessen nødvendig målrettethet og pasientens mulighet til å foreta konsekvente forandringer i eget liv. Klisjeen i denne sammenheng er psykoterapeuten som sitter tilbakelent og lytter i 45 minutter uten å bidra med annet enn små nikk og intetsigende kremt. En slik terapeut er livredd for å veilede pasienten og unngår rollen som retningsgivende medspiller i terapiprosessen. Årsaken er at en veiledende holdning krever at terapeuten tar stilling til en bestemt behandlingskurs, noe han vegrer seg for i kraft av sin egalitære og fordomsfrie holdning. Dersom han engasjerer seg i terapiens målsetninger, må han ta stilling og velge bort andre målsetninger, og det betraktes som formynderisk og politisk ukorrekt blant en del terapeutiske skoler. Dermed lener han seg tilbake og lar pasienten selv stake ut den terapeutiske kursen. Ofte vil denne ”prototypen” på en psykolog frustrere pasienter, hvis hovedproblem nettopp er å orientere seg i et følelsesliv og en tilværelse som har blitt kaotisk og uoversiktlig. En litt mer integrert og vågal terapeut forsøker å skape en oversikt i pasientens problemer og våger i større grad å komme med kommentarer av retningsgivende og stipulerende karakter. Det springende punktet er hele tiden på hvilket grunnlag terapeuten leverer sine verbale behandlingsgrep. Man må alltid være undersøkende innstilt både i møte med seg selv, og i møte med den andre. Jeg er ganske overbevist om at evnen til å sjonglere ganske mange perspektiver på en gang, ha prefrontal korteks aktivert til enhver tid, og opprettholde en undersøkende holdning både innover og utover, er kjennetegnet på en god terapeut. Nå skal du få være med inn i biblioterapi hvor jeg drodler litt mer over ulike innfallsvinkler og forståelser av depresjon. Hør hele epiosden i avspilleren øverst.
Hør mer på Patreon.com/sinnsyn
Det siste segmentet i denne episoden var kun et kort utdrag fra en lengre refleksjonsrunde omkring depresjon og ulike forståelser av det depressive sinnelag. Vi du høre hele foredraget, kan du gå til episode #24 på Patreon. Denne episoden heter rett og slett «Depresjonens finurlige vesen» og den beveger seg videre innover i det depressive mørke, samtidig som det reflekteres over mulige veier tilbake til en liv utenfor døsskyggenes dal. I tillegg finner du nærmere hundre andre poster fra denne podcasten inne på min patreon-side. Vil du har mer SinnSyn hver måned kan du altså gå til Patreon.com/sinnsyn. Her finner du masse eksklusivt materiale. Her er det flere episoder av SinnSyn, mentale øvelser, mye videomateriale og jeg leser bøkene mine, kapittel for kapittel, slik at Patreon til slutt huser lydbokversjonen av mine tre bøker. Hvis du finner verdi her på SinnSyn, vil ha mer SinnSyn hver måned, og har lyst til å støtte prosjektet, slik at jeg kan holde hjula i gang her på podcasten, er et abonnement på Patreon av stor betydning for denne podcsten. Du kan selv velge beløp per måned, og beløpet vil altså gi deg et medlemskap på mitt såkalte mentale treningsstudio. Jeg vil også benytte anledningen til å takke alle dere som allerede er Patreon supportere. Det er lyttere som dere som sørger for at lysene er på her inne på SinnSyn uke etter uke, måned etter måned, år etter år. Det er kostnadskrevende på mange måter å drive denne podcasten, men jeg elsker å gjøre det, og med støtte fra Patreon-lyttere kan jeg prioritere SinnSyn hver uke! Tusen takk for det!
