Ondskap eller galskap?

Når noen dreper, voldtar eller forulemper andre mennesker på skrekkelige måter, skal vi forstå det som ondskap eller psykopatologi? Neste spørsmål: Skal man straffe eller behandle slike mennesker?

Når vi er vitne til grufulle handlinger som drap, massedrap eller andre former for sosial ødeleggelse begått av én person, ser det ut som om allmennheten forstår slike gjerninger på to forskjellige måter. På den ene siden snakker man om ondskap og ondsinnethet, og på den andre siden snakker man om sykdom, patologi og sinnsforvirring. På den måten dukker det opp to helt forskjellige kategorier, noe som også påvirker skyldspørsmålet i saker hvor enkeltindivider begår ekstreme ugjerninger. Oppfatter vi vedkommende som ondsinnet, impliserer vi samtidig at han eller hun er personlig ansvarlig og skyldig i sine ugjerninger. Definerer vi vedkommende som sinnsforvirret eller psykisk syk, åpner dette for en litt annen forståelse. Dersom vi snakker om sykdom må vi også ta høyde for at personen kan lide av hjerneorganiske mangler eller miljømessige årsaksfaktorer som har formet vedkommende på en måte som kulminerer i psykisk lidelse eller forstyrrelse. Dermed må vi også betrakte eventuelle ugjerninger i lyset av faktorer som ligger utenfor det individet selv kan stå ”personlig ansvarlig” for.

Reflekterer sykdom i individet sykdom i samfunnet?

Wilhelm Reich (24. mars 1897-3 november 1957) var en østerrisk-amerikansk psykiater og psykoanalytiker, og kanskje den mest tydelige talsmann for at individets handlinger og eventuelle sykdom alltid er et uttrykk for negative miljømessige påvirkninger. Reich er også kjent som en av de mest radikale skikkelsene i psykiatriens historie. Forholdet mellom sykdom i individet og sykdom i kulturen har vært ett av hans sentrale temaer, og på dramatisk vis har han beskrevet det han kaller en «emosjonell epidemi». I følge Reich kunne den emosjonelle epidemien forklare både krig, kriminalitet, vold, voldtekt, drap, sadisme, masokisme og nesten alt det som skremmer oss ved ”sivilisasjonen”. Han påstod at individets rigide, anspente, voldelige eller avvikende livsførsel var en direkte refleksjon av tilsvarende tendenser i samfunnet som helhet. På den måten diagnostiserte han på sett og vis hele sivilisasjonen som forrykt og patologisk, og når enkeltindivider ble psykisk syke eller begikk inhumane handlinger, forstås det som en manifestasjon av et ”sykt” samfunn. For Reich var ikke den ”emosjonelle epidemien” en metafor, men noe som faktisk eksisterte og gjorde seg gjeldene over alt i den menneskelige tilværelse. Samtidig taler han indirekte for at skyldspørsmålet ved menneskelige ugjerninger alltid har et samfunnsmessig eller miljømessig sidestykke.

Vår forståelse av onde gjerninger

Når noen dreper, voldtar eller forulemper andre mennesker, kan vi enten forstå det som ondskap eller som sykdom. Dette er et hyre vanskelig dilemma, og ikke minst et etisk spørsmål. La oss se litt på ulike definisjoner av ondskap.

Ondskap defineres på svært mange forskjellige måter, mye avhengig av kultur og religiøs forankring. Tradisjonelt sett, spesielt innenfor en kristen referanseramme, handler ondskap om handlinger (eventuelt tanker og ideer) knyttet til synd. Synd er i neste omgang knyttet til Satan og representerer motvilje, motstand eller brudd på Guds vilje. En slik definisjon finner vi blant annet på Wikipedia.org, og i samme oppslagsverk defineres ondskap som ”moralsk forkastelig”, ”korrupt”, ”destruktiv”, ”egoistisk” eller ”avsindig”.

Psykologisk og filosofisk forståelse av ondskap

Innenfor et filosofisk eller psykologisk perspektiv har blant andre Roy F. Baumeister (1999) og Lars H. Svendsen (2002) skrevet bøker om ondskap. I følge disse involverer ondskap et intensjonelt ønske om å skade andre mennesker (Baumeister, 1999, p. 8 & Svendsen, 2002, p. 19). Kuschel og Zand (2004) kritiserer denne definisjonen. De mener at Baumeister og Svendsens definisjon blander ondskap med det vi forstår som aggresjon, to begreper de mener bør holdes atskilt. I boken Ondskapens psykologi diskuterer Kuschel og Zand ondskap, og de havner på en litt annen definisjon:

”…those that in their character are extreme and cross-frontier in the cultural and social context where they appear, and have as a purpose to reduce others’ quality of life (physically and/or psychological) and when the act is committed without empathy for who it is affecting” (2004, p. 17)

En slik definisjon av ondskap ligger sannsynligvis tettest opptil den mest aksepterte forståelsen av fenomenet, men det gir ikke noe svar på det andre, og langt mer intrikate dilemmaet, som handler om årsaken til ondskap.

Ansvar og fri vilje

Ansvar og fri vilje er derfor to andre begreper som diskuteres i forhold til ondskap og/eller sykdom. En ganske vanlig antakelse i denne sammenheng er at ondskap kobles til individets frie valg, og dermed står individet ansvarlig for sine handlinger. Sykdom og sinnsforvirring representerer mangel på valg, noe som indikerer at individet ikke kan holdes direkte ansvarlig for sine gjerninger. Ved ondskap dømmes man til fengsel og straff, mens ved galskap ordineres behandling.

Skyldspørsmålet

22. juli 2011 står Norge ovenfor forferdelige terrorhandlinger på Utøya og i regjerningskvartalet. Nærmere 80 hvorav mesteparten unge, politisk aktive mennesker er drept, og etter sorgprosess og et komplisert konsolideringsarbeid, vil spørsmålet dukke opp: Er gjerningsmannen ond eller gal? Forfatter, Jan Kjærstad, skriver en kronikk i aftenposten hvor han snakker om de grufulle terrorhandlingene. Han påpeker at mange forsøker å skape mening eller forståelse i forhold til 22. juli, men selv er han av den oppfattelse at det er nærmest umulig å skape noen meningsbærende forståelse for det som har skjedd, og nettopp det tilfeldige og meningsløse er i følge Kjærstad et vesentlig element ved ondskapens problem. Jan Kjærstad er teolog, og kanskje er det med bakgrunn i et teologisk perspektiv på ondskap han uttrykker seg. Andre vil kanskje mene at gjerningsmannen lider av en form for psykopatologi som forkrøpler hans forståelse for virkeligheten og ansporer ham til fiendtlige og umenneskelige handlinger. Det er i et lignende landskap de sakkyndige psykiaterne skal bevege seg når de skal vurdere drapsmannen i forkant av rettsprosessen: Er han tilregnelig eller utilregnelig; Ond eller sinnsforvirret; Mad or Bad?

Kilder

Baumeister R. F. (1999). Evil. Inside human violence and cruelty. New York. W.H. Freeman and company.

Kuschel, R. & Zand, F. (2004). Ondskabens psykologi: socialpsykologiske essays. København. Frydenlund Forlag.

Reich, Wilhelm (1997). The mass psychology of fascism. Souvenir Press.

Svendsen, L. F. H. (2002). Ondskabens filosofi. Århus. Klim Forlag.

 Av Psykolog Janne Risholm Liverød &
Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

13 KOMMENTARER

  1. Et uhyre vanskelig terreng… På en måte håper jeg de sakkyndige kommer til samme konklusjon som Astrid her, så kan han dømmes, straffes og holdes i forvaring livet ut… Det er vel imidlertid lite som tilsier at ren ondskap – at total mangel på empati kan behandles ?Mener å ha lest at nettopp det motsatte er erfaringer fra forskning ift til behandling av mordere som betegnes som klassiske psykopater ?

  2. Kultur og religiøs forankring skyldes vel gjerne miljøpåvirkning eller?! Jeg har også stilt meg spørsmålet; et sunt/friskt, lykkelig og normalt sinn, en person som har hatt det godt i livet og ser på seg selv som vellykket, elsket og respektert, ville det kunne planlegge og utføre slike grusomme gjerninger som Anders Behring Breivik gjorde den 22 juli?? Var det fremmedfrykt eller var det kanskje noe annet som drev han?! Det er også andre personer som har massakrert både i barnehager og på skoler og der har ofte kunnet vises tilbake til eksakte årsaker. Ja, man kan lure, mest i det stille.. Det skal bli interessant å høre hva de sakkyndige kommer frem til. Håper bare det er et svar som de virkelig berørte- de nærmeste, kan tro på og leve med! Ei svært god venninne av meg er ei av dem og det er andre barnet hun nå har mistet. GRUSOMT! Skulle ønske jeg kunne være med og lindret, bare litt, i det meningsløse. Man kan vel ikke føle seg fattigere enn i ei slik stund, der man vil så gjerne, men samtidig vet at ingen ord eller handlinger gir trøst og mening…

  3. Det er naturlig at vi mennesker søker svar. Men jeg tror ikke det finnes noe “godt” svar på disse grufulle handlingene. Uansett hvor mye man leter i fortid og miljøpåvirkning og hvor dypt man graver i diagnosesystemene og ramser opp psykopatiske karaktertrekk – så forblir det like ufattelig. Disse handlingene kan ikke “forstås”. Mest av alt håper jeg man knuser enhver drøm han har hatt om “berømmelse” og det å skulle bruke rettsaken til å fremme sin ” ideologi”.

  4. Ondskap eller galskap som motivasjon for å utføre ikke-mennesklige gjerninger som på Utøya; er det tilfeldig at det er en mann som begår dette, eller viser erfaringer at det er like mange kvinner som ikke har -eller mister på “vegen” empatiske medmennesklige følelser ?
    Nina

  5. Hei Nina! Dette er et veldig relevant, men også vanskelig spørsmål. Sannsynligvis er tendenser til voldelige aggresjonsuttrykk forbundet med testosteron og det maskuline gemytt. De feminine krefter har imidlertid også sine måter å uttrykke fiendtlige følelser på, men ofte av en mer mellommenneskelig og subtil karakter, som kanskje skader på andre måter enn ”maskulin utagering”. Det finnes sannsynligvis en hel del forskning på dette feltet, men det har jeg ikke tilgang til i skrivende stund. Jeg sitter imidlertid med en undersøkelse i forhold til seriemord i USA, og her fremgår det at 12% av alle kjente seriemordere i USA er kvinner, noe som representerer en ganske beskjeden del. Uansett et interessant spørsmål, noe jeg håper vi kommer tilbake til i senere artikler.

  6. […] Den åpenbare sammenhengen mellom psykopati og antisosiale personlighetsforstyrrelser og seriemord, antyder at seriemorderen i bunn og grunn lider av en form for psykisk lidelse. I så måte dukker det opp et vanskelig spørsmål: Skal gjerningsmannen behandles eller straffes? Hvis han er syk, bør han vel få psykiatrisk behandling? Er ikke psykiatrisk behandling en mer korrekt intervensjon en straff? Dette spørsmålet drøfter vi mer inngående i artikkelen Ondskap eller galskap? […]

  7. For meg finnes ikke ordet galskap, og spesielt ikke til kriminelle handlinger. Det å være gal er for meg heller ikke det å være unormal . Som unormal er en person for meg ikke helt bevisst seg selv , Galskap hører heller ikke inn i noen diagnoser, selv om de kalte det for galehus før i tiden. Og da vet vi at innen for disse veggene var det mennesker som var både unormale, og med alvorlige psykiske lidelser, eller diagnoser. Som gal, så må en ha en motsetning som jeg ikke finner. Unormal har den motsetning, for det er å være “såkalt normal ” Kjærlighet er det motsatte av hat. Men ondskap kan være et resultat av “gale” handlinger, som vold og drap . Ondskap har uten tvil med menneskenes holdning og motiver å gjøre, som kan være drevet av hat, sjalusi, misunnelse, eller andre mindre negative trekk som bitterhet, eller nag, som kan krenke , såre, skader andre mennesker. Godhet er en motsetning til ondskap , for den har en innstilling og et motiv for å gjøre noe som gagner en eller flere personer, mens en selv kanskje må utholde litt og kanskje lide litt også . Ondskap kan ikke rettferdiggjøres , for det er beviste, handlinger, men en forbedre seg i ettertid med en holdningsendring .

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here