Hør hele episoden her
Har du noen gang opplevd å bli overraskende irritert uten å vite hvorfor? Hender det at du føler deg utslitt eller dyster i en ganske oppløftende livssituasjon?
Følelser påvirker alle aspekter av livene våre, fra våre relasjoner til våre beslutningsevner. Likevel mangler selv de mest intelligente eksemplarene av Homo Sapiens vitale ferdigheter i å gjenkjenne og regulere egne følelser.
Mange av oss har blitt lært opp til å skyve følelsene våre bort, noe som gjør det vanskelig å uttrykke hvordan vi føler. Vi spør til stadig het andre mennesker om hvordan de har det, men er ikke alltid tonet inn på svaret vi får, og når vi selv får tilsvarende spørsmål, er vi uforberedt og kan ikke gi et helt ærlig svar.
Men å undertrykke følelsene våre har alvorlige konsekvenser. Følelsene våre blir forstørret og forvrengt, noe som kan føre til kronisk stress og depresjon, samt påvirke vår fysiske helse negativt.
Den gode nyheten er at vi alle kan lære å identifisere – og håndtere – følelsene våre. Dette gjør dem til våre allierte i stedet for fiender, og bevæpner oss med viktig informasjon om oss selv og verden.
Som små barn uttrykker vi fritt følelsene våre. Men etter hvert som vi blir eldre, blir mange av oss bedt om å skjerpe oss og skyve disse følelsene bort – Noe som kan få alvorlige konsekvenser for vår livsførsel og vår livskvalitet. Det er også en del barn som allerede fra tidlig alder opplever at egne følelser er til bry eller uønsket, og da sterter en prosess om å undertrykke egne følelser allerede i starten av livet. Uten tilgang til egen følelser er det vanskelig å kjenne seg selv, orientere seg i livet, oppleve verdi, ha betydningsfulle relasjoner, sette adekvate grenser og mye mer. Med andre ord blir man på mange måter psykisk invalid uten et godt kalibrert emosjonelt kompass.
Forfatteren, professor Marc Brackett, er veldig kjent med den opplevelsen av følelser som noe man skal unngå. Som ung gutt hadde han konstant følelsesmessig smerte. Han ble mobbet på skolen og seksuelt misbrukt av en nabo som var en venn av familien. For å gjøre vondt verre utstøtte samfunnet ham sosialt da overgrepet ble oppdaget.
Foreldrene hans slet med sine egne problemer, og kunne ikke gi noen støtte – moren hans var alkoholiker, og faren var alltid sint. De hadde ingen anelse om hvordan de skulle håndtere sine egne følelser, og da visste de enda mindre om hvordan de skulle hjelpe sønnen med sine følelser.
Som generasjoner før ham, lærte Marc å presse følelsene sine ned i håp om å få dem til å forsvinne. Han klarte dette til gangs, faktisk så mye at han ble fullstendig nummen.
Men etterhvert viste det seg også at under den numne overflaten, kokte det i en uoversiktlig gryte av kompliserte følelser. Å ignorere følelsene hans gjorde dem bare sterkere – og enda mer giftige. Det påvirket oppførselen hans. Han gjorde det dårlig på skolen, kjempet med foreldrene og var generelt sur og oppførte seg dårlig. De fleste syntes han var ubehagelig og unngikk ham, eller straffet ham. Men ingen stoppet for å spørre hvorfor han utagerte. Helt til, med forfatterens egne ord, «et mirakel fant sted». Dette miraklet kom i form av onkelen Marvin.
Marvin var lærer. I motsetning til andre voksne i Marcs liv, tok han seg virkelig tid til å lytte. Han viste Marc at han verdsatte selskapet hans. En dag stilte han ham et tilsynelatende enkelt spørsmål: «Hvordan har du det?» Ingen hadde spurt ham om det før – spesielt ikke noen som egentlig ønsket å vite svaret. Plutselig flommet all Marcs tristhet, ensomhet og sinne ut av ham. Han hulket og fikk utløp for følelsene sine for første gang.
Med dette livsforandrende øyeblikket åpnet forfatteren et vindu til sine følelser; nå kunne han endelig begynne å lære hvordan han skulle håndtere dem. Til tross for at det var smertefullt, gjorde det å slippe alle de oppdemmede følelser til, at han kunne begynne å få kontakt med seg selv. Dermed begynte hans reise i eget følelsesliv og en karriere dedikert til å hjelpe andre med å håndtere følelsene deres.
Vi hører ofte folk snakke om hvorvidt de skal følge hodet – deres rasjonelle resonnement – eller hjertet deres, som er deres følelsesmessige resonnement. Men denne ideen om at følelser og tanker ikke allerede henger sammen, er fullstendig feilaktig. Faktisk påvirker følelser alle aspekter av hvordan vi tenker. De former hvordan vi tar beslutninger, hvor godt vi kan konsentrere oss, og til og med hva vi tenker på.
Så hvorfor er vi så overbevist om at emosjonelle og kognitive prosesser ikke har noe med hverandre å gjøre? For det er det vi har blitt lært i tusenvis av år. De stoiske filosofene i antikkens Hellas forkynte at følelsene våre ikke var til å stole på. De trodde følelser ville distrahere fra logiske resonnementer. Frem til 1980-tallet behandlet selv psykologer følelser som om de var en distraksjon.
Det var først i 1990 at den første forskningen som støttet følelser som en seriøs form for intelligens ble publisert. Psykologene Peter Salovey og John Mayer formulerte den første teorien om «emosjonell intelligens.» I sin publikasjon definerte de det som evnen til å identifisere følelser hos seg selv og andre, og å bruke denne informasjonen til å veilede vår oppførsel.
Siden den gang har et rush av eksperimenter fra samfunnsvitere og psykologer bevist, uten tvil, at følelser er en sentral del av våre kognitive prosesser.
Faktisk samler hjernen vår informasjon fra sansene våre for å iverksette en respons på stimuli med en følelse. Den følelsen informerer om hvordan vi handler, og til og med oppfatter, verden. Det er det psykologer kaller en «kognitiv loop.» For eksempel, når vi føler oss lykkelige, er det mer sannsynlig at vi legger merke til ting rundt oss som får oss til å føle oss enda bedre. Vi bruker også mer tid på å tenke på glade minner som kan forbedre humøret vårt. Men det motsatte skjer når vi føler oss nedstemte: Da er det mer sannsynlig at vi legger merke til ting som får oss til å føle oss verre og gruble på negative tanker som tynger oss, og følelsene våre.
Vårt humør påvirker også vår beslutningstaking. For eksempel kan følelsen av angst gjøre oss mer forsiktige når vi antar et negativt utfall. På den annen side kan det å føle oss spent gjøre oss for optimistiske og undervurdere risikoen.
Det er ikke noe slikt som å velge med hodet eller hjertet vårt. De er allerede i ledtog, og jobber sammen for å hjelpe oss med å behandle informasjon og reagere følsomt overfor verden.
Dagens øvelses-episode skal ta for seg følelser, og jeg skal begynne med selve øvelsen. Den er ganske spesifikk og konkret, og kan fungere som ett av flere mulig verktøy i håndtering av eget følelsesliv. Jeg har hentet den fra psykologen og forskere Martin Seligman.
Martin Seligman kaller øvelsen for «de 3 Per», men det passer bare på engelsk. Det står for Personalization, Permanence, and Pervasiveness. Altså personalisering, varighet og omfang (PVO). Øvelsen handler om å ikke bli overveldet av følelser, og det er i pressende situasjoner man skal følge denne oppskriften.
