Jeffrey Young og Janet Klosko er to klinikere og teoretikere vi har skrevet om i flere artikler. Grunnen til det er ganske enkel: Vi oppfatter deres teori om grunnleggende negative leveregler som faglig god og svært pedagogisk. I det følgende vil vi snakke om hvordan perfeksjonisme og strenge krav til egne prestasjoner ofte kan drenere oss for livslyst. Vi vil se litt på ”perfeksjonistens psykologi” og drøfte ulike tiltak man kan iverksette på egenhånd dersom man lever et liv som overdøves av krav og stress. Denne artikkelen er på mange måter skrevet i forlengelse av en tidligere artikkel som vi kalte Snakk deg ut av psykiske plager.
Som et utgangspunkt vil vi kort oppsummere teorien bak det som kalles negative grunnleggende leveregler. I følge Young og Klosko er en negativ grunnleggende leveregel et ”psykologisk” mønster som starter i barndommen og får gjenklang utover hele livsløpet. Det begynte med at noen i familien eller andre barn gjorde noe med oss. Vi ble forlatt, overbeskyttet, mishandlet, ekskludert eller fratatt noe – vi fikk en skade. Etter hvert blir leveregelen en del av oss. Lenge etter at vi har forlatt hjemmet vi vokste opp i, fortsetter vi å skape situasjoner hvor vi blir dårlig behandlet, ignorert, sett ned på eller overstyrt – situasjoner hvor vi ikke er i stand til å nå våre innerste mål. Negative grunnleggende leveregler styrer måten vi tenker, føler, handler og relaterer oss til andre på. De setter i sving sterke følelser som sinne, sorg og angst.
Psykologien har alltid vært opptatt av barnets første leveår fordi man antar at våre tidligste erfaringer på sett og vis danner grunnmuren i vår personlighet. Dersom de første leveårene ikke inneholder nok trygghet, omsorg, empati og føringer, kan det gi seg utslag i den voksne personligheten. Dersom man ser nevrobiologisk på det, ser man at barn som utsettes for mye utrygghet stimuleres i de delene av hjernen som har med panikk og frykt å gjøre. Når disse senterne stimuleres, vokser de også, og i verste fall kommer de til å oppta unødvendig mye plass i barnets mentale økonomi. På sett og vis tar frykten bolig i barnet og legger seg som en grunnstemning som siden kan skape vanskeligheter for individet, både i relasjon til andre og i forhold til seg selv.
Som voksne mennesker bruker vi kun en liten bit av vårt mentale apparatur, og mange av oss går rundt i en ubevisst tåke hvor vi lever på automatiske negative tolkninger av verden som anstifter både angst, depresjon og andre psykiske symptomer. Selv om vi har glemt barndommens erfaringer, ligger de likevel i oss som en stille stemme som påvirker vår opplevelse av oss selv og våre tolkninger av tilværelsen.
Grunnleggende “psykologiske” behov
Young og Klosko snakker om fem grunnleggende behov som må være til stede for at barnet skal utvikle seg på en sunn måte. Det er spesielt fem områder de trekker frem som viktige:
- Autonomi og selvstendighet
- Gode forbindelser til andre mennesker
- Grunnleggende trygghet
- Muligheten for å uttrykke seg
- Positive omsorgspersoner som hjelper barnet til å etablere en solid selvfølelse og selvtillit
I denne artikkelen skal vi snakke om perfeksjonisme og selvkritikk. I forhold til teorien om negative leveregler, betyr det at personen setter så høye krav til egne prestasjoner at livet blir en evig kamp for å prestere godt nok. I forhold til de grunnleggende behovene, forklarer Young og Klosko at perfeksjonisten ofte har hatt noen problemer i forhold til de grunnleggende behov som omhandler muligheten for å uttrykke seg. Hvordan henger dette sammen?
Mulighet for å uttrykke seg
Muligheten for å uttrykke kan altså betraktes som et slags grunnleggende psykologisk behov hos mennesker. Det handler om friheten til å uttrykke våre ønsker, behov, følelser (også sinne) og naturlige drifter. Her det sentralt at man bebor en tro på at egne behov er like viktige som andres. Man skal rett og slett ha mulighet for å være spontan og livskraftig uten overdreven beskjedenhet. Man skal føle at det er tillat å forfølge interesser og impulser som gjør oss glade og engasjerte. Man har ideelt sett hatt rikelig med anledning til å leke og være kreativ, og ikke barer hatt tid til krav, arbeid og konkurranse. Et barn som vokser opp i et miljø hvor man oppfordres til å uttrykke seg selv, vil gradvis oppdage egne interesser og hva man foretrekker. Sånn sett lærer man å ta sine egne behov med i avgjørelser i tillegg til andres behov. Balansen her er viktig. Har man manglet frihet til å uttrykke seg, vokser man ofte opp med en tanke om at man ofte må tilfredsstille andres behov på bekostning av egne. Har man motsatt fått for mye frihet i oppveksten, risikerer man at man ”glemmer” andres behov når man skal ta avgjørelser og planlegge.
Dersom man vokser opp i en familie som på ulikt vis forhindrer at man uttrykker seg, for eksempel blir man straffet eller får skyldfølelse når man uttrykker sine behov, preferanser eller følelser, risikerer man å miste ”kontakten” til sine egne lyster og ønsker. Istedenfor å utforske hvem man er og bli kjent med seg selv, blir man opptatt av hvordan man bør eller skal være i forhold til andres krav og forventninger. Man blir flink til å være flink, men dårlig på å kjenne etter på hva som er godt for en selv. Dersom man kommer til å følge egne lyster eller egne innskytelser, får man ofte dårlig samvittighet. Den grunnleggende ideen er at man kun er verdifull dersom man oppfører seg ”korrekt” eller presterer i tråd med andres forventninger. Dermed blir livet en evig lang oppgave i å prestere for å være verdifull, og vis man ikke presterer perfekt, får man en følelse av å være verdiløs. Arbeid og resultater kommer foran moro og nytelse. Man får på sett og vis ikke den tiltrengte anerkjennelsen og kjærligheten fra foreldrene med mindre man oppfører seg prikkfritt.
I forhold til en optimal oppvekst, snakker man gjerne om behovet for ubetinget kjærlighet. Mennesker som i voksen alder sliter med overdrevne forventninger og krav til egne prestasjoner, har kanskje ikke opplevd at kjærligheten har kommet ubetinget, men snarere vært heftet med visse betingelser. Kanskje ble man elsket og anerkjent hver gang man presterte godt, mens den samme varmen uteble i andre sammenhenger.
Som barn søker man foreldrenes berømmelse, kjærlighet og anerkjennelse. Det er gjennom foreldrenes ros og varme vi lærer å like oss selv. Det er på denne måten vi utvikler selvtillit og tro på egne evner. En av krisene i overgangen til voksenlivet er ofte at man plutselig skal gjøre ting for seg selv. Man får ikke lenger gode karakterer for at foreldrene skal rose dette, men fordi det er viktig for ens egen karriere og liv. Denne overgangen er ikke alltid så lett for alle. Spesielt vankelig blir det dersom man på subtilt vis har kommet til å oppfatte sin egen verdi og rosverdighet i samband med egne prestasjoner. Man fortsetter å jobbe og prestere for å bli best, men som voksen må man ofte rose seg selv. Dersom man skal klare å gi seg selv ros eller finne mening i livet på egenhånd, er det viktig at man har med seg ubetinget kjærlighet i bagasjen. Det er den ubetingede kjærligheten som gjør oss trygge på oss selv og etablerer en solid selvfølelse, mens den betingede kjærligheten krevet at vi presterer for å være verdifulle. Sistnevnte kan bli slitsomt, og det er i denne kategorien vi ofte finner den ulykkelige og slitne perfeksjonisten.
Det er aldri godt nok
Young og Klosko kaller den negative leveregelen i denne kategorien for ”overdrevent kritisk/strenge standarder”. Den primære bekymringen for de personene som lider i dette segmentet, ser ut til å omkranse utsagnet ”det er aldri godt nok”. Den primære følelsen er press. Det vitner om problemer med å slappe av og nyte livet. Man finner ikke ro, men bruker uhorvelig mye energi på å organisere ting på en perfekt måte. Ofte består livet av å gjøre og prestere. Som en slags evig kamp.
Generelt om denne typen leveregel kan man si følgende: Overdrevent kritisk og strenge standarder kan skape et helt spekter av negative følelser. Man kan føle seg konstant frustrert og irritert over seg selv for ikke å oppnå egne forventninger. Man kan føle seg kronisk sint, og man føler som regel en sterk grad av engstelse. Ofte er tiden et sentralt omdreiningspunkt for angsten. Ofte kan man bli deprimert over hvor hardt livet er, og den grufulle følelsen av tomhet i det man har oppnådd. Man er vant til å ta vare på seg selv, noe som kan gjøre den vanskelig å motta hjelp fra andre. Behovet for kontroll kan hemme en i å dele/vise de sårbare sidene.
Man kan spørre seg selv hvorfor man fortsetter å presse seg selv på denne måten, men istedenfor å ta det rolig, øker man hastigheten og tar på seg mer ansvar. Ofte tror man at noe av det man gjør endelig skal gi tilfredsstillelse, men man ser da ikke at tilnærmingsmåten til det hele på sett og vis gjør det umulig å oppleve sann tilfredsstillelse. Man kjemper egentlig en kamp om å føle seg tilfreds og verdifull, men hver gang man oppnår noe, uteblir den følelsene man jakter etter. Problemet er at man gjentar sin barndom. Man jakter på andres eller foreldrenes anerkjennelse for å føle seg vel, men nå er man selv voksen, og berømmelsen uteblir. Man høster ingen lykke av prestasjonene, og ofte reagerer man ved å sette seg nye og enda høyere mål. Til slutt besmittes alt man gjør med den tunge opplevelsen av press. Presset fostrer irritasjon, irritasjon og sinne truer din selvkontroll. Tidvis kan tanken om den ultimate aggressive handling promoteres som eneste utvei; nemlig å skade seg selv i frustrasjon. Da personer i denne kategorien aldri klarer å hvile i en prestasjon eller høste lykke i sine gjøremål, oppleves etter hvert ting som meningsløst og uendelige. Disse menneskene presterer dermed enten på topp, eller så gir de helt opp. Noen blir simpelthen utbrente og havner i noe som minner om apati og depresjon. Dersom jeg ikke kan prestere på topp, er det ikke noe vits i å gjøre noe som helst. Det er enten eller.
Som behandler og kliniker i psykisk helsevern, er man ofte spesielt oppmerksom på denne gruppen mennesker. Når livet hele tiden er et press, og man ikke finner hvile noe sted, hender det at løsningen er å dø. Dermed foreligger det av og til en høyere risiko for suicid. Ofte oppnår disse menneskene mye, og de kan ha høy status og viktige stillinger i samfunnet, men de evner ikke å være tilfredse med seg selv, og det er slitsomt. Blant annet nevner Young og Klosko at veldig mange turnusleger sliter med denne typen strenge krav til seg selv. De legger lista høyt og velger yrker som krever mye og har høy status. De kan lære seg enormt mye og være usedvanlig skoleflinke, men det de virkelig trenger å lære seg, er å slappe av. De må lære seg å være tilfreds med seg selv, men for denne gruppen er det ofte det eneste de ikke får til.
Tvang
Det er ofte tre ulike avskygginger av denne leveregelen. Det ene er tvang. Dette er personen som alltid skal holde alt i skjønneste orden. Her passer vedkommende på alt ned til den minste detalj.
Prestasjonsorientering
En annen variant er prestasjonsorientering. Dette er den såkalte arbeidsnarkomanen. Denne typen er ofte mye irritabel. Vedkommende kan bli sint på folk som står i veien for ens ambisjoner, eller hvis en selv står i veien, blir man sint på egen person. Man presser ikke hardt nok, gjør det ikke godt nok, noe som avstedkommer en følelse av intern irritasjon.
Statusjegeren
Til sist er det personen som orienterer seg etter status. Denne personen lider under en overdreven vektlegging av å oppnå anerkjennelse, statur, velstand eller vakkerhet. Dette er ofte et motangrep mot følelsen av å ikke strekke til, følelsen av skam eller følelsen av å være annerledes eller isolert. Denne personen har en tendens til å straffe seg selv, eller skjemmes når egne forventninger ikke innfris. Her er man fanget i en endeløs kamp mot perfeksjon, men det blir aldri godt nok. Østens filosofi lærer oss at det er uklokt å investere egenverdi i noe som ligger utenfor oss selv. Dersom vi assosierer egen verdi med våre prestasjoner eller vår status, er vi uhyre sårbare og skjøre. Egenverdi er noe vi må finne i oss selv, og ikke utenfor.
Veien mot et rikere liv
Mye psykoterapi handler nettopp om et prosjekt hvor man forsøker å unngå disse fellene. Det handler om å føle seg god nok i seg selv. Det handler om å innse at livet kanskje overskygges av utmattende strategier for å kompensere for en lav selvfølelse og vinne verdi. Første skritt på denne veien er ofte å lodde dybden i seg selv og se sitt eget mønster. Det handler om å oppdage utgangspunktet for et liv som ikke leves i frihet, livslyst og fordragelse, men en liv som leves under et stadig press. Young og Klosko skriver på mesterlig vis om hvordan de forstår de ulike opprinnelsene til negative leveregler. Man kan sjelden generalisere om bakenforliggende årsaker til psykologiske symptomer og ubehag, men min opplevelse er at Ypuung og Klosko skriver på en måte som treffer veldig mange. Det er ikke sikkert man kjenner seg igjen i deres kliniske eksempler og psykologiske historier, men ofte kan man overføre en del av det de omtaler til eget liv, og det gjør deres selvhjelpsbok, “How to break free from negative life patterns and feel good again”, svært verdifull for de fleste av oss. I følgende vil jeg kort oppsummere hva de sier om den negative leveregelen som handler om selvkritikk og strenge standarder.
Den ”kritiske” leveregelens opprinnelse
- Kjærligheten du fikk fra viktige omsorgspersoner var på betingelse av at du nådde opp til høythengende standarder.
- En eller flere omsorgspersoner var forbilde for høythengende, ubalanserte standarder.
- Dine strenge standard kan være en måte å forsøke å kompensere for en underliggende og vond følelse av mangel, annerledeshet, skam, fremmedgjøring eller følelse av å mislykkes.
- Omsorgspersoner har benyttet seg av skam eller kritikk hver gang man mislyktes med å oppnå de høye forventningene.
- Omvendt kan omsorgspersoner ha gitt masse kjærlighet hver gang man oppnådde gode prestasjoner, hvorpå det aller viktigste i livet ble å være flink for å høste anerkjennelse.
- Ofte er du eldst i søskenflokken. Dine foreldre har investert mange og høye forventninger til deg. Du sliter med et stort press du omgjør til et livsprosjekt. Anerkjennelsen du søker er muligens betingelsesløs kjærlighet fra omsorgspersoner, løsningen på prosjektet er derfor vanskelig å finne fordi det i bunn og grunn tilhører et savn fra barndommen.
Det neste spørsmålet er hvordan man kan jobbe seg ut av et liv som preges av press, tvang, statusjag eller perfeksjonisme. Igjen vil jeg berømme boken til Young og Klosko som i tillegg til å være full av psykologisk innsikt, også er full av konkrete og pragmatiske tiltak man selv kan iverksette for å leve et rikere liv. Første punkt på programmet er å forstå opphavet til den negative leveregelen. I krigføring snakker man om å kjenne sin fiende, og dette kan man ofte overføre til psykologien. Man må vite hva man jobber imot. Man må forstå og definere problemet, og først da kan man gå målrettet inn for å skape endring. Listen under på åtte punkter oppsummerer kort hva Young og Klosko har av forslag til mennesker med høye krav til seg selv.
Strategier for å endre seg
- Lag en liste over de områdene hvor dine standarder er ubalanserte eller ubønnhørlige.
- Lag en liste over fordeler ved å overholde disse standarder til daglig.
- Lag en liste over ulemper ved å presse så hardt på innenfor disse områdene.
- Forsøk å kalle frem et bilde av hvordan livet ville vært uten dette presset.
- Tenk på hva konsekvensene ville være dersom du senket standardene med 30 %.
- Forsøk å tallfeste tiden du bruker på å opprettholde dine standarder.
- Forsøk å avgjøre hva en fornuftig standard kan være ved å hente inn meninger og objektive innspill fra folk som virker mer balanserte.
- Forsøk gradvis å endre på tidsplanen din, eller endre på atferden din for å få oppfylt dine dypere behov.
Poenget med disse tiltakene er å skape større bevissthet rundt hvordan livet korrumperes av våre strenge krav. Østens visdomstradisjoner er full av klok filosofi som handler om å leve i øyeblikket. Det handler om livsbevissthet og mental balanse. De advarer oss mot å leve livet som et evig jag etter noe som ligger i fremtiden. Hver gang vi galopperer mot en fremtid, går vi på sett og vis glipp av livet her og nå. Jeg tror at det moderne vestlige mennesket har mye å lære av Østens livsfilosofi, og jeg tror at mange av oss hele tiden jakter på lykken der fremme, mens det vi oppnår er å miste den.
Mer om endring av negative livsmønster
Kilder
Young Jeffrey E. & Klosko Janet S. (1995). How to break free from negative life patterns and feel good again. USA: Penguin Putnam, Inc. (Anbefales!)
Young, Jeffrey, Klosko, Janet S. & Weishaar, Marjorie (2003) Schema Therapy. Guilford Publications.
Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no
Jeg tenker at alle dårlige opplevelser i barndommen kan skape oss til noe negativt i voksen alder. Forskjellen er bare at vi ikke er like. Heller ikke som barn. Derfor regarer vi på vår måte som voksen. En perfeksjonist kunne like godt bli en narkoman.
Det tror jeg du har rett i Sølvi. Mange mennesker har opplevd traumer, og måten man takler dette på er individuelt, og samtidig kan det være litt tilfeldig. Omstendighetene rundt mennesker i krise varierer, og evnen til å takle det varierer tilsvarende. Dog tror jeg det finnes noen grunnleggende ”sannheter”. En av mine erfaringer fra psykisk helsevern forteller meg at mennesker må bli elsket for å elske seg selv, og mennesker som ”elsker seg selv” har evne til å elske andre osv. Det er disse positive spiralene vi ønsker for så mange som mulig. Dette tema har vi blant annet tatt opp i en tidligere artikkel som heter Omsorgssvikt avler omsorgssvikt – Om å tilgi seg selv og fortiden. Takk for ditt innpill Sølvi.
Artikkelen: https://www.webpsykologen.no/artikler/hverdagspsykologi/betydningen-av-tilgivelse-om-a-tilgi-seg-selv-og-fortiden/
Hvis man skal kunne jobbe seg “ut av dette” trenger man litt “drahjelp”. Og det vokser ikke på trær her i dagens helsenorge….hvis man ser oppegående ut er man FOR FRISK til å få hjelp, men INGEN kan se hva som er på “innsiden”.
Når man sp…ør etter hjelp til ett BARN i over 8 år og barnet bare blir som en kasteball, fra det ene til det andre, og symtomene blir verre og verre,selvtillitten daler ned på nederste hakket og barnet vil dø i en alder av 10 år…. hvor skal man henvende seg til slutt??? En masse møter og mennesker som sitter å snakker, men skjer det noe? NEI….barnet sitter fortsatt inne på rommet sitt, uten skolegang og har gjort det i månedsvis. MEDIA……er egentlig eneste mulighet, så fler kommer på banen!! Men siden det er ett barn har mamma’n til barnet holdt igjen dette med media……barnet har NOK fra før. Hvis noen har tips om hva man burde gjøre så er det bare å komme med det…..barnet er nemlig på god vei til å utvikle både tvang, perfeksjonisme og div andre ting….hadde barnet fått hjelp NÅ hadde vi kanskje sluppet 1 voksen til med disse problemene.?
Trist at det skal være så vanskelig å få ordentlig hjelp i dette landet.
Dette er ett fullt ut oppegående og intelligent barn i utgangspunktet som kan komme langt med riktig hjelp.
Dette var en KJEMPEGOD artikkel, så viktig for SÅ mange, helt “normale” mennesker, som ikke i utgangspunktet sliter med psykiske lidelser! Jeg har selv vært perfeksjonist og jobbet MASSE ifht de negative levereglene som forårsaker dette. Ka…nskje derfor jeg opplever denne artikkelen som så god, nettopp fordi den berører meg. Den viser til at erkjennelse, forståelse av hvor det kommer fra, endringsarbeid, og så den fantastisk enkle, men likevel så vanskelige fasiten: Lev i nuet..alt er her og nå. 🙂 Jeg har delt artikkelen på profilen min, og INGEN har kommentert den, selv med mine entusiastiske beskrivelser av den. 🙂 Sier kanskje om at noe så normalt som perfeksjonisme også er en del av det som ikke skal snakkes om? Vet ikke..men bryr meg ikke lenger.. Herlig!
Har også selv som veileder/terapeut for andre ofte brukt slike automatiske negative leveregler og mønstre som utgangspunkt for terapeutiske samtaler, og det gir god effekt. ♥
Takk for en viktig og flott artikkel.
Livet starter med en konkurranse, og så forsetter det bare. Mennesker reagerer når forventninger blir brutt. Derfor: når barn ikke blir informert om livets konkurranse, så kan det oppstå problem, når de …finner ut at livet ikke er slik de trodde det var (og reagerer).
Jeg bruker å si; kan du ikke være deg selv, ja da er det ikke trygt. Og problemer kan oppstå.
Kroppen gir oss fordeler når vi er “vinnere”, men vinnere over hva? Andre mennesker? Fordeling av våre goder er ikke jevn.
Kunne vi fått vårt belønnings systemet til å reagere enda bedre en hva det gjør i dag, ved altruisme og holistisk tanker, så hadde det vært utviklende 🙂
(Jeg har et naivt ønske om at mennesker skal kunne se seg selv som EN del av et større sammenheng.
Kroppen yter så mye bedre når HELE kroppen samarbeider.
Men hva hjelper det å ha friske ben, hvis dine lunger er full av forurensning? Da hjelper det ikke med et ønske om samarbeid i kroppen.
Slik er det med jorden, fattige syke land vs. “friske”.
Hvis hele jorden hadde et mål og et ønske om å sammarbeide og agere etter hva som er best for vårt miljø, og for allt levende, etter naturens egne premisser. Ja da kunne vi oppnådd så mye mye mer med glede 🙂 Håper du kan se dette nå! 🙂
Bare for å gjøre det tydelig. Overlevelses mekanismer (på individ nivå) har delvis skylden for perfeksjonisme og selvkritikk.
Til Anonym og Kenneth: Tusen hjertelig takk for gode ord og viktige kommentarer. Det er veldig spennende (og veldig motiverende) når folk kommer med innspill og tilbakemeldinger slik dere gjør. Deres supplement til artikkelen setter vi alt…så stor pris på. Målet vårt er å spre engasjement og dialog rundt psykologi og psykologiske problemstillinger til så mange som mulig. Vi skriver ned våre tanker og ideer om psykisk helse, men stoffet blir først ”levende” når dere tar det imot på denne måten og bidrar til ytterligere refleksjon. Igjen takk for deres bidrag på siden! (og takk til dere som deler artikkelen videreJ)
Så vidt jeg kan spore, ligger det noen ”åndelige” og svært inspirerende ideer bak dine innspill Kenneth. Jeg håper at ditt ”naive ønske” en dag blir virkelighet!
Gry: Det jeg gjore for å hjelpe mitt barn var å gå til en barnepsykolog selv. Der fikk jeg hjelp til å gjøre de tingene som barnet mitt trengte. Jeg valgte den måten for jeg syntes mitt barn hadde lidd nok. Det var en veldig effektiv måte for vår del.
Enhver psykisk reaksjon på omstendigheter, stress, rundt seg er vel strengt talt overlevelsesmekanismer, er det ikke? Hvis vi kan strekke det litt langt.. 🙂 Og da tenker jeg uansett hvordan dette ytrer seg i form av såkalt “positive” eller “negative” reaksjoner… Ergo er jeg jo enig med deg Kenneth. 🙂
Stress kan jo også være av en genetisk faktor. Det er ikke strengt tatt bare en “barnesykdom.” Uansett så tror jeg vi mennesker har godt av å ta en liten “opprydning” av vår egen barndom. Våge å se på hva som kanskje ikke var så lurt å ta med seg inn i voksen alder. Nore oblgatorisk på vgs kanskje 🙂
Synes dette var en veldig god artikkel, mye på grunn av at jeg foreløpig er perfeksjonist selv. Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det å aldri nå opp til de målene man har satt seg, og hvor lite/kortvarig glede man føler de gangene man får anerkjennelse for det man gjør.
Det er vanskelig å sette meg ned og slappe av i 5 minutter, da jeg får følelsen av at det er noe mer fornuftig jeg burde ha gjort. Noen ganger ender det opp med at jeg sitter lenge og tenker på alt jeg skulle ha gjort. Og da går det jo lang tid hvor jeg bruker masse energi på ingenting. Så blir jeg helt utmattet etterpå, og fyllt av en tomhetsfølelse jeg ikke helt klarer å sette ord på. Jeg ser virkelig frem til den dagen jeg ikke er perfeksjonist lenger.
Jeg tror det er viktig å få problemer som dette frem i lyset, for jeg tror det er mye mer vanlig enn de fleste tror. I tillegg tror jeg mange har inntrykk av at det å være perfeksjonist er en bra ting, da man er nøye og gjør en ordentlig jobb.
Jeg er ganske åpen på min arbeidsplass om mine problemer, og blir stort sett møtt med forståelse. Jeg har faktisk ikke som mål å endre hele verden (noe som jeg som perfeksjonist ville vært troende til), men ønsker å bidra til en mer åpenhet rundt psykiske plager på min arbeidsplass.
Jeg har lest 90% av artiklene her på webpsykologen.no og synes dette er en veldig god side. Artiklene er godt skrevet og belyser mange forskjellige emner, med et språk som er forståelig selv om man ikke er utdannet innen psykologi.
Synes dette er et veldig bra konsept!
Levealderen er økt enormt de siste tiår og dermed har vi nå mulighetene til å se seinskadene etter ” omsorgssvikt” i barndommen! I forhold til dagens krav blir det jo omsorgssvikt! Hvilken oppfølging med kontinuerlig anerkjennelse var det t…id og krefter til for barn som vokste opp i store søskenflokker, ikke minst de eldste av oss, med foreldre, gode av hjertet eller ikke, som strevde fra morgen til kveld for å få endene til å møtes? Vi fikk tidlig ansvar, hjalp til med husarbeid, jobb ute-våronn o.a. og ikke minst pass av småsøsken, som kom i tur og orden? Vi forlot barndomshjemmets trygghet tidlig, personlig var jeg 14 år, for å gå skole og eller jobbe? Jeg var 11 år da mi ett år eldre søster døde, etter 9 mnd sykdom. Ikke bare ble jeg plutselig ” storesøster, ” men prøvde i tillegg å stille opp for to, ville jo gjerne hjelpe mamma. Selvfølgelig ble jeg rammet av ” flink pike syndromet, ” med ønske om, hele tiden, å prestere og Gud skal vite at parasittene ser deg!!! Jeg tror uansett at samspillet i fam. det at der alltid var omsorgspersoner rundt oss, besteforeldre, tanter og onkler, gjør at vi har klart oss, med små mèn her og der, vi ble sterke av å få og ta ansvar, og, det har kommet godt med i senere år. Jeg tror det er ei stund siden vi begynte å spore av!
Først når mennesket forstår naturens fantastiske samspill, at hver lille microorganisme passer perfekt inn og er like viktig som alle andre i det kontinuerlige samspillet, ser viktigheten av å leve i symbiose og ikke som ødeleggende parasitter, først da vil vi kunne oppleve det gode livet som vi nå springer foran oss sjøl og andre i vår ville søken på å oppnå! Vi må finne takten med naturen, som vi jo er del av,før vi ødelegger generasjoner!
Til Lene: Hjertelig takk for dine rause kommentarer. Det du sier er betydningsfullt på mange måter. Det gleder oss og gir oss mye motivasjon til å fortsette prosjektet, men enda viktigere, du bidrar til å skape aksept og en form for normalisering rundt psykologi og psykologiske problemstillinger. Jeg har ennå ikke møtt noen som ikke kjenner seg litt igjen i én eller flere leveregler, og da snakker jeg om folk flest. Alle kjenner seg mer eller mindre igjen i denne typen problemer, og det gjør det til noe normalt og vanlig. Når vi aksepterer at alle har en psykologi og alle har problemer fra tid til annen, er det kanskje mulig å sette problemstillingene på agendaen og se på muligheten for å utvikle seg i positive retninger. Det er et av våre hovedmål, og ditt innspill er virkelig med på å bidra! Tusen takk Lene!
Mennesker har en tendens til å tro at bedre prestasjoner vil gi økt selvaktelse, når sannheten er at vår lave selvaktelse hindrer oss i å prestere, for vi sier til oss selv at vi ikke kan, ikke får til osv.
Kjenner meg godt igjen her. Jo flere komplimenter jeg får, desto mer mistenksom blir jeg, især om de liker diktene mine. Da har de nærmest skrevet under på sine egne idiotærklæringer…
Dette var en fantastisk artikkel, det er virkelig mye her jeg personlig kan relatere meg til, kjenner meg igjen i veldig mye.
Jeg har hatt en oppvekst som jeg ikke unner noen andre, med foreldre som kranglet i timesvis hver eneste dag som noen ganger ble voldelige, skillsmisser (!), rettsaker, manipulering, økonomisk usikkerhet, mobbing, min mors 2. mann var psykopat, mer vold og utnytting +++ Så det er ingen tvil om at oppveksten har mye å si for hvordan psyken og tenke- og handlingsmønsteret blir etter hvert som man blir eldre, jeg ser hvordan ustabilitet og mangel på omsorg har påvirket både meg og mine søsken senere. Jeg bruker alltid mye mer tid på å komme igjen med å gjøre ting enn jeg gjør på å faktisk gjøre det, og når jeg har begynt henger jeg meg opp i mange små detaljer som egentlig er helt uviktige. Jeg blir altså sjeldent ferdig med noe jeg prøver på, blir det ikke riktig gir jeg opp, slik har det alltid vært. Og i tillegg sliter jeg med depresjon, derfor var det veldig fint å kunne lese om at dette faktisk er noe andre sliter med også, og at jeg kan vinkle ting på denne måten slik at jeg kan få mer korrekt hjelp enn det jeg allerede får.
Takk for en meget hjeplsom artikkel!
Til Maria! Det betyr veldig mye for oss at du skriver dette! Vi håper selvfølgelig at artiklene kan være til hjelp, så takk for at du gir oss tilbakemelding. Du skriver også at det hjelper deg å vite at du ikke er alene med denne typen problemer, og det er du ikke! Når du skriver dette hjelper det kanskje andre i samme situasjon til den samme erkjennelsen. Mange har vonde erfaringer og mange sliter med negative mønstre. Det er håp, og man er ikke alene. Takk for at du tok deg tid til å legge igjen en kommentar Maria!
Hei
Eit spørsmål.. Går det ann å utvikle ein slik perfeksjonisme og selvkritikk uten å nødvendigvis ha hatt ein traumatisk barndom/start på livet? -at nokon rett og slett er veldig sårbare som barn og kanskje utvikler seg negativt av den grunn? Eg kjenner meg ein del igjen i denne artikkelen, men eg trur det ligger litt i meg som person, kanskje kombinert med at eg følte meg utrygg i barnehagen og litt for mykje lengta etter nokon som kunne sjå meg (Vi er også mange søsken, så mamma har aldri hatt like god tid til å følge alle opp)
Vil også si takk for ein veldig god artikkel!
Hei Idun!
Først vil jeg si at jeg tror veldig mange av oss kjenner oss litt igjen i denne artikkelen. Evnen til å håndtere følelser på en mest mulig adekvat måte er noe alle mennesker må (eller i alle fall burde) jobbe med gjennom hele livet. Vi blir nok aldri helt utlært på dette området, men vi kan hele tiden bli bedre. Nevrotikeren eller perfeksjonisten har på ett eller annet nivå problemer med å håndtere følelser, hvorpå følelser håndteres gjennom streng kontroll, ryddighet, tvangstanker, bekymring og pertentlighet. Det er vikarierende strategier for å skjerme oss eller unngå at følelsesmessig kaos kommer til overflaten og nettopp frarøver oss kontroll.
Evnen til å tåle, forstå og uttrykke følelser er noe vi lærer i samspill med andre. Det er gjennom foreldre og nærmeste omsorgspersoner barnet får språk og innsikt i følelsenes funksjon. Dersom man er mange i søskenfloken, ikke får nok oppmerksomhet eller føler seg utrygg i eksempelvis barnehagen, kan det være med på å svekke utviklingen av kompetanse på eget følelsesliv. Det betyr ikke at vi nødvendigvis er skadet for livet, men at vi kanskje må gjøre en ekstra innsats for å trenge inn i våre følelser på en mer oppriktig og vågal måte, slik at vi slipper å ty til ”perfeksjonisme” og overkontroll for å føle trygghet og stabilitet.
Takk for ditt innspill!
Mvh: Sondre Risholm Liverød
[…] artikkelen Perfeksjonistisk og selvkritisk ser vi på hvordan mange mennesker i vår kultur ikke klarer å nyte livet, men lever under en […]
Utrolig vanskelig, men skal prøve å skrive tross. Først vil jeg bare si at dette er en veldig bra artikkel. Selv har jeg hatt det utrolig tøft, og det er trist å innse at jo eldre jeg blir jo større viser skadene seg å være. Jeg ble født av 2 foreldre som laget krig. De kriget så mye med hverandre, at jeg alltid ble oversett. I tillegg som de aldri tok vare på meg. Allerede som baby ble jeg forlatt i kulda, brent med stekespade osv. Foreldrene mine har aldri vært sammen, så jeg har i tillegg hadd 15-20 ulike steforeldre, minst 10-15 stesøsken, 20 ulike katter eller hunder å forholde meg til. De fleste har også vært over kort tid. Pappa fikk ny dame, mamma fikk ny type. Nye mennesker hele tiden. Jeg har flytta 15 ganger, gått på mange skoler. Bodd hos pappa, bodd hos mamma, så i fosterhjem, så i barnevernsinsutisjon. I tillegg bodde de i hver sin kant av landet. Første rettsak var da jeg var 3 år. Vold, seksuelle overgrep, psykisk vold (ydmykelse, nedlatelse og mobbing av egne foreldre) var vanlig. Jeg ble voldtatt første gang da jeg var 6 år. Aldri ble jeg sett, aldri ble jeg hørt. Uansett hva jeg sa eller gjorde ble jeg latterligjort og ble indoktrikert over hvilket problembarn jeg var. Pappa sa at han skulle ønske de tok abort. Mamma sa hun skulle ønske jeg aldri ble født, før hun kasta meg ut. Fosterforeldre kritiserte meg hele tiden, fosterbrødrene mine begikk nye sekuselle overgrep fra 12-17 års alder, de plaget meg, erta meg, sa stygge ting. fosterforeldrene var svært autoritær og jeg levde i fengsel. Aldri fikk jeg ros, aldri fikk jeg penger eller klær eller andre ting. De bodde på landet så det forhindret sosial kontakt, da de nektet å betale for buss eller kjøre meg. Hele tiden fikk jeg høre at dersom jeg skulle ha noe fikk jeg ordne det selv. At jeg var et uoppdragent liten dritonge. Hadde jeg gjort noe bra og var stolt, og håpet på ros fikk jeg bare høre at det var ikke noe imponerende da det var å forvente av hvem som helst i forhold min alder. Jeg følte at jeg var i veien, et problem og uønsket. Det føler jeg den dag i dag da ingen i psykatri,, nav eller andre bryr seg eller hjelper. Etter å ha ventet 2 timer på at det skal bli min tur får jeg bare beskjed om å komme en annen dag eller blir henvist, eller at de ikke kan hjelpe. Jeg føler hele tiden at jeg er for krevende for andre, og at alle heller vil unngå meg. Jeg har aldri opplevd å bli akseptert, alltid har jeg følt meg som en feil. Jeg har blitt fortalt at jeg er et misfoster, ikke burde vært født. Aldri ble jeg elsket, ingen var glad i meg, og jeg følte meg verdiløs. Jeg utviklet tidlig behov for organisering, rydding, systematisere alt (enten det var blyanter eller sorterte klær i farger) jeg må ha alt i rutiner, er ekstrem kontrollerende, hvis ikke ting går nøyaktig etter planen får jeg panikk. Jeg kan da utøve vold, ta kram kniv, etterlate leiligheten i et blodpøl, rope/skrike, utagere eller ta overdose. Jeg takler ikke å ikke ha kontroll. Når jeg har kontroll føler jeg meg trygg. Når noek roter i systemet mitt (feks går inn med sko etter at jeg har vasket) klikker det for meg. I tillegg er jeg ekstremt perfeksjonist. Hadde 28 seksere på vgs, har tadd lappen, eier egen leilighet og ønsker å bli kirurg eller lege. Jeg føler meg kun verdifull når jeg mestrer. Hvis ikke jeg har status, er det ingen som smiler eller hilser. Jeg blir så utbrent. Jeg må hele tiden prestere for å gjøre meg verdig å få aksept, anerkjennelse, ros eller kjærlighet. Da jeg var 18 var det rett på dop og jeg fikk barn med en psykopat faen, gud så han manipulerte og psykisk skada meg. Jeg ble gravid og da jeg endelig klarte å komme meg vekk, og endelig skulle jeg få være den mammaen jeg aldri fikk selv. Men barnevernet tok barnet tidlig. Jeg forstår godt at de var bekymret, men jeg gjorde ingenting galt. Jeg hadde ingen rusproblemer, jeg var gått fra barnefar, jeg brukte medisiner og fungerte bra. Hadde leilighet, og utdanning. Jeg trodde at så lenge jeg var en ansvarlig og oppegående mor ville barnevernet hjelpe. Men nei de brukte alt imot meg og tok henne med engang. En fullammet baby som nær mors bryst 24/7 ble brutalt revet ut av armene mine. Aldri har jeg hatt det så ille. Da var jeg 20 år. Etter 3 overdoser og selvmordsforsøk, ble aldri selvmord aktuelt. Jeg ville bevise for barnevernet at de tok feil av meg, så jeg sørget isteden for å være psykisk stabil, tok førerkort, holdt avstand fra rus og gjorde alt for stille opp for datteren mIn. Idag er jeg 21 og bor sammen med en 28 år gammel kjæreste, han er imponerende stabil og forutsigbar. Han elsker meg høyt, og selv om jeg ikke forstår hvorfor opplever jeg for første gang betinget kjærlighet. Desverre virker det som det er for sent og at jeg er ødelagt. Jeg har ikke jobbet på 2 år, jeg mestrer ikke jobb eller sosiale ting. Jeg mestrer ikke, fordi ingen forstår, ingen anerkjenner eller aksepterer. Ingen smiler eller tar meg inn i varmen, og selv om de hadde gjort det ville jeg ikke trodd på det. Jeg har derfor behov for forståelse, tålmodighet og ros. Dette er sjelden jeg opplever ettersom jeg ofte ikke fungerer psykisk før jeg føler slik. Jeg trenger å få lov å slite uten å bli dømt og bli møtt med aksept. Slik kan jeg mestre når jeg får tid. Men desverre opplever jeg mest at folk kun er greie når du fungerer og gjør du ikke det får du sparken
[…] Perfeksjonistisk og selvkritisk: Noen klarer ikke å nyte livet, men lever under en konstant følelse av press. Det er gjennom prestasjoner de føler seg verdifulle, og symptomene er tvang, perfeksjonisme og arbeidsnarkomani. Hva gjør man? Les mer […]
Vi er forskjellige, Å på noen områder i livet ,, trenger man perfeksjonisme, Det er bare å finne ut av,, hvor perfeksjonismen trenges, Å hvor den har mening.
Som ung lege (vektlegger det fordi du referte til hyppigheten av problemet hos turnusleger) kjenner jeg artikkelen din treffer meg på de nesten alle punkter. Jeg synes du fortjener en positiv tilbakemelding på den. Det er virkelig fint å få hjelp til innsikt slik at man forhåpentligvis kan gjøre noe med det.
Synes du beskriver meg veldig godt med artikkelen, jeg har alltid vært hard mot selv og slitt psykisk i mange år nå. Alt presset har bygget seg opp mentalt og jeg føler at jeg aldri blir fornøyd med meg selv. Klarte til og med å droppe ut av medisinstudiet etter 4 år, tror jeg trenger en pause…….