Psykiatriske medisiner

I dagens psykiatri må fordelene og ulempene ved medikamentell behandling veies mot hverandre i hvert enkelt tilfelle. Det er vanskelige problemstillinger som krever god kunnskap om psykofarmaka.

Psykiatriske medisiner eller psykofarmaka har vært utsatt for en del kritikk. Noe er berettiget, mens mye handler om psykiatriens brokete historie. Tidligere foreskrev man medikamenter uten pasientens samtykke for å redusere uønsket adferd, og i slike sammenhenger ble blant annet medisiner brukt som en slags ”kjemisk tvangstrøye”. I dagens psykiatri må også fordelene og ulempene ved medikamentell behandling veies mot hverandre i hvert enkelt tilfelle. For å ta stilling til slike vanskelige problemstillinger, må vi først vite litt mer om hva psykofarmaka egentlig er.

For å bli klassifisert som psykofarmaka (nervemedisin) eller ”psykiatrisk medisin” må selvfølgelig den kjemiske enheten ha sin hovedfunksjon på de mentale aspektene ved mennesket. Nærmere bestemt betyr det at psykiatriske medisiner brukes i behandlingen av psykiske lidelser. De foreskrives derfor i forhold til en diagnose satt av en psykolog eller en lege som er kvalifisert for behandling av mentale lidelser.

Psykiatriske medisiner
Psykiatriske medisiner

Moderne ideer om psykiatriske medisiner baserer seg på en diagnostisk modell. Her handler det om å kartlegge symptomer, og dersom pasienten tilfredsstiller kriteriene for et visst antall symptomer, kvalifiserer vedkommende for en diagnose. Medisineringen foregår på bakgrunn av en slik form for utredning. Dette skiller seg fra eksempelvis feileprosedyre hvor man kan tenke seg at medikamenter testes ut på pasienten for å undersøke eventuell effekt. Gjennom prøving og feiling kunne man saktens funnet frem til den mest hensiktsmessige medisinen for et enkelt individ, men medisinering av psykiske lidelser foregår sjelden på denne måten. Risikoen, påkjenningen og omkostningene for pasienten er alt for stor til at man kan forsvare medisinering på bakgrunn av prøve-og-feile metoden. Dette er sannsynligvis åpenbart for de fleste, men før man visste nok om medisiners biologiske virkemåte, brukte man ofte feilprosedyrer for å medisinere pasienter. Heldigvis tilhører det fortiden.

Historie

Selv om medisiner har blitt brukt for å påvirke menneskelig oppførsel siden antikken eller den klassiske oldtiden, så var det ikke før på slutten av 50-tallet at psykiatri beveget seg mot det biologiske paradigmet og bruk av spesifikke medikamenter som hjelpemiddel i forhold til psykologiske problemer. Tidligere bedrev man en symptombasert medisinering uten tilstrekkelig kunnskap om nevroanatomi og biologiske prosesser. På dette tidspunktet delte man psykiatriske medisiner inn i to generelle kategorier. Det var de preparatene som hadde beroligende effekt og de som løftet humøret. Opiater (sammen med barbiturater) og amfetaminer var det man brukte for polikliniske pasienter, men i kjølevannet av Freud var samtaleterapi hovedformen for behandling. For innlagte pasienter, hvor symptomuttrykket ofte var mer dramatisk og utfordrende, brukte man insulinsjokkterapi og elektrosjokkterapi, men ingen av disse intervensjonene faller under kategorien medikamentell behandling. Det var i alle fall ikke medisiner som var hovedagentene i behandlingen. (Et interessant unntak er bruken av thyoridsupplementer for å behandle schizofreni. Senere oppdaget man at det var lite effektivt.)

Psykiatri har litt av en historie med hensyn til mislykkede behandlingsmetoder og medisineringsforsøk. På midten av det 20. århundre kunne man best klassifisere psykofarmakologi som ”trehendt” (klønete eller lite fingerferdig). Den mest nyttige bruken av beroligende midler var for eksempel for å kontrollere uregjerlig eller uønsket oppførsel. Ankomsten av klorpromazin, mer kunnskap om nevrologi og spesielt innsikt i nervesendernes funksjon (nevrotransmittere) begynte så smått å forandre den måten psykiatere betraktet medisin på. Denne trenden har fortsatt, og letingen etter flere biologiske (og psykologibaserte) medisiner fortsetter den dag i dag.

Modellen er velkjent i andre områder av medisin. Forskere finner en uregelmessighet (kanskje til og med en årsak) som er assosiert med en tilstand, og denne nye kunnskapen resulterer i en medisin som skal påvirke biologien til de som lider av tilstanden. Disse er hovedsakelig basert på mottakersteder i hjernen som enten stimuleres eller dempes av en medisin.

Kategorier av virkemidler

Selv om de ikke inkluderer alt, så kan noen psykiatriske legemidler kategoriseres i en av fire områder. Disse er generelt sett basert på tilstandene som behandles. (En annen kategorisering vil være basert på medisinens virkemåte eller kjemiske sammensetning.)

  • Anxiolytika, eller medisiner mot angst, foreskrives for å behandle overdreven angst eller redsel.
  • Beroligende midler eller hypnotika brukes for å igangsette eller forbedre søvn. Det er altså et middel brukt for å behandle søvnløshet. Merk at det er en overlapping når det gjelder legemidler brukt for de to første kategoriene, for eksempel når pasienter ikke får sove fordi de føler seg overveldet av angst.
  • Antidepressiva – Disse medikamentene faller under to generelle kategorier, trisykliske antidepressiva (TCA) og selektive seratoninopptakshemmere (SSRI). Begge foreskrives ofte, men den siste har færre bivirkninger og har derfor blitt mer populær å foreskrive for mild depresjon av leger som ikke er spesialister i psykiatriske lidelser.
  • Anti-psykotika er ofte grunnlaget i behandlingen av schizofreni, bipolar lidelse og andre alvorlige mentale forstyrrelser. Igjen er det en overlapping med andre tilstander, og disse virkemidlene kan ofte brukes i lavere doser for å behandle depresjon.

Denne kategoriseringen utelater mange tilstander som en psykiater eller en psykolog behandler. For eksempel foreskrives amfetaminer for ADHD. I tillegg kan medisiner som markedsføres for en spesiell diagnose brukes utenfor disse kategoriene. Imipramin, den første trisykliske antidepressiven som ble oppdaget, har blitt brukt for å behandle barns sengevæting (nattlig enurese).

Kontroverser

Ulikt alle andre områder av medisinsk virksomhet, så virker det som om psykiatri avler kritikk og motstand i den generelle befolkningen. Dette er delvis fordi behandlinger noen ganger må gis uten pasienters samtykke (og til og med mot pasienters vilje). En annen kritikk stammer fra den historiske praksisen av en “kjemisk tvangstrøye” – medisiner som foreskrives hovedsaklig for å gjøre en pasient enklere å “hanskes med”. Psykiatri sliter fremdeles med en historie som inkluderer pre-frontal lobotomi og bevegelsesforstyrrelser forårsaket av Thorazin. Dette er en alvorlig skamplett på fagfeltets historie, og psykiatri kan sånn sestt ses å ha mange skjebner på samvittigheten.

I tillegg til dette har de fleste av oss en iboende frykt for å gjøre endringer på det mentale området, spesielt endringer iverksatt av kjemiske virkemidler. Ideen om å forandre ’hvem vi er’ på en fundamental måte føles veldig invaderende og uetisk. På grunn av dette har diagnosestandarden lagt seg på en strategi som handler om å avgjøre hvorvidt symptomer er alvorlig nok til å forandre personens normale livsførsel. I virkeligheten er det på bakgrunn av en slik diagnostisk prosess at leger avgjør om en tilstand er alvorlig nok til at man foretar et ”medikamentelt inngrep”.

Kritikk har også kommet innad fra det psykiatriske samfunnet. Doktor Joanna Moncrieff introduserer ideen om at avhengigheten av medisinske behandlinger har gitt psykiatere en uforholdsmessig god selvtillit, og det har ført til flere behandlingsforløp og ikke minst upassende behandlinger. Rapporten hennes, Drug Treatment in Modern Psychiatry: The History of a Delusion (2002) beskriver en situasjon hvor man stoler for mye på medisiner som ikke nødvendigvis hjelper pasientene samtidig med at man tillater psykiatrien å betrakte seg selv som hjelpsom.

Filosofiske betraktninger

I hvilken grad er pasienter mentalt syke, og i hvilken grad er de bare ”annerledes” eller originale? Svaret er temmelig enkelt for en pasient som helt klart er psykotisk eller farlig. Det er ikke like enkelt når noen klager over depresjon eller forfekter en tro som går på tvers av ”normale” sosiale verdier. Helt frem til i 1973 så den Amerikanske Psykiatriforeningen på homoseksualitet som en mental lidelse (!)

Psykiatere stanger ofte mot den hippokratiske edens primum non nocere (først, aldri volde noen skade). De har enda ikke redskapene til å virkelig undersøke nevropatologien til en bestemt pasients hjerne, og korrigere feilene med en gang. Det finnes alltid en risiko for uønsket forandring, eller at pasienten blir avhengig av et ”legemiddel”. Risikoene er enda større ettersom de fleste medisinske behandlinger ikke kurerer mental lidelse direkte, men snarere foreskrives for å kontrollere symptomer.

Medisiner, og de fleste medisinske behandlinger blir testet statistisk, men de foreskrives individuelt. FDA (Food and Drug Administration) begynte å advare om en økt risiko for selvmord hos pasienter som ble foreskrevet antidepressiva (både TCA og SSRI) i 2004. Videre forskning (2006), viste en dobling av selvmordsrisiko for pasienter i aldersgruppen 18-25. Det er dette som utgjør den psykologiske gåten. Dette er problemet i skjæringspunktet mellom kropp og psyke eller biologi og psykologi. I hvilken grad vil man hjelpe pasienten med medisiner, og hva er risikoen?

Det filosofiske spørsmålet dreier seg om hva som er ”normene”, og hvordan de bestemmes. Offentligheten ser ut til å være klar over at medisiner kan misbrukes for å håndheve sosiale normer på uetisk vis. Prozac, en SSRI, har blitt foreskrevet altfor ofte for å ”gjøre livet mer fornøyelig”. Bruken av metylfendiat (et amfetamin) for ADHD er omdiskutert. Man er blant annet bekymret for at legemiddelet ikke hjelper unge studenter for deres problemer med uro og konsentrasjon, men at preparatene kun medfører at de medisinerte elevene forstyrrer mindre i klasserommet; noe som i tilfelle kanskje hjelper læreren mer enn pasienten.

Moderne målsettinger i psykiatrien

La oss ikke glemme at psykiatere først og fremst er medisinske leger. De er høyt utdannede vitenskapsmenn som er involverte i et vanskelig område av medisin. Det ideelle er å forstå psykologiske mekanismer som forårsaker sykdommer, og finne behandlinger (både ved hjelp av medisin og andre behandlingsmetoder) som har betydelige og pålitelige resultater. Dette er et rosverdig mål. Den fortjente kritikken av psykiatri burde ikke overskygge det faktum at disiplinen har gjort fremskritt, og vil fortsette med det.

Problemet er kanskje at vi egentlig ikke vet hva vi snakker om når det gjelder bevissthet eller psyke, men mange av oss tror likevel at vi har en viss peiling. Noen mener at psyken i fri utfoldelse har helbredende krefter, kreative evner, kan se inn i fremtiden, lese tanker, kommunisere telepatisk og rent faktisk utgjør en slags guddommelige detalj ved mennesket (som forlater denne jorden når tiden er inne). Andre mener at de som forstår bevisstheten som en åndelig størrelse er hjemsøkt av overtro og barnslige forestillinger. I den antireligiøse og vitenskapelige avdelingen er man mer opptatt av rasjonelle forklaringsmodeller som beskriver bevisstheten som en tilpasningsdyktig organisk klump av hjernesubstans driftet på elektrokjemiske impulser. Disse to grupperingene har mange ansikter og de har kjempet mot hverandre opp gjennom idéhistorien siden Platon.

Hvordan blir vi formet som sosiale vesener? Og hvordan utvikler vi oss som enkeltindivider med en helt særegen personlighet? Et sentralt spørsmål er hvorvidt vi som mennesker kan treffe våre egne valg. Er vi utstyrt med en kreativ evne til å skape vår egen tilværelse og forme oss selv som personer? Er vi selv en del av den skapende kraften bak våre egne liv? Eller er alt det som skjer med oss bestemt av psykologiske, sosiale, og biologiske krefter som ligger utenfor vår kontroll? Er vi simpelthen et resultat av drivkrefter som vi ikke en gang er bevisst om? I så fall er spørsmålet om vi kan sette fokus på disse drivkreftene og skaffe oss litt mer kontroll på den litt uhåndterlige ”psykologiske agenten” som eventuelt dikterer våre liv i forskjellige retninger. Per dags dato er det åpenbart at menneskets psykologiske orientering og tankemønster spiller en sentral rolle i forhold til mental helse, og kanskje til og med i forhold til helse på et helt generelt nivå. Samtidig er det ubestridelig at våre opplevelser skriver seg fra et nevrokjemisk substrat, og at ”feiljusteringer” i nevrokjemien påvirker vårt liv og vår livskvalitet. Basert på den kunnskapen vi har i dag, er det altså åpenbart at medisiner og samtaleterapi i kombinasjon i mange sammenhenger representerer den beste formen for behandling. (Det finnes også en rekke andre virkningsfulle intervensjoner jeg ikke diskuterer her.) Vi skal også huske at psykofarmaka stort sett er myntet på nedregulering av symptomer, og ikke på endelig helbredelse. Dermed kan man ofte betrakte psykiatriske medisiner som et hjelpende verktøy i prosessen mot tilfriskning og bedre livskvalitet.

Man håper at fortsatt forskning i nerveanatomi og psykologi vil belyse flere årsak og effektforhold. I mellomtiden vil psykiatere forsette å stille diagnoser og behandle pasienter med knepene og vitenskapen som er tilgjengelig. Kombinasjonen av medisiner og psykologiske intervensjoner som samtaleterapi er per dags dato noe av det beste psykisk helsevern kan tilby. Det er ikke alltid man trenger begge deler, men ved mange diagnoser synes en kombinasjonsbehandling å være det beste tilbudet.

Av Sondre Risholm Liverød &
William Morrison

 
WebPsykologen.no

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

3 KOMMENTARER

  1. “Dette er delvis fordi behandlinger noen ganger må gis uten pasienters samtykke (og til og med mot pasienters vilje).”

    Jamen, den det egentligt? Psykiatrisk “behandling” (dvs. “medicin” og strøm) må vist somme tider gives under tvang, ja. Men det har jo vist sig, at tvang kan undværes helt, hvis bare behandlingen/behandlerne respekterer den “psykotiske” person ubetinget (Soteria). – Og jeg skelner mellem tvang på den ene side, og tiltag som fastholdelse under en akut faresituation (reglementeret af nødretsparagrafen) på den anden.

    “I hvilken grad er pasienter mentalt syke, og i hvilken grad er de bare ”annerledes” eller originale? Svaret er temmelig enkelt for en pasient som helt klart er psykotisk eller farlig.”

    Jo, det er temmelig enkelt for en hel del af os, der har oplevet, at være “psykotisk”, men derfor bestemt ikke har oplevet os selv som værende “syge”, men netop som “anderledes”, “diversabled”, som Will Hall kalder det. Og hvad betyder “farlig”? Selvfølgeligt kan det virke ret så “sygt”, når nogen reagerer håndgribeligt på omgivelserne, mens omgivelserne ikke kan/vil se, at det er en re aktion, og ikke et grund- og meningsløst udageren, ud af den blå luft. Men manglende forståelse kan vel næppe siges at være andet end bevis på, at “madness (is) in the eyes of the beholder”, som Rufus May siger. Der mangler jo til stadighed ethvert bevis på, at “psykisk sygdom” – uanset i hvilken form – faktisk er sygdom i en somatisk forstand. Og så længe sådanne beviser ikke findes, tænker jeg ikke, at nogen har ret til at definere/patologisere et andet menneskes oplevelse af sig selv og verdenen, uanset hvor “psykotisk”, på dette andre menneskes vegne.

    “…at ‘feiljusteringer’ i nevrokjemien påvirker vårt liv og vår livskvalitet.”

    Det er på sin vis godt, at “fejljusteringer” her står i anførelsestegn. Fejljusteringer kan man vel kun tale om, hvis man ser individet mere eller mindre isoleret, løsrevet fra enhver interpersonel sammenhæng (hvilket både psykiatrien og psykologien jo gerne gør, især i dag, hvor neoliberalismens “enhver er sin egen lykkes smed” er allesteds nærværende i samfundet), og dermed netop ikke ser individets reaktioner som netop dette: reaktioner, på omverdenen. I sidste tilfælde viser det sig jo som regel, at både reaktionerne, og den neurokemi, der afspejler dem på det biologiske niveau, egentligt er meget finjusteret i forhold til det, reaktionen er reaktion på.

    Hvorvidt det er “symptomer”, der kontrolleres af “medicinen”, kan man jo også diskutere. Psykofarmaka adresserer jo ikke specifikke tanker eller følelser – der findes vist ingen pille, der kan se forskel mellem en “god” og en “dårlig” tanke/følelse…, men selve energien bag tanke-/følelsesvirksomheden. Psykofarmaka kan, noget enklere end i artiklen her, inddeles i to grupper: de livsenergien nedsættende, neuroleptika, benzoer, m.v., og de livsenergien forøgende, “antidepressiva”, m.v. Så, hvis man betragter menneskelig livsenergi som et “symptom” på “psykisk sygdom”, ja, så virker psykofarmaka symptomspecifikt. Ellers vist ikke.

    Det er lidt ærgerligt, at en ellers rimeligt afbalanceret fremstilling, som denne her, alligevel ender med mainstream-konklusionen, at en kombination må være det bedste. For mig hersker der ingen tvivl, at psykofarmaka kan bruges som et redskab i recoveryen, anvendt i akutte behovssituationer, og tidsbegrænset, som f.eks. Patricia Deegan har gjort det. Imidlertid har jeg hørt fra flere terapeuter, at deres erfaring er, at folk, der tager psykofarmaka, ikke “flytter” sig i samme omfang i terapien, som folk, der ikke tager stofferne. Samtidigt med, at jeg kender en del, der er gået i terapi år ind og år ud, uden at få noget ud af det, som de siger. Det kan selvfølgeligt ikke entydigt tilskrives det faktum, at det her ofte drejer sig om mennesker, der er på ganske anselige doser psykofarmaka. Andre forhold kan sikkert spille ind (såsom terapeutens forventningsholdning, der jo især i tilfælde af “alvorlig psykisk sygdom” desværre ofte ligger ret så lavt, sjældent sigter mod fuld recovery, men allerhøjst mod social recovery). Men fra min egen erfaring kan jeg sige, at “symptomerne” spillede en faktisk altafgørende rolle, som en slags “vejvisere” i bevidstgørelsesprocessen, og at jeg vitterligt havde brug for al den (mentale) energi, jeg bare kunne mobilisere, for at gennemføre denne proces. For mig fremstår det som soleklart, at evnen til at bevidstgøre og bearbejde er direkte afhængig af, i hvilket omfang man er i kontakt med de egne tanker og emotioner, respektive sig selv. Mens psykofarmaka må siges, at reducere denne kontakt.

    Til sidst: “I mellomtiden vil psykiatere forsette å stille diagnoser og behandle pasienter med knepene og vitenskapen som er tilgjengelig.”

    Jahhh… hvis “tilgjengelig” betyder det samme som “publiceret i mainstream-journalerne… . Men det ændrer jo ikke noget ved det faktum, at der findes et hav af forskningsresultater, der stiller store spørgsmålstegn ved både diagnosticeringen og “behandlingen”. Alle langtidsstudier f.eks., der ikke indgår i vurderingen af, hvad der kaldes for “evidensbaseret behandling” (jf. Robert Whitaker, Anatomy of an Epidemic ), og der klart indikerer, at recovery er langt mere sandsynligt uden brug af psykofarmaka, andet end altså, og hvis overhovedet, i meget begrænset omfang (jf. f.eks. Harrow, Jobe, 2007).

  2. Psykoformata har ingenting i et menneske å gjøre.
    Vet ikke hvordan psykriatrien ser på det som kalles psykisk sykdom etc, men psykologien i et menneske, feiler ikke i seg selv. Om en f.eks får mye feil tilbakemeldinger, så vil en person kunne få angst, feil syn på seg selv etc…. og det viser, at selve psykologien, fungerer som den skal.
    Selve psykologien til et menneske, blir aldri syk.
    Noen kan ha feil syn på ting, f.eks basert på ting som lett kan feiloppfattes, ensidig påvirkning etc, men psykologien i seg selv, bli aldri syk.

    Den eneste situasjonen jeg ser for meg, at psykologien i et menneske kan bli syk, er når det kjøres psykoformata inn i mennesket.
    F.eks om noen er glade i situasjoner, når det er unaturlig å være glad ( ved at personen får mye antideppresiva), ja, først da er psykologien i et menneske, sykt.
    Det er først når det kjøres psykoformata inn i et menneske, at en skaper ubalanse, og får en syk psykologi i mennesket.

  3. Tillegg til innlegget ovenfor:
    I noen tilfeller, kan en kanskje få hjelp av psykoformaka, ved svært kortsiktig bruk, for å slå et menneske ut av en tung psykose, eller “slå ned” en person som har blitt over-aktiv i en spesiell situasjon (svært kortsiktig bruk).
    Men i det store og hele, ser jeg på psykoformaka, som noe som skaper ubalanse i hjernen.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here