Hvorfor er vi her? Og hva er her? Og kan jeg i det hele tatt være sikker på at jeg er her i dette jeg ikke vet hva er? Det er Descartes som er tidenes mest radikale skeptiker. Han ville ikke ta noe for gitt. Han bestemte seg for å anta at ingenting er sant, med mindre han kunne finne overveldende gode argumenter for det motsatte. Han vil starte med blanke ark, og derfor må han kjøre en bulldoser over alt han trodde på fra før.
I praksis er Descartes tvil ganske besynderlig. Akkurat nå sitter jeg og skriver på en PC på et hotellrom i Stavanger. Jeg drikker kaffe, og jeg hører at min datter puster tungt fra barnevogna hvor hun har sin formiddagshvil. Alt dette er sant, men Descartes er ikke overbevist. Han trekker på skuldrene og påpeker at det kan være en drøm. Jeg er sikker på at jeg er våken, men Descartes har et poeng. Uansett kan det ikke være slik at jeg alltid drømmer, med mindre hele livet er en drøm, og det er her den onde demon kommer inn i bildet. I sine meditasjoner fra 1641 beskriver Descartes den onde demonen. Det er en forstyrrende kraft som lurer oss på alle nivåer av livet. Våre mest grunnleggende antakelser, og de mest fundamentale prinsipper, som vi bygger alt annet på, kan være forfalsket av denne demonen, og dermed er alt vi mener å vite feil. Det vi ser på som selvinnlysende kan være forkrøplet av denne demonen. Vi kan ikke engang stole på at 2 + 2 = 4 eller at en trekant har tre kanter. Alt fra sansende til matematiske sannheter kan være feil. Descartes forkaster all forforståelse og begynner med det eneste han ikke kan tvile på, og det er selvfølgelig Descartes berømte forutsetning: Jeg tenker derfor er jeg. Den onde demonen kan ikke lure meg til å tro at jeg eksiterer som et tenkende vesen. For at den onde demonen skal lure meg, må det være noen å lure. Jeg må med andre ord være et tenkende vesen som kan bli lurt. Hvis ikke jeg eksisterer, kan jeg ikke bli lurt til å tro at jeg eksisterer. Derimot kan alt annet jeg tenker om alt mellom himmel og jord være forfalsket av demonen.
Etter Descartes har hypotesen om en ond demon dukket opp i stadig nye fasonger. Hilary Putnam har sagt at det er mulig at vi bare lever i en fantasiverden. Hun ser for seg at vi egentlig bare eksisterer som hjerner koblet til stimuli som gir opplevelsen av det livet vi kjenner. Matrix er en kjent film som spiller på de samme tankene. Det gjennomgående tema i slike tankeeksperimenter er ideen om at alt vi opplever er et systematisk bedrag av den «virkelige» virkeligheten.
Freud var opphavsmann til en lignende tanke. Hans ideer om menneskets ubevisste liv hadde en trang fødsel. Han slo ikke gjennom med ideene sine før sent i karrieren, og det var blant annet fordi ideene ikke var spesielt populære. Freud viste oss at alt vi gjør er generert av ubevisste krefter. Vi tror at vi handler fritt og tar veloverveide og rasjonelle avgjørelser. Vi tror at det vi opplever er en rimelig korrekt projeksjon av verden rundt oss, men det er det altså ikke. Alt vi opplever filtreres via nevrosene våre. Vi farger våre egne verdensbilder med alt vi har opplevd tidligere. Våre handlinger er forhåndsbestemt av tidligere årsaker. Vi er som et ekko i alt vi tenker, føler og foretar oss. Vi legger ikke merke til alle disse bakenforliggende årsakene, og dermed tror vi at vi handler ut i fra et fritt Selv, men det er en illusjon. Denne tanken er ikke så lett å ta innover seg, og folk ble naturlig nok litt krenket av Freuds påstander. Ideene hans var imidlertid ikke spesielt originale på dette punktet, men det var Freud som til slutt klarte å gi allmennheten en forståelse av ubevisste krefter, og ikke minst hvorfor det er viktig å «gjøre det ubevisste bevisst» for å unngå å oppføre oss som en forhåndsprogrammert nikkedukke.
Den siste varianten av «alt du tror du vet er feil»-teorien, kommer fra en svensk filosof som heter Nick Bostrom. Han er opptatt av kunstig intelligens, og en fremtid med roboter som er langt smartere enn oss selv. Han ser for seg at fremtiden vil gi oss så mye datakraft at vi kan simulere vår egen evolusjon. I en supercomputer kan vi gjengi hvert eneste nevron i menneskehjernen og sette de simulerte menneskene inn i en virtuell verden som er prikk lik jorden. Aktørene i denne avanserte datasimuleringen vil oppleve å være bevisste og levende, men de forstå ikke at de er statister i et dataspill i en computer med tilholdssted i en verden som er «mer virkelig» enn deres simulering. Her dukker det opp en slags simuleringsteologi. Vi er ikke lenger skapt av Gud, men av en kvisete tenåring med en ekstremt kraftig computer i en annen virkelighet vi aldri kommer til å forstå eller nærme oss.
Slike tanker kan man bli spør av, og det dreier seg om epistemologi. Hvordan kan vi vite hva som er sant? Det var også tema i en av mine samtaler med pastor Rune Tobiassen. I videoen under diskuterer vi forholdet mellom flyktige sannheter, altså sannheter som endrer seg fordi de refererer til en verden som også endrer seg, og Sannheter med stor S. Det er de sannheten som er konstante og uforanderlige, og de må nødvendigvis være forankret i noe som ligger utenfor tid og rom, og det er her at pastoren mener å ha belegg for at Gud eksisterer.
Del 1
Del 2
Kilder
Bostrom, Nick. Are You Living In a Computer Simulation? I: Philosophical Quarterly, 2003, Vol. 53, No. 211, pp. 243-255.
Bostrom, Nick (2014) Superintelligence: Paths, Dangers, Strategies. Oxford University Press
Av Sondre Risholm Liverød
Psykologspesialist
WebPsykologen.no