Selvmord på verdensbasis – Hva forårsaker selvmord?

Forekomsten av selvmord øker neste over alt i verden. Religion, medias innflytelse, globalisering, sosiale og kulturelle tilknytningsbånd er avgjørende faktorer.

Forekomsten av selvmord øker nesten over alt i verden. Sannsynligvis handler det om mange ulike faktorer. For å forstå denne dramatiske utvikling må vi se på faktorer som religion, medias innflytelse, sosiale og kulturelle tilknytningsbånd, globalisering og fremveksten av multikulturelle samfunn. Faktum er at flere og flere tar sitt eget liv. Noen mener det handler om genetikk, mens andre snakker om etnisk opprinnelse. Uansett er spørsmålet hva vi kan gjøre for å stoppe denne tendensen. Et annet spørsmål er hvordan vi ligger an i Norge. Tradisjonelt sett har vi hatt en lav selvmordsstatistikk, men også her hjemme øker selvmordsraten i stadig større grad.

 

Selvmordsforekomsten har økt på alarmerende vis over hele verden. Statistikker fra Verdens Helseorganisasjon (WHO) og Center for Disease and Control (CDC) presenterer bekymringsverdige tall i forhold til selvmord: 1 & 2

 

  • 1 million mennesker dør ved selvmord hvert år.
  • Dersom utviklingen fortsetter vil 1 person dø av selvmord hvert 20. sekund i 2020.
  • Tilsvarende vil 1 person forsøke å begå selvmord hvert 1-2 sekund i 2020 dersom økningen i selvmord og selvmordsforsøk fortsetter slik vi har sett frem til i dag.
  • Flest selvmordsforsøk utføres av de eldre, men flere og flere tenåringer begår ”vellykkede” selvmordsforsøk.
  • Selvmord blant tenåringer øker raskest, og selvmord er en av de tre vanligste dødsårsakene for de som er mellom 15-44 år.
  • Menn dør med 4 ganger større sannsynlighet av selvmordsforsøk enn kvinner, men kvinner forsøker å ta livet sitt tre ganger så ofte som menn.
  • I Øst-Europa er statistikken for selvmord for menn og kvinner den samme.
  • De fleste dødsfall ved selvmord skjer i Øst-Europa.
  • De nest høyeste forekomstene av selvmord er på Cuba, i Japan og på Mauritius.
  • Kina og India rapporterer om flest dødsfall på grunn av selvmord, men det er på grunn av den store befolkningen, og prosentmessig liger de lavere enn de overnevnte områdene.
  • De laveste selvmordsstatistikkene er i Middelhavsområdet og i muslimske land.
  • Noen av WHO’s statistikker er beheftet med mangler fordi Afrika ikke har rapportert selvmordsstatistikker, Asia rapporterer sjelden selvmord, og i tillegg vet vi at Middelhavsområdet, Stillehavsområdet og landene i Latin-Amerika mangler jevnlige rutiner på rapportering av selvmord.

 

selvmord pa verdensbasis

Så hva forårsaker selvmord? Er det basert på genetikk eller etnisk opprinnelse? Eller er selvmord rett og slett et kulturelt og sosiologisk fenomen? Er selvmordet knyttet til de kulturelle strømningene, livsorienteringene og sosiale normene i et land? Det er vanskelig å avgjøre disse spørsmålene, men ofte må man si ”ja” med forbehold til alle de ovennevnte spørsmålene.

 

Alkohol- og narkotikamisbruk utgjør den største risikofaktoren for alle folkegrupper. Alkohol- og narkotikamisbruk er knyttet til depresjon, svekket dømmekraft og i noen sammenhenger et slags forvirret tankemønster.

Etter stoffmisbruk og depresjon, som en avgjørende fellesfaktor, er spørsmålet hvilke andre fellestrekk for selvmord man kan finne på verdensbasis.

En studie, utført av forskerne Marusic og Farmer, foreslår at genetisk sårbarhet kan være en faktor. Forskerne påpeker at Ungarn og Finland har veldig forskjellige kulturelle og politiske skikker, men at de deler en felles genetisk opprinnelse og en høy forekomst av selvmord. 3

På den andre siden, så har mange studier sett på de genetisk like landene Danmark, Norge og Sverige, og funnet antydninger til at genetikken ikke representerer en avgjørende komponent. Selv om befolkningen i Danmark, Norge og Sverige har felles etnisk bakgrunn, så har Norge tradisjonelt sett hatt en lavere selvmordsstatstikk enn både Danmark og Sverige. 4

Denne forskjellen beskrives i boken Suicide in different cultures av Norman L. Farberow.32 Boken er fra 1975 og beskriver en forskjell i en tid hvor Norge var mer isolert fra det kontinentale Europa enn det vi ser i dag. Fra slutten av 1960-årene til slutten av 1980- årene økte antall selvmord i Norge både blant menn og kvinner. Selvmord per 100 000 innbygger per år ble i denne perioden fordoblet til 16. Men i løpet av perioden fra 1988-1994 sank registrerte selvmord med ca 25 prosent igjen, og den bekymringsfulle trenden avtok. I Norden har det stort sett vært relativt stabile forskjeller mellom landene, og tidligere registrerte man nettopp færre selvmord i Norge og Island sammenlignet med Finland og Danmark. Men i løpet av de siste 20 årene har dette mønsteret blitt langt mindre tydelig, og på slutten av 1990-tallet var det helt ubetydelige forskjeller mellom Island, Norge, Sverige og Danmark. Det Farberow beskriver er dermed en tendens i et Norge før globaliseringen satte inn og nordmenn levde mer isolert. Danskene kaller nordmenn fremdeles for ”fjellaper” noe som sannsynligvis refererer til vår isolerte geografiske posisjon i Europeisk sammenheng. I tillegg kan det handle om tendensen til å skatte familiebånd og nasjonalitet svært høyt i Norge som følge av unionsoppløsning og en norsk frigjøringsprosess som fremdels ligger i vår kollektive hukommelse. Uansett er forskjellen i selvmordsrate blant landene i Norden nå omtrent like.

Legemiddelprodusenter er ivrige etter å spytte inn kapital i forskning som vil resultere i ”fysiologiske kurer” for selvmord, og mange tror (eventuelt håper) at forskning på genetikk representerer det første steget på den reisen mot en genetisk forståelse av selvmord.

Det man imidlertid ikke tar hensyn til i denne sammenhengen, er at gener og menneskelig atferd ikke kan betraktes som en ”enveiskjørt gate”. Nyere forskning antyder at menneskers diett, deres miljø, psykisk og fysisk velvære, holdninger, tankemønstre og handlinger påvirker det genetiske uttrykket i vårt DNA materiale, og dermed påvirker utviklingen av våre gener. På den måten betrakter man ikke lenger gener som en fastlåst kode for menneskelige egenskaper, men snarere et kodeverk i bevegelse som utvikles i takt med våre opplevelser og personlige erfaringer. 5 

 

Sammenhengen mellom sosiale faktorer og selvmordsrisiko

Emile Durkheim foreslo at selvmordsantallet øker i tider med forandring og krise, fordi våre sosiale bånd, tryggheten ved sosial tilhørighet, samhold og integrering forstyrres. 6

Det finnes store mengder bevis som støtter ideen om at vårt sosiale miljø og ulike gruppekulturer påvirker selvmordsforekomsten i høy grad.

Verdens Helseorganisasjon poengterer at depresjon og andre affektive lidelser er knyttet til selvmord, og at alkohol- og stoffmisbruk også spiller en viktig rolle, men WHO understreker også at selvmord alltid er et resultat av mange komplekse faktorer. Det er sannsynlig at selvmord henger sammen med perioder preget av sosioøkonomiske-, familiære- og individuelle kriser (for eksempel tapet av nære relasjoner), arbeidsledighet, seksuell legning, problemer med selvfølelsen, problemer i forhold til identitetsdannelse, mangel på en følelse av tilhørighet eller andre holdninger i sosiale grupperinger eller trosgrupper, og det finnes selvmord som er knyttet til eksempelvis en kulturelt betinget forståelse av ære. 7

Når det gjelder forebygging påpeker WHO at faktorer som ser ut til å redusere forekomsten av selvmord inkluderer høy selvtillit og solide sosiale relasjoner, spesielt med familie og venner. Sosial støtte og et godt nettverk er altså blant de viktigste faktorene. I denne forbindelse er det også forebyggende å være i et stabilt forhold, og det viser seg også at religiøse eller spirituelle forpliktelser kan ha en preventiv funksjon. Professor Michael Kearl er enig i WHOs analyser og tolkninger. Han understreker at Norges lave selvmordsstatistikker i første del av det tyvende århundre kan være relaterte til de sterke og støttende familiebåndene som preget landet samt en sterk nasjonalfølelse som følge av unionsoppløsning og landets relativt nyervervede selvstendighet. 9

Et annet eksempel på at samhold reduserer selvmordsfaren er særlig evident i krigstider. I krig knyttes mennesker sammen mot en ytre fiende. Samholdet, solidaritet og patriotismen forsterkes, noe som assosieres med mindre forekomst av selvmord.

Arbeidsledigheten er en annen faktor som er avgjørende for selvmordsraten. En amerikansk studie fant at selvmord i USA økte med 360 mennesker for hver 1 % økning i arbeidsledigheten. En annen studie fokuserte på seksuell legning og selvmord, og her fant man at 30 % av selvmord blant ungdom ble begått av personer med homoseksuell legning som strevde med sin identitet i et ”homofobisk samfunn”. 8

I boken Kearl’s Guide to the Sociology of Death: Suicide, siterer Michael Kearl en ung gutt som sitter i en park. Gutten sliter med sin seksuelle legning, og da han ser et par som går hånd i hånd uttrykker han den intense følelsen av fremmedgjøring og en opplevelse av ikke å høre til: “Det er ingen følelse av tilhørighet. Så du er et utskudd. Disse menneskene ser ut som de vet hvor de hører hjemme. Det er ingen steder hvor jeg kan føle meg komfortabel med noen eller noe.9

Thomas Joiner, forfatter av Why People Die of Suicide, vektlegger at mangelen på “tilhørighet” spiller en stor rolle når det gjelder selvmord. Han fremhever at selvmord er vanlig blant de eldre (som gradvis mister sine sosiale bånd), ungdommer (som sliter med utviklingen av identitet), og pensjonister (som plutselig ikke kan definere seg selv ved hjelp av en livslang karriere og tilhørighet i et arbeidsforhold). 10

Joiner mener også at mennesker fra den tidligere Sovjetunionen på sett og vis har blitt vist bort fra sin nasjonale identitet og sosiale gruppetilhørighet. 11 Det hør ført til at disse landene har den høyeste forekomsten av selvmord i verden.

Forbindelsen mellom selvmord og mangelen på sosial tilhørighet understøttes også gjennom studier av innvandrere, religion og mediepåvirkning.

 

Innvandrere er spesielt utsatt

Verdens Helseorganisasjon (WHO) og den Internasjonale Foreningen for Selvmordsforebyggelse (International Association for Suicide Prevention – IASP) har samarbeidet for å studere årsakene til selvmord, og ikke minst for å undersøke mulige intervensjoner og forebyggende tiltak. Undersøkelsene er gjort over hele verden, og det handler om å finne fellesfaktorer og minimere disse så langt det lar seg gjøre.

IASP sier at økt globalisering, stadig større muligheter for å reise samt økt forekomst av borgerkriger har ført til et stort antall innvandrere over hele verden. 12 Det å separeres fra sitt land og ende opp et sted hvor du regnes for å være en “fremmed”, øker risikoen for selvmord.

IASP jobber med å implementere inngrep som adresserer de “spesifikke kulturelle og religiøse holdningene” og “familiære og sosiale strukturer” i forskjellige innvandrergrupper, i tillegg til å lære dem ulike mestringsstrategier og oppmuntre til sosialisering. Det oppmuntres også til å inkludere seg i den nye kulturen så langt det lar seg gjøre. 13

En interessant studie fra 2004 adresserer selvmordsantallet til russiske innvandrere i Estland. 14 Før den andre verdenskrig var Estland separert fra nabolandet Russland. Etter innlemmelsen i Sovjetunionen havnet Estland i en situasjon hvor russiske innvandrere utgjorde 30 % av befolkningen. Russerne kunne på sett og vis nyte en slags privilegert status i denne perioden. Forskerne studerte forekomsten av selvmord blant de russiske immigrantene, estlendere og russere bosatt i sitt hjemland før og etter oppløesningen av Sovjetunionen. I utgangspunktet var det ikke nødvendig for russere som utvandret til Estland å tilpasse seg kulturen. Etter at Estland ble uavhengig måtte den russiske befolkningen lære seg estisk, da det var det offisielle språket, de måtte søke om statsborgerskap og tilpasse seg en ganske annerledes sosial kultur. Studien avslørte at selvmordsstatistikken blant russiske innvandrerne var 13.3 % høyere sammenlignet med russere bosatt i sitt hjemland og 22.1 % høyere sammenlignet med innfødte estlendere.

En annen risikoutsatt gruppe er ungdommene av aboriginsk eller innfødt opprinnelse i Australia, Canada, New Zealand og USA. Etter hvert som den vestlige påvirkningen ødelegger innfødte kulturer og tvinger dem til å innlemme seg resten av samfunnet, så øker selvmordsforekomsten drastisk.

Kolonisering forandrer livet deres på en dramatisk måte, ødelegger sosiale bånd og forandrer måten de jobber og lever på, og dette resulterer i en mangel på en trygg kulturell identitet. 15

The North Dakota Adolescent Suicide Prevention Project var i stand til å redusere selvmordsforekomsten hos 10-19 år gamle innfødte ungdommer med 47% over 5 år. Prosjektet jobbet med å fremme samfunnsengasjement og gjenkjenning av ungdommer i risikosonen. I tillegg fikk disse menneskene tilbud om spesialtilpassede forebyggingsprogrammer som tok sikte på å påvirke den kulturelle tilpasningen med fokus på veiledning og inkludering av ungdommene. 16

 

 

Religion spiller en rolle

Religion spiller en stor rolle i forhold til selvmordsrisiko. Det er ikke bare det at noen religioner forbyr eller dømmer selvmordshandlingen som en utilgivelig synd (selv om dette også spiller en rolle), men det å være del av en gruppe med felles tro og sosialt samlende ritualer styrker medlemmenes sosiale bånd og personlige identitet.

I en gjennomgang av WHOs internasjonale statistikker for selvmord, har forskere merket seg selvmordsforekomsten relatert til de ulike religionene. 17 Muslimske land (som for eksempel Kuwait hvor de forbyr selvmord) har forekomster ned mot 0,1 per 100.000 innbyggere, hinduistiske land ligger på en selvmordsrate omkring 9.6 per 100.000 innbyggere. Kristne land har omtrent 1o, buddhistiske land 17.9, og ”ateistiske” land topper listen med 25.6.

I en studie kalt “Religiøs tilhørighet, ateisme og selvmord”, studerte forskerne selvmordsstatistikker for å avgjøre hvorvidt religiøst engasjement reduserte antallet selvmord. 18

  • Forskerne fant at deltagere som ikke hadde noen religiøs tilhørighet hadde betydelig flere selvmordsforsøk i løpet av livet.
  • De avslørte også at det var mindre sannsynlig at de samme menneskene giftet seg, fikk barn eller hadde jevnlig kontakt med sine familier.
  • Deltagerne som ikke var knyttet til noen religion rapporterte om færre grunner for å leve og hadde færre innvendinger mot selvmord.
  • De samme deltakerne var med størst sannsynlighet også mer impulsive, aggressive og de hadde oftere en historie med rusmisbruk. Dette er karaktertrekk som er knyttet til økt antall selvmord, noe vi drøfter mer inngående i artikkelen Karaktertrekk og selvmordfare.

Forskerne konkluderte med at religiøs tilhørighet styrket sosiale bånd og integrering, minsket suicidal oppførsel (selv hos de med depresjon), forsterket de moralske innvendingene mot å ta sitt eget liv og disse menneskene utviste angivelig lavere nivåer av aggresjon.

 

Medias innflytelse

Media har en stor innvirkning på de kulturelle strømningene, livsorienteringer, konvensjoner og normer i et samfunn. WHO, IAPS og en mengde andre organisasjoner jobber med å begrense medias innflytelse i de sammenhenger hvor det har en negativ eller farlig effekt. I artikkelen Salg av frykt og svineinfluensa drøfter vi denne problemstillingen i forhold til epidemier.

Den Amerikanske Foreningen for Selvmordsforebyggelse (The American Foundation for Suicide Prevention – AFSP) har jobbet med mange organisasjoner for å utvikle såkalte ”media anbefalinger” for ansvarlig rapportering i forhold til temaet som omkranser selvmord. 19

Forskning fra disse organisasjonene har funnet at “grafiske, sensasjonslignende eller romantiske beskrivelser av selvmordsdødsfall i media kan bidra til selvmordssmitte, populært kalt “kopiselvmord.” 20

AFSP følger mediedekning av selvmord og forsøker å overvåke denne ”informasjonsindustrien”. Organisasjoner legger vekt på at media under mange omstendigheter representerer selvmordstilfellet på en feilaktig måte. Ofte tilskrives selvmordet en enkelt hendelse, som for eksempel en skilsmisse eller at man mistet jobben, noe som anstifter en tro på at enkeltstående situasjoner kan borge for et selvmord. Dette skaper ideer som ikke stemmer overens med det virkelige bilde, og i verste fall får det mennesker til å vurdere selvmord ved lignende motgang i eget liv. Media burde i slike sammenhenger i stedet bruke sin innflytelse på å informere offentligheten om underliggende faktorer og de mer komplekse årsaksforklaringene som kan bidra til selvmordfare. 21 Organisasjonen mener at media kan bruke sakene til å utdanne og lære folk om varseltegnene og realitetene knyttet til selvmord, og om vellykket forebyggelse og behandling. 22

Dr. Sarceno fra Verdens Helseorganisasjon er enig. ”Vi oppfordrer media til å utvise forsiktighet når det rapporteres om disse tragiske og ofte unngåelige dødsfallene. Media kan spille en stor rolle i reduseringen av stigma og diskrimineringen assosiert med suicidal adferd og mentale lidelser.23

I 1986 ble det designet en studie som skulle se på forholdet mellom selvmord og TV-programmer som kringkastet historier og reportasjer om selvmord. De sjekket altså forholdet mellom programmer på TV relatert til selvmord og samsvarte dette med selvmordsstatistikkene for tenåringer fra 1973 til 1979. Tenåringsselvmord økte med 7 % i uken etter 38 kringkastede selvmordssaker. 24 Poenget var selvfølgelig å vise at fokus på selvmord i media kunne ha en innvirkning på selvmordsraten i negativ retning.

I Hong Kong bruker man oftest gift for å begå selvmord. Medierapporter om en ny måte å ta livet sitt på, gjennom brenning av kull, forårsaket en stor økning i selvmordsforsøk, selv hos de som aldri tidligere hadde forsøkt noe lignende. 25

Etter denne hendelsen begynte eksperter i selvmordsforebygging å jobbe med å overbevise og påvirke media slik at de i større grad kunne rapportere om selvmord på en mer ansvarlig måte. I tillegg ble tilgangen på kull redusert i supermarkeder. Et annet tiltak dreide seg om å lære opp hotelleiere slik at de kunne gjenkjenne mennesker i risikosonen som kunne tenkes å leie et rom for å brenne kull. Denne innsatsen viste seg å redusere selvmordsforsøkene. 26

Selv om Norge tidligere hadde lave forekomster av selvmord, noe som assosieres med sosial tilknytning og gode sosiale bånd i befolkningen, ble Norge likevel innhentet av nivåene i våre naboland fra 1960 og frem til i dag. Én teori på dette handlet om den såkalte “Werther-effekten” som angivelig påvirket landets ungdommer. Werther var en skikkelse i en roman skrevet av Johann Wolfgang von Goethe for over 200 år siden. I Die Leiden des jungen Werthers (Den unge Werthers lidelser) møter vi en ung sørgmodig og hjerteknust figur som kler seg i en blå frakk, gul vest og støvler, åpner en bok på pulten sin og skyter seg selv. Bildet var så levende for mange unge gutter at de fulgte i hans fotspor. Boken ble dermed forbudt i mange land. I 1990 avslørte forskere at selvmordsforekomsten var økende. Bjerke foreslo at den økte tilgjengeligheten av narkotika og våpen ikke var de eneste grunnene til at selvmordsraten steg, men snakket i tillegg om en “kulturell tilgjengelighet”, en slags Werther-effekt som forårsaket spredning av suicidale tanker. 27

En ny studie offentliggjort av Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) studerte selvmord blant ungdom i et tiår. Forskerne konkluderte med at psykologiske problemer blant norsk ungdom blir verre og verre. 28

Professor Lars Wichstrøm ved NTNU mener at stoffmisbruk og påfølgende familiekonflikter er en del av problemet. 29 Han mener også at fokus på vekt og misnøye med ens utseende, noe som representerer et slags felles tema i vestlig kultur ansporet av media og TV, øker presset på norsk ungdom. 30

 

Norge

Selv om Norge i tidligere tider har hatt de laveste selvmordsstatistikkene sammenlignet med sine europeiske naboer, så er denne forskjellen i dag utvisket og selvmordsraten ser ut til å stige i nærmest alarmerende omfang.

All forandring, enten den er god eller dårlig, vil forstyrre sosial samhørighet. Akkurat som man kan skremme en gruppe sommerfugler med brå bevegelser, så er selvmord et symptom på plutselig forandring. Sommerfugler tar valg, reorganiserer seg selv og gjenopptar deretter sine sedvanlige anliggender.

Internett, urbanisering, global kommunisering og Werther-effekten forårsaker dødsfall etter hvert som nordmenn går gjennom de samme følelsene av reorganisering og tilpasning til en ny ”global kultur”.

I en lang tidsperiode hjalp Norges delvis isolerte geografiske beliggenhet og selvforsørgelse til med å bevare landets kulturelle identitet og beskytte det fra de negative påvirkningene fra resten av verden. Som Nils Retterstøl sa det, Norge var mer som “en utpost av Europa.” 31

I dag må Norge dra veksel på all den forskningen som er gjort innenfor selvmord og selvmordsforebygging for å bekjempe en stadig økning i selvmordstallene her hjemme.

Mange undersøkelser fra 1960- og 1970-tallet har brukt Norge for å se på hva som karakteriserer landet og hvordan det henger samme med den lave forekomsten av selvmord. Disse studiene har identifisert en rekke beskyttende faktorer.

I Selvmord: Et Europeisk Perspektiv, illustrerer Nils Retterstøl hvor godt Norge passer inn i Durkheims sosiale teori om selvmord, ved å se gjennom de mange studiene utført fra 1960-tallet til 1993. Han forteller oss hvordan Erik Allardt evaluerte Norge versus fire av nabolandene i forhold til ”sosiale kvalitetsfaktorer” som for eksempel tilfredshet og graden av sosial samhørighet og tilknytning innen en sosial gruppe, innenfor familien og i forhold til nasjonalfølelse og en form for patriotisme. Norge skåret høyt på alle disse faktorene knyttet til sosial samhørighet og tilknytning.

Retterstøl snakker også om Raoul Norrols forskning fra boken, The Moral Order, hvor Norrol foreslår at nærhet og tilknyting i familiegrupper og mindre sosiale fellesskap, altså mindre samfunn i motsetning til store og mer urbane bymiljøer, ansporer til større grad av konformitet og hengivenhet til normer og skikker, noe som beskytter borgere fra uønsket oppførsel. Små samfunn er på sett og vis mer oversiktlige og eventuelle avvikere eller rebeller som ansporer til forandring er lettere å få øye på og ”kontrollere” gjennom sosiale koder og tilhørende justis.

Norrol så på 12 land og bedømte dem etter 12 parametre som han mente hadde en avgjørende påvirkning i forhold til stabilitet i oppførsel ansporet av kulturelle normer. Han rangerte Norge på topp, og kalte det ”modellandet” som andre land burde følge. I forhold til selvmord er altså konformitet, stabilitet og en slags konservatisme preventive faktorer, men samtidig så blokkerer disse faktorene for videreutvikling og forandring. Store forandringer tar menneskeheten videre, gir oss stadig nye måter å leve og orientere oss på, og kunnskapsmengden og informasjonen øker i en voldsom fart. Mye informasjon skaper ustabile systemer som har potensial til vekst og forandring, men omkostningene er altså en slags eksistensiell uro som avstedkommer flere selvmord. Mennesker er grunnleggende redde for forandring, og konservative krefter arbeider alltid for å bevare et slags status quo (latinsk uttrykk for uforandret tilstand).

Retterstøl mente at Norges relative isolasjon beskyttet landets kulturelle tradisjoner og sterke sosiale identitet, stabilitet og sosiale tilknytningsbånd. Norge har blitt kjent for sterke familiebånd, positiv barneoppdragelse, ”landlige” tradisjoner, tilknytning til naturen, sterk religiøs tilhørighet og en forpliktelse til fellesskapet og det å jobbe for felles goder. Tilknytning til naturen virker kanskje litt underlig i denne sammenhengen, men i artikkelen Naturen og menneskets mentale helse ser vi hvordan nærhet til natur er en avgjørende faktor for menneskelig velvære og psykisk sunnhet. Men igjen må vi understreke at denne romantiseringen av Norge tilhører en svunnen tid. Vi står nå på likefot med alle våre naboer, og selv om vi mangler EU medlemskap, er vi sterkt knyttet til resten av verden på veldig mange måter. Religiøsitet avtar, og professor Richard Dawkins, som er en vitenskapsmann og ateist, refererer ofte til Norge som et ateistisk land. Sekularisering og globalisering har overtatt og vi beveger oss i takt med den globale kulturen. Omkostningene av en slik forandringsprosess i løpet av noen få tiår, er kanskje nettopp en slags eksistensiell angst og indre uro som blir synlig på selvmordsstatistikkene.

Hvis Norge jobber med å bevare sine kulturelle tradisjoner og sin nasjonale identitet til tross for eksponering for globale kulturer, så kan det hende at den kraftig voksende selvmordsstatistikken kan reduseres noe, men vil vi det? Det er i beste fall usikkert om vi egentlig ønsker å tilstrebe en slik konservatisme. Bevegelse, forandring og multikulturelle miljøer er på sett og vis fremtiden i et globalt verdenssamfunn, og Norge kan sannsynligvis ikke stille seg på siden av dette, ganske enkelt fordi vi er midt oppi det. En konservativ innstilling, som selvfølgelig finnes i flere politiske partier og ulike samfunnslag, representerer på mange måter en proteksjonistisk holdning som nettopp klamrer seg fast i en mer nasjonalromantisk identitet, og det kan hende at en slik vending i den norske kulturen hadde hatt en preventiv effekt i forhold til selvmord. Omkostningene ved å isolere seg og beskytte egne verdier fra verdenssamfunnet, eller tviholde på gamle normer, er imidlertid beheftet med en rekke etiske og praktiske problemer, og dermed er det sannsynlig at vi må finne andre metoder for å bekjempe selvmordsstatistikken. Det er lite som tyder på at vi kan reversere utviklingen og tilstrebe en kultur bygget på kjernefamilien og bygdesamfunnet. Selvmord må dermed forebygges på andre måter.

Kilder

 

1)Befrienders Staff Writer (2009). Suicide statistics.  Befrienders [online]. Henter fra http://www.befrienders.org/info/index.asp?PageURL=statistics.php

2)Bertolote, Jose Manoel and Fleischmann, Alexandra (2002) A Global Perspective in the Epidemiology of Suicide. Suicidologi [online].  Hentet fra http://www.med.uio.no/iasp/files/papers/Bertolote.pdf

3) Savitz, JB, Cupido CL, Ramesar, RS (2006, 9. mai). Trends in Suicidology: Personality as an Endophenotype for Molecular Genetic Investigations.  PLOS Medicine [online]. Hentet fra http://www.plosmedicine.org/article/info:doi%2F10.1371%2Fjournal.pmed.0030107

4) Kearl, Michael C. (2004) Kearl’s Guide to the Sociology of Death: Suicide. Trinity University [online]. Hentet fra http://www.trinity.edu/~MKearl/death-su.html

5)Bondy, B, Buettner, A and Zill, P. (2006, 7. februar) Genetics of Suicide. Molecular Psychiatry [online]. Hentet fra http://www.nature.com/mp/journal/v11/n4/full/4001803a.html

6) Kearl, Michael C. (2004) Kearl’s Guide to the Sociology of Death: Suicide

7-8) WHO Staff (2004) Suicide huge but preventable public health problem, says WHO. World Health Organization [online]. Hentet fra http://www.who.int/mediacentre/news/releases/2004/pr61/en/index.html

9) Kearl, Michael C. (2004) Kearl’s Guide to the Sociology of Death: Suicide

10) Joiner, Thomas E. (2005) Why People die by Suicide. The President and Fellow of Harvard University. Hentet fra http://books.google.com/books?id=C7uiA5EB5GAC&pg=PA70&lpg=PA70&dq=suicide++identity+Joiner&source=bl&ots=L3BeYpmZG7&sig=rGmjDKw-dIVPZwl1UZzmomoyTWA&hl=en&ei=Tl4hS9qjIYjIlAei1LiFCg&sa=X&oi=book_result&ct=result&resnum=7&ved=0CCMQ6AEwBg#v=onepage&q=&f=false

11) Thomas E. (2005) Why People die by Suicide

12-13) Religious Tolerance Staff (2009)Suicide: Worldwide efforts to prevent suicide. Religious Tolerance [online]. Hentet fra http://www.religioustolerance.org/sui_world1.htm

14) Värnik, Airi, Kõlves, Kairi and Wasserman, Danuta (2004, September 14). Suicide among Russians in Estonia: database study before and after independence. BMJ [online]. Hentet fra http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC544990/

15-16) Religious Tolerance Staff (2009)Suicide: Worldwide efforts to prevent suicide

17) Bertolote, Jose Manoel and Fleischmann, Alexandra (2002) A Global Perspective in the Epidemiology of Suicide 

18) Dervic, Kanita, Oquendo, Maria, Grunebaum, Michael, Ellis, Steve, Burke, Ainsely and Mann, J. (2004, December) Religious Affiliation, Aetheism and Suicide. American Journal of Psychiatry [online]. Hentet fra http://www.adherents.com/misc/religion_suicide.html

19) American Foundation for Suicide Prevention Staff Writer (2009)Reporting on Suicide. American Foundation for Suicide Prevention [online]. Hentet fra http://www.afsp.org/index.cfm?fuseaction=home.viewPage&page_id=0523D365-A314-431E-A925C03E13E762B1

20-22) American Foundation for Suicide Prevention Staff Writer (2009) Reporting on Suicide

23) WHO Staff (2004) Suicide huge but preventable public health problem, says WHO

24) Kearl, Michael C. (2004) Kearl’s Guide to the Sociology of Death: Suicide

25-26) Religious Tolerance Staff (2009)Suicide: Worldwide efforts to prevent suicide

27-28) Rossow, Ingeborg (1993, Mai) Trends and Variations in Suicide in Norway. SIFA Rapport [online]. Hentet fra http://www.sirus.no/files/news/346/5-93.PDF

29-30) African Press Staff (2007, 6. februar). Norway: Suicide attempt rising among youngsters. African Press [online]. Hentet fra http://africanpress.wordpress.com/2007/02/06/norway-suicide-attempt-rising-among-youngsters/

31) Retterstøl, Nils (1993) Suicide: A European Perspective. University Press, Cambridge [online]. Hentet fra http://books.google.com/books?id=JCCHtVitcKwC&printsec=frontcover&dq=suicide+a+european+perspective&ei=pjQiS5mWMqawywS34rSoCw&cd=1#v=onepage&q=&f=false

32) Farberow, Norman L. (1975): Suicide in different cultures. University Park Press

 

Av Sondre Risholm Liverød &
 Sumei Lee FitzGerald

WebPsykologen.no

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

2 KOMMENTARER

  1. Hvad er basis for at postulere at Norge har meget færre selvmord?

    Wikipedia gengiver WHO tal, som peger på at tallene ligger tæt på hinanden. Selvmordsraten (pr. 100.000 indbyggere) for:
    Sverige: 13,3 (2002)
    Norge: 11,6 (2005)
    Danmark: 10.6 (2006)
    http://en.wikipedia.org/wiki/List_of_countries_by_suicide_rate

    Jeg har dog set tal som peger på at selvmordsraten siden 1980 er faldet mere i Danmark og Sverige, sammenlignet med Norge.

    Jeg er helt enig i at intet peger på gener som noget afgørende. I det hele taget anser jeg det for en alvorlig misforståelse at søge et komplekst sammensat fænomen som selvmord i arveanlæggne. Déformation professionnelle.

  2. Jeg ser i artikkelen at forekomsten av selvmord er lik for menn og kvinner i Øst – Europa. Det stemmer ikke i følge wikipedia linken som det ble linket til i den første kommentaren her.

    Lithauen 61 male 10 female
    Kazakhstan 43 male 9 female
    Ukraine 38 male 7 female

    Tok bare med noen av landene.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here