Selvmordets filosofi

Finnes det situasjoner hvor selvmordet representerer et godt valg? Har vi lov til å ta vårt eget liv? Selvmord handler ikke bare om personlige kriser og psykologi, men også om livssyn og sosiologi.

Selvmord er en tragisk og komplisert affære. Finnes det situasjoner hvor selvmordet representerer et godt valg? Har vi lov til å ta vårt eget liv? Hvordan havner mennesker i en livssituasjon hvor livet fremstår så dystert at suicidet representerer den eneste utgangen? Selvmord handler ikke bare om personlige kriser og psykologi, men også om livssyn og sosiologi. Det viser seg at risikoen for selvmord øker når solidaritet og samhold i en bestemt gruppe svekkes eller forandres. I denne artikkelen skal vi se nærmere på selvmordet som fenomen og presentere noen av de synspunktene ulike kulturer og filosofiske tradisjoner har hatt på det ultimative valget mennesket har når det kommer til liv eller død.

Psykologi-TV har vi også samlet en del videoer om ulike Perspektiver på selvmord.

Den sosiale teorien om selvmord

 

Det finnes en veldig sterk sosial komponent ved selvmord. Sosiologi som fagfelt bygger blant annet på studier som viser at selvmordsstatistikker varierer i takt med sosiologiske komponenter. Det viser seg at selvmord ikke bare er en psykologisk og personlig tragedie, men et resultat av mange faktorer i omgivelsene rundt individet. 1

Vi oppfatter oss selv i lys av reglene og normene vi lærer gjennom deltakelse i samfunnet. I sosiologi handler det om vår dannelsesprosess i relasjon til kulturelle normer. Habitus er et begrep som brukes i denne sammenhengen. Det refererer nettopp til menneskers tillærte tanke- og handlingsmønster. Habitusbegrepet ble brukt allerede av Aristoteles, og senere Thomas Aquinas, men begrepet slik det anvendes i dag ble introdusert av Marcel Mauss, og senere videreutviklet av Pierre Bourdieu. Habitus refererer til kulturelt innleirede måter å forstå og orientere oss i verden på. Disse mønstrene, eller disposisjonene, er langt på vei et resultat av kulturell læring og en slags adapsjon av sosiale strukturer. Habitus er et begrep som på mange måter slekter på konseptet om en kollektiv ubevissthet, altså en atferdsmodullerende instans som formes i tråd med individers og gruppers erfaringer. Når Bourdieu bruker habitusbegrepet er det fortrinnsvis i forhold til analyser av relasjonen mellom individers sosiale status i det offentlige rom og deres egne private valg og preferanser. Det er ofte snakk om hvordan individer posisjonerer seg selv i samfunnet og hvordan enkeltindividets egen statusorientering er med på å opprettholde makthierarkier. Generelt kan man si at individets habitus preges av den dominerende habitus i den sosiale konteksten hvor individet lever. Habitus er det fenomenet som gir oss en felles beveggrunn og kollektive føringer i forhold til livspolitiske anliggende, noe som virker samlende på gruppenivå, men også fungerer som en måte hvorpå vi avgrenser oss fra andre grupper.

Etter vi har etablert en forankret selvfølelse og utviklet en følelse av hvem vi er som individer, så er vi i stand til å bidra til oppbyggingen av den sosiale virkeligheten sammen med andre mennesker, og derigjennom tilføre livet vårt mening og våre handlinger betydning. 3

Mye av livet avhenger av hvilken type sosiale grupper vi tilhører, styrken på de mellommenneskelige båndene innad i disse gruppene og graden av avvik fra gruppens etablerte normer. Summen av disse faktorene utgjør den sosiale bindekraften eller solidaritet vi har overfor de andre, og hvordan vi ser på oss selv som medlemmer av gruppene. 4

Den franske sosiologen Emile Durkheim var særlig opptatt av det sosiologiske perspektivet på selvmord. Durkheim oppdaget at krise og forandring (positiv eller negativ) kan svekke sosial solidaritet og øke selvmordsfaren. Han mente også at disse sosiale og mellommenneskelige båndene utvikler seg over lang tid, slik at plutselige forandringer kan medføre lidelse, utrygghet og ubehag både på individ- og gruppenivå. I perioder med svake eller ikke-eksisterende sosiale bånd er gruppemedlemmene mest utsatt. Egen identitet, hvem man er i forhold til gruppen og nødvendige selvbekreftelser fra andre avtar når gruppens samhold svekkes, noe som altså representerer en større risiko for selvmord. 5

Til og med en økonomisk oppgang kan forstyrre den sosiale orden og øke selvmordsstatistikken, og krig kan faktisk føre til at mennesker knytter tettere bånd. Durkheim oppdaget at selvmordstilfeller økte hos bestemte sosiale grupper: single mennesker, protestanter og de som bor i byer. 6 Konklusjonen er at gruppesamhold, gruppers organisering og livsvilkår har en direkte innflytelse på enkeltindividet, og at store forandringer i det sosiale samspillet representerer en trussel og et fremmedgjørende element som faktisk synes på selvmordsstatistikken.

Mangelen på sterke bånd med andre mennesker eller grupper, og plutselige forandringer i grupper gjør at man sliter med identiteten sin, meningen med livet og en følelse av å høre til. Durkeheim sa: “Ingen mennesker er selvforsynte alene, det er fra samfunnet man mottar alt som er nødvendig.” 7

Denne oppdagelsen ledet Durkheim til å argumentere for at nivåer av sosial integrering og regler påvirker selvmordsstatistikken. Han mente at det finnes fire typer selvmord: 8 & 9

 

  • Egoistisk selvmord er et resultat av for lite sosial integrering, når sosiale bånd er svake eller ødelagte.
    (For eksempel selvmord hos isolerte eldre)
  • Altruistisk selvmord er et resultat av for mye integrering, når Jeget eller individets identitet er ”oppslukt” av gruppenormene.
    (For eksempel selvmordsbombere)
  • Anomisk selvmord ser man i samfunn preget av raske forandringer, normoppløsning og misforhold mellom enkeltmenneskets forventninger og de nye, sosiale rammene mennesket lever i. Her er det igjen for lite integrering. Eksempelvis når en sosial gruppe ikke er i stand til å integrere et individ på en tilfredsstillende måte, hvorpå individet blir latt alene utenfor og lider av mangel på mening.
    (For eksempel selvmord hos de som har brutte bånd som fører til tap av ulike sosiale arenaer, slik som pensjonister og nyskilte.)
  • Fatalistisk selvmord: er et resultat av overdreven regulering og et behov for kontroll, når presset etter å tilpasse seg sosiale regler er ekstremt, og individet sliter med dette presset.
    (For eksempel mennesker med høye akademiske krav som begår selvmord etter å ha strøket på en eksamen, eller medlemmer av strenge religiøse menigheter som begår selvmord basert på en følelse av skyld hvis de ikke klarer å leve opp til gruppens høye dydighetskrav.)

Mange studier har funnet bevis som støtter Durkheims sosiale teori for selvmord. 10

  • I tidligere tider hadde Norge kun 1/3 av selvmordstilfellene som Danmark og Sverige hadde, selv om innbyggerne i disse tre landene er like når det kommer til genetikk, kultur og geografi. Den sosiale teorien foreslår at tette familieforhold i Norge skapte denne forskjellen. Ideen var at Norges isolerte posisjon, selvforsørgelse og bosetting i små og oversiktlige miljøer var med på å etable trygge sosiale nettverk som motvirker selvmordsfaren. Danmark og Sverige lå nærmere det kontinentale Europa, noe som gjorde samfunnene mer tilgjengelige for impulser utenfra. Forskjellen mellom de skandinaviske landene er imidlertid jevnet ut i løpet av de 20-30 siste årene. Nå ligger Norge, Danmark og Sverige omtrent likt i forhold til selvmordsraten (Sverige: 13,3 (2002), Norge: 11,6 (2005), Danmark: 10.6 (2006) pr. 100.000 indbyggere).
  • Homoseksuelle utgjør 30% av ungdomsselvmord.
  • På 1980-tallet økte antallet selvmord i USA med 360 tilfeller for hver 1% økning i arbeidsledighet.
  • Det finnes en større risiko for selvmord hos innvandrere. 11
  • En studie av kanadiske ungdommer avslørte at de som opplever tvetydighet i forhold til egen identitet, sosiale posisjon og framtidige roller i livet har en større tilbøyelighet til selvmord sammenlignet med de som er forskanset i en tradisjonell kultur med høy grad av gruppeinvolvering, planlegging og forutsigbarhet i forhold til livsløp. 12

 

Filosofiske perspektiver på selvmord

Hvorvidt individet har rett til å begå selvmord eller ikke har vært diskutert opp gjennom tidene. Det er mange argumenter både for og imot.

Platon mente at selvmord var et tegn på svakhet eller feighet, et tegn på et individs manglende evne til å takle livets medganger og motganger. Aristoteles mente at selvmord var en slags forbrytelse mot samfunnet. Disse filosofene definerte individer etter deres sosiale roller og plikter. 13

Stoiske personligheter som for eksempel Cicero trodde at vår natur er avhengig av å ha bestemte “naturlige fordeler,” og at en klok mann gjenkjenner når “naturlige fordeler” som for eksempel helse og levebrød mangler. Å avslutte ens liv betyr ikke at man er umoralsk, men klok. Cicero trodde at livskvalitet var overordnet kvantitet. Han sa at ”bare å leve er ikke et gode, men å leve godt er.” 14

Kristendom har fordømt selvmord som en dødelig synd. Thomas Aquinas mente at selvmord er fienden til medfødt kjærlighet for seg selv, at det skader samfunnet og krenker vår plikt til Gud når det gjelder å sette pris på livet Han har gitt oss (i tillegg til Guds overordende bestemmelsesrett over menneskets liv og død). I kristendom er ikke våre kropper og våre liv noe vi eier selv, men noe vi har fått til låns av Gud. 15

Den protestantiske religionen var påvirket av ideer om personlig frihet under Opplysningstiden. Denne religionsvarianten minsker alvorligheten av synden ved selvmord, ettersom det her inngår en tro på barmhjertighet og muligheten for å få tilgivelse fra Gud for en slik overtredelse. 16

I 1607 stilte John Donne spørsmål ved kristendommens idé om selvmordet som en synd. Han mente at ved hjelp av kristne resonnement så vil enhver type selvfornektelse regnes som en synd mot Gud, og påpekte at kristne har jevnlig valgt å bryte budet “Du skal ikke drepe” når det kommer til martyrdød, dødsstraff og krig. 17

David Hume trodde på læren om personlig frihet og selvbestemmelse. Han argumenterte for at selvmord “kan være fritatt fra skyld og bebreidelse.” 18

Et mangfold av trender og filosofiske ideer på 1900-tallet og tidlig på 2000-tallet forandret perspektivet på argumentene om selvmord. I stedet for å diskutere en persons vilje opp mot Guds vilje, så begynte man å se på selvmord som et resultat av den lidelsen et samfunn påførte et individ. Mennesker som tok sitt eget liv ble ikke sett på som svake og skyldige, men snarere som ofre. Denne måten å betrakte selvmord på førte nesten til at selvmordskandidaten fikk rettferdiggjort sine handlinger som en konsekvens av samfunnets press.

Romantiske romaner beskrev ulike scenarioer hvor “selvmord var den uunngåelige reaksjonen på en misforstått og lidende sjel, ødelagt av kjærlighet og tilbaketrukket fra samfunnet i sorg og melankoli”. Psykiatri oppsto som et spesialområde hvor man antok at mentale lidelser forårsaket selvmord. Sosiologien introduserte teorien om at fremmedgjøring i den moderne verden økte risikoen for selvmord. 19

Eksistensialister i det 20. århundre så på selvmord som en reaksjon på verdens absurde beskaffenhet og menneskets meningsløse bedrifter. For eksistensialister var mye av det mennesket foretar seg av hverdagslige gjøremål dypest sett meningsløst fordi tilværelsen ikke er utstyrt med et overordnet mål. Gud er død og livet skal leves uten et åpenbart endemål, hvorpå meningsløsheten er nærliggende. Camus trodde at selvmordet dypest sett var en flukt fra erkjennelsen om livets absurditet, mens Sartre betraktet selvmordet som et uttrykk for menneskelig vilje. For disse filosofene var individet kilden til all mening, og evnen til å skape mening i en tilværelse, som ikke var utstyrt med en iboende mening i utgangspunktet, var det vanskelige livsprosjektet alle mennesker står ovenfor. 20

Moralen og etikken rundt et suicid har på nytt blitt dagsaktuelt i vår tid. Med tanke på selvmordsbombere og barmhjertighetsdrap, så forfekter enkelte grupper at selvmord i noen tilfeller er en plikt eller en ære. Det finnes flere anledninger hvor noen mennesker rett og slett forfekter at selvmordet i noen sammenhenger er nødvendig og fornuftig. En soldat som ofrer livet sitt for andre, en lege som støtter en dødelig syk pasients ønske om å ende sine lidelser (aktiv dødshjelp) og lignende situasjoner representerer situasjoner hvor døden som et valg tilsynelatende baserer seg på en rasjonell og veloverveid avgjørelse.  21

Men hvor rasjonell er en person som lider og er deprimert? Hvor rasjonell er personen som er så oppslukt av håpløshet at man ikke kan vurdere muligheten for lykke i framtiden eller innse at ”dette går over?” Evnen til å innta flere perspektiver på en sak er på sett og vis kjennetegnet på psykisk sunnhet. Når man i en tilstand av depresjon eller håpløshet velger døden som utgang, er det ikke sikkert at man psykologisk sett var særlig godt rustet til å ta en veloverveid avgjørelse hvor mange perspektiver ble vurdert før det ble tatt et valg.

Mennesker med selvmordstanker er ofte engstelige og impulsive. De kan se på døden som veien til et nytt liv isteden for slutten på det gamle livet. Selvmordsimpulser forsvinner som regel av seg selv hvis man ikke gjør noe med dem. Depresjon er ofte en faktor for selvmord, og depresjon påvirker menneskers evne til å tenke fornuftig og nyansert på livet og tilværelsen. 22

Philip Devine argumenterer for at selvmord er en irrasjonell handling fordi mennesket ikke har kunnskap om døden. Så lenge vi ikke har erfart døden, mangler vi en nødvendig referanseramme for å ta en velbegrunnet avgjørelse i spørsmål om liv og død. Ergo er selvmordet irrasjonelt fordi individet umulig kan sammenligne livet med det alternative. 23

Selvmord er et for komplisert tema til å argumentere for eller imot på grunnlag av kun ett perspektiv. Vi er alle kulturelt forankret i en eller annen grad, vi har egne meninger og en særegen personlighet og dermed vil det alltid foreligge mangfoldige faktorer som påvirker rollen til og meningen med selvmord i livet vårt. Selvmord er et tap, og det er et symptom. Det forårsaker et slags sår på samfunnet og påvirkes av kulturell utvikling.

Til syvende og sist vet vi ikke nok til å dømme eller bifalle selvmord, men det er alltid noe å sørge over. Sosial solidaritet og samhold har utvilsomt innvirkning på forekomsten av selvmord, og derfor er handlingen kanskje en oppvåkning for samfunnet når den inntreffer. Og hvem kan si hva som er ens egen vilje og hva som er Guds vilje? Og i så fall hvilken Gud snakker vi om? Det finnes mange (!)

Kilder

 

1)Kearl, Michael C. (2004) Kearl’s Guide to the Sociology of Death: Suicide. Trinity University [online]. Hentet fra http://www.trinity.edu/~MKearl/death-su.html

2-5, 7)Keller, Michael A Survey of Nanot (2005) Technology: Possibilities and Possible Ramifications. Kellered [online]. Hentet fra http://kellered.blogspot.com/2005/12/social-solidarity.html

6, 8, 10) Kearl, Michael C. (2004) Kearl’s Guide to the Sociology of Death: Suicide

9)Keller, Michael A Survey of Nanot (2005) Technology: Possibilities and Possible Ramifications

11)Värnik, Airi, Kõlves, Kairi and Wasserman, Danuta (2004, 14. september). Suicide among Russians in Estonia: database study before and after independence. BMJ [online]. Hentet fra http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC544990/

12)Development, and Suicide: A Study of Native and Non-Native North American Adolescents. Wiley [online] 68:2. Hentet fra http://www.wiley.com/WileyCDA/WileyTitle/productCd-1405118792.html

13-23)Cholbi, Michael (2008) Suicide. Stanford Encyclopedia of Philosophy [online]. Hentet fra http://plato.stanford.edu/entries/suicide/

Av Sondre Risholm Liverød &
 Sumei Lee FitzGerald

WebPsykologen.no

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

1 kommentar

  1. Retten til å bestemme over eget liv

    Er alle/alt liv “hellig” uansett funksjon(s hemming)?

    Er en automatisk “pasient” om en planlegger selvmord?
    Jeg er/har vært trofast følger av Plato/Aristoteles lære på dette området. Eller er det bare inngrodd kristendoms(vrang)lære. Mest sannsynlig et det i min grunntanke om at mennesker = dyr, dyr gjør ikke slik.
    I senere år, etter å ha hatt kjæledyr, har synet endret seg endel. Til et “guds-bilde”…-som formynder og betaler for livet (fra før det startet, gjennom bestilling, til avslutning av samme liv som ikke var “tilpasnings-dyktig”).
    Dette har gitt meg et noe løsere forhold til rammen av mitt eget liv.
    Etter pådratt sykdom, har det blitt mer en samfunns-byrde & kost, enn hva jeg kan produsere.
    Har også mistet jobb, nettverk, alle fremtids-utsikter…

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here