Skriv brev til de(n) som skadet deg

I denne artikkelserien ser vi på muligheten for å endre på inngrodde mønster som styrer måten vi tenker, føler og handler på uten at vi egentlig legger merke til vårt eget mønster, bortsett fra at vi mangler den livskvaliteten vi ønsker. Negative tanker, destruktive følelser, indre uro og lav selvtillit er bare noen symptomer som mange bærer med seg i lang tid. Spørsmålet er hvor disse symptomene kommer fra, hvordan oppstod de, og er det mulig å forandre seg til det positive? Svaret på det siste spørsmålet er ”JA”, men det kan være både smertefullt, tidkrevende og vanskelig. Hvordan vi havner i ulike former for psykisk ubalanse, er en lengre historie, men her nøyer vi oss med en kort variant som sammenligner menneskets hjerne med en datamaskin, hvor alle våre erfaringer blir til «psykisk programvare». Deretter er spørsmålet hvem som egentlig har installert vårt psykiske operativsystem, og kan vi avinstallere det dersom det ikke tjener oss på en god måte? I denne artikkelen skal vi se at en del av endringsprosessen kan være å skrive et brev til den eller de som har vært med på å skade oss gjennom oppveksten.

Skader fra oppveksten former oss

Grov sagt kan det tenkes at de menneskene vi har vokst opp sammen med, som ikke har behandlet oss godt nok, har vært med på å gi oss en skade. Med en del forbehold kan man si at hjernen er som en datamaskin. En datamaskin trenger et operativsystem for å fungere, og mennesket får installert sitt psykiske operativsystem i kontakt med sine omgivelser. Barnet lærer å kjenne seg selv og verden gjennom sine foreldre. Foreldre som gir barnet bekreftelser, omsorg, empati og beskyttelse skaper trygghet og er med på å installere et velfungerende operativsystem i barnet. Når barnet blir elsket, bekreftet og tatt vare på, lærer det å like seg selv, tro på egne evner og møte livets utfordringer med en indre balanse og solid selvfølelse. I et motsatt tilfelle finner man barn som blir oversett, kritisert, mobbet, latterliggjort eller utsatt for andre skadelige opplevelser, noe som ofte vil påvirke utviklingen av et langt mer destruktivt operativsystem. Senere i livet er det gjennom dette operativsystemet vi filtrerer alle nye opplevelser. Hvis vi fra barnsben har lært å kjenne oss selv som mindreverdige, kan det tenkes at vi lever ut denne ideen ved å stille oss bakerst i køen resten av livet. Mange mennesker som sliter med lav selvfølelse gir sjelden uttrykk for sine meninger, behov og følelser, noe som i verste fall gjenskaper et mønster hvor de blir oversett, tatt for gitt, utnyttet eller dårlig behandlet. For å endre på et slikt mønster, må man først og fremst identifisere hvordan mønsteret utspiller seg i vårt psykiske liv. I denne sammenheng har vi laget en slags ”personlighetstest” basert på Young og Klosko sin teori om grunnleggende negative leveregler. I denne testen kan du skåre deg selv, og finne ut om du sliter med et livsmønster som hemmer vekst og utvikling.

Når man har identifisert ett eller flere negative mønster, handler det om å jobbe for å skape endring. Én av flere strategier dreier seg om å skive et brev til foreldre, søsken, jevnaldrende eller de som bidro til å skape et negativt mønster.

Gi det «skadede barnet» en stemme

Young og Klosko skriver i sin selvhjelpsbok at det er viktig å få uttrykt sinne og tristhet over det som har skjedd. De ser for seg at skader fra barndommen er med på å ”fryse fast” smertefulle føleleser. Disse følelsene blir på sett og vis innesteng i mennesket, og så lenge de ikke får et språk og et uttrykk, lever de i oss som psykiske spenninger som med tiden vil komme til overflaten som symptomer. For å frigjøre seg fra fortidens smerte, er det viktig å gi det ”indre barnet” en stemme. Ved å skrive et brev til de som har behandlet en dårlig, kan man gjøre det mulig for ”det fastfrosne barnet” å uttrykke sin smerte.

Ofte er det foreldre som på en eller annen måte har sviktet. Noen foreldre har gjort så godt de kunne, men likevel ikke gitt barnet nødvendig omsorg og beskyttelse. Har man vokst opp med foreldre som ikke strakk til, kan det være vanskelig å skrive et brev av denne typen. Mange vil føle at de klandrer sine foreldre, og mange vil oppleve mye skyldfølelse ved å skrive et slikt brev. Det er ikke lett å ”angripe” sine foreldre. Mange innser at foreldrene ikke nødvendigvis var ondskapsfulle, men at det rett og slett handlet etter beste evne, uten at det var godt nok. Da er det vanskelig å ”legge skylden” på sine foreldre, men i denne øvelsen skal man forsøke å legge slike hensyn til side. I brevet skal man forsøke å uttrykke ”sannheten”. Man skal fortelle dem hva de gjorde som var skadelig, hvordan det fikk en til å føle og hvilke konsekvenser dette har hatt for ens liv. I brevet skal det komme frem hvorfor det var feil å oppføre seg som de gjorde. Man kan også legge til hvordan man hadde ønsket at de oppførte seg, og noe om hva som manglet i oppveksten.

Et brev til de(n) som skadet deg vil ikke endre dem, men deg…

Det er viktig å være klar over at man sjelden kan endre andre mennesker, selv om man skriver et brev som peker å feil og mangler. De fleste som skriver et slikt brev til noen i sin fortid, postlegger det aldri. Det viktigste ved å skrive et brev, er ikke at den andre skal endre sin oppfattelse, angre eller be om unnskyldning (for det er mange som aldri vil klare det), men snarere at det skadede barnet får en stemme og får lov til å uttrykke seg. Hvis barnet, som henger igjen i fortidens traumer, får lov til å gi uttrykk for sine følelser, er det et ledd i en prosess hvor målet til syvende å sist er å føle seg som en hel person.

Mange som har negative livsmønster og vonde erfaringer fra oppveksten, kan fungere godt i lenge perioder, men havner tidvis i en helt annen ”modus”. Noen kan fanges av kraftige følelser, bli rasende som ”et lite barn”, og senere bevege seg over i en modus av skyld, sorg og skam, for deretter å returnere til den mer ”modne voksenpersonen” man kanskje er til daglig. Det er ikke snakk om å være en ”spaltet” person, men det er snakk om å bli fanget i forskjellige moduser hvor den ”modne voksenpersonen” settes ut av spill og man overrumples av følelser, frykt og usikkerhet. Det finnes også negative livsmønster som er til stede nesten hele tiden. De som har opplevd mye mobbing og kritikk, kan ha en kronisk mindreverdighetsfølelse og møte andre med skepsis og alarmberedskap. Poenget med å skrive et brev til de som var med på å anstifte et negativt livsmønster, er altså å integrere det ”lille barnet” i den voksne personligheten – Med andre ord bli mer hel.

Danielle skriver til sin mor

I sin selvhjelpsbok gjengir Young og Klosko et brev som er skrevet av Danielle.

Kjære mamma

Du har vært alkoholiker i hele mitt liv, og jeg har behov for å fortele deg hvordan dette har påvirket meg.

Jeg føler at jeg ikke har hatt noen barndom. Jeg visste aldri hva jeg kunne forvente når jeg kom hjem fra skolen. Jeg måtte alltid bekymre meg for ting andre barn aldri har tenkt på. Jeg visste aldri om vi hadde mat. Jeg måtte lage middag mens de andre barna var ute å lekte, og hvis ikke jeg hadde vasket huset, hadde vi bodd i en svinesti.

Jeg vet ikke om du forstår hvor mye ydmykelse jeg har måttet tåle på grunn av deg. Jeg kunne aldri ha barn med hjem fra skolen. Jeg måtte lære meg å bruke vaskemaskin og strykejern da jeg var seks år, fordi jeg ikke ville gå med skitne klær på skolen.

Jeg føler at du aldri har brydd deg slik som andre mammaer gjør. Det var vanskelig å snakke med deg, og helt umulig å si noe til deg når du var full. Det gjorde at jeg ble alene og veldig ensom. Jeg hadde ingen som kunne høre på mine problemer. Jeg ville så gjerne at du skulle reise deg fra sofaen og være mammaen min, men du reiste deg aldri.

Jeg er så trist for alt jeg har gått glipp av. Jeg husker en gang du hørt på meg da jeg var oppgitt over kjæresten min. Det var godt og fint, og jeg skulle ønske det hadde vært flere slike stunder. Men de var det ikke. Jeg har vokst opp med et stort hull der du skulle vært. Jeg er alltid usikker, føler meg alltid annerledes og utenfor. Jeg mangler noe inni meg, og det var det du som skulle gitt meg.

Video – Å skrive som egenterapi

I videoen under snakker undertegnede litt mer om å uttrykke seg i skriftlig form som en slags selvhjelpsteknikk.  

Kilder

Young Jeffrey E. & Klosko Janet S. (1995). How to break free from negative life patterns and feel good again. USA: Penguin Putnam, Inc. (Anbefales!)

Young, Jeffrey, Klosko, Janet S. & Weishaar, Marjorie (2003) Schema Therapy. Guilford Publications.

Psykologspesialist
Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no