Snakk eller snikksnakk

I en tidligere episode kunne du høre Erlend Waade og meg selv snakke om depresjon og terapi. Jeg er ikke så god til å stille spørsmål, men Erlend fikk heldigvis sagt en del om sine erfaringer. Han er en klok mann med mange meninger, og mange av disse meningene fikk han ikke formidlet på Teateret i Kristiansand. Jeg har dermed tatt meg den frihet og laget en liten bonus-episode med Erlends kloke ord. Erlend har nemlig en hjemmeside som heter himmel-jord.com. På denne siden tar han for seg mange interessante temaer. Blant annet skrev han et innlegg om åpenhet rundt psykiske helseplager i Fedrelandsvennen uken før vi hadde vårt arrangement på Teateret i Kristiansand (som du altså kunne høre i forrige episode). Dette var et svært godt innlegg, og jeg vil gjerne gjengi det i denne episoden – fordi det var svært godt skrevet.

De fleste sier vi trenger å snakke mer om psykiske lidelser. Mens andre sier at nå snakkes det alt for mye om det. Kanskje handler det heller om hvordan vi snakker om det? Dette er Erlends innledende spørsmål.

«I Fædrelandsvennen 17.01 sier barnevernspedagog Janne Lund: Jeg vil ikke ha mer blest om psykisk helse. Jo, åpenhet er bra. Men er vi virkelig åpne om de dype problemene? Jeg opplever at det er lettere å si at man har litt angst eller er deprimert over noe, men uten at man berører selve problemet. Det kan bli en slags falsk åpenhet.

Og på tross av at politikere og helsevesen stadig intensiverer innsatsen, øker likevel lidelsene psykisk helsevern er satt til å løse. Kan det skyldes at det er noe riv ruskende galt med hvordan vi snakker og tenker om psykiske lidelser? Er det mulig at f.eks diagnosen “depresjon” ikke er en psykisk sykdom, men heller en naturlig måte å vike unna stor smerte på? Tenker vi slik, forandrer den nemlig karakter, og blir i stedet et mørke som sprer seg i folks indre for å dekke over dyp smerte. Og da er det ikke depresjonsmørket som blir hovedproblemet. Det er det selve unnvikelsen som blir.

Alle opplever vi dyp smerte og frustrasjon gjennom livet. Ikke minst som barn. Også så dyp smerte at den nettopp oppleves som ulidelig. Og det som da skjer for de fleste av oss, er at vi slår av føle-knappen. Fordelen med det er selvsagt at da slipper vi å kjenne på den vonde smerten. Men prisen vi samtidig risikerer å betale, er at vi da heller ikke føler mange andre ting. F.eks gleden over livet. For “nummer” vi en følelse, nummer vi alle.

For meg gir et slikt språk om psykiske lidelser god mening. Ikke minst fordi jeg selv har vandret lenge i depresjonens landskap. Og også tenkt og sagt at jeg var syk. Kronisk psykisk syk. 

Nå tenker jeg at depresjon ikke trenger å være en sykdom. Men mer en naturlig reaksjon på helt vanlige livssmerter. Selv om det riktignok er en lite hensiktsmessig reaksjon.

Folk har alltid hatt det krevende psykisk sett. Men de har ikke alltid sykeliggjort det. Kanskje forsterkes likevel folks psykiske utfordringer nå, fordi vi lever i et smerte-unnvikende samfunn. Der mye handler om å jevne ut og glatte over. Vi vil ikke ha friksjon, ubehag og konflikt fordi det går ut over tempo og prestasjon. Mens vi samtidig lever høyt på en masse-hypnotisk fortrengning av den enkle, men ubehagelige sannheten, at lidelse ikke bare er et uunngåelig fenomen, men en regelmessig og tilbakevendende ting i alles liv. 

Det å ikke klare å kjenne på sin egen grunnleggende smerte over at livet gjør vondt, er noe annet enn sykdom. Det skal absolutt ikke bagatelliseres, men det ligner mer på elendighet enn sykdom. Og det er i bunn og grunn en slags flukt fra den smerte og lidelse som er en fundamental og reell del av alle menneskers liv. Vi får sår både på kropp og sjel. Vi blir sviktet, forlatt og misforstått. Vi vet at katastrofer kan ramme oss når som helst. Og vi vet vi skal dø. Som en berømt psykolog har sagt: Det er ikke angsten og depresjonen som trenger en forklaring. Det som trenger en forklaring, er derimot hvor bra vi tross alt klarer oss.

Og heldigvis finnes det i oss alle også en drivkraft mot det å bli hele og autentiske mennesker. Men det kan bare skje gjennom det å romme og tåle den smerten som møter oss i livet. Og ikke minst: snakke om den.

For meg ligger det et stort håp i det at vi kan snakke med hverandre i stedet for å “snikk snakke”. Men det forutsetter nok at vi selv har kjent på egen smerte og våger å snakke om den. For da kan vi møtes og oppleve at vi ikke er alene med smerten. Og forhåpentligvis slutte å tenke at vi er syke, og heller gi hverandre forståelse og aksept for at livet er krevende og smertefullt til tider. 

Den som vil forsøke å “å lide med” noen, trenger både vilje og mot. Det trengs mot til å spørre, og tid og krefter til å lytte. Mange lar være å spørre om hvordan det går til den som strever , fordi de tror de ikke vil snakke om det. Sannsynligvis er det en unnskyldning fordi man selv føler seg usikker og utrygg på det smertefulle. Også i seg selv.

Men vi trenger som sagt noen å snakke sammen med. Noen som kan ta del i smerten vår, samtidig som vi tar del i deres. I den sammenheng er det løfterikt at det i psykiatrien mer og mer ansettes folk som selv har hatt psykiske lidelser og ulike typer livssmerte. Sannsynligvis har de gode forutsetninger for å møte, forstå og ta del i andres smerte og lidelse.

For det er ikke livssmerten som er hovedproblemet. Selv om den er mer enn vond nok. Det som skaper den største lidelsen, er å oppleve å være alene med smerten.

I en av de eldste fortellingen vår kultur har, står det: “det er ikke godt for mennesket å være alene”. Som den aller første og grunnleggende definisjon på hva et menneske er. 

For meg høres det sant ut, fordi vår identitet er grunnleggende relasjonell. Og om det bare finnes ett menneske som forstår den smerten jeg bærer på; ikke bare med hodet, men med hjertet, er det nesten ingen grenser for hva jeg kan klare. Og i det ligger også håpet.

For vi kan ikke unngå lidelsen og smerten. Å prøve på det, er en dårlig løsning. Men vi kan forhåpentligvis unngå å lide alene. Og det kan endre alt.»

Dette var Erlend Waades kloke ord fra en kronikk i Fedrelandsvennen. 

Som avslutning på denne episoden siterer jeg en del statistikk med hensyn til depresjon i Norge. 

Hva er depresjon?

Depresjon defineres som en periode på minst to uker med deprimert humør eller tap av interesse i nesten alle aktiviteter.

Depresjon blir kategorisert som en psykisk lidelse. Det kan beskrives som en følelse av tristhet, mangel på motivasjon eller sinne, som påvirker ens hverdag.

Her er noen av tegnene på depresjon:

• Gjentakende tanker på død og selvmord
• Mangel på håp og optimisme, eller skyldfølelse
• Lav selvtillit
• Manglende interesse for vanlige aktiviteter
• Lite energi
• Dårlig konsentrasjonsevne
• Endringer i søvn og appetitt.

Utbredelse av depresjon i Norge

• Cirka 315.000 personer i Norge har depresjon til enhver tid
• Cirka 6 prosent av Norges befolkning har hatt en depressiv hendelse i løpet av det siste året
• Nesten 50 prosent av alle personer med en depresjon-diagnose har også en angst-lidelse.
• Det er estimert at 12-15 prosent av Norges befolkning vil oppleve depresjon en gang i løpet av sitt liv.

Depresjon demografi

Depresjon kan forekomme i alle aldre og uavhengig av kjønn eller sosioøkonomisk bakgrunn. Her er statistikken:

• Gjennomsnittsalderen hos deprimerte er 31 år.
• Unge voksne er mest utsatt for depresjon (18-25 år).
• 4,8 prosent av menn har depresjon
• 8,5 prosent av kvinner har depresjon
• 2 ganger flere kvinner enn menn lider av depresjon.
• 2 ganger flere menn enn kvinner tar selvmord.

Sesongavhengig depresjon (vinterdepresjon)

Vinterdepresjon oppstår typisk i mørketiden når det går fra sommer til vinter.

• • • 5-10 prosent av Norges befolkning lider av vinterdepresjon.
    • Nær 400 000 personer i Norge blir påvirket av vinterdepresjon i ulik grad.
    • Kvinner har større sannsynlighet for å bli påvirket av vinterdepresjon enn menn.
    • En vinterdepresjon varer gjennomsnittlig i 4-5 måneder.
    • De som bor lengre nord i landet har større hyppighet av vinterdepresjon.
    • Kun 9 prosent av befolkningen sier at de ikke blir påvirket av mørketiden.

Fødselsdepresjon

Fødselsdepresjon er en tilstand som rammer kvinner under graviditet eller etter fødsel, i ulik alvorlighetsgrad.

• 1 av 7 kvinner rammes av fødselsdepresjon.
• 50% av alle kvinner som rammes av fødselsdepresjon har aldri hatt en hendelse med depresjon tidligere.
• Omtrent halvparten av de kvinnene som rammes av fødselsdepresjon opplevde symptomer under graviditeten.
• Cirka 8 prosent av menn opplever fødselsdepresjon.

Selvmord og selvskading

• Langvarig depresjon kan øke risikoen for selvmord med cirka 60%.
• Selvmord er den viktigste dødsårsaken for både menn og kvinner i alderen 15-49 år.
• Mellom 500 og 600 selvmord registreres i Norge hvert år.
• Dobbelt så mange menn som kvinner begår selvmord.
• Antall selvmordsforsøk er tre ganger så høyt hos kvinner enn menn.
• For hvert selvmord er det vanlig å anta 10 selvmordsforsøk.

Les mer om selvmord her

Behandling for depresjon

Depresjon kan behandles. De vanligste behandlingsmetodene er antidepressiva og rådgivning hos psykolog.

• Mindre enn 50% av de med depresjon får behandling.
• Mellom 40-60% av de som bruker antidepressiva opplever forbedring i symptomer innen 6-8 uker.
• Mellom 20-40% av de som får placebo opplever forbedring i symptomer.
• Psykologisk rådgivning har 26,5% mindre sannsynlighet for tilbakefall, sammenlignet med medisiner.

Depresjon hos barn og unge

Depresjon er et økende problem blant barn og unge.

• Ca 5% av alle barn og unge (under 18 år) får behandling i psykisk helsevern.
• Cirka 30% av jenter i videregående skole har symptomer på depresjon.
• Andelen jenter i alder 15-17 som får depresjon har steget fra 5% i 2011 til 7% i 2016 (en økning på 40% på fem år).
• 2% av barn i norske barnehager blir diagnostisert med depresjon.
• Mellom 30-40% av alle ungdomsskoleelever og videregåendeelever føler at alt er et slit.

Økonomiske kostnader av depresjon

• Nesten 13% av sykefraværet i Norge skyldes mentale helseproblemer.
• Psykiske lidelser utgjør en tredjedel av alle uføreytelser, det vil si til rundt 100.000 personer. Depresjon utgjør halvparten av alle psykiske lidelser.
• Psykisk lidelse koster det norske samfunnet mellom 60 og 70 milliarder kroner årlig. Depresjon står for halvparten av disse kostnadene.
• Cirka 40-50% av kostnadene er knyttet til fravær fra jobb og redusert produktivitet.

Depresjon er et utbredt og voksende problem i Norge. Om du tror at du lider av depresjon burde du ta kontakt med din fastlege. En fastlege kan vurdere dine symptomer og henvise deg til relevant behandling.

Slik kommer du ut av depresjon