Karaktertrekk og selvmordsfare

Spørsmålet er om noen mennesker er mer utsatt for selvmord enn andre? Og i så fall er utfordringen å kjenne igjen disse menneskene slik at man kan iverksette hjelpetiltak så tidlig som mulig.

Spørsmålet er om noen mennesker er mer utsatt for selvmord enn andre? Og i så fall er utfordringen å kjenne igjen disse menneskene slik at man kan iverksette hjelpetiltak så tidlig som mulig. Selvmord er unektelig et komplekst fenomen som involverer veldig mange faktorer. I denne artikkelen skal vi se på karaktertrekk og personlighet i forhold til selvmord. Mye tyder på at mennesker med enten aggressive, impulsive eller innadvendte trekk er mer utsatt for selvmord. Nevrotikere er også definert i risikogruppen. Vi skal i tillegg se på ulike psykiske lidelser med henblikk på suicidfare. Depresjon, bipolar lidelse, rusmisbruk og schizofreni er alle diagnoser hvor det ofte foreligger en risiko for selvmord. Når vi gjenkjenner risikofaktorene, er neste skritt behandling. Hvordan behandler man egentlig mennesker som ikke ønsker å leve?

 

Karaktertrekk og selvmordsfare
Karaktertrekk og selvmordsfare

Psykiske lidelser, spesielt depresjon og rusmisbruk, er etter alt å dømme de diagnosene som er nærmest knyttet til selvmord. Depresjon fører ikke nødvendigvis til selvmord, kun 25% – 30% av mennesker som lider av alvorlig depresjon har tanker om å begå selvmord, men 90% av dem som forsøker å begå selvmord opplevde en depresjon i forkant. 1

Det er fire ganger mer sannsynlig at menn dør av et selvmordsforsøk enn kvinner, men kvinner forsøker å begå selvmord tre ganger så ofte som menn. 2

En litteraturstudie fra 2005 gjennomgår publiserte studier om selvmord og identifiserer her tre avgjørende faktorer hos mennesker som begår eller forsøker å begå selvmord; en intens følelse av håpløshet, et hemmet følelsesliv (nevroser) og innadvendthet var angivelig relatert til forekomsten av selvmord. 3

En studie foretatt i Zurich i 2008 oppdaget at flesteparten av deprimerte mennesker ikke forsøker å begå selvmord, men de som forsøker å ta sitt eget liv hadde en kombinasjon av negativ emosjonell utadvendthet eller utagerende emosjonell håndtering og en innadvendt håndtering av negative følelser. 4

De emosjonelt utadvendte trekkene ble definert som aggresjon, adferdsproblemer og impulsivitet. De innadvendte karaktertrekkene handlet om depressiv personlighet, nevrotisisme og lav selvtillit.

Hva betyr egentlig dette?

 

Impulsivitet

Flere studier knytter impulsivitet til selvmord. Mennesker som tenker gjennom ting, reflekterer over sine innskytelser og følelser, vil som regel håndtere sine impulser uten å handle på dem. På sett og vis er det nettopp denne evnen (selvbevissthet) som skiller oss fra dyrene. Istedenfor å handle impulsivt på alle innskytelser, har vi evnen til å hemme disse impulsene og vurdere dem opp mot situasjonen. Psykologen Paul Eckman, som er en ledende forsker på psykologisk sunnhet, forteller at denne innsikten var det viktigste han lærte under sin utdannelse som psykoterapeut. Han husker at veilederen hans formulerte det slik: ”Dit mål for dine patienter er at øge tiden mellem impuls og handling. Hvis de kan udvide det tidsrum, vil det være en gevinst for dem.” (Eckman i: Goleman, 2003, p. 198). 22

En langtidsstudie fulgte impulsive småbarn i ti år. Impulsive treåringer hadde en økt risiko for selvmordsforsøk når de ble 21 år gamle. 5

En annen studie oppdaget at impulsivitet var en nøkkelfaktor for både selvmordsforsøk og selvmord. 6

I psykoterapi gjør man nettopp et bevisst forsøk på å reflektere over egne følelser og tanker. Av og til rammes man av kraftige følelser som setter all rasjonell tankegang ut av spill. Man risikerer å handle impulsivt i situasjoner hvor man egentlig burde tenkt seg om to ganger. Teknikken i psykoterapi er å trene opp selvbevissthet, eller evnen til å reflektere over disse overmannende emosjonelle responsene, slik at de mister litt av sin impulsive kraft. Man gjør sine egne følelser, destruktive tanker og uheldige responser om til refleksjonsobjekt, hvorpå man stiller seg utenfor seg selv og gjør en mer ”nøytral” vurdering av den pågjeldende situasjon. Traumer og ulike typer omsorgssvikt kan føre til at mennesker ikke utvikler en solid evne til å forstå, tåle og undersøke sine impulser og innskytelser i pressede situasjoner. Dermed risikerer man å agere for raskt på emosjonell turbulens anstiftet av negativt tankegods, og her er risikoen for å skade seg selv selvfølgelig til stede.  

 

Aggresjon

Selvmord er på mange måter en aggressiv handling. Forskning har avslørt at de som ofte var involvert i fysiske basketak ofte hadde selvmordsforsøk av en mer aggressiv og voldsom karakter, og derfor lykkes de oftere med å ta sitt eget liv. Selvmordskandidatene i denne kategorien hadde som regel et kriminelt rulleblad, og i relasjon til dette fant en studie fra Sør-Afrika at adferdsforstyrrelser var den mest vanlige diagnosen hos suicidale tenåringer. 7 Adferdsforstyrrelser er her definert som kroniske adferdsproblemer som for eksempel antisosial oppførsel, kriminell aktivitet, trass og impulsivitet.

Aggressive følelser og handlinger hos barn, studert ved en adferdsklinikk, var en tydelig og signifikant pekepinn på selvmordsrisikoen senere i livet. 8

Alkoholisme øker aggresjon hos de som i utgangspunktet befinner seg i faresonen med hensyn til selvmordsrisiko. Det viser seg at voksne menn som har begått selvmord scoret høyt på spontanitet og reaktiv aggresjon. 9

Her er det verdt å merke seg at aggresjon ikke alltid er fysisk og åpenbar. Et aggressivt gemytt kan også være til stede hos personer som ikke virker utagerende eller fysisk truende. Å være i forsvar, reaktiv aggresjon og manipulerende adferd er også eksempler på aggresjon.

I mange sammenhenger skiller man mellom reaktiv og proaktiv aggresjon, hvorpå begge kategorier assosieres med økt selvmordsfare. Reaktiv aggressivitet er ofte en stabil tendens til å bli sint i møtet med frustrasjoner, hindringer eller provokasjoner. I slike situasjoner lar en sinne få utløp i negative handlinger. (Dodge, 1991) 23. Denne formen er overlappende med andre begreper som ”hostile aggression” og ”emotional aggression”. (Berkovitz, 1993) 24.

 

Reaktiv aggresjon kjennetegnes ved

 

• ”Varmblodighet” – Lett emosjonelt aktivert.

• Ofte øyeblikksfokusert – det ”koker over” emosjonelt – og slår ut i et angrep – med intensjon om å skade.

• Det kognitive apparatet svekkes ofte i situasjonen. Man tenker ikke klart, men er fanget i impulsenes vold.

• Stor fare for å bli avvist (rejected). Tolker signaler fra andre med en negativ tendens (feiltolker).

• Smalt tolkningsrepertoar. Møter verden med en type mistenksomhet og mistillit, noe som skaper avstand og distanse til andre. I tillegg anstifter det ofte en slags fiendtlig atmosfære.

• Opptatt av aggressive bilder, symboler, språk og så videre.

• Har lav status og er dårlig likt blant jevnaldrende.

• Prognosene ser ut til å være relativt dårlige og vedvarende.

 

Proaktiv aggresjon kjennetegnes ved

 

• ”Kjølig – beregnende aggresjon”.

• Kan skåre høyt på sosial status i jevnaldergruppa.

• Egosentriske mål. Holdningen er at aggresjon er noe som svarer seg for å få ønsket utfall i situasjoner.

• Blir respektert i jevnaldergruppa. Lederegenskaper.

Proaktiv aggressivitet er også en relativt stabil tendens til å reagere med utadrettet aggresjon for å oppnå sosiale gevinster. Dette er en instrumentell aggresjonsform. (Dodge, 1991) 23

Poenget er at mange studier antyder at vellykkede selvmordsforsøk er assosiert med en aggressiv stil, noe som selvfølgelig også handler om impulsivitet og manglende evne til å forvalte følelser og impulser gjennom refleksjon og rasjonelle overveielser.

 

Innadvendthet

Innadvendthet innebærer at man har liten interesse for å være sammen med andre mennesker. Innadvendte personer liker å fokusere på en ting om gangen, og mistrives i folkemengder. Deres mangel på sosiale bånd kan øke følelsen av å ikke høre til, noe som igjen kan anstifte depresjon og en følelse av fremmedhet.

Ikke alle mennesker som er suicidale er innadvendte, men mange suicidale pasienter er mer beskjedne, mindre optimistiske og har mindre sosial støtte. 10

På mange måter blir vi mennesker i sosial omgang med andre. Vi får bekreftelser på oss selv og en sterkere følelse av identitet og tilhørighet. Introverte mennesker, som trekker seg unna sosiale situasjoner, står dermed i fare for å mangle selvbekreftelser utenfra, hvorpå følelsen av annerledeshet og ensomhet slår rot og kan lede til depresjon og ytterligere isolasjon.

 

Nevrotisisme

Nevrotisisme beskriver mennesker som har en tendens til å oppleve sinne, angst, depresjon, skyld og andre negative følelser veldig raskt og lett. 11

Nevrotisisme er på mange måter et karaktertrekk som nettopp kjennetegnes ved en tendens til å bli lett bekymret, til å spekulere over småting, til å bli sårbar overfor kritikk fra andre og usikker på seg selv. Personer med høy grad av nevrotisisme vil ofte reagere med søvnproblemer og foskjellige kroppslige symptomer og plager under påkjenninger og belastninger (psykosomatiske symptomer). Poenget er at nevrotikeren har et anstrengt og uavklart forhold til egne følelser. Han har problemer med å håndtere følelser og emosjonelle påkjenninger på en adekvat måte, hvorpå følelsene kommer til uttrykk i symptomer og tidvis kroppslig smerte og ubehag.

Nevrotiske trekk blir stadig knyttet til selvmordstanker, selvmordsforsøk og fullførte selvmord. 12

En langtidsstudie som fulgte barn i 21 år bekreftet også at høy grad av nevrotisisme var knyttet til senere selvmordsforsøk. 13

En mulig årsaksforklaring på sammenhengen mellom nevrotisisme og selvmord er undertrykt sinne. Nevrotikeren er oft sint, men har problemer med å uttrykke frustrasjoner og irritasjon på en åpen og adekvat måte. Dermed undertrykkes ofte sinne i pågjeldende og vanskelige situasjoner, og på sikt risikerer man et opphop av aggresjon som i verste fall vender seg innover mot seg selv. Det mest aggressive man kan gjøre, er kanskje å begå selvmord? Tanken er dermed at følelser som ikke får et adekvat uttrykk og plasseres der de hører hjemme, potensielt sett kan bli svært selvdestruktive og i verste fall livsfarlige.

 

Sosial Integrering

Suicidale mennesker lider ofte under dårlig sosial integrering og svake sosiale bånd. En studie fant at deprimerte mennesker sjelden søker øyekontakt når de snakker med andre, og at de sjelden benytter ikke-språklig kommunikasjon og gestikulering i samhandling med andre, og den ikke-verbale kommunikasjonen utgjør faktisk opp mot 90 % av vårt samspill med andre. Eksempelvis er et nikk med hodet for å bekrefte det som noen andre sier, en svært vanlig måte å styrke kommunikasjon og knytte sosiale bånd på. 14

Fravær av slike sosialt forsterkende elementer øker dermed faren for isolasjon, ensomhet, fremmedhet og den der tilhørende risikoen for selvmordstanker.

Det er også mer sannsynlig at suicidale mennesker har opplevd destruktive miljøpåvirkninger i forhold til sosial integrering, sosial samhandling og medmenneskelig samhold. Følgende er noen faresignaler som øker sannsynligheten og risikoen for selvmord: 15

 

  • Krisesituasjoner eller fiendtlige livssituasjoner
  • Skilsmisse eller separasjon
  • Eksponering for selvmord hos andre i fellesskapet, hjemme eller i media
  • Innslag av suicid i familiens historie
  • Psykisk sykdom i familien
  • Fangenskap
  • Våpen i hjemmet
  • Omsorgssvikt
  • Fysisk eller seksuelt misbruk
  • Stoffmisbruk

 

Selvmord og Arvelighet

 

Siden forekomsten av selvmord i familien og psykisk sykdom påvirker risikoen for selvmord, har det vært spekulert i hvorvidt suicidale tendenser har en genetisk eller arvelig komponent.

Forskning på genetikk har funnet at noen personlighetstrekk er delvis arvelige. Bestemte gener har blitt assosiert med aggresjon, impulsitivitet og høy grad av negative følelser, noe som også er karakteristisk for suicidale mennesker.

5-HTTLPR-genet ser for eksempel ut til å påvirke hvordan mennesker takler stress. En studie har funnet at 5-HTTLPR spiller en rolle når det gjelder humørforstyrrelser, vold og aggresjon hos alkoholikere og heroinavhengige, men forbindelsen til risikoen for selvmord er uklar.

MAO-A- og COMT-genene er også assosierte med vold og aggresjon, men har likevel ikke vist en åpenbar tilknytning til suicidal adferd.

SERT-genet er assosiert med angstrelaterte personlighetstrekk. Heller ikke her er det funnet direkte korrespondanse med faren for selvmord.

Langt de fleste mennesker har potensial til å bli aggressive, oppleve følelsesmessig turbulens og selvusikkerhet, og disse egenskapene har ofte en sterk psykososial komponent. Dermed er det vanskelig å forfekte en overbevisende forbindelse mellom gener og selvmord.  Det ser ut til at miljøfaktorer er en mye sterkere pekepinn for suicidale personligetstrekk, og miljøfaktorer påvirker dessuten uttrykket og utviklingen av våre gener.16 & 17

 

Selvmord ved Bipolar Lidelse og Schizofreni

 

To lidelser som sannsynligvis har genetiske komponenter er bipolar lidelse og schizofreni.

3% av pasienter som har bipolar lidelse dør ved selvmord. 25%-90% utfører minst ett selvmordsforsøk. En gjennomgripende følelse av håpløshet er den største risikofaktoren i forhold til selvmord hos de med bipolar lidelse.

20%-40% av schizofrene utfører selvmordsforsøk, og 10% er vellykkede. Depresjon er den største risikofaktoren assosiert med schizofreni og selvmord.18

Her er det også sannsynlig at schizofreni som lidelse er blant de vanskeligste symptombildene å forstå samt leve seg inn i. De fleste mennesker har vært delvis deprimerte og opplevd angst en eller annen gang i livet, men få har opplevd en verden preget av urovekkende forandringer, ulogiske hendelser og absurditeter, noe som ofte oppstår i det schizofrene symptombildet. Når vi ikke klarer å leve oss inn i den andres opplevelsesverden, skapes det en mellommenneskelig distanse som den schizofrene pasienten ofte lider under. Ensomheten og tapet av det sosiale landskapet fremkaller depressive tendenser og følelsen av ensomhet, noe som igjen er forbundet med selvmordsfare.

Den amerikanske sosiologen Kieth Doubt (1996)25  er blant mange som legger merke til at sympatien med schizofrenien er knapp. Den sykdomsramte handler tidvis bizart, sier merkverdige ting og kan være syklig innesluttet. De er ikke lenger den samme personen som tidligere, og man kan i verste fall tvile på eksistensen av det fellesmenneskelige bak galskapen.

Allerede de første pionerer som tok for seg fenomenet schizofreni pekte på det uforståelige og aldeles ubegripelige ved det schizofrene univers. Det var Eugen Bleuler som i 1911 endret sykdomsbetegnelsen fra dementia praecox til schizofreni. (Olsen & Køppe, 1983, p. 245)26. Parnas (2000)27 peker på at forvirringens kjerne synes å omkranse den schizofrenes tendens til å uttrykke de mest forrykte ideer, og samtidig dokumentere at deres intellekt er bevart. Nærmest nøyaktig hundre år tidligere uttaler Dr. Weber seg tilsvarende om schizofreni i en medisinsk rapport fra 1899 vedrørende den berømte schizofrene pasienten Daniel Paul Schreber: ”This kind of illness is, as is well known, characterized by the fact that next to a more or less fixed elaborate delusional system there is complete possession of mental faculties and orientation, formal logic is retained, marked affective reactions are missing, neither intelligence nor memory are particularly affected” (Schreber, 2000, pp. 332-333) 28. Utvilsomt et paradoks som tilsynelatende har forundret fagfolk gjennom minst hundre år!

Siden Kraepelin og Bleulers pionerarbeid, har mysteriet blitt forfulgt og de ”forrykte ideer” eller ”illusjoner” har blitt stående som selve adelsmerket på galskap (Sass, 1995, preface) 29. Fullt utviklet schizofreni skiller seg fra andre diagnoser, idet man her risikerer å møte noe så uminnelig fjernt at en sedvanlig mellommenneskelige kontakt forbyr seg selv. Bleuler beskriver det som et møte med en som er ”totally strange, puzzling, inconceivable, uncanny, and incapable of empathy, even to the point of being sinister and frightening” (Sitert i Sass, 1994, p. 14) 30.

Muligens er det altså det uforståelige og fremmede ved det schizofrene sykdomsbilde som etterlater pasienten i ensomhet med sine opplevelser. Herfra er veien kort til ensomhet, en slags altoppslukende angst og ikke minst depresjon, og som nevnt er det faktorer som høyner faren for selvmord.

 

Kreative Personligheter og Selvmord

Selvmordene til berømte artister har dominert media i hundrevis av år. Forskning viser at kreative mennesker, berømte eller ikke, øker risikoen for depresjon og selvmord.

Artister har muligens en tendens til å være mer innadvendte enn de fleste, og de følger sine kreative impulser.

Bipolar lidelse er det vanligste symptombilde hos kreative mennesker. Manien er som kjent karakterisert av masse energi, kreativitet og tankeeksplosjoner, og det er denne mentale modusen artistene lever for og tilstreber i sine skapende perioder.

Den påfølgende nedturen – alvorlige depressive episoder – tar raskt knekken på den maniske euforien og de positive følelsene, inspirasjonen og kreativiteten avtar og forsvinner. Det store spranget mellom eufori og dyp depresjon er selvfølgelig svært vanskelig å håndtere, og mange opplever nedturen som uutholdelig

Bipolare pasienter slutter ofte å ta stemningsstabiliserende medisiner fordi slike medikamenter minsker muligheten for de voldsomme oppturene og inspirasjonen som følger med dem. Lithium gjør at mange føler seg dempet i forhold til de oppstemte og delvis euforiske følelsene de er vant til, og de skapende menneskene er dermed forhindret i å arbeide som før, på en bølge av inspirasjon og skaperkraft. Det kan virke som om deres kreativitet på innviklet vis er knyttet til forstyrrelsene de lider av. Medikamentell behandling kan dempe de store svingningene, men samtidig ta brodden av kreativiteten, hvorpå sjansen er stor for at de unnlater å ta medisiner, noe som igjen betyr at faren for dype depresjoner er overhengende.

Denne delen av befolkningen har dessuten en tendens til å misbruke alkohol og narkotika for å medisinere seg selv, noe som forverrer symptomene på lang sikt.

Det finnes mange eksempler på kreative sjeler som har valgt å begå selvmord. Poeter og forfattere har fire ganger så stor sannsynlighet for å være rammet av affektive lidelser enn andre. Sylvia Plath, Anne Sexton, Ernest Hemingway og Virginia Woolf er blant noen som har hatt slike lidelser og tatt selvmord. Noe av det siste Jens Bjørneboe skrev var et dikt i Dagbladet som het Farvel bror, alkohol! Deretter avholdt han seg fra alkohol i noen uker. Men da en journalist fra NRK, Haagen Ringnes, kom ut på Veierland utenfor Tønsberg for å intervjue ham, ble han angivelig rasende da Ringnes ikke hadde med seg alkohol. Han nektet å la seg intervjue før Ringnes hadde reist tilbake til byen for å kjøpe en flaske whisky. Dette intervjuet ble det siste offentligheten hørte fra Bjørneboe før han tok sitt liv.

Kunstnerne eller de visuelle artistene Michelangelo, Georgia O’Keefe og Jackson Pollock led også av depresjon. Van Gogh og Mark Rothko døde ved selvmord.

Kurt Cobain, Tchaikovsky og Cole Porter er blant de mange musikerne som slet med affektive stemningslidelser.

 

Effektiv Behandling av Selvmord

Verdens Helseorganisasjon har jobbet sammen med virksomheter over hele verden for i stadig større grad lage gode rutiner for å identifisere, behandle og forebygge selvmord.

Deres forskning antyder at: 19

 

  • Reduseringen av tilgjengeligheten til selvmordsmetoder – våpen, narkotika og giftstoffer – synes å hjelpe til i forhold til å redusere selvmordsforekomsten.
  • Opplysningsarbeid, forebygging og behandling av alkohol- og narkotikamisbruk reduserer selvmordsforekomsten.
  • Opplysningsarbeid, forebygging og behandling av depresjon reduserer selvmordsforekomsten.
  • Kriseforvaltning, tiltak og arbeid i forhold til økt selvtillit, undervisning og veiledning med henblikk på å ta avgjørelser og ansvar i eget liv, og generell oppfølging og støtte er med på å redusere selvmordsrisikoen blant tenåringer.
  • Administrering og høyere grad av kontroll på media kan redusere antallet kopiselvmord. Kopiselvmord gir mennesker mot til å ta sitt eget liv inspirert av andre som har tatt sitt liv.
  • Innvandrerstøtte, bedre integrering og oppfølging kan reduserer selvmordsforekomsten blant denne gruppen.

“Mentale lidelser er ikke alltid den største risikofaktoren for selvmord,” sier forfatterne av Reducing Suicide: A National Imperative. 20

I India (og hos indiske immigranter) er de største risikofaktorene for selvmord forbundet med ydmykelse, skam, økonomiske vanskeligheter, stryke på eksamen og familiekrangler.

I Norge påvirker også familiestrider selvmordsstatistikken, og i øst-Europa har tap av politisk- og nasjonal identitet skapt den høyeste selvmordsforekomsten i verden.

 

Medikamentell behandling og Psykoterapi

Antidepressiva blir vanligvis gitt for å behandle depresjon og selvmordstanker. Effektiviteten av dem er tvetydig. Noen legemiddelprodusenter har ikke rapportert om placeboeffekten relatert til legemidlene. I noen tilfeller så har placeboene virket like effektivt som antidepressivt i opptil halvparten av tilfellene.

Det er ikke dermed sagt at antidepressiva ikke hjelper mange. De kan være livredningen for noen. Dog reagerer mange veldig uforutsigbart på antidepressiv medikasjon: det som fungerer for en person fungerer nødvendigvis ikke for en annen. En annen ulempe med antidepressive medikamenter er bivirkningene.

 Å finne den passende medisineringen kan ofte involvere mange forsøk og mye tålmodighet. Det skal også nevnes at det som regel tar opp til 6 uker før antidepressive medisiner begynner å virke.

Noen typer av psykoterapi har vist seg å være effektiv i forhold til behandling av depresjon.21 Både Kognitiv Terapi (CBT), Interpersonlig Terapi (IPT), mentaliseringsbasert terapi, dialektisk adferdsterapi og flere andre velrenommerte og evidensbaserte terapeutiske modeller har vist god effekt i forhold til behandling av depresjon. Marsha Linehan og hennes dialektiske adferdsterapi har vist seg spesielt gunstig ovenfor pasienter som sliter med impulsivitet og selvskadingsproblematikk.

80% av eldre har funnet hjelp for depresjonen med medisinering, psykoterapi eller en kombinasjon av de to. 22

Mye forskning understøtter en teori om at kombinerte tilnærmingsmåter representerer størst effekt og minst risiko for tilbakefall. Eksempelvis har en studie bekreftet at de som mottok Interpersonlig psykoterapi samt det antidepressive midlet Nortriptylin for sin depresjon hadde mindre sannsynlighet for tilbakefall enn de som bare mottok medisinsk behandling eller bare gikk i terapi. 23

Til syvende og sist kan sosial støtte, opplysningsarbeid i forhold til rusmisbruk, impulskontroll, sosial deltakelse, behandlingsmuligheter, evnen til å ta avgjørelser, stresshåndtering, positiv tenkning og livsstilsvalg redusere forekomsten av selvmord, samme hvilke risikofaktorer som er involverte.

 

  

Kilder

1-2)American Foundation for Suicide Prevention Staff Writer (2009) Risk Factors for Suicide. American Foundation for Suicide Prevention [online]. Hentet fra http://www.afsp.org/index.cfm?fuseaction=home.viewPage&page_id=05147440-E24E-E376-BDF4BF8BA6444E76

3) Brezo, J, Paris, J and Turecki, G (2005, 5. oktober). Personality traits as correlates of suicidal ideation, suicide attempts, and suicide completions: a systematic review. Interscience [online]. Hentet fra http://www3.interscience.wiley.com/journal/118626217/abstract?CRETRY=1&SRETRY=0

4) Angst, J; Gamma, A; Ajdacic-Gross, V; Rössler, W (2008). Personality traits of subjects attempting suicide: results of the Zurich study. Zurich Open Repository and Archive [online] 3(1):315-321. Hentet fra https://www.zora.uzh.ch/6794/

5-13) Savitz, JB, Cupido CL, Ramesar, RS (2006, 9. mai). Trends in Suicidology: Personality as an Endophenotype for Molecular Genetic Investigations.  PLOS Medicine [online]. Hentet fra http://www.plosmedicine.org/article/info:doi%2F10.1371%2Fjournal.pmed.0030107

14) Joiner, Thomas E. (2005) Why People die by Suicide. The President and Fellow of Harvard University. Hentet fra

http://books.google.com/books?id=C7uiA5EB5GAC&pg=PA70&lpg=PA70&dq=suicide++identity+Joiner&source=bl&ots=L3BeYpmZG7&sig=rGmjDKw-dIVPZwl1UZzmomoyTWA&hl=en&ei=Tl4hS9qjIYjIlAei1LiFCg&sa=X&oi=book_result&ct=result&resnum=7&ved=0CCMQ6AEwBg#v=onepage&q=&f=false

15) New York Times Staff (2009, Desember) Suicide and Suicidal Behavior. New York Times [online]. Hentet fra http://health.nytimes.com/health/guides/disease/suicide-and-suicidal-behavior/overview.html

16) Savitz, JB, Cupido CL, Ramesar, RS (2006, 9. mai). Trends in Suicidology: Personality as an Endophenotype for Molecular Genetic Investigations

17) Bondy, B, Buettner, A and Zill, P. (2006, 7. februar) Genetics of Suicide. Molecular Psychiatry [online]. Hentet fra http://www.nature.com/mp/journal/v11/n4/full/4001803a.html

18) American Foundation for Suicide Prevention Staff Writer (2009) Risk Factors for Suicide

19) WHO Staff (2004) Suicide huge but preventable public health problem, says WHO. World Health Organization [online]. Hentet fra  http://www.who.int/mediacentre/news/releases/2004/pr61/en/index.html

20) Goldsmith, SK, Pellmar, TC, Kleinman, AM and Bunner, WE (2002) Reducing Suicide: A National Imperative– Chapter 3: Psychiatric and Psychological Factors. The National Academies Press, Washington D.C. [online]. Hentet fra http://www.nap.edu/openbook.php?record_id=10398&page=69

21) Wrong Diagnosis Staff (2009) Discussion of treatments for Suicide. Wrong Diagnosis [online]. Hentet fra http://www.wrongdiagnosis.com/s/suicide/treatments.htm

22) Goleman, Daniel. (2003). Destruktive følelser – hvordan kan vi håndtere dem? En vitenskapelig dialog med Dalai Lama. Overatt til dansk av Leleur, Annette & Pedersen Frank Robert. Borgens Forlag, Danmark.

23) Dodge, K.A. (1991): The Structure and Function of Reactive and Proactive Aggression. In. D.J. Pepler and K.H. Rubin (red.) The Development and Treatment Of Childhood Aggression.

24) Berkowitz, L. (1993), Aggression, McGraw Hill, Boston.

25) Doubt, Kieth (1996): Towards a sociology of schizophrenia humanistic refelctions. University of Toronto Press, Canada.

26) Olsen, Ole Andkjær, Køppe, Simo (1983): Freuds psykoanalyse. Gyldendalske Boghandel Nordisk Forlag A/S, København.

27) Hemmingsen, Ralf,  Parnas, Josef, Gjerris, Annette, Kragh-Sørensen, Reisby Niels (2000): Klinisk psykiatri. 2. Utgave, Forfatterne og Munksgaard, København.

28) Schreber, Daniel Paul (2000): Memoirs of my nervous illness. Introduksjon av Dinnage, Rosemary. The New York Review of Books, USA.

29) Sass, Louis A. (1995): The paradoxes of delusion Wittgenstein, Schreber and the schizophrenic mind. Cornell University Press, Ithaca & London.

30) Sass, Louis A. (1994): Madness and modernism : insanity in the light of modern art, literature and thought. Harvard Uiversity Press, USA.

 

 

Av Sondre Risholm Liverød &
 Sumei Lee FitzGerald

WebPsykologen.no

Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

2 KOMMENTARER

  1. Det å vite noe om hvilke grupper, hvilke hendelser og hvilke reaksjoner som kan øke sjansen for selvmord er veldig viktig i et samfunnsperspektiv og i forebygging. En person som har opplevd et tap (dødsfall, skilsmisse, tap av selvrespekt) KAN ha økt fare for selvmord, men han kan jo også takle dette på en bra måte. Dersom vi antar noe om personer ut i fra statestikk risikerer vi å miste verdifull informasjon om enkeltpersonen vi møter. Det sikreste vi kan gjøre er å spørre vedkommende hva opplevelsen betyr for han eller henne. Det kan være vanskelig å tørre å spørre noen direkte om de tenker på å ta livet sitt. Dette er noe man kan øve på. Kurset “førstehjelp ved selvmordsfare” er et kurs drevet av Vivat. Vivat har holdt på i 10 år og får meget gode tilbakemeldinger. Vi er over 140 kursledere i Norge og vi nærmere oss nå 20.000 kursdeltakere som har gått dette kurset i Norge. For de som ønsker å lese mer om dette anbefaler jeg å gå inn på http://www.unn.no/vivat eller på http://www.selvmord.no

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here