Jeg ser meg godt for når jeg går over veien, spiser så sunt jeg klarer og jeg trener uten å føle noen egentlig glede ved selve treningen. Mye av det jeg gjør er motivert av frykt for å dø, og det er slett ikke usannsynlig at mye av det jeg gjør handler om å forebygge en for tidlig død. Jeg er altså ganske redd for å dø. I denne episoden skal jeg likevel ha døden som tema. Jeg vil begynne å snakke om døden fra ateistens ståsted, og deretter ta for meg perspektiver fra religiøst hold. Er det sannsynlig at døden er endelig, og alt vi er og har vært blir borte for godt, eller finnes det noe som overlever kroppens død? Kan vi leve på nytt eller leve videre i en annen dimensjon etter vår tilmålte tid her på jorden? Kroppen vår vil gradvis gå i oppløsning når livet ebber ut, men kan det hende at vi har en sjel eller en form for åndelig egenskap som ikke følger naturlovene? Velkommen til en ny episode av «Store spørsmål til frokost» hvor psykolog Sondre Risholm Liverød leter etter meningen med livet.
Relatert artikkel
Dødsangst Når døden viser seg, eller vi forstår at våre dager er talte, kommer et alvorlig sjokk for den som har fornektet døden gjennom hele sitt liv. Er det mulig å møte døden med åpne øyne? Er det sundt å erkjenne døden?
Av Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød WebPsykologen.no
6 KOMMENTARER
Hei Sondre ! Du stiller blant annet spørsmålet over : «Er det sannsynlig at døden er endelig, og alt vi er og har vært blir borte for godt, eller finnes det noe som overlever kroppens død? Kan vi leve på nytt eller leve videre i en annen dimensjon etter vår tilmålte tid her på jorden?»
Dette kan være både et ja og et nei svar.
Først vil jeg begrunne NEI svaret . Jeg vil da svare ut fra et bibelsk ståsted med bare noen få vers.
Det finnes ikke noe automatisk liv etter døden, der noe lever videre. Bibelen sier at døden er en ubevisst tilstand. Se Forkynneren 9:5 og 9: 10 Sjeol ( Sjeol er gresk og betyr menneskenes fellesgrav. Dette ordet sikter ikke til en bestemt grav eller gravsted, eller ikke en felles grav der mange er begravd, men graven her er mer generelt . Mennesker som har omkommet i forskjellige omstendigheter.)se også vers 19 i samme kapitlet. Hvis menneskene skulle ha et fortrinn her, så burde det ha et liv etter døden , men det har de ikke. Ordet «sjeol» er altså Gresk, og kan oversettes med menneskenes fellesgrav.
Dette utelukker også at menneskene har en udødelig sjel , for sjelen er selve menneske, med alt det det innebærer. Bibelen snakker riktig nok om kropp og sjel. men sjelen stå her mer for vår personlighet , vårt indre, eller selve livet. for å si det kort. Men skjel kan også rett og slett bety skapning eller vesen. Sjelen kan dø. Se Esekiel 18: 20 og Apostlenes gjerninger 3: 23 også Jakop 5: 20 Adam det første menneske fikk ikke noen sjel, men ble til en levende sjel. Se 1 mosebok 2: 7 Bibelen bruker og så blodet som sjel , for det er symbol på selve livet. Se 1moesebok 9:4. Dyr blir også omtalt som sjeler i bibelen .1 mosebok 1: 24.
Men betyr det at menneskene er uten håp ? At døden er slutt på alt ? Du spurte : Kan vi leve på nytt eller leve videre i en annen dimensjon etter vår tilmålte tid her på jorden?»
Det første del av spørsmålet ditt kan jeg svare ja. Der du spør «kan vi leve på nytt «Her snakker bibelen om en oppstandelse. Bare nevner to bibel vers i denne forbindelse. Apostlenes gjerninger 14: 15 og Johannes 5: 28. Altså, de må vekkes opp til livet igjen i en oppstandelse, i en ny fysisk legeme selvfølgelig, men samme personligheten. inn til da er og blir de døde.
Forkynneren sier : For det er et endelikt for menneskesønnene og et endelikt for dyrene, og de får det samme endelikt. Som den ene dør, så dør den andre; og de har alle én ånd, så mennesket har ikke noe fortrinn framfor dyret, for alt er tomhet. Alle går til ett sted. De er alle blitt til av støvet, og de vender alle tilbake til
Forkynneren 3: 19;20
Med andre ord, hvis ikke Gud hadde sørget for en oppstandelse under hans rikes styre i fremtiden , så ville vi ikke hatt noe bedre sjebne en dyrene.
Det er interessant å merke seg hvordan disse poengene som Bibelen framholder, stemmer overens med det vitenskapen i dag kjenner til om dødsprosessen. Hos et menneske vil det for eksempel være slik at når hjertet slutter å slå, slutter blodet å sirkulere og dermed også å føre næringsstoffer og oksygen (som tilveiebringes ved åndedrettet) til kroppens mange milliarder celler. The World Book Encyclopedia (1987, bd. 5, s. 52b) sier noe interessant om dette: «Når en persons hjerte og lunger slutter å fungere, kan vedkommende anses for å være klinisk død, men den somatiske død har kanskje ennå ikke inntrådt. Kroppens enkelte celler lever fremdeles i flere minutter. Vedkommende kan bli gjenopplivet hvis hjertet og lungene begynner å fungere igjen og gir cellene det oksygen de har behov for. Etter cirka tre minutter vil hjernecellene – som er de mest følsomme for oksygenmangel – begynne å dø. Snart er personen død i den forstand at han ikke kan gjenopplives. Gradvis dør også kroppens øvrige celler. De siste som dør, er bencellene, hårcellene og hudcellene, som kan fortsette å vokse i flere timer.» Så samtidig som åndedrettet og blodet åpenbart er av største betydning for å bevare den virksomme livskraften (rụach chaijịm) i kroppens celler, er det også tydelig at døden i bibelsk forstand ikke inntrer utelukkende på grunn av at åndedrettet opphører eller at hjertet slutter å slå, men ved at livskraften, eller ånden, forsvinner fra kroppens celler .
PS! Her blander en ofte to ting, nemlig ånden med en sjel. Men ånden her er det samme som livskraften som går tilbake til Gud i den forstand at Gud har makt, og kan gi livskraften tilbake til menneske ved en oppstandelse. Forkynneren 12: 7
Jeg hørte igjennom Sondres podcast om døden igjen i dag. Jeg la denne gang spesielt merke til de interessante refleksjonene han hadde om bevissthet.
Det at vi tenker ut teorier omkring universets eksistens, er bemerkelsesverdig. I et univers uten hensikt eller mening ville en slik evne bare ha vært et resultat av tilfeldigheter. Høres det fornuftig ut?
Menneskehjernen er blitt beskrevet som «det mest forunderlige og det største mysterium i hele universet». Uansett hvor mye kunnskap som måtte finnes innen fysikk og kjemi, kan den i seg selv ikke gi tilfredsstillende forklaringer på menneskets evne til abstrakt tenkning og på dets omfattende søken etter en mening med livet.
Menneskesinnet, med evnen til å søke etter forståelse, må enten ha blitt frambrakt av en høyere intelligens, eller har den oppstått ved en tilfeldighet ? Hva virker mest fornuftig?
Jeg har tenkt på mye på hva bevissthet er. Og har ikke vanskelighet med å knytte den kun til mennesket, som har et åndelig behov. Uten et åndelig behov, ingen bevissthet, ingen tro ingen bevissthet, ingen samvittighet, ingen bevissthet, ingen tanker om evigheten, ingen bevissthet. Sånn kunne en fortsette å holde på .
Jeg som tror på en oppstandelse håpet, ( slik det fremkommer i bibelen ), har tenkt på hvordan det er å kunne kjenne seg igjen i en oppstandelse her på jorden. Uten bevissthet så hadde vel ikke det vært mulig. Sondre kom inn på noe veldig interessant i den forbindelse , da han snakket om søvn. Ja kanskje det er som å våkne opp av en dyp søvn, bare at en ikke våkner opp i senga si.
Da Jesus var på jorden så sammenlignet han døden med en dyp søvn. som noen måtte vekke en opp fra. Flere ganger sa han til dem som sørget over en av sine kjære som var døde : » han er ikke død, han sover » Men i virkeligheten var personen død, ja fullstendig død. Søvnen var en fin måte å vise på at Gud hadde gitt Jesus makt til å vekke opp den døde, som den døde person bare var i dyp søvn.
Lasarus hadde vært død i fire dager, og hadde allerede begynt på nedbrytnings prosessen. Så om en da har ligget død, eller vært død fire dager eller hundre eller flere tusen år for den slags skyld, så må dette oppleves som det samme for den som står opp, som en dyp søvn ved i oppstandelse. Hvorfor det ? Jo en som er død, altså ikke eksistens, kan ikke oppleve noen form for tid, eller tidsbegrep.
Sondre sa også noe sannet som også var interessant, noe jeg også har tenkt på tidligere, nemlig tiden før vi ble født. Menneskene har eksistert i tusenvis av år , men så plutselig er vi der. Når vi vokser til , så kan vi reflektere over fortiden som vi ikke var her, men da hadde den ikke noe begynnelse for oss før vi ble født. Her kan nok ateistene tenke at slik blir når vi dør igjen. Men etter at de ble født, så har de smakt på livet , og det er da jeg syns det er vanskelig å tenke at alt blir slik som før, altså en evig død. Derfor vil mange mennesker søke en grunn for at vi lever så kort og dør, i stedet for å finne en mening med å dø, eller for å akseptere døden som noe som er naturlig og endelig
Dette er et svar på podcasten «Døden» av webpsykologen Sondre Risholm Liverød
Døden kan for mange virke skummel. Personlig har jeg valgt i lengste grad å ikke forholde meg til døden og velger å fokusere på andre ting.
I podcasten sier Sondre Risholm Liverød at han frykter døden. Hvorfor det?
Vel ved å bruke logisk resonnement er det ikke vanskelig å se for seg at døden kan være skummel. Det er noe brutalt og ukjent som gjør det vanskelig å forholde seg til. Når døden inntreffer så er alt slutt.
Hvert fall så lagt vi kjenner til. De færreste kan bevise at det fins noe liv etter døden som vil bety at alt er slutt.
Alt man har hatt er nå borte. Familie, venner og alle relasjoner man har hatt er borte.
Etter min mening er det dette som gjør at man frykter døden. Fordi man må gi avkall på alt man har.
Herfra vil de ulike religionene at det er forskjellige ting som skjer.
I Kristendommen sier man at man enten kommer til himmelen eller helvete. Kommer man til helvete er det sikkert uansett kjedelig og man vil gå til avgrunne, men kommer man til himmelen er det kanskje noen håp?
Nå er det vel ingen som har vært der og kan fortelle hvordan det er, men igjen så kan man bruke resonnementer til å gå en antagelse om hvordan det er.
Enten så kommer man et sted hvor man må forholde seg til alle som har kommet inn gjennom himmelporten. Der skal man forholde seg til alle som har kommet inn dit før seg selv. Jeg kan ikke tenke annet enn at det må være veldig trangt der? Når man først har kommet dit så vil det ikke være særlig lystig da man har forlatt alle man holder kjær. Man skal altså bo et på et sted hvor man må gi avkall på alt man har hatt fra før. Så klart er det jo også positive ting som å treffe sine foreldre og andre slektninger – hvis de har klart å komme seg igjennom.
Alternativt kommer man inn himmelporten og lever helt alene uten å forholde seg til noen som høres ut som et kjedelig liv.
Og etter det kristendommen sier så skal man få evig liv. Tror det kan være gøy en stund, men ikke til evig tid.
Når det gjelder reinkarnasjon så må man uansett gi avkall på det man har fra før. Slekt og venner vil uansett bli borte.
Man blir gjenfødt som en fisk, fugl eller noe annet dyr og må starte alt på nytt. Hva slags glede er det i det? Problemet ligger i alt man har måtte gi avkall på. Derfor seg jeg ikke den store gevinsten med å bli gjenfødt på nytt. Man husker uansett ikke det forrige livet sitt og kan derfor ikke forholde seg til det.
Med dette så skjønner jeg ikke hvorfor de religiøse skal forfekte at ved å tro på en religion så skal man få et liv etter døden.
Det største problemet med døden er alt man må gi avkall på. Så langt jeg kjenner til er det ingen religion som gjør det mulig å kunne forholde seg til det livet man hadde før etter at man er død.
Ironisk nok, kunne Jesus det etter at han sto opp igjen fra det døde 3. dag, men valgte likevel å forlate folket sitt.
Hei Sondre ! Du stiller blant annet spørsmålet over : «Er det sannsynlig at døden er endelig, og alt vi er og har vært blir borte for godt, eller finnes det noe som overlever kroppens død? Kan vi leve på nytt eller leve videre i en annen dimensjon etter vår tilmålte tid her på jorden?»
Dette kan være både et ja og et nei svar.
Først vil jeg begrunne NEI svaret . Jeg vil da svare ut fra et bibelsk ståsted med bare noen få vers.
Det finnes ikke noe automatisk liv etter døden, der noe lever videre. Bibelen sier at døden er en ubevisst tilstand. Se Forkynneren 9:5 og 9: 10 Sjeol ( Sjeol er gresk og betyr menneskenes fellesgrav. Dette ordet sikter ikke til en bestemt grav eller gravsted, eller ikke en felles grav der mange er begravd, men graven her er mer generelt . Mennesker som har omkommet i forskjellige omstendigheter.)se også vers 19 i samme kapitlet. Hvis menneskene skulle ha et fortrinn her, så burde det ha et liv etter døden , men det har de ikke. Ordet «sjeol» er altså Gresk, og kan oversettes med menneskenes fellesgrav.
Dette utelukker også at menneskene har en udødelig sjel , for sjelen er selve menneske, med alt det det innebærer. Bibelen snakker riktig nok om kropp og sjel. men sjelen stå her mer for vår personlighet , vårt indre, eller selve livet. for å si det kort. Men skjel kan også rett og slett bety skapning eller vesen. Sjelen kan dø. Se Esekiel 18: 20 og Apostlenes gjerninger 3: 23 også Jakop 5: 20 Adam det første menneske fikk ikke noen sjel, men ble til en levende sjel. Se 1 mosebok 2: 7 Bibelen bruker og så blodet som sjel , for det er symbol på selve livet. Se 1moesebok 9:4. Dyr blir også omtalt som sjeler i bibelen .1 mosebok 1: 24.
Men betyr det at menneskene er uten håp ? At døden er slutt på alt ? Du spurte : Kan vi leve på nytt eller leve videre i en annen dimensjon etter vår tilmålte tid her på jorden?»
Det første del av spørsmålet ditt kan jeg svare ja. Der du spør «kan vi leve på nytt «Her snakker bibelen om en oppstandelse. Bare nevner to bibel vers i denne forbindelse. Apostlenes gjerninger 14: 15 og Johannes 5: 28. Altså, de må vekkes opp til livet igjen i en oppstandelse, i en ny fysisk legeme selvfølgelig, men samme personligheten. inn til da er og blir de døde.
Forkynneren sier : For det er et endelikt for menneskesønnene og et endelikt for dyrene, og de får det samme endelikt. Som den ene dør, så dør den andre; og de har alle én ånd, så mennesket har ikke noe fortrinn framfor dyret, for alt er tomhet. Alle går til ett sted. De er alle blitt til av støvet, og de vender alle tilbake til
Forkynneren 3: 19;20
Med andre ord, hvis ikke Gud hadde sørget for en oppstandelse under hans rikes styre i fremtiden , så ville vi ikke hatt noe bedre sjebne en dyrene.
Det er interessant å merke seg hvordan disse poengene som Bibelen framholder, stemmer overens med det vitenskapen i dag kjenner til om dødsprosessen. Hos et menneske vil det for eksempel være slik at når hjertet slutter å slå, slutter blodet å sirkulere og dermed også å føre næringsstoffer og oksygen (som tilveiebringes ved åndedrettet) til kroppens mange milliarder celler. The World Book Encyclopedia (1987, bd. 5, s. 52b) sier noe interessant om dette: «Når en persons hjerte og lunger slutter å fungere, kan vedkommende anses for å være klinisk død, men den somatiske død har kanskje ennå ikke inntrådt. Kroppens enkelte celler lever fremdeles i flere minutter. Vedkommende kan bli gjenopplivet hvis hjertet og lungene begynner å fungere igjen og gir cellene det oksygen de har behov for. Etter cirka tre minutter vil hjernecellene – som er de mest følsomme for oksygenmangel – begynne å dø. Snart er personen død i den forstand at han ikke kan gjenopplives. Gradvis dør også kroppens øvrige celler. De siste som dør, er bencellene, hårcellene og hudcellene, som kan fortsette å vokse i flere timer.» Så samtidig som åndedrettet og blodet åpenbart er av største betydning for å bevare den virksomme livskraften (rụach chaijịm) i kroppens celler, er det også tydelig at døden i bibelsk forstand ikke inntrer utelukkende på grunn av at åndedrettet opphører eller at hjertet slutter å slå, men ved at livskraften, eller ånden, forsvinner fra kroppens celler .
PS! Her blander en ofte to ting, nemlig ånden med en sjel. Men ånden her er det samme som livskraften som går tilbake til Gud i den forstand at Gud har makt, og kan gi livskraften tilbake til menneske ved en oppstandelse. Forkynneren 12: 7
Jeg hørte igjennom Sondres podcast om døden igjen i dag. Jeg la denne gang spesielt merke til de interessante refleksjonene han hadde om bevissthet.
Det at vi tenker ut teorier omkring universets eksistens, er bemerkelsesverdig. I et univers uten hensikt eller mening ville en slik evne bare ha vært et resultat av tilfeldigheter. Høres det fornuftig ut?
Menneskehjernen er blitt beskrevet som «det mest forunderlige og det største mysterium i hele universet». Uansett hvor mye kunnskap som måtte finnes innen fysikk og kjemi, kan den i seg selv ikke gi tilfredsstillende forklaringer på menneskets evne til abstrakt tenkning og på dets omfattende søken etter en mening med livet.
Menneskesinnet, med evnen til å søke etter forståelse, må enten ha blitt frambrakt av en høyere intelligens, eller har den oppstått ved en tilfeldighet ? Hva virker mest fornuftig?
Jeg har tenkt på mye på hva bevissthet er. Og har ikke vanskelighet med å knytte den kun til mennesket, som har et åndelig behov. Uten et åndelig behov, ingen bevissthet, ingen tro ingen bevissthet, ingen samvittighet, ingen bevissthet, ingen tanker om evigheten, ingen bevissthet. Sånn kunne en fortsette å holde på .
Jeg som tror på en oppstandelse håpet, ( slik det fremkommer i bibelen ), har tenkt på hvordan det er å kunne kjenne seg igjen i en oppstandelse her på jorden. Uten bevissthet så hadde vel ikke det vært mulig. Sondre kom inn på noe veldig interessant i den forbindelse , da han snakket om søvn. Ja kanskje det er som å våkne opp av en dyp søvn, bare at en ikke våkner opp i senga si.
Da Jesus var på jorden så sammenlignet han døden med en dyp søvn. som noen måtte vekke en opp fra. Flere ganger sa han til dem som sørget over en av sine kjære som var døde : » han er ikke død, han sover » Men i virkeligheten var personen død, ja fullstendig død. Søvnen var en fin måte å vise på at Gud hadde gitt Jesus makt til å vekke opp den døde, som den døde person bare var i dyp søvn.
Lasarus hadde vært død i fire dager, og hadde allerede begynt på nedbrytnings prosessen. Så om en da har ligget død, eller vært død fire dager eller hundre eller flere tusen år for den slags skyld, så må dette oppleves som det samme for den som står opp, som en dyp søvn ved i oppstandelse. Hvorfor det ? Jo en som er død, altså ikke eksistens, kan ikke oppleve noen form for tid, eller tidsbegrep.
Sondre sa også noe sannet som også var interessant, noe jeg også har tenkt på tidligere, nemlig tiden før vi ble født. Menneskene har eksistert i tusenvis av år , men så plutselig er vi der. Når vi vokser til , så kan vi reflektere over fortiden som vi ikke var her, men da hadde den ikke noe begynnelse for oss før vi ble født. Her kan nok ateistene tenke at slik blir når vi dør igjen. Men etter at de ble født, så har de smakt på livet , og det er da jeg syns det er vanskelig å tenke at alt blir slik som før, altså en evig død. Derfor vil mange mennesker søke en grunn for at vi lever så kort og dør, i stedet for å finne en mening med å dø, eller for å akseptere døden som noe som er naturlig og endelig
Dette er et svar på podcasten «Døden» av webpsykologen Sondre Risholm Liverød
Døden kan for mange virke skummel. Personlig har jeg valgt i lengste grad å ikke forholde meg til døden og velger å fokusere på andre ting.
I podcasten sier Sondre Risholm Liverød at han frykter døden. Hvorfor det?
Vel ved å bruke logisk resonnement er det ikke vanskelig å se for seg at døden kan være skummel. Det er noe brutalt og ukjent som gjør det vanskelig å forholde seg til. Når døden inntreffer så er alt slutt.
Hvert fall så lagt vi kjenner til. De færreste kan bevise at det fins noe liv etter døden som vil bety at alt er slutt.
Alt man har hatt er nå borte. Familie, venner og alle relasjoner man har hatt er borte.
Etter min mening er det dette som gjør at man frykter døden. Fordi man må gi avkall på alt man har.
Herfra vil de ulike religionene at det er forskjellige ting som skjer.
I Kristendommen sier man at man enten kommer til himmelen eller helvete. Kommer man til helvete er det sikkert uansett kjedelig og man vil gå til avgrunne, men kommer man til himmelen er det kanskje noen håp?
Nå er det vel ingen som har vært der og kan fortelle hvordan det er, men igjen så kan man bruke resonnementer til å gå en antagelse om hvordan det er.
Enten så kommer man et sted hvor man må forholde seg til alle som har kommet inn gjennom himmelporten. Der skal man forholde seg til alle som har kommet inn dit før seg selv. Jeg kan ikke tenke annet enn at det må være veldig trangt der? Når man først har kommet dit så vil det ikke være særlig lystig da man har forlatt alle man holder kjær. Man skal altså bo et på et sted hvor man må gi avkall på alt man har hatt fra før. Så klart er det jo også positive ting som å treffe sine foreldre og andre slektninger – hvis de har klart å komme seg igjennom.
Alternativt kommer man inn himmelporten og lever helt alene uten å forholde seg til noen som høres ut som et kjedelig liv.
Og etter det kristendommen sier så skal man få evig liv. Tror det kan være gøy en stund, men ikke til evig tid.
Når det gjelder reinkarnasjon så må man uansett gi avkall på det man har fra før. Slekt og venner vil uansett bli borte.
Man blir gjenfødt som en fisk, fugl eller noe annet dyr og må starte alt på nytt. Hva slags glede er det i det? Problemet ligger i alt man har måtte gi avkall på. Derfor seg jeg ikke den store gevinsten med å bli gjenfødt på nytt. Man husker uansett ikke det forrige livet sitt og kan derfor ikke forholde seg til det.
Med dette så skjønner jeg ikke hvorfor de religiøse skal forfekte at ved å tro på en religion så skal man få et liv etter døden.
Det største problemet med døden er alt man må gi avkall på. Så langt jeg kjenner til er det ingen religion som gjør det mulig å kunne forholde seg til det livet man hadde før etter at man er død.
Ironisk nok, kunne Jesus det etter at han sto opp igjen fra det døde 3. dag, men valgte likevel å forlate folket sitt.
Kan også leses her : https://ariansen.blogspot.no/
Hvis det i Kristendommen fins et himmel og helvete. Hvordan kan det da ha seg at man skal elske sine fiender og at man alltids kan be om tilgivelse?