Velkommen til episode 26 som blir litt annerledes. I dag skal du få en litt annen side ved WebPsykologen. I tillegg til å være psykolog og over middels interessert i psykologisk og filosofisk teori, er jeg også interessert i religion. Jeg har i mange år definert meg selv som ateist, men i dag definerer jeg meg som agnostiker. Det er det en grunn til, og denne grunnen er jeg i ferd med å skrive flere bøker om. I lang tid har jeg forsøkt å finne gode argumenter mot mine ateistiske tilbøyeligheter. Jeg har forsøkt å argumentere mot meg selv fra et religiøst ståsted. Det krever at jeg forstår de mest sentrale ideene i religion, og for å skaffe meg denne kunnskapen har jeg vært en aktiv deltaker i ulik menigheter gjennom flere år. Det har vært en prosess hvor jeg har forsøkt å belyse (først og fremst for meg selv) de store spørsmålene både fra et troende og et ikke troende perspektiv. Dette har vært en spennende og svært utviklende reise, og i dagens episode skal du få et innblikk i denne reisen.
Jeg er altså lidenskapelig opptatt av både filosofi og psykologi. Dette har vært interesser som har fulgt meg hele livet. Bak disse interessene ligger det en slags hang til å gruble over eksistensielle spørsmål. Død, ensomhet og meningen med livet er tre stikkord som de fleste mennesker har tenkt på fra tid til annen. Jeg tenker på dem veldig ofte, og dette har ført min interesse mot religion. Gjennom de siste ti årene har jeg holdt på med et bokprosjekt som heter “Hva skal vi tro”. Jeg håper at boken kommer ut sommeren 2017. Den handler om hvordan jeg har tenkt om de store spørsmålene fra et ateistisk perspektiv. Deretter har jeg brukt fire år på å forstå de store spørsmålene fra religiøst hold. Boken er et forsøk på å debattere meg selv rundt de eksistensielle spørsmålene som jeg foreløpig ikke er avklart med. I denne prosessen har jeg vært i samtale med mange religiøse mennesker, og en del anerkjente apologeter (religionsforsvarere).
I denne episoden skal du få høre en lengre samtale jeg hadde med Stefan Gustavsson fra Sverige. Han er generalsekretær for Svenska Evangeliska Alliansen, direktør for CKA – Centrum för kristen apologetik og førstelektor ved Mediehøyskolen i Kristiansand i Norge. Han har lang erfaring som religionsforsvarer, og det var en stor glede for meg å få snakke med ham foran et publikum på 160 mennesker. For å være helt ærlig, beveger jeg mer her ut på dypt vann, tynn is, utrygt farvann eller hva nå det heter. Du får dømme selv.
Dersom du er mer interessert i denne tematikken, har WebPsykologen en annen podcast som bare tar for seg disse problemstillingene. Den finner du på linken under.
Av Sondre Risholm Liverød
Psykologspesialist
WebPsykologen.no
Mine tanker om Gud er at gud er oss. Gud er Sinnsyn, moral og hva vi kan være som art når vi får dette til. Omtrent samtlige religioner verden over har bønneritualer som ikke er så ulikt det mer allmenne ritualet meditasjon. Selve «praten» man har under en bønn er vell forskjellen, men det er ikke et ukjent fenomen at selvhypnose faktisk fungerer. Ting man sier repeterende over lengre tid til seg selv har en tendens til å bli oppfylt. Dette var ritualet, men hva med resten? Ordet Gud er forklart som «the supreme beeing» eller «a superhuman being or spirit worshipped as having power over nature or human fortunes». Hva er det man blir når mann har oppnådd fullt «sinnsyn»?
Man har kontroll over seg selv, og man føler en slags indre ro i tillegg til evnen til å i en større grad fokusere mindre på seg selv og derfor gi mer til andre rundt seg. Setter man dette i et større perspektiv vil man få en art (se menneske) som faktisk kan kontrollere alt rundt seg. Vi ville hatt likhet, vi ville hatt forståelse og respekt på en måte aldri sett tidligere. Vi ville vært «the supreme beeing». Så, hvordan får man dette ut i verden? I en verden der mange mennesker tviler på seg selv og sliter med urettferdighet og fortvilelse nytter det ikke gå rundt å fortelle at løsningen ligger i dem selv. Et menneske uten tro på seg selv ville ikke trodd på slik. Så man putter et ord på det, nemlig Gud. Ved å vise til et større vesen blir det mer «troverdig», og vil samtidig gi en trygghet til samfunn som sliter. Uvitende om at dette faktisk handler om dem selv blir de ofte bedre mennesker akkurat av den grunn at de fant ro. De fant tid til å tenke, tid til å be, tid til å se seg selv i et nytt lys. Dette førte til krefter de ikke ante de hadde som igjen førte til at de ble en ressurs for samfunnet etc. etc.
Vi er Gud og Gud er oss. Er nok ikke tilfeldig at Skandinavia, som 3 av de rikeste landene i verden har minst religion. Vi har jo omtrent bare fokus på oss selv, og der har vi mistet noe. Noe som gjenspeiler seg i sykdomsbildet. Som du selv har sagt er opp mot 60% sykmeldt for diffuse årsaker. Kanskje vi mangler den lille følelsen av noe mer enn oss selv? Jeg vil også derfor påstå at det finnes ingen riktig religion eller Gud. Jeg har kanskje for stor tro på menneske, men vil tørre å påstå at løsningen på de fleste verdensproblemene vi har i dag er «sinnsyn».
En utfordring til deg Sondre. Les f.eks. de 10 bud og andre budskap som følger med bibelen, også tar du utgangspunkt i at menneskehetens indre ro (sinnsyn) er Gud:p Og tenk litt på hva som faktisk skjer med verden når menneskeheten mister troen på seg selv og begynner å “tilbe” andre lykker enn oss selv. Jeg tror det er noe vi ser konsekvensene av idag:)