Man finner troende mennesker i alle fasonger, og mange av dem er overrasket over ateismens sterke motforestillinger mot religiøs troslære. De lurer på hvorfor deres åndelige overbevisninger vekker slik harme. Når alt kommer til alt er vel troen på det åndelige en ganske uskyldig affære, selv om det skulle vise seg å være feilaktig? Ingen tar skade av veldedighet, dansegrupper for barn og bibelsk retorikk av det vennlige slaget?
Velkommen til episode 3 av store spørsmål til frokost. Spørsmål i dag er om religiøse overbevisninger er til skade for mennesket. Som vanlig starter jeg ut med ateistens motforestillinger, og deretter vil jeg forsøke å snakke for et religiøst perspektiv. Nok en gang er spørsmålene såpass vidløftige at det blir vanskelig å gi et fullgodt svar. Derfor håper jeg på at den engasjerte lytteren vil komme med sine innspill. Nederst på denne siden finner du et kommentarfelt. Her vil jeg veldig gjerne høre hva du tenker om denne debatten.
8 KOMMENTARER
Flott at du tar opp dette på denne måten! Jeg kjenner meg i stor grad igjen i dine betraktninger, selv om jeg har mange år bak meg med sterk kristen overbevisning og aktivt engasjement på kristendommens vegne. Nå har jeg levd enda flere år uten gudstro, og kjenner meg trygg og tilfreds med det. – Ibsens ord: «Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar du lykken fra det samtidig», synes jeg har mye for seg…
Sann kunnskap er ikke skadelig, tvert i mot, den forener, gir ro og fred. . Derimot er usann kunnskap skadelig, den skaper forvirring , splittelser og i verstefall vold og død.
Bibelen sier dette : «Tro er den sikre forventning om ting en håper på, det tydelige bevis for virkelige ting, enda de ikke ses» Dette forteller oss at en tro kan være så sterk at det kan gå naturlig inn i vårt liv, ja det kan bli som om en kan se og ta på ting. Kanskje mange vil mene at tro er tro og kan ikke sammenligne med fakta. Men viss vi tenker på mye av det vi gjør hver dag , handler faktisk om tro, uten at vi tenker over det. Dette er selvfølgelig ikke snakk om lettroenhet, som er mer en følelse tilstand eller stemning av noe en kan oppleve.
Det er mye rundt oss som vi tar som en selvfølge, ting vi ikke kan se, for det er blitt helt naturlig for oss, og vi er overbevist at det er der, heller hadde vi ikke vist at vi trodde på det. Ta for eksempel den elektriske strømmen og viden som vi ikke kan se, men ser virkningen av de. Det vil vi ikke nekte for, for vi er overbevist at de er der selv om vi ikke kan se disse to kreftene. Vår kunnskap om dette gjør at vi forstår årsak og virkning. Kunnskap er også utgangspunktet for at vi kan forstå og få tro, være overbevist når det gjelder gud og skaperverket og at bibelen er guds inspirerte ord.
Jeg tror ikke det er mulig å overbevise fornuftige, eller logisk tenkende mennesker med utgangspunktet i følerier, sang og musikk, eller såkalt tungetale. eller former for helbredelser til å ta i mot jesus ( som de kaller det )altså på det grunnlaget. Det er heller ikke det jeg vil kalle overbevisning. Derimot er overbevisning å forstå at bibelen er Guds inspirerte ord, og at den innholder sannheten . Dette er ikke lettroenhet. Det å påvirke mennesker med forskjellige teknikker er jo noe som altid menneskene har klart . Dette ser vi både i underholdninsverden , som hos illusjonister, buktalere osv, men de prøver ikke å lure, eller bedrar folk , men for å undrholde, noe de fleste kan være fortrolig med. Men så har vi også dem som bruker div. teknikker til å få folk til å tro noe annet, som å snakke med de døde, eller at det Gud som helbereder osv. Selv om dette ikke burde være overbevisende, så kan folk bli fanget til å tro at dette er ekte. Da er det skadelig, fordi disse mennesker blir viledet av mennesker som enten selv er viledet, eller prøver å vilede.
I en rettsak fins der noen som skal overbevise påstander, og noen som skal avise de samme påstandene, for å si det grovt. Enten har en person for eksempel begått et mord eller ikke. Hvis ikke gjerningsmannen er skyldig, så kan en ha allikevel mange teorier som kan til en viss grad virke troverdige, men mangler det fellende bevis. Hvis personen er skyldig , så finnes det flere sannsynligheter for at han er det, men mangler en eller to klare beviser. Jeg mener at en ikke kan overbevise noe som ikke er sant ,for en vil ikke ha tilstrekkelige beviser. Men en kan allikevel lure folk til å tro på det. Men en kan overbevise ting som er sant , ut fra tilstrekkelig beviser.
Interessante tanker Sondre kom med på slutten som dreide seg om fri vilje.
Det kan nok være vanskelig å forstå at vi har fullstendig fri vilje, for mange kan føle seg løst inn i en slags livssituasjon, eller at de har så mye å ta hensyn til at mye av sine handlinger og valgene en gjør preges av det.
Likevel så tror på fri vilje. Det er for meg bare logisk å forståelig. Men da må en ha klart for seg hva en vil bruke sin frie vilje til selvfølgelig. Innstillingen har mye å si, når en først har bestemt seg.
For meg betyr det at mine interesser påvirkes av evner og talenter, men det betyr ikke at jeg selv ikke har et valg. Vår bevissthet skiller oss fra ville dyr og fugler, men se hva de allikevel er i stand til, ja de gjør faktisk det som er rett, skaper balanse, de er instinktivt vise.
Men hvordan går det hvis menneskene styres av instinkter og våre svakheter, Vi ville fort utrydde oss selv som mennesker. Menneskene må tilegne seg kunnskap, visdom og forstand, og la seg lede av gode prinsipper for å kunne ta gode avgjørelser, slik at igjen et menneskesamfunn skal fungere godt.
Dessverre så er det ikke slik, nettopp fordi mange mennesker har i utilstrekkelig grad den kunnskap visdom og forstand som er nødvendig, og vilje, for å si det slik. Egoet, selviskhet, maktmisbruk, og ikke minst penger styrer mye av det systemet vi er i mer eller mindre, ettersom hvilket land en bor i selvfølgelig.
For å se dette i et mer åndelig perspektiv, slik vi kjenner det fra skapelsen da Gud skapte de første menneskene, slik det fremkommer i bibelen. De kunne velge livet eller døden. De valgte døden.
De sa selvfølgelig ikke at de ville heller dø enn å leve, men de lot seg friste å bli bedradd av en mektig mostander av Gud, og dermed handlet mot de påbudet som Gud hadde gitt dem. De fant på flere unnskyldninger etterpå, men påbudet de fikk sto om liv eller død, så de kunne ikke ha glemt det Gud sa, noe som de ble også minnet på da Gud utviste dem fra paradiset, og til slutt ble gamle og døde.
De brukte sin frie vilje til å gjøre sin vilje, i stedet for å gjøre Guds vilje. De første menneskene var fullkomne, og hadde ingen svakheter og feil som de kunne skylde på. De handlet med overlegg.
Tilbake til nå tid igjen. Faren med å ta utgangspunktet i at mennesker ikke kan stilles til ansvar for sine handlinger, fordi de ikke har fri tanke eller vilje, er en skremmende tanke, selv om vi har mange feil og svakheter.
Vi trenger ikke å gi etter for feil og svakheter i de grader at vi begår alvorlige kriminelle handlinger. Vi er fortsatt bevisste skapninger med fri vilje, og kan være motivert av kjærlighet og godhet. I motsatt tilfelle, kan det være hat og hevn for eksempel, som kan være drivkraften mot onde handlinger.
Mer komplisert er det vel egentlig ikke. men å utvikle seg til å bli et slikt menneske som ikke domineres av disse positive nevnte trekkene, kreves en del over tid.
……men å utvikle seg til å bli et slikt menneske som IKKE domineres av sine NEGATIVE tilbøyeligheter , er stadig en prosess som en stadig må jobbee med.
Takk for interessant podcast. Jeg sier ikke at jeg er ateist, bare at jeg mangler tradisjonell religiøs tro. Det er vel en mer dekkende beskrivelse. I samfunn med en velfungerende demokratisk stats-overbygning er behovet for religion mindre enn i samfunn hvor staten står svakt eller mangler helt. Det er her den troendes argument om rett og galt passer inn. I en velfungerende stat reduseres rett og galt til jus, lover og regler. Det er ikke det samme som moralsk rett og galt, men det fyller sin funksjon og får samfunnet til å fungere. I mindre velfungerende stater vil religion nødvendigvis overta mye av denne funksjonen. Rett og galt handler da om hvilke forestillinger man har om hva Gud måtte mene. Det kan vel også reduseres til en slags jus, bare litt mindre intellektuell og mer tilfeldighet. Spørsmålet er om dette da handler mer om moralsk rett og galt? Selvsagt ikke. Så, hva er moralsk rett og galt? Den troende har nok dessverre rett i at ateisten ikke kan komme opp med noe objektivt godt svar på det. Men representerer troen på Gud løsningen? For å spørre med Sokrates: Er det rett fordi gudene sier det eller sier gudene det fordi det er rett?
Er det et godt utgangspunkt å si at «makt gir rett»? I praksis er det slik. Staten kan definere rett og galt fordi den har makt. Guds rett til å definere rett og galt, begrunnes ofte i allmakten. Men hva om Gud er en tyrann? Saken er den at selv om Gud sier det så kommer vi ikke unna en personlig evaluering av det. Tenk på det: Gud kommanderte Abraham til å ofre sin sønn Isak.
Dette er et tankeeksperiment: Gud er en tyrann og han krever at du skal brenne dine barn langsomt, slik at han kan få dem raskere inn i helvete til evig pine. Det er vel en og annen av oss som ville protestert, til tross for at det er selveste allmakten som forlanger dette.
Det ubevisste i dette er antakelsen om at Gud er god. Det gjør at våre forestillinger om Guds moral, alltid er konsistent med «min egen gode moral». Dermed har vi en skinnløsning på problemet om rett og galt. Og det er en skumme skinnløsningen, for egentlig blir det da profeten som definerer rett og galt. Og gudene må vite hvilket forsett profeten egentlig har. Og det gir legitimitet til at prinsippet «makt gir rett» kan opphøyes til et filosofisk moralsk prinsipp. Det er et prinsipp som jo passer enhver overmakt helt utmerket. Det er oppskrift på en totalitær grunnholdning.
Jeg er ikke imot religion eller religiøse. Det er mye positivt i dette. Kanskje har vi ikke en gang klart å utvikle en sivilisasjon uten religion. Men i en moden sivilisasjon så har man forlengst skjønt at moralsk rett og galt ikke er objektive størrelser. Slike forestillinger vil alltid være menneskelige konstruksjoner. Da er det kanskje nærliggende og selv ta kontroll over dette og konstruere opp det moral-synet som jeg ønsker at min stat skal bygge på. Så kan man håpe på at flest mulig tilsluttet seg. For verdier er ikke noe som kan bevises på samme måte som et matematisk teorem. Selv tilslutter jeg meg det grunnsynet at vi skal ha en stat som innretter seg slik at den gir mulighet for flest mulig av alle mennesker og dyr på denne kloden kan ha et godt og meningsfullt liv.
Jeg tar meg den friheten å legge ved noen linker til mine refleksjoner angående temaet. http://www.refleksjonsfilosofi.org/openmydoc.asp?dn=Det%20modne%20samfunn.html http://docs.refleksjonsfilosofi.org/Har%20mennesket%20fri%20vilje.html http://www.refleksjonsfilosofi.org/openmydoc.asp?dn=Fra%20Analytisk%20etikk%20til%20empatisk%20etikk.html
Flott at du tar opp dette på denne måten! Jeg kjenner meg i stor grad igjen i dine betraktninger, selv om jeg har mange år bak meg med sterk kristen overbevisning og aktivt engasjement på kristendommens vegne. Nå har jeg levd enda flere år uten gudstro, og kjenner meg trygg og tilfreds med det. – Ibsens ord: «Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar du lykken fra det samtidig», synes jeg har mye for seg…
Sann kunnskap er ikke skadelig, tvert i mot, den forener, gir ro og fred. . Derimot er usann kunnskap skadelig, den skaper forvirring , splittelser og i verstefall vold og død.
Bibelen sier dette : «Tro er den sikre forventning om ting en håper på, det tydelige bevis for virkelige ting, enda de ikke ses» Dette forteller oss at en tro kan være så sterk at det kan gå naturlig inn i vårt liv, ja det kan bli som om en kan se og ta på ting. Kanskje mange vil mene at tro er tro og kan ikke sammenligne med fakta. Men viss vi tenker på mye av det vi gjør hver dag , handler faktisk om tro, uten at vi tenker over det. Dette er selvfølgelig ikke snakk om lettroenhet, som er mer en følelse tilstand eller stemning av noe en kan oppleve.
Det er mye rundt oss som vi tar som en selvfølge, ting vi ikke kan se, for det er blitt helt naturlig for oss, og vi er overbevist at det er der, heller hadde vi ikke vist at vi trodde på det. Ta for eksempel den elektriske strømmen og viden som vi ikke kan se, men ser virkningen av de. Det vil vi ikke nekte for, for vi er overbevist at de er der selv om vi ikke kan se disse to kreftene. Vår kunnskap om dette gjør at vi forstår årsak og virkning. Kunnskap er også utgangspunktet for at vi kan forstå og få tro, være overbevist når det gjelder gud og skaperverket og at bibelen er guds inspirerte ord.
Jeg tror ikke det er mulig å overbevise fornuftige, eller logisk tenkende mennesker med utgangspunktet i følerier, sang og musikk, eller såkalt tungetale. eller former for helbredelser til å ta i mot jesus ( som de kaller det )altså på det grunnlaget. Det er heller ikke det jeg vil kalle overbevisning. Derimot er overbevisning å forstå at bibelen er Guds inspirerte ord, og at den innholder sannheten . Dette er ikke lettroenhet. Det å påvirke mennesker med forskjellige teknikker er jo noe som altid menneskene har klart . Dette ser vi både i underholdninsverden , som hos illusjonister, buktalere osv, men de prøver ikke å lure, eller bedrar folk , men for å undrholde, noe de fleste kan være fortrolig med. Men så har vi også dem som bruker div. teknikker til å få folk til å tro noe annet, som å snakke med de døde, eller at det Gud som helbereder osv. Selv om dette ikke burde være overbevisende, så kan folk bli fanget til å tro at dette er ekte. Da er det skadelig, fordi disse mennesker blir viledet av mennesker som enten selv er viledet, eller prøver å vilede.
I en rettsak fins der noen som skal overbevise påstander, og noen som skal avise de samme påstandene, for å si det grovt. Enten har en person for eksempel begått et mord eller ikke. Hvis ikke gjerningsmannen er skyldig, så kan en ha allikevel mange teorier som kan til en viss grad virke troverdige, men mangler det fellende bevis. Hvis personen er skyldig , så finnes det flere sannsynligheter for at han er det, men mangler en eller to klare beviser. Jeg mener at en ikke kan overbevise noe som ikke er sant ,for en vil ikke ha tilstrekkelige beviser. Men en kan allikevel lure folk til å tro på det. Men en kan overbevise ting som er sant , ut fra tilstrekkelig beviser.
Interessante tanker Sondre kom med på slutten som dreide seg om fri vilje.
Det kan nok være vanskelig å forstå at vi har fullstendig fri vilje, for mange kan føle seg løst inn i en slags livssituasjon, eller at de har så mye å ta hensyn til at mye av sine handlinger og valgene en gjør preges av det.
Likevel så tror på fri vilje. Det er for meg bare logisk å forståelig. Men da må en ha klart for seg hva en vil bruke sin frie vilje til selvfølgelig. Innstillingen har mye å si, når en først har bestemt seg.
For meg betyr det at mine interesser påvirkes av evner og talenter, men det betyr ikke at jeg selv ikke har et valg. Vår bevissthet skiller oss fra ville dyr og fugler, men se hva de allikevel er i stand til, ja de gjør faktisk det som er rett, skaper balanse, de er instinktivt vise.
Men hvordan går det hvis menneskene styres av instinkter og våre svakheter, Vi ville fort utrydde oss selv som mennesker. Menneskene må tilegne seg kunnskap, visdom og forstand, og la seg lede av gode prinsipper for å kunne ta gode avgjørelser, slik at igjen et menneskesamfunn skal fungere godt.
Dessverre så er det ikke slik, nettopp fordi mange mennesker har i utilstrekkelig grad den kunnskap visdom og forstand som er nødvendig, og vilje, for å si det slik. Egoet, selviskhet, maktmisbruk, og ikke minst penger styrer mye av det systemet vi er i mer eller mindre, ettersom hvilket land en bor i selvfølgelig.
For å se dette i et mer åndelig perspektiv, slik vi kjenner det fra skapelsen da Gud skapte de første menneskene, slik det fremkommer i bibelen. De kunne velge livet eller døden. De valgte døden.
De sa selvfølgelig ikke at de ville heller dø enn å leve, men de lot seg friste å bli bedradd av en mektig mostander av Gud, og dermed handlet mot de påbudet som Gud hadde gitt dem. De fant på flere unnskyldninger etterpå, men påbudet de fikk sto om liv eller død, så de kunne ikke ha glemt det Gud sa, noe som de ble også minnet på da Gud utviste dem fra paradiset, og til slutt ble gamle og døde.
De brukte sin frie vilje til å gjøre sin vilje, i stedet for å gjøre Guds vilje. De første menneskene var fullkomne, og hadde ingen svakheter og feil som de kunne skylde på. De handlet med overlegg.
Tilbake til nå tid igjen. Faren med å ta utgangspunktet i at mennesker ikke kan stilles til ansvar for sine handlinger, fordi de ikke har fri tanke eller vilje, er en skremmende tanke, selv om vi har mange feil og svakheter.
Vi trenger ikke å gi etter for feil og svakheter i de grader at vi begår alvorlige kriminelle handlinger. Vi er fortsatt bevisste skapninger med fri vilje, og kan være motivert av kjærlighet og godhet. I motsatt tilfelle, kan det være hat og hevn for eksempel, som kan være drivkraften mot onde handlinger.
Mer komplisert er det vel egentlig ikke. men å utvikle seg til å bli et slikt menneske som ikke domineres av disse positive nevnte trekkene, kreves en del over tid.
……men å utvikle seg til å bli et slikt menneske som IKKE domineres av sine NEGATIVE tilbøyeligheter , er stadig en prosess som en stadig må jobbee med.
Takk for interessant podcast. Jeg sier ikke at jeg er ateist, bare at jeg mangler tradisjonell religiøs tro. Det er vel en mer dekkende beskrivelse. I samfunn med en velfungerende demokratisk stats-overbygning er behovet for religion mindre enn i samfunn hvor staten står svakt eller mangler helt. Det er her den troendes argument om rett og galt passer inn. I en velfungerende stat reduseres rett og galt til jus, lover og regler. Det er ikke det samme som moralsk rett og galt, men det fyller sin funksjon og får samfunnet til å fungere. I mindre velfungerende stater vil religion nødvendigvis overta mye av denne funksjonen. Rett og galt handler da om hvilke forestillinger man har om hva Gud måtte mene. Det kan vel også reduseres til en slags jus, bare litt mindre intellektuell og mer tilfeldighet. Spørsmålet er om dette da handler mer om moralsk rett og galt? Selvsagt ikke. Så, hva er moralsk rett og galt? Den troende har nok dessverre rett i at ateisten ikke kan komme opp med noe objektivt godt svar på det. Men representerer troen på Gud løsningen? For å spørre med Sokrates: Er det rett fordi gudene sier det eller sier gudene det fordi det er rett?
Er det et godt utgangspunkt å si at «makt gir rett»? I praksis er det slik. Staten kan definere rett og galt fordi den har makt. Guds rett til å definere rett og galt, begrunnes ofte i allmakten. Men hva om Gud er en tyrann? Saken er den at selv om Gud sier det så kommer vi ikke unna en personlig evaluering av det. Tenk på det: Gud kommanderte Abraham til å ofre sin sønn Isak.
Dette er et tankeeksperiment: Gud er en tyrann og han krever at du skal brenne dine barn langsomt, slik at han kan få dem raskere inn i helvete til evig pine. Det er vel en og annen av oss som ville protestert, til tross for at det er selveste allmakten som forlanger dette.
Det ubevisste i dette er antakelsen om at Gud er god. Det gjør at våre forestillinger om Guds moral, alltid er konsistent med «min egen gode moral». Dermed har vi en skinnløsning på problemet om rett og galt. Og det er en skumme skinnløsningen, for egentlig blir det da profeten som definerer rett og galt. Og gudene må vite hvilket forsett profeten egentlig har. Og det gir legitimitet til at prinsippet «makt gir rett» kan opphøyes til et filosofisk moralsk prinsipp. Det er et prinsipp som jo passer enhver overmakt helt utmerket. Det er oppskrift på en totalitær grunnholdning.
Jeg er ikke imot religion eller religiøse. Det er mye positivt i dette. Kanskje har vi ikke en gang klart å utvikle en sivilisasjon uten religion. Men i en moden sivilisasjon så har man forlengst skjønt at moralsk rett og galt ikke er objektive størrelser. Slike forestillinger vil alltid være menneskelige konstruksjoner. Da er det kanskje nærliggende og selv ta kontroll over dette og konstruere opp det moral-synet som jeg ønsker at min stat skal bygge på. Så kan man håpe på at flest mulig tilsluttet seg. For verdier er ikke noe som kan bevises på samme måte som et matematisk teorem. Selv tilslutter jeg meg det grunnsynet at vi skal ha en stat som innretter seg slik at den gir mulighet for flest mulig av alle mennesker og dyr på denne kloden kan ha et godt og meningsfullt liv.
Jeg tar meg den friheten å legge ved noen linker til mine refleksjoner angående temaet.
http://www.refleksjonsfilosofi.org/openmydoc.asp?dn=Det%20modne%20samfunn.html
http://docs.refleksjonsfilosofi.org/Har%20mennesket%20fri%20vilje.html
http://www.refleksjonsfilosofi.org/openmydoc.asp?dn=Fra%20Analytisk%20etikk%20til%20empatisk%20etikk.html