Jeg fikk en telefon fra en frilans journalist som heter Kristin Stavseth Knutsen. Hun ville gjerne snakke om kunstig intelligens og såkalte emosjonelle chatbots. Først og fremst lurte hun på om jeg var interessert i tema, og det kunne jeg bekrefte. Kunstig intelligens og muligheten for å føre intelligente samtaler med en chattende robot, er noe jeg tenker på i forhold til psykisk helse, men også noe jeg interesserer meg for på et mer generelt plan. Desto mer man tenker på kunstig intelligens, desto flere muligheter ser man, men hver mulighet synes å være beheftet med en del usikkerhet og ganske kompliserte etiske dilemmaer. Kunstig intelligens utgjør uansett et kapittel i min bok som heter «Psykologens journal», og Kristin sin henvendelse gir meg en mulighet til å lage en episode om dette tema. Først skal du få høre hva jeg og Kristin snakket om, og deretter skal jeg lese et lite utdrag fra Psykologens journal rundt dette tema.
I dag har vi maskiner som er bedre enn oss på en rekke områder. De slår oss i sjakk og Go, men de er som regel begrensede til et spesifikt område. De maskinene som slår oss i sjakk kan ikke male et bilde eller vurdere aksjemarkedet. Men det finnes kunstig intelligens som kan male bilder på ekstremt høyt nivå. Robotgenerert kunst har blitt anerkjent av profesjonelle kunstkritikere som ikke visste at kunsten var laget av en maskin. Kunstmaskinene kan imidlertid ikke spille sjakk, og poenget er at man innenfor kunstig intelligens finner mange spesialister, men få allmennpraktikere. Dette kommer til å endre seg.
Singularitet handler om at vi får maskiner med en intelligens som matcher vår egen. Vi får maskiner som består Turingtesten. Alan Turing skrev en artikkel i 1950 hvor han drøftet muligheten for intelligente maskiner. Han mente at dersom et menneske kunne sitte foran en skjerm og kommunisere med en maskin uten å oppdage at det var en maskin, så var maskinen intelligent. I dag snakker man seriøst om kunstig intelligens på menneskelig nivå, men hvis en slik maskin ser dagens lys, vil den ikke være på et «menneskelig nivå» veldig lenge.
Kunstig intelligens på menneskelig nivå vil være like intelligente som oss i brøkdelen av et sekund, og deretter vil de overgå oss i et tempo vi ikke kan forestille oss. En maskin har den fordelen at den «tenker» mange tusen ganger raskere enn oss. Det vi klarer å lese, forstå og regne ut i løpet av et helt liv, klarer den på under en time. Da får vi en situasjon med en eksplosiv intelligens og maskiner som programmerer seg selv. Hva vil de finne på? Hva motiverer dem? Vil de ta vare på oss, eller plassere oss i en dyrepark, slik vi har gjort med våre kusiner og fettere fra dyreriket? Det er vanskelig å forutsi. Når intelligensen er en størrelse som øker eksponentielt på grunn av maskiners enorme prosesseringskraft, kan vi raskt ende opp med noe som ligner en Gud. Er dette mulig?
I Psykologens journal drøfter jeg kunstig intelligens opp mot ideen om en Gud, og jeg utfordrer troende mennesker til å delta i debatten. Min hypotese er at Gud hater ny teknologi, rett og slett fordi ny teknologi løser problemene våre og gjør bønn til den bibelske Guden unødvendig. I slike samtaler får jeg mange interessante innspill som berører de store eksistensielle sidene ved det å være mennesket. Jeg håper med dette at jeg har vekket din nysgjerrighet, og i så fall er du selvfølgelig hjertelig velkommen til å bestille min bok her fra WebPsykologen.no. Via linken her får du best pris, gratisk frakt og rask levering.