#7 – Sannhet med stor S

    Velkommen til en ny episode av pastoren og psykologen. Rune har skrevet en kronikk i Fedrelandsvennen som toleranse. Det blir også utgangspunktet for dagens samtale. Her er hovedpoengene i Runes artikkel:

    Toleranse er blitt en selvfølge for oss i dag, men kan det hende at vi tolererer oss i hjel? Med det mener jeg at vi ikke våger å være uenige, fordi vi er redd for å bli oppfattet som intolerante. Toleransebegrepet har endret seg de senere årene. Det eneste tolerante å si i dag, er at alt er like sant. Enhver er salig i sin egen tro. Dersom man sier at man har funnet Sannheten med stor S, er man intolerant overfor andre, siden man indirekte sier at de andre tar feil. Men dette er ikke rett forståelse av «toleranse». Toleranse er, i følge Store Norske Leksikon, «anerkjennelse av andres rett til å mene noe annet enn det man selv eller flertallet mener, og anerkjennelse av andres rett til å leve i samsvar med sine meninger.» Wikipedia utfyller: «Det klassiske uttrykket for en slik toleranseholdning er tillagt den franske filosofen Voltaire (1694-1778) som skal ha sagt: «Jeg er helt uenig med deg, men vil kjempe inntil døden for din rett til å si det du sier.»

    Toleranse betyr ikke at vi må være enige. Det går jo ikke an å være tolerant overfor en person man er enig med, fordi du er enig med henne. Det er ingenting å tolerere. Toleranse handler om at man er uenig med noen, men gir dem likevel retten til å mene det de mener. Jeg som pastor har ikke tenkt å fortelle andre hvordan de skal leve, det skal de selv velge, men er det toleranse for mitt syn? Alle skal selvfølgelig få velge hva de selv vil tro på, men det betyr ikke at alles oppfatninger er sanne. Sannheten er i dag blitt relativ, hvor hver enkelt skaper sin egen virkelighet som passer for dem. 2 + 2 = 4. Det riktige svaret ekskluderer alle andre tall. På samme måte ekskluderer sannheten alle svar som ikke er sanne. Dette gjelder ikke bare matematikken, men også personlig tro. Gud kan ikke både finnes og ikke finnes på samme tid. Enten blir man reinkarnert eller så blir man det ikke. Begge deler kan ikke være sant.

    Finnes det noe som er objektivt sant for alle mennesker til alle tider? I dag tør mange ikke påstå det, for da sier man indirekte at andre tar feil.

    At sannheten er relativ er blitt den nye absolutte sannheten, og man ser ikke ironien i det. Den relative sannheten påtvinges alle mennesker som en absolutt sannhet. Er det objektivt sant at det ikke finnes noen objektiv sannhet? Er det relativt at alt er relativt? Det blir selvmotsigende. Vi kan snakke om toleransens intoleranse. Grunnen til at vi er kommet dit, er at vi ikke kan vite helt sikkert hva som er rett.
    Men konklusjonen om at alt er like sant, blir feil. Fordi vi ikke kan vite helt sikkert, trenger vi toleranse ovenfor annerledestenkende. Noen synes at mennesker ikke skal uttrykke sine personlige meninger, men er ikke klar over at de har gjort det selv, når de nettopp uttrykker dette som sin personlige mening.

    Kristne sier f.eks. at Jesus er eneste veien til Gud. Og hvis det er sant, kan det ikke være sant bare for de kristne. Dette er ikke intolerant å si, så lenge man ikke tvinges til å tro det. Hver enkelt er fri til selv å velge sitt livssyn og må bli respektert for det. Men vit at alle religioner og livssyn gjør like mye krav på å inneha sannheten, en sannhet som gjør krav på å være absolutt for alle, og som dermed blir like «intolerant» i sin natur.

    Vi trenger et tolerant samfunn som våger å ha ulike meninger. Dialogen trenger vi i det offentlige rom, så vel som ved postkassestativet.” (Fedrelandsvennen, torsdag 26. oktober 2017)

    Jeg er vel for så vidt rimelig enig med Rune på dette området, men vi finner likevel en del ting å snakke om. Blant annet er vi, og spesielt jeg, litt usikre på hvordan vi skal tenke om sannheter med stor S.

    Sondre Risholm Liverød er psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi. Han jobber som terapeut og teamleder ved en poliklinikk for gruppepsykoterapi ved Sørlandet sykehus i Kristiansand. Han driver nettmagasinene WebPsykologen.no og Psykolog.com, som sikter på å formidle psykologi på en anvendelig måte gjennom artikler og videoforedrag. Han underviser i utviklingspsykologi ved Universitetet i Agder. I 2016 ga han ut boken «Selvfølelsens psykologi», og i 2017 kom boken «Jeg, meg selv og selvbildet». I 2018 ble «Psykologens journal» publisert på Cappelen Damm. Denne boken beskriver psykologens møte med livets store spørsmål. I regi av WebPsykologen.no har Sondre også en podcast som heter SinnSyn. Her publiserer han ukentlige foredrag og samtaler om psykologi, filosofi og livssyn. I forbindelse med «Psykologens journal» har Sondre hatt mange samtaler med Pastor Rune Tobiassen. En del av disse samtalene er spilt inn på en podcast som heter «Pastoren & Psykologen». Alle podcastene er tilgjengelige på WebPsykologen.no, iTunes og en del andre plattformer. På YouTube har WebPsykologen en egen kanal hvor Sondre har publisert over 100 videoer. Ønsker du å følge aktiviteten, er det fortrinnsvis WebPsykologens Facebook-side som holder deg oppdatert.

    1 kommentar

    1. Jesus sa at han “derfor” var kommet til Jorden for å vitne om Sannheten. Og at alle som er av sannheten skulle høre hans røst. De betydde jo ikke at alle som hørte på Jesus hadde forståelse for åndelig ting, eller mye bibelkunnskap. Men at de var mottagelige for å lære om Gud og hans hensikter. De hadde en rett innstilling. Et mottagelig hjerte. Jesus snakket om fariseerne på hans tid som verken så eller hørte sannheten, fordi de ikke hadde et mottagelig hjerte. Derfor kunne de ikke få åndelig legedom, eller forstå det budskapet som Jesus forkynte og underviste i.

    LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

    Please enter your comment!
    Please enter your name here